Hver morgen fra og med 1. til og med 24. desember blogges en luke i kalenderen, og her kan man finne noe hyggelig eller morsomt eller nyttig eller fint eller gøy; bilder, vers, aktiviteter, oppskrifter, sjokolade ... Det er bare lukeutøvernes fantasi som setter grensene.
Det er 2. desember, og i Kirsebærhjemmet er det advent. Det er ikke alltid rent, det er ikke alltid ryddig, det finnes ikke alltid stearinlys i de riktige sesongfargene, og det hender at adventstjernen kommer opp et par dager for sent.
Men det er advent. Det er kalender, det er sakte morgener det er tente lys og det er tid for en del samtaler som krever nettopp denne settingen.
Poden er min sønn. Mange ganger tenker jeg at han kanskje ikke kommer til å være like glad for det, for det fører en del med seg som vil påvirke og forme ham.
Noen ganger tenker jeg at når han har blitt eldre og skal tenke helt på egen hånd, så kan det hende at han forbanner sin mor for vranglære og andre ting som vitner om et feil syn på verden og mennesker.
Men enn så lenge må han finne seg i det.
Temaet for denne uken er det å våge å stille seg sårbar og det å rekke ut en hånd når man ser at noen trenger det. Uforståelig kost for en 5-åring, vil noen tenke. Men det er ikke det. Å rekke ut en hånd er jo veldig bokstavlig for en 5åring. Og det er egentlig det beste.
Da han i forrige uke gikk bort til den nye jenta som ikke kjente noen, tok henne i hånden og sa at hun kunne gå sammen med ham på tur, samtidig som de tøffe gutta pekte på ham og kalte ham jentegal og andre jenteluslignende saker, ga han meg de eksemplene jeg trengte for å prate litt mer om dette. Vær sårbar og vær våken. Se menneskene rundt deg.
På alle arbeidsplasser, eller andre steder man er sammen med flere mennesker, har man en som er ny, en som ikke kan de sosiale kodene, en som lukter vondt, en som faller utenfor.
Eller en man liker ekstra godt, en man skulle ønske man kjente bedre, en man alltid beundrer eller ser opp til.
Jeg utfordrer alle til å være åpen for å se slike ting i dag. Det viktigste er egentlig å se det. Gå aktivt inn for å plukke opp følelser og signaler de rundt deg gir.
Still deg sårbar og fortell den du ser opp til at du gjør det. Det er flaut, det gir muligheter for fall, men det styrker både deg og den det gjelder.
Eller sett deg ved den som faller utenfor i lunsjen. Kanskje sitter han der hver dag midt i mølja og er alene? Ikke fordi du synes synd på. Ikke fordi du skal gjøre en god gjerning. Men fordi det er det riktige å gjøre.
Og når man har gjort det en gang og kanskje kjenner at det er bra, så er ikke terskelen så høy neste gang? Og på den måten kan adventsomsorgen og adventstankene tas med ut til resten av året også.
Still deg sårbar, vis omsorg. Vær ærlig i og mot deg selv. Du kler det.
Nå kom jeg på hvorfor jeg i fjor alltid leste lukene hjemme og før jeg sminker meg. Jeg griner så fælt av adventskalenderen på FP. :rørt:
Jeg er flink til å minne ungene mine på å ta vare på de som ikke er like sterke, og det er med glede jeg konstaterer at snuppa er særdeles flink på det. Jeg tror dog at jeg har betydelig forbedringspotensial. Takk for påminnelsen.
Snuppa og knerten går i samme barnehage. Snuppa leker like fint med både jenter og gutter. På knertens avdeling er det hysteri for både gutte- og jentelus. Knerten, 3 år, forkynner høylydt at han ikke liker jenter. :sukk:
Den aller fineste adventsopplevelsen hadde jeg med Poden i fjor da vi dro til en kirke i byen og tente lys for de vi var glad i, og brukte litt tid sammen med en del mennesker i byen vår som ikke har det så bra.
Jeg ønsker at Poden skal være vant til slikt, og han skal være vant med andre typer mennesker enn oss selv. Men jeg er for dårlig til å ta ham med meg i hverdagen når det er noe. Jeg har en tendens til å tenke at han er for liten.
Men han er jo ikke det. Han er barn. Man må bare passe seg for å forvente voksensaker.
Takk for den gode påminnelsen! Jeg håper mine barn klarer å opprettholde sin åpenhet, sensitivitet og toleranse overfor andre selv når de er voksne - det har dessverre lett for å svekkes med alderen.
Eldstegutten min hadde trengt poden din i klassen sin - han er ny blant de andre som kjenner hverandre fra før og strever med det. Så godt for den nye jenta at poden din var der.
:rørt: Nydelig luke, Bæret. Du er en flott mamma, og poden er en flott pode :hjerter:
Det er så viktig å lære barna omsorg for andre, det burde flere gjøre.
Takk for en tankevekker. Og takk for en rørende advenstsluke:klemme:
Utfordringen er mottat, og jeg håper mine to håpefulle bllir slik som poden din:rørt:
Flott luke, Kirsebær. :hjerter:
Inkludering er noe av det jeg er aller mest opptatt av - om guttene mine er først eller sist til å lære å gå, snakke, lese, skrive, om de er best eller dårligst på fotballbanen, ved trommesettet, i friidrett; det er helt irrelevant. jeg er så stolt så stolt av at de begge er veldig flinke til å leke med hvem det skal være og på naturlig vis inkluderer andre.
Jeg ser for meg skjønne Poden når han tar handa til den nye jenta. :hjerter:
En flott luke og et virkelig fin oppfordring.
Jeg får skryt av å inkludere nye på jobben, men det blir jo gjerne de som jobber i området jeg sitter bare.