og jeg vil egentlig ikke være med lenger.
Jeg blir sliten av å prøve, jeg blir trøtt og utmattet av å ikke nå frem og jeg klarer ikke å sette ord på hva som ikke funker.
Så, mens mannen synes det er moro å få komplimenter for håret sitt fra damene på jobb så oppdager jeg at jeg kunne ikke brydd meg mindre. I stedet oppdager jeg hvor bra det er at vi ikke fikk barn sammen, hvor lite jeg engasjerer meg i projektor og lerret (mannens siste anskaffelser) og hvor mye mer viktig det er for meg at hunden får oppfølging og kursing og at jeg kommer meg på trening og i skogen.
Jeg er blitt nokså navlebeskuende de siste dagene. Jeg vet ikke hvor lurt det er, men sånn fungerer nå engang hodet mitt.
I det minste har jeg klart å skrive ned i en epost noen ord om ståa, og eposten er sendt mannen. Siden han ikke kommer hjem før en eller annen gang sent i kveld så regner jeg ikke med at eposten bli lest før i morgen. Det er greit. Jeg orker rett og slett ikke bry meg - jeg har nok med å være her og nå.
Du, dette er ikke tidspunktet for de store livsvalgene. Pust med magen, du må gjennom dette og du må bruke tiden din. Får du noe veiledning av noe slag? Fra psykolog f.eks? :klemme:
Og livet suger ikke altså, det er bare vanskelig å se lyset når man er der du er nå.
Åh, Bobbelur. :klemme: Jeg vil bare si at jeg synes det er forferdelig vondt å se at du sliter sånn som du gjør. Skulle virkelig ønske jeg hadde noen gode råd som gjorde det bedre for deg, men når man er og svømmer i gjørma selv så er det vanskelig å finne gode råd til andre.
Du er nå hvertfall i mine tanker og jeg vet hvor tøft det er der nede på bunnen. :klemme: Håper vi går lysere tider i møte snart.
:klemme: Hør på Blondie, du trenger å snakke med noen, vennen min. Livet skal ikke være så kjipt, og når det er det, da trenger du hjelp til å finne ut hvorfor, og hvordan det kan bli bedre. :klemme:
Jeg har vært på trening nå. Styrketrening på apparater - og der funker jeg. Jeg får det til, det er moro og jeg ser fremgang for jeg klarer flere repetisjoner enn tidligere. Det er nok fordi jeg er en smule terriersta - jeg gir meg ikke så lett.
Jeg har ingen veiledning eller oppfølging ut over legetimen(e). Neste er om en uke, og jeg må få henne til å søke arbeidsavklaring for meg. Og snakke litt om hvordan jeg kan komme meg videre. Jeg har tenkt på å ta kontakt med familievernkontoret i tilfelle de kan hjelpe selv om det er bare meg som kommer.
Jeg føler meg mer sliten og gåen nå enn jeg gjorde etter oppholdet på Rauland. Det er ikke sånn det skal være, og jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å snu på dette.
Jeg vet ikke om de har samme ordning der du bor, men i Tr.heim er det hvertfall psykologer ved fam.vern.kontoret som man kan gå til individuelt og ikke som par også. Det er kort ventetid og gratis faktisk. You know smuledama. ;) Verdt å sjekke opp.
