Altså, hvis du har sykt barn, og mannen (eller kona) er syk, blir du hjemme med "sykt barn"?
For meg kunne det ikke falt meg inn (hvis ikke han eller barnet var ekstremt sykt, tenker på feber, influensa, magesyke og slikt). Det er sikkert fordi jeg er vant til fra når gubben er til sjøs, så må jeg pent ta vare på unger og meg selv selv om jeg er syk.
Hva gjør dere?
Klart jeg er hjemme.
Og jeg forventer at min mann er hjemme om jeg er syk og minimandis er syk.
Det kommer selvsagt an på hvordan syk, men omgangsyke, influensa osv. da blir jeg hjemme.
Det spørs hvor syk partneren er. Og om hvor gammelt barnet er. Er mannen kjempedårlig og har mer enn nok med seg selv, og barnet er lite, da ville jeg vært hjemme. Men jeg hadde spurt partneren min hva han mente. Det er jo han som må avgjøre om han er i stand til å ta seg av barnet eller ikke.
Det har enda ikke forekommet at min mann og noen av barna har vært syke samtidig. I våres da jeg var hjemme i permisjon og hadde 40 i feber(influensaaktig) og 2 syke gutter samtidig, syns heldigvis mannen min at det var greit å ta en sykt barn dag. De andre dagene når jeg hadde 38-39 i feber klarte jeg meg alene med guttene.
Hvis vi har både sykt barn og syk voksen er ofte den andre voksne hjemme ja. Det kommer litt an på hvor syk barnet og den voksne er. Er den voksne i dårlig form, og barnet veldig sykt og krever mye kan det være godt med en frisk og opplagt voksen til å ta seg av barnet.
Samme hvis den voksne er i veldig dårlig form, slik at det blir vanskelig å ta seg av barnet.
Det er ganske enkelt å svare på - selvfølgelig er jeg hjemme om både mannen og ungene er syke, og det samme hadde jeg forvenet av ham. Er man syk er man ikke i stand til å ta vare på ungene.
Med syk snakker jeg da om så syk at han ikke ville gått på jobb selv, om ungen var frisk.
Enig, men det spørs såklart litt på hvor gammelt barnet er og hvor syke de er. Mine er 10 mnd og 5 år, så er mannen så syk at han ikke kan jobbe (det har ikke skjedd ofte) så er han definitivt for syk til å ta seg av dem.
Jeg har vært syk og tatt meg av syke barn mange ganger. Det er igrunnen veldig lite ok.
Men mannen driver eget firma, og vil helst ikke være hjemme fra jobben.
Et par ganger har jeg satt foten ned og forlangt at han skulle bli hjemme.
Og da gjør han det.
Men jeg kan rett og slett ikke se for meg at det han hadde kunnet ta seg av barna om han var skikkelig syk.
Der tror jeg mødre strekker seg litt lenger.
Det er litt rart å skrive dette, for vi er ellers temmelig likestillt.
Men altså ikke når det gjelder dette.
Det kommer an på alder på barnet og hvor syk den syke forelderen er. Jeg har bare opplevd det en gang og da var det jeg som hadde omgangssyke. Da var det ikke noe spørsmål om mannen skulle være hjemme. Jeg var overhodet ikke i stand til å ta meg av sykt 1,5 år gammelt barn. Hadde vi vært spysyke begge to hadde jeg hentet inn besteforeldre eller søsken for å hjelpe med barnepass og jeg hadde selvfølgelig stilt opp for annen familie som hadde opplevd tilsvarende.
Nei, eller for å si det sånn, hvis jeg er syk og ungene er syk, så klarer jeg å ta meg av de allikevel. Hadde en lang periode der min samboer var veldig syk og ikke alltid var hjemme, da måtte jeg bare bite tennene sammen selv om jeg var veldig dårlig. Fikk omgangssyken en gang, så kraftig at jeg knapt klarte å røre meg uten å spy, da fikk jeg selvfølgelig hjelp av min far.
Jeg tror vel aldri jeg har vært hjemme om både mann og barn har vært syke - men det har vært til diskusjon.
Mannen min har vært hjemme når jeg og barna har vært dårlige og jeg ikke har følt meg i stand til å ta meg av dem.
Jeg kommer aldri i den situasjon selv siden gubben er "helt borte" når han er på jobb og "bare hjemme" når han har fri, og jeg har ikke noe valg om jeg er syk når han er på jobb. Og så er jo ALDRI ungene syke når pappaen er hjemme.:undrer:
Har selv hatt influensa samtidig med en 3 1/2 åring, med 5 åring som var frisk. Vi syke pakket oss inn og kjørte hun som var frisk i barnehagen, for så å kjøre hjem og sove til hun skulle hentes (hadde vært verre å ha henne hjemme tror jeg:nemlig:). Selvsagt var det ikke noe særlig, men jeg måtte bare.
