Hver morgen fra og med 1. til og med 24. desember blogges en luke i kalenderen, og her kan man finne noe hyggelig eller morsomt eller nyttig eller fint eller gøy; bilder, vers, aktiviteter, oppskrifter, sjokolade ... Det er bare lukeutøvernes fantasi som setter grensene.
Julen er miraklenes tid, i hvert fall når familien kan oppføre seg en hel kveld, svoren blir sprø, øynene tindrer og storesøster klarer å holde munn om at det er pappa som er julenissen.
Jeg er ikke religiøs og har aldri vært spesielt opptatt av Jesu fødsel som det sentrale elementet for julefeiring. Jul har vært mat, musikk, familie, andredagsfest på ***heim, tredjedagsfest ***salen, kortspill til langt på natt og en god del rødvin.
Men så fikk vi barn og mye, kanskje det meste, ble annerledes. Vi var blitt en del av en endeløs rekke av mennesker som før oss hadde bivånet det samme underet, følt behov for å gi omsorg og maktet å gjøre det, slik at barn etter barn ble voksent og selv fikk barn. For om julen er miraklenes tid, så er Barnet selveste julemirakelet.
Når man ser på et nyfødt lite barn som er et fiks ferdig menneske etter bare trekvart år i magen, så er kan man forstå at hellige menn kom langveisfra for å bøye kne og gi gaver. Det er jo ren magi det hele: barnet har fingre, tær, øyne, hår og den mykeste huden. Personlighet, instinkter og den livsviktige egenskapen at vi får lyst til og behov for å ta vare på dem. Det er bare å hente frem gull, myrra og røkelse. Det er helt utrolig.
Vi begynte å prøve på nummer to ved årsskiftet 2004-2005. Månedene gikk og skuffelsen og sorgen ble stadig større. I desember 2007 startet vi vårt første AIH-forsøk og jeg vil alltid forbinde adventstid med å være skjør av hormoner, turene opp til Riksen i snøvær, forventningen og spenningen – blir det nå? Virker det?
Jeg skrev dagbok og blogget underveis og det er fint å kunne se tilbake på det jeg skrev for ganske nøyaktig tre år siden:
Jeg er veldig sårbar i denne prosessen, det har vært to tøffe år for meg frem til dette og hvem vet hva som skjer videre. Det er rart å måtte streve sånn med noe som for så mange faller så lett, som for meg tidligere har falt så lett, som gjennom en selvdefinerende familietilhørighetskonstituerende historie har vært et symbol på vår sunnhet og styrke; "vi blir gravide bare vi ser en hvit makko". Bortsett fra meg. Nå.
Jeg har kjent på skammen ved å ikke være fruktbar. Irritasjonen ved utidig mas og kryssing av private grenser. Sjalusien og misunnelsen når enkelte blir gravide, de som fryder seg og ser dette som en måte å vise seg overfor meg, "vinne", markere seg. Sorgen over å ikke ha fått de barna jeg ønsker meg. Angsten for at noe skal være uhelbredelig galt og ikke kan fikses. Gleden ved å endelig bli tatt på alvor. Det har vært litt av en reise hit, og jeg aner jo ikke hvordan dette går videre.
Jeg er veldig spent. Og mannen og jeg er mer nær hverandre og tettere knyttet sammen enn noen gang. Jeg lurer på hvordan livet mitt er neste jul.
Som dere vet gikk forsøket veldig bra, og er en krøllhåret liten toåring spinner rundt i stuen mens jeg skriver dette. I år er adventstiden preget av å ha et nytt ørlite menneske i huset. Hele atmosfæren blir dempet av å ha en liten baby, alle snakker lavere, alle lytter etter de små babylydene og forsøker å tolke hva det er dette lille mennesket prøver å si. Livet er helt snudd på hodet siden adventstiden i 2007, vi har en flokk unger, og hjertet har fått mer plass for å huse dem alle. Vi er ydmyke og takknemlige for å ha fått alt vi ønsket oss til jul den gangen og mer til.
I år gikk nobelprisen i medisin til Robert Edwards, mannen som regnes som en pioner innen assistert befruktning. Det er en fortjent pris. Edwards har virkelig endret manges liv. Fire millioner barn er født til lengtende foreldre siden han startet arbeidet sitt, og flere vil det bli. I tillegg kommer enklere former for assistanse, som for eksempel AIH. 10-15 % av alle par sliter med å bli gravide og det er så mye sorg og lengsel der ute. Julen er en ekstra tøff tid for ufrivillig barnløse, siden det er en høytid som kretser så mye rundt barn og det å være en familie. Man treffer i tillegg mange fra storfamilien og gamle bekjente man kanskje ikke deler så mye med, og blir bombardert av utidig mas og sårende bemerkninger om familieforøkelse.
