Tar du kontakt, og uttrykker din medfølelse, sender blomster eller annet?
Eller trekker du deg tilbake fordi du synes det er vanskelig å forholde deg til andres sorg eller er redd for å forstyrre?
Jeg stusser på dette, etter både egne opplevelser, og etter ting jeg har sett rundt meg. Mannen min hadde en ung kollega som mistet sin kone brått pga hjerneslag. En kort stund etterpå ringte mannen min ham og uttrykte sin dypeste medfølelse, og lurte på om det var noe han kunne gjøre for ham. Kollegaen sa at han satte veldig pris på dette. Nå er det tre år siden, og denne kollegaen fortalte min mann at han husker dette godt, fordi min mann var den eneste på jobben som tok kontakt etterpå. Dette synes jeg er rart...
Selv opplevde jeg da jeg for noen år siden mistet min far veldig brått, at folk unngikk meg, eller pratet i vei og latet som ingenting hadde hendt når jeg møtte dem. Det siste synes jeg var verst, for da gav ikke personen meg noen mulighet til å være i sorg. Jeg satte mye mer pris på de som ringte, eller rett ut uttrykte sympati og medfølelse for det som hadde hendt.
Jeg har tatt kontakt og uttrykt min dypeste medfølelse. Jeg hadde også ønsket at andre skulle tatt kontakt i en tisvarende situasjon og har handlet som jeg innbiller meg at jeg hadde ønsket at andre oppførte seg mot meg.
Å ringe, sende et kort og en blomst, eller bare komme innom om noen har mistet en de var glad i er en selvfølge. Å finne de rette ordene er jo umulig for de aller fleste, det som betyr noe er å vise at man bryr seg.
Jeg jobber tett på liv og død, det har hjulpet meg til å bli tøffere til å snakke om døden, sorg og livet etter. Jeg møter mennesker i traumatiske og grusomme omstendigheter, og er pent nødt til å forholde meg til deres krise. Venne seg til det, det går aldri, heldigvis.
For meg er det naturlig å enten ringe, sende en blomst, ta et besøk el lignende. Alt ettersom.
Har aldri latet som ingen ting. Det er ganske uvirkelig for meg at enkelte gjør det. Sorg er ikke lett. Er ikke alltid lett å vite hva en skal si eller gjøre, men da bruker jeg heller å si at jeg synes det er en vanskelig situasjon og at jeg ikke helt hva jeg skal gjøre såfår heller den som sorger si hva som er greit for dem.
Nå er dette, heldigvis, en situasjon jeg aldri har vært i, men dagen kommer nok, og da vil jeg selvfølgelig vise min medfølelse. Hvordan, kommer alt an på hvem det er, og hvilket forhold vi har, men en telefon, eller en blomst, eller rett og slett et besøk når det passer, er for meg en selvfølge.
Å overse slike ting, vitner for meg om feighet, og redsel for å møte livets harde realiteter.
Etter at jeg mistet min far brått og uventet for 7 år siden, har jeg innsett hvor mye det betyr at folk viser omtanke og at de bryr seg. Mange trakk seg tilbake og latet som ingenting da pappa døde, og det gjorde vondt. Jeg husker godt de få som kom bort, ga meg en klem eller viste at de brydde seg, så det kommer jeg alltid til å gjøre selv.
Jeg opplevde også at pappa døde da jeg var 16 år. For meg betød det mye for forholdet vi har idag hvordan de møtte meg i sorgen. De som lot som ingenting ødela noe - for det at en så opprivende opplevelse i mitt liv ikke skulle føre til reaksjoner i det hele tatt var noe jeg ikke forsto.
Jeg velger å ringe og sende blomster. Tilbyr meg å hjelpe med det som jeg føler jeg kan hjelpe til med (barnepass etc). Heldigvis har jeg ikke opplevd det så ofte.
Jeg har heldigvis ikke opplevd sånt for ofte, men jeg tar kontakt.
