Min kjære, han som jeg deler seng med og postkasse og som jeg lager middag til siden han ikke eier sans for matlaging, han som har en Stesønn midt i puberteten som han ikke klarer å engasjere seg i... Den såkalte bedre halvdelen min... var borte hele dagen i går. Han hadde et årsmøte å styre rett etter jobb og kom ikke hjem før klokka passerte elleve i går kveld.
Det å sitte i et slikt styre som han gjør har sine fordeler av og til. Som for eksempel når det blir en blomsterbukett til overs etterpå, for da kan han ta den med hjem til sin kone - som godtgjørelse for alle kvelder hun holder fortet mens han er på møter.
Hjelper det på humøret mitt? Dagen i går er fremdeles shitty. Not fun at all.
Dagen i dag er roligere i det minste. Vel, til nå, for nå må jeg kaste meg rundt og pakke for helgen. Jeg har kurshelg denne og neste helg - og siden jeg ikke er så keen på å kjøre t/r Oslo sen fredag kveld og grytidlig lørdag morgen, så krasjer jeg hos lillebror i Nittedal. Det er tross alt kortere.
sf - han er min kjære, og det er... om ikke perfekt så er det nå det det er. Om du skjønner? Luren er ingen perfekt mann. Jeg er glad vi ikke har barn sammen. Jeg skulle gjerne hatt barn. Men han er ingen god far, ingen perfekt ektefelle, ingen superkokk osv osv. Men jeg kunne hatt det mye verre. Jeg vet ikke om jeg hadde funnet noen som jeg hadde hatt det bedre sammen med.
Blomstene er fine, og denne helgen har jeg 'fri'. :jupp:
Jeg skriver ikke dette for å være slem, må nesten ta med det først.
Men jeg har tenkt litt p det du skriver i siste innlegg her.
Synes ikke du at du fortjener det beste, men at det er greit å nøye seg med det nest beste?
Du vil ha barn, men han du er sammen med er en du ikke vil ha som far til dine barn.
Du har det greit nok, men det er liksom greit fordi det er ikke sikkert du får det bedre sammen med noen andre.
Sorry, men jeg reagerte på dette. Føler liksom at du på en måte føler at du ikke fortjener noe mer.
Mams og United, takk. Jeg måtte tenke litt gjennom hva jeg egentlig mente...
Jeg har ikke skrevet om nyansene i dette her - det ble oppsummeringen av alt som kom.
VI - han og jeg - fikk ikke barn. Vi prøvde og gjorde det meste for å få det til. Han var til stede og gjorde så mye han kunne for at vi skulle bli en større familie. Det ble vi ikke. Det funket ikke, og det var veldig trist for oss begge, men sikkert mest for meg.
I etterkant observerer jeg hvordan han er som far for sin sønn. Og jeg er ikke fornøyd med det jeg ser. Han er ingen god far. Han gjør det han klarer, men utgangspunktet hans - det han hadde med seg i sekken fra barn- og ungdomstid - har ikke gitt noe godt grunnlag til å bli en god far. Sånn er det, og jeg hadde ikke sett det da vi prøvde å få barn. Mulig han hadde blitt annerledes med barn han hadde fått med meg, det vet jeg ikke noe om.
Han er ikke den beste på mange områder. Ikke flink til å lage mat, ikke romantisk, ikke alltid så veldig oppmerksom osv osv. Men for meg er han det beste tror jeg. Han passer for meg. Jeg er klar over hvor han kommer til kort, og det er helt greit at han gjør det. Han kunne vært PERFEKT kokk og superromantisk, og totalt udregelig på et eller annet område som egentlig er mye viktigere for meg. F eks når det gjelder alkohol. Jeg har bommet et par ganger der og vært sammen med noen som drakk mer enn jeg syntes om. Not fun at all. Eller han kunne hatt psykopatiske trekk. Jeg har vært sammen med en slik også, og flyttet fra byen for å komme meg ut av det forholdet.
Så... hadde et mirakel skjedd i dag og jeg hadde blitt gravid så hadde vi beholdt barnet. Jeg vet at mye av belastningen hadde blitt min, men jeg vet også at jeg kunne flyttet andre biter av ansvar over på ham igjen.
Det er greit at han ikke er en såkalt perfekt ektemann. Han er god nok til mitt bruk - for han passer godt for meg på de viktige områdene.
Didi - egentlig var det hele at Stesønn er en f***ings pubertal idiot og en bukett blomster er hyggelig på tampen av en slik dag, men ikke helt nok. For Stesønn var virkelig udregelig.
Den som har skoen på, også videre. Jeg tenkte på alt jeg gjorde for å tilpasse meg. Alt jeg forsaket for å fortsette noe som dro meg ned i stedet for opp. Så projiserte jeg det over på deg. Uten å kjenne deg. Det var feil av meg. Du er tøff som ser de negative sidene og tør kjenne på dem i stedet for å prøve å få det til å se pent ut. :klemme:
Det er også en ting forresten. Alt jeg forsker. Så snart jeg kan bli bevisst hva jeg forsaker og ta det opp med Luren så viser det seg jo alltid at det er ikke han som vil at jeg skal det. Det er jeg som har innrettet meg etter noe som egentlig ikke var der eller som ikke var viktig eller... Mine forsakelser er som regel bare... tja - spill for et galleri som ikke er der?
Det eneste som er vanskelig å få til er å finne plass til å dra på treningssenteret. Det er rent praktisk vanskelig siden vi har en valp som ikke er vennet til å være alene ennå, og jeg er på kursplass og Luren på møter på kveldstid. Men det ordner seg så snart Rick klarer å være alene hjemme et par timer i slengen.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i bloggen, så kan du gjøre det her.