Bobbelur sa for siden:
Dette var vår fjerde helg på instruktørkurs, og denne gang var det på gården til Geir Marring.
Vi har lært masse og mye, trent ukjente hunder og bommet på draget i treningen.
De av oss som overnattet der satt en stund på kjøkkenet lørdag kveld og skravlet og pratet og drakk noen øl, og vi trente også litt ekstra med Marrings hunder.
En kurshelg starter på fredag kl 18.30 og vi er ferdige søndag 15.00. Med fri lørdag etter 15.00 da.
Marring var foredragsholder fredag og lørdag - og trening med disse hundene foregikk i grupper. Vår gruppe... fikk så ørene flagret dagen etter. Vi var ikke flinke nok, vi deltok ikke nok, vi hang på gjerdet mens hunden ble trent (det var meg - jeg skulle jo ikke stå i veien og forstyrre hunden...) og i det hele tatt - ikke den beste tilbakemeldingen fra "sjefen" sjøl.
Så... jeg har litt tankearbeid å gjøre. Er jeg frisk nok til å ta denne utdanningen? Vil jeg klare det - uten å bli sykere? Vil jeg klare det - yrkesmessig sett? Vil jeg klare å lese hund og hundefører?
Akkurat nå føler jeg meg som en idiot.
Vel hjemme fra kurs sitter Luren og jeg og prater litt. Jeg forteller at jeg har plukket opp bæsj fra minste i stua, og Odin og jeg har gått tur og kost oss. Han forteller at han har kommet frem til denne helgen at han er ingen omsorgsperson. No Shit!! Det var ikke det jeg svarte da... Jeg svarte at det har jeg jo skjønt, og at det er grunnen til at jeg har sagt at det var greit at vi ikke fikk barn sammen. Vi snakket litt rundt det og jeg fikk sagt at jeg synes han gir for lite i forhold til sønnen sin. Dersom Luren må ofre litt så vil han ikke delta/involveres/hjelpe til.
Jeg kjenner at jeg er egentlig litt sint på Luren for dette. Det gjelder egentlig ikke bare sønnen, men alt som går utenfor hans interessesfære. Han er smart nok til å skjønne at han må delta, bli med, engasjere seg for om han ikke gjør så orker jeg ikke bli her. Men... det koster meg en del energi å dra han ut av boblen. Og jeg kjenner at det gjør meg sinna - jeg vil ikke ha det slik. Så snart han føler at det koster ham noe så vil han ikke. Han er egentlig nokså gjerrig, og det gjelder ikke så mye økonomisk som det gjelder de fleste andre områder i livet.
Jeg har litt tankearbeid der også. Jeg føler meg nokså idiot på dette området óg faktisk, for dette hadde vært greit å se før vi ble samboere. Kjærlighet gjør blind, og det har tatt meg veldig lang tid å se hvordan virkeligheten er. Jeg er skuffet over meg selv.
Nå skal jeg gå hen og tenke.