Hvert eneste barn er et mirakel, men noen mirakler er mer etterlengtet enn andre. Hvert eneste barn burde egentlig feires med pauker, trompeter og guttekor. Jauchzet! Frohlocket!
Jeg har en venninne som er inne i sitt 4. år med å forsøke å få barn. Jeg er bestandig redd for å tråkke over grensene hennes,for å si noe galt, for dette er veldig vanskelig og de ønsker så inderlig å få barn.
Åh! :hjerter: Jeg har også tenkt mye på barnets mirakel som det vi feirer i jula. Jeg har en religiøs dragning i meg, som jeg enda ikke helt har plassert, men jeg synes det er noe veldig naturlig og godt i å plassere det nyfødte barnet i sentrum for en religion (jada, jeg vet at man også kan tolke kristendommen på andre måter, men for meg er dette det sentrale). En stor juleklem til HV-familien!
Lengselen etter et barn som aldri kommer må være noe av det såreste som finnes. Og jeg tenker ofte på det i julestria. Ikke minst siden vi har noen i nær familie som venter og venter på det nye familiemedlemmet som aldri kommer. Det hjelper jo heller ikke at adopsjonskøene er blitt uendelig lange. Og selv om ett hvert barn er det vidunderlig lite mirakel, så blir jeg alltid ekstra rørt når jeg treffer små mirakler som er ekstra sårt etterlengtet.
:rørt:
Nydelig luke HV:klemme:
Du setter ord på en prosess mange av oss har vært igjennom, og ord på tanker de aller fleste av oss(barn via assistanse eller ikke) føler.
Og jeg henger meg på den velfortjente nobelprisvinneren. Hvor hadde vi vært uten han??? I alle fall ikke på den lykkelige siden, som vi kan være i dag.
En riktig god jul til deg:klemme:
Nydelig å lese. Takk!
Jeg har kjent på disse følelsene selv, vi slet med å få førstemann (selv om ingen kan tro det nå som vi har fått tre på rappen)....og det er tøft.
Du minner meg på alt vi har å være glade og takknemlige for.
:rørt: Så fint du skriver om dette som er så vanskelig for mange. Selv satt jeg nyttårsaften etter nyttårsaften når alle rundt bordet skulle komme med sine nyttårsønsker og gjentok de sedvanlige: "jeg ønsker meg et barn". Til slutt orket jeg nesten ikke å si det lenger, og følte meg patetisk og teit - en slik selvsagt lykke for så mange skulle aldri være meg forunt. Men nå har jeg hatt fem nyttårsfeiringer med ønsket mitt oppfyllt! Det er i sannhet fantastisk, og noe jeg skal huske ekstra godt på når jeg skal legge mine to ville og til tider slitsomme små mirakler i kveld. Takk for påminnelsen.
Fine luken! Og virkelig en luke til ettertanke, både for å minne oss på livets under i en nyfødt, og at det ikke er en selvfølgelighet at det er så enkelt å få et barn.
:rørt:
Jeg snuser litt ekstra på min lille prinsesse, og tenker at vi fant det perfekte navnet - som betyr ønsket.
Veldig fin luke. :rørt:
Vi strevde med å få førstemann. For meg var det tungt å sitte nyttårsaften etter nyttårsaften med det samme ønske som ikke var gått i oppfyllelse.
:rørt: Nydelig luke. Vi strevde i 4 år før vi fikk tvillingene (sóm kom av seg selv etter mange mange hormonkurer, og etter at vi hadde fått beskjed om at vi aldri kunne få barn)
Da vi ville ha flere, så fikk vi beskjed av legen at det ikke var mulig for oss å få barn, så da bestemte vi oss for at det ikke var mulig å lure sjebnen enda en gang, og vi fant ut at vi ville adoptere. Nå er vi lykkelige firebarnsforeldre, men enda kjenner jeg godt igjen følelsen av utilstrekkelighet over å ikke få barn.
Jeg elsker musikken du har lagt inn, det er den ultimate julemusikk for meg :hjerter:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i bloggen, så kan du gjøre det her.
20 
-Trevor-R.jpg)
