Vi skal gifte oss på tinghuset i november, og en av grunnene til at det har drøyd litt med bryllup, er at min samboer lider av alvorlig ring- og smykkefobi :knegg: Han takler ikke tanken på å gå med ring, og helt ærlig så går jeg selv aldri med ring, armbånd eller smykker heller, utenom når jeg vil være litt fin. Tenker da at det blir litt dumt å bruke tusenlapper på ringer hvis de bare blir liggende i et smykkeskrin. Men er det skikkelig rart å si på tinghuset at vi har valgt å ikke ha gifteringer? Tenker også at folk kommer til å spørre etter ringene når de får høre at vi er gift, :endeløse forklaringer:
Vi kommer ikke til å ha gifteringer. Mannen jobber på sykehus og kan ikke bruke ring på jobb og privat fikser han ikke smykker, han får helt hetta! Så jeg går nå med mormors gamle diamantring som forlovelsesring og kommer vel kanskje, hvis jeg gidder, å få meg en enkel giftering i hvitt gull.
Det er ingen MÅ GJØRE på dette feltet, og dersom folk blir :sjokk: av dette er de firkantede i hodet og trenger å lære seg at folk gjøre dette ulikt.
Jeg har ring, men ikke Teomannen. Han sa fra lenge før det egentlig ble veldig aktuelt at han aldri kom til å ha lyst til å gå med giftering. Jeg sa at det selvsagt var opp til ham, men at jeg skulle ha en giftering, og hvis han ikke ville ha, så kunne jeg få en som var dobbelt så dyr. Så jeg har lekker diamantring og han har ingen, og vi er begge svært fornøyd med det. :D
Rypejenta sa:
Hva sa dere under vielsen da når de spør etter ringene?
Vi sa fra på forhånd at bare jeg skulle ha ring, så det var ikke noe problem.
Jeg hadde ring, men mista den. :puh:Kona har, men det står ingenting i den.:D
Jeg vet hvem jeg "tilhører" da, det er jo viktigere enn allverdens symboler mener nå jeg. Det er jo de som mener at det er tull å gifte seg hos byfogden og..?:mad:
Skulle vi ha giftet oss så tror jeg at jeg ville ha foretrukket å ha ringer. Har liksom aldri tenkt at det å ikke ha det er noe alternativ :o. Men, hvis dere ikke vil ha ringer så er det vel ikke så frykelig nøye hva andre måtte tenke og mene om det.
Da jeg var nygift var det nok et poeng, og den gang hadde jeg syntes det var rart. Nå synes jeg ikke det er rart, kjenner flere som ikke har ringer, faktisk. Strengt tatt ingen stor sak.
Vi har ikke ringer. Vi fant nemlig bare ett par ringer vi kunne tenkt oss, og de kostet 10000 kroner - per ring! :dåne: Det ble ikke aktuelt. Nå har vi vært gift i snart tre år uten ring på fingeren, så da så.
Jeg har en 'forlovelsesring' jeg går med, så jeg har i det minste noe å vise fram når folk spør :knegg:
Tror ikke det er like vanlig med ringer nå som før. Jeg reagerer iallfall ikke noe særlig når folk ikke har ringer. Kjenner jeg dem ikke og ser de ikke har ring, går jeg jo egentlig ut fra at de IKKE er gift, men hvem bryr seg om det?
Verken jeg eller mannen har gått med ringene våre siden 2003, da måtte jeg nemlig ta av min pga. ødemer i svangerskapet. Mannen la på seg i takt med meg og måtte ta av sin han også. :knegg: Siden har de ikke passet, noe jeg synes er merkelig siden jeg veier ca. 20 kg MINDRE nå enn da jeg brukte den sist: :undrer:
Den dagen ringene passer kommer vi begge med å gå med dem igjen.
Jeg har ring, men ikke han. Han hadde før, men pga jobben så måtte han stadig ta den av seg, og en gang så fant han den ikke igjen. Den har aldri dukket opp igjen, og vi har vel egentlig ikke giddet å kjøpe ny. Han kommer til å miste den igjen uansett, så da er det like greit å være uten.
Nei, man trenger da ikke ha ringer.
Jeg har vært i vielse der det ble spurt om de skulle ha ringer og brudeparet svarte nei. Det ble ikke noe rart med det.
Vi har forlovelsesringene våre bare, enkle, glatte gullringer uten noe pynt. Ingen som spurte om ringer heller når vi giftet oss (kanskje fordi vi hadde forlovelsesringene på?)
Jeg tar av min på jobb sammen med klokka mi, og er jeg riktig sløv så kan jeg gleme å ta den på igjen mange dager...
Gubben bruker sin hele tiden, på jobb og. Jeg synes egentlig han kunne ta den av da. Blir litt mer ripete, og jeg er redd han en gang setter seg fast i noe maskineri.