Var bare litt nysgjerrig på hva andre syntes om å være syk med syk barn. Da er det kanskje bare jeg som "deltidsalenemamma" som synes det er rart for meg å være hjemme da.
Selvfølgelig ville jeg det, med mindre jeg ikke hadde hatt sykedager igjen eller det ikke var snakk om lett forkjølelse. Mannen min har også vært hjemme når jeg var syk i barselspermisjon. Å være syk og ta seg av en bitteliten baby er ikke noe særlig, det er en selvfølge å hjelpe hverandre i en sånn situasjon.
Helt avhengig av barnets alder.. Mannen har reist fra oss når jeg har vært i utrolig dårlig form, og han har fått høre det. Så når barna hadde vannkopper, og minstemann var 10 mnd fikk han holde seg hjemme. Han mistet faktisk jobben, men selvfølgelig pga noe annet ;)
Hvis mannen er i stand til å gi omsorg og pleie til et sykt barn er han neppe hjemme fra jobb og syk selv.
Det har foreløpig ikke skjedd oss, men husker hele familien hadde omsgangssyke de luxe mens snuppa var mindre(jeg i permisjon, mannen i jobb), da måtte vi be moren min om å ha henne på dagen slik at vi hadde sjans til å komme oss. Vi var ikke i stand til å ta vare på ungen og oss selv på skikkelig vis.
Jeg har akkurat vært syk, samtidig som minsten var syk.
Var borte en hel uke. De første dagene slet jeg, hadde lungebetennelse, men resten av uka gikk greit.
Jeg har meget høy terskel for å be mannen være hjemme når jeg er syk.
Han ville nok bedt meg være hjemme ganske mye før. ;)
Mannen er veldig hensynsfull og hadde blitt hjemme om det var nødvendig, men jeg må be om det selv.
Så var det det å gjøre det da... :rolleyes:
Ja. Uten å mokke. Dersom mannen min er syk skal han få slippe å ta seg av syke barn. Eller friske, aktive barn, for den saks skyld.
Da jeg jobbet som sykepleier måtte jeg være hjemme med barna en helg (det var min jobbehelg) fordi mannen lå strak ut med feber. Man har rett til fri med lønn når barn eller barnepasser er syk. I og med at barnevaktene ikke står i kø på trappen vår, måtte jeg fint være hjemme og ta meg av de håpefulle. Mannen hadde mer enn nok med seg selv.
Om mannen er så syk at han er hjemme fra jobb, så er han som oftest ikke i stand til å ta seg av et sykt barn. Da ville jeg selvsagt ha vært hjemme. Det samme ville mannen om det var meg som var syk.
Jeg mange av dere har alt for dårlig tro på partnerne deres. :knegg:
Om mannen hadde vært så syk at han ikke kunne gå på føtterne så hadde jeg selvsagt blitt hjemme, men om mannen og storebror på 3 år hadde hatt innfluensa så hadde jeg lett latt dem være alene hjemme.
Det er nesten så jeg føler for å si at jeg ikke skjønner spørsmålet. Jeg ville naturligvis vært hjemme om min mann var syk, for å ta meg av barnet mitt. Det samme ville min mann gjort om det var jeg som var syk.
Men det er vel fordi du må? Jeg synes det blir annerledes. Jeg kan jo bare prate for meg selv. Jeg synes det er et helvete å ta meg av barn når jeg er skikkelig dårlig. Livet mitt blir betydelig mye bedre om min mann tropper inn da. Og siden vi kan gjøre det, så synes jeg det er en selvfølge at det blir slik også.
Hadde jeg ikke vært i stand til det, så skulle jeg alltids klart å ordne meg. Klart, den gangen jeg ble lagt inn, så var jeg jo ikke i stand til å ha ungene med meg. Det er muligens at ungene mine er enklere å håndtere i en slik situasjon. Jeg har hvertfall ikke opplevd det som særlig ekstra mye slit med unger i huset når jeg har vært syk.
Mannen min har aldri vært så syk samtidig som barna har vært syke. Jeg har én gang i løpet av barselpermisjonen med mellomste sagt at han måtte bli hjemme, for jeg hadde omgangssyke, og følte meg knapt nok i stand til å bevege meg mellom seng og do. Han mukket ikke på det.
Det vil avhenge veldig på situasjonen. Et halvsykt krevende barn og en veldig syk voksen går ikke særlig bra, mens en halvdårlig voksen og et slappt barn går helt greit.
Slik er det her hos oss også. Når vi ikke er i stand til det, så ordner vi oss. Vi ordner det med at den friske er hjemme. Da jeg ble