Det er ingen grunn til at vi ikke skulle kunne få barn. I teorien. For det er ikke funnet konkrete feil på hverken Luren eller meg - så langt som det har vært mulig å undersøke oss. Likevel så er vi barnløse, og underet har ikke skjedd.:niks:
Det har tatt lang tid å akseptere, det har tatt lang tid å slå meg til ro med og det har tatt lang tid å klare å snakke om det uten å kjenne på tårene. Vel - akkurat det siste klarer jeg ikke hver gang nå heller. I sær når jeg treffer damer som så absolutt skjønner hvordan dette har vært og som gir av sitt hjerte til meg. Det er litt tøft ennå. :leppe:
Tidligere i høst hadde jeg en runde med meg selv. Og eventuelle høyere makter og alt som kunne tenkes å ha en innvirkning. Jeg vurderte alder, jobb, familie, fritid og sa til meg selv at dersom noe skulle skje så måtte det skje før jul. :nemlig:
Det er muligens et lite paradoks i og med at Luren og jeg har hatt det litt ugreit (eller jeg har hatt det ugreit med ham) denne høsten, men... jeg tror at han og jeg vil være 'oss to' videre i livet og at av og til kommer slike små ugreie perioder som får oss til å stoppe litt opp for å kjenne på hva vi vil og hva vi føler.
Nå er det på tide å avslutte håp og ønsker om familieforøkelse. Jeg kommer fremdeles til å slite med tårene når temaet kommer opp, jeg kommer fremdeles til å kjenne på hvordan det har vært å håpe og ønske. Siden ingen arving har meldt ankomst tidligere så har jeg begynt å legge opp tilværelsen slik at det vil ikke passe med barn. Nå er det hund og jobb og fritid, altså egentlig meg selv, som prioriteres. Og det har jeg lov til, jeg gir meg selv absolutt lov til å være egoistisk og sær og egen som ufb. Jeg kommer ikke til å unnskylde meg for noen heller.
:knegg: Noen som vil være med på fjelltur med hund og telt og ingen barn?? :humre: (Når det er varmere i været og ingen snø på bakken altså.)
Åja!!! Jeg som har lånegolden og kløv i kjelleren og bærbart telt og sovepose og alt :D
Dog har jeg barn som ikke uten videre kan lånes bort så det utgår. (men jeg dro han på fjellet i sommer da) Men fjelltur med telt og hund er noe av det herligste altså :hjerter:
m^2 - hadde jeg hatt bedre sovepose... men min er litt for pinglete til denne kulden. Men det er muligens en fin ting å ønske seg til neste års bursdag. :hmm:
:klemme: Det er ikkje enkelt å ta den bestemmelsen der, altså. Men eg håpar det smått om senn blir betre etterpå. Når ein sluttar å håpe, tenk om, viss om.
Fjelltur med hund er fantastisk. Eg likar dog best å ha faste veggar rundt meg når eg skal sove om natta. Enkel standard ingen hindring. For mange skumle filmar, for god fantasi. :nemlig:
Jeg kunne forøvrig godt tenke meg en dametur med telt og hund, og ingen barn. Det høres reint deilig ut. Men det er en stor fare for at jeg tar rollen som barn, ettersom jeg ikke er så veldig erfaren med telt og sånn.
Jeg skriver bare for å si at jeg har lest. I motsetning til "alle andre" så har jeg aldri hatt noe sterkt ønske om barn, men har nå likevel et par stykker. Så det er ikke godt å si, kanskje jeg hadde ønsket meg det veldig om jeg ikke hadde noen, selv om jeg både før og etter dem fint kunne se for meg livet som barnløs.
Uansett, det høres greit å sette en frist og så få livet over på et annet spor. Men telttur er ikke noe for meg, liker hotellsenger best.
Jeg forstår sorgen din, og jeg synes du resonnerer godt rundt den. Livet blir ikke alltid som man ønsker og tror, og det å klare å møte dette på en god måte er vel den store utfordringen for oss alle sammen. Jeg synes du er både tøff og klok, samtidig som jeg ser at det er sårt. :klemmer:
:klemmer:
Jeg forstår godt at det er mye følelser rundt fristen som går ut. Synes du tenker veldig fint rundt det, og tenker det er helt rett at du skal prioritere deg selv, jobb og fritid fremover.
Jeg skjønner så godt at det må være så vondt så vondt. Men jeg tror også at det er bra å sette en dato og så gå videre og tenke på seg selv (og partneren).
Det blir jo noen filosoferinger når slike tidsfrister dukker opp. Jeg har tenkt "dersom det nå skjer, så..." og oppdaget at det passer meg ikke. Det passer meg ikke nå å skulle endre på planer og ønsker for livet videre, og det begynner å bli greit å tenke at det er nok nå. (Men ikke søtten at jeg gidder begynne med prevensjon altså. JEg blir jo ikke gravid uansett, så det er waste of money.)
Jeg tror at sorgen alltid kommer til å være der og det såre stedet i hjertet vil vel alltid være tilgjengelig for berøring av andre med samme historie.
Jeg har innmari lyst til å pakke sekken og ta meg en tur på fjellet med Odin når det er mer levelig ute. Jeg tror at jeg har mer mulighet til å ta 'fri fra alt' oftere enn det mannen min har i det kommende året, så jeg bør egentlig benytte meg av sjansen.
Femundsmarka eller Blefjell f eks (for der er jeg passe kjent) eller andre steder - jeg er åpen for selskap på turen(e). :jupp:
Sydenturen tar jeg i mars sammen med mammaen min. :glis:
:klemme:
Jeg skulle gjerne vært med på fjelltur med hund og uten barn, dessverre så har R fått forbud mot lange turer og for store anstrengelser, hun har blitt så gammel i det siste, full av forkalkninger i hoftene. :leppe:
Det går bra med henne ellers, men hun skal helst ikke løpe i terrenget eller gå på skiturer og i det hele tatt ha store anstrengelser. 10,5 år er en anstendig alder for en Riesen, så nå må jeg nok bare innse at hun er pensjonist. Hvordan er det med Odin? Skal hilse fra R. :knegg:
Odin har prolaps - to stykker faktisk - og skal ta det med ro pga det. Men si det til han slik at han forstår..? Nå er det i tillegg ei tispe et sted i nabolaget med løpetid, så han har det jo ekstra trasig og fælt for tiden. Det sutres og sutres og sutres, og han skal helst være ute. Nei - inne. Nei - ute. :sukk: De siste dagene har han fått sove masse i buret sitt, for der ser han ut til å kunne være rolig. Stresset han føler på ellers kan ikke være godt tror jeg.
Hilse tilbake - hun er en flott dame som har lov til å være pensjonist nå.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i bloggen, så kan du gjøre det her.