Mitt problem er at jeg er så utrolig dårlig på dødsfall og begravelser, så, spesielt når det dreier seg om kollegaer og bekjente, er jeg redd for at jeg skal virke invaderende (mine gamle kollegaer kan ikke miste sine eldgamle foreldre uten at jeg må tørke en tåre eller fem). :himle:
Personlig så er jeg mer reservert. Jeg husker da jeg mistet min bestmor (gammel, syk og ventet, men selvfølgelig trist likevel). Kondolanser er OK, men det var spesielt en kollega som aldri ville slutte. Hun pratet og spurte i kantinen om min bestemor og mitt forhold til henne og det var helt grusomt. Jeg klarte ikke å si noe uten å hulke (jeg prøvde nemlig å si at det gikk greit så lenge jeg slapp å prate om det). Til slutt ble jeg sittende og drukne lunsjen min mens jeg ventet på at tårene skulle tørke og jeg kunne forlate lunsjen uten å vekke for mye oppsikt blant resten av kantinen. Denne kollegaen kunne godt gitt beng, for å si det sånn.
Jeg skal ikke si jeg alltid er så flink til det, men jeg prøver. Det er ikke alle som setter pris på det heller.
Jeg mistet min førstefødte som følge av min sykdom i svangerskapet. Min verden falt i grus. De få som tok kontakt da betød mye for meg. Når faren min døde i høy alder en del år senere, virket et veldig rart for meg at de som ignorerte det hele flere år tidligere plutselig nå tok kontakt. Jeg vet reaksjonen min var dum og usaklig men det var faktisk blomsterbuketter jeg da ikke satte pris på tvert imot. (Jeg skrev og takket likevel).
Mange mennesker tror folk vil være alene med sorg, og kvier seg derfor for å ta kontakt. Min mor var fantastisk slik. Hun bakte gjerne og leverte en kake på døren i slike situasjoner. Det er ofte møter med begravelsesbyrå, prester osv, og rett og slett mer praktisk enn blomser. Har hørt mye komentarer om det i ettertid.
I dag har vi jo også sms og mail, som for meg har en lavere terskel enn å ringe noen i en krisesituasjon.
Veronal: Jeg tenker nære venner når jeg uttaler meg jeg. Om noe på jobben mister sine kjære, synes jeg de selv må få styre hva vi skal få vite og engasjere oss. Hun dama på jobben din virka jo litt drygen altså
Jeg tar kontakt på en eller annen måte, alt ettersom hvor nær jeg er til den sørgende. Noen ganger sender jeg blomst, noen ganger går jeg i begravelsen, noen ganger ringer jeg og andre ganger bare gir jeg en klem eller tar vedkommende i hånden og kondolerer første gang vi møtes etter dødsfallet.
Da svogeren min (tvilling broren til sambo) døde brått for tre år siden var det mangen som tok kontakt å kom med blomster o.l. å dette satte vi stor pris på:)
Så jeg gjør det samme. Ringer eller evt går på døra med en blomst å så kan di jo velge selv om di ber meg inn eller om di ikke gjør det:)
Det gjør jeg og i forbindelse med min svogers død.
En venn av meg imponerer mest, han husker hvert år dagen for dødsfallet og jeg får alltid en melding om at han tenker på min søster, ungene hennes og resten av oss i familien på selve dagen. Det varmer at folk husker den dagen som endret livet vårt totalt.
Selv tar jeg kontakt og låner bort både skulder til å gråte på og øret til å lytte.
Jeg satte stor pris på at folk tok kontakt med meg da pappa døde brått for tre år siden. Gamle venner som jeg ikke hadde snakket med på lenge tok kontakt på telefon eller mail. Jeg var selv både preget og åpen om det som skjedde, så jeg gjorde det nok litt lettere for de som var rundt meg. De skjønte kjapt at dette ikke var et tabuemne.
Jeg tror jeg er forholdsvis åpen når andre mister sine kjære også, jeg har heldigivs ikke så mye erfaringer på den fronten. Min mening er at det er bedre å "ymte frampå" og vise at man er åpen for å snakke om temaet. Jeg synes stort sett det virker greit å lese om folk ønsker å prate om det som har skjedd eller ikke.
Det kommer litt an på.
Da en nær kollega mistet moren sin, var det naturlig å ringe, siden hun hele veien hadde tatt kontakt og orientert om hvordan det gikk med moren. Da en annen, men ikke fullt så nær kollega mistet sin mor var det mer naturlig å gi blomster og et kort.
Sånn tenker jeg i forhold til venner også. De nærmeste vennene mine ville jeg kontaktet og uttrykket min medfølelse, og hørt om jeg kunne hjelpe til med noe. Jeg ville nok ikke gjort det overfor venner som jeg ikke har et veldig nært forhold til, av frykt for å "invadere" dem. Da er en blomst og et kort bedre.