Vi giftet oss borgerlig og ring ble aldri nevnt med et ord. Vi hadde våre forlovelsesringer, som var pusset blanke for anledningen. Jeg synes for øvrig ikke det er rart å velge bort ring. Mim sin tatovering derimot var litt for vulgær for min smak. :nemlig:
Jeg har aldri tenkt på det å ikke ha giftering. Så for meg er det litt rart. Vi valgte en helt enkel ring uten noe stæsj, da mannen min har en jobb der dette var nødvendig. Men for all del. En skal ikke kjøpe ringer fordi andre synes det.Det er deres valg, og ingen andres:nemlig:
Vi har ringer, men ingen av oss bruker dem noe særlig. Jeg er enig med de andre her, du må ikke ha ringer fordi at noen kan reagere på det, og du trenger jo ikke forklare i det vide og brede heller, bare si at vi hadde ikke lyst på. Og om noen spør om hvorfor, så trenger du ikke utdype mer enn å gjenta den setningen du allerede sa. De fleste tar hintet og lar deg være i fred da. ;)
Men dersom dere ønsker å ha ringer på selve dagen, så kan dere jo kjøpe ringer på glitter eller en eller annen billigbutikk til en hundrings som dere bruker symbolsk den dagen og aldri mer går med liksom.
Vi har ikke giftering (eller forlovelsesring). Hverken mannen eller jeg bruker ringer ellers, så det var ikke naturlig for oss å begynne med det bare fordi vi giftet oss.
Har aldri fått spørsmål om det.
Vi giftet oss hos sorenskriveren i Oslo i 2002 og fikk et rutinespørsmål i forkant av vielsen om vi skulle ha ringpåsettelse.
Vi hadde ikke ringer da vi giftet oss. Dette spurte presten om og vi var enige om å ikke ha ringer. Vi har ringene fra vi forlovet oss og det holder lenge.
Jeg fikk en nydelig, glatt forlovelsesring, mannen hadde make. Disse ble "oppgradert" til gifteringer da vi giftet oss. Således var det ingen ringseremoni i kirken. Husker mannens forlover stusset litt over dette, men egentlig var han vel mest glad for å slippe det psykologiske presset med å være "Ringmaster". :knegg:
Vi hadde ingen ringseremoni i kirken selv om vi brukte ringer da. Vi hadde ringene på oss hele tiden. Det er ikke et must med ringseremoni lenger, mange som dropper det. Vi kysset ikke foran presten heller, han spurte aldri. :knegg:
Vi har forlovelsesringene som gifteringer. Men bare jeg som går med den. Mannen sine fingre er helt ødelagte etter år som keeper, så ringen kan han glemme å få på. Går av og til med den i kjede rundt halsen. Jeg tenker ikke over det at han ikke bruker den, så er absolutt ikke en må-ha-ting. At dere sier "ja" er jo definitivt det viktigste!!! Lykke til med bryllup!
Jeg må innrømme at tankene går til lignende diskusjoner på "et annet forum". Til sammenligning er det på FP påfallende få argumenter av typen "aldri tilgitt ham hvis han ikke ville bære det viktigste symbolet på vår endeløse kjærlighet". :knegg:
Måtte se på innlegget mitt en gang til. Jeg har jo for pokker ikke giftering selv. Det er jo forlovelsesringene. Vi kjøpte ikke nye da vi giftet oss:humre:
For meg er forlovelsesring og giftering en og samme sak. Da vi forlovet oss var det forlovelsesring, den dagen vi giftet oss ble det til giftering. :jupp:
Ja, fine forumet med fine mennesker. På "et annet forum" har jeg lest nettopp denne typen argumenter. De kommer også gjerne fra folk som leser mannens mobilmeldinger og mail, sjekker lommene for lapper og visittkort og vurderer skilsmisse over å finne et bissniss-visittkort fra en DAME :sjokk: i den stakkars mannens lommer. :dåne:
Selv om mannen og jeg har ringer, synes jeg ikke at det er rart om andre ikke har det. mannen synes våre ringer er for små og puslete, og vil gjerna kjøpe nye, større og vakrere. Vi har også snakket om å tatovere oss, og det blir da det samme tegnet som vi har skravert på utsiden av gifteringen: Et liggende åttetall, som betyr: Uendelig, evig osv. Det er ikke bare et vakkert symbol, men også en intern greie min mann og jeg har fra våre pur unge dager som kjærester. :hjerter:
En tatovering trenger ikke være noe stort og flashende, men en liten personlig felleskap som vi begge føler er "oss".
For meg/oss var det naturlig å ha glatte ringer.
Men jeg reagerer vel ikke på at andre velger noe annet.
Men like fullt syntes jeg det ville ha vært "rart" for oss å ikke ha det.
Det er mulig at jeg ikke tror nok på den evige endeløse kjærligheten, men en tattis, er ikke det litt risky? :vetikke: Jeg har vært så tussete, over styr-forelsket flere ganger at jeg kunne ha funnet på å tatovere meg. Men med et unntak har det blitt slutt, gitt.
Den romantiske mannen min har jo spurt meg om vi skal gifte oss, og det er nok han som vil ha kirkebryllup, flott middag og ringer. Men jeg skal velge meg det som jeg ikke kommer til å takle :les:velge mine kamper: og stå for det. Så vi kan godt ha ringer, men det er ikke ett must for min del.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.