Jeg pleier å gjøre det kjent at jeg tenker på dem.
Sende et kort gjerne, eller ringe, spørs litt hvem det er.
Jeg har selv satt stor pris på slike ting når jeg har mistet et par av mine aller nærmeste.
Slik er jeg også. Jeg synes det er viktig å vise de sørgende at jeg tenker på dem, og at jeg er der for dem om det er noe de trenger.
Jeg mistet bestevenninnen min som 16 åring, og bortsett fra familien min så var det kun en person som trøstet meg. Det syntes jeg var trist, spesielt siden bestevenninnen min hadde bodd i spania, mens jeg bodde her. Så jeg følte meg ganske alene i sorgen.
Før så trodde jeg at jeg nok ville at andre skulle forbigå dødsfallet i stillhet, og at det sikkert ville bare gjøre vondt verre hvis andre spurte og snakket. Derfor var jeg sikkert tilbakeholden ovenfor andre som hadde mistet noen av sine nærmeste.
Men så døde min far brått i fjor, og jeg opplevde at det faktisk var stikk motsatt! Det var så utrolig godt at andre viste sin medfølelse! Det var flott at folk sendte blomster og kort, og det var godt at folk brydde seg og spurte hva som hadde skjedd og hvordan det gikk. Og jeg ble veldig forundret over at så mange ikke spurte noe som helst - jeg hadde liksom forventet (og ønsket) litt mer "interesse"...
For meg ble det en lærdom, og jeg kommer nok til å oppføre meg på en helt annen måte neste gang noen i min nærhet mister noen. Selvfølgelig skal man se an situasjonen og ikke grave og spørre mer enn det man ser den andre finner behagelig - men jeg tror generelt at vi er litt for forsiktige. Jeg hadde lyst til å fortelle alle detaljer om det som skjedde jeg, men det var nesten ingen som var interessert....
Jeg vil veldig gjerne ta kontakt og være en god venn, men ofte tør jeg ikke. Er redd for å gjøre noe feil eller virke invaderende. Så jeg er dessverre ingen påle for vennene mine i slike situasjoner. Skulle gjerne ha vært det, og prøver å bli et bedre menneske på dette området.
Jeg tar kontakt og viser at jeg bryr meg, men jeg lar det være litt opp til vedkommende hvor mye han/hun vil snakke om dette.
Jeg opplevde en gang at broren til ei jeg jobba med tok livet av seg(han hadde også vært vikar hos oss) Kollegaen min ringte jobb dagen etter at det hadde skjedd og tilfeldigvis var det jeg som tok telefonen. Det jeg sa til henne var at jeg rett og slett ikke visste hva jeg skulle si, men at jeg selvsagt tenkte på henne og familien, og at hun måtte si i fra om det var noe jeg/jobben kunne gjøre for dem. I ettertid har hun sagt at hun var veldig glad for at jeg sa det fordi det viktigste for henne var å vite at vi tenkte på henne.
Min første reaksjon hadde nok vært å sende blomster, for så å ta kontakt med noen som står de pårørende nær for å høre litt hvordan de har det. Jeg hadde nok ikke tørt å ta direkte kontakt, men nå har jeg fått en tankevekker.
Jeg vet av erfaring hvor godt det gjør at folk våger å ta kontakt og spørre hvordan det går, om det er noe de kan gjøre etc.
Derfor forsøker jeg så godt jeg kan å være like raus selv. Kjenner jeg vedkommende godt, tar jeg kontakt direkte. Er det en mer fjern bekjent, sender jeg blomster.
Jeg forsøker også så godt jeg kan å stille opp i begravelser, dersom det er en "åpen" begravelse, fordi jeg personlig syns det var så godt å se mange mennesker i begravelsen til min mor. Det ble en så verdig avskjed. Da vi mistet jentungen holdt vi en "lukket" begravelse, bare for nærmeste familie. Det gjorde likevel godt at venner, kolleger og naboer kom med blomster og stilte opp for oss i den tiden.
En veldig god venninne mistet moren sin for 3 mnd siden. Jeg har vært der hele tiden for henne, og latt henne få vite at jeg er her, til enhver tid uansett...Men nå er dette en veldig god venninne, så det blir ikke det samme vil jeg tro. Men jeg er uansett ikke typen til å trekke meg unna, å skyve ting bort. Det skal så lite til for å hjelpe litt til i en vanskelig periode av livet...
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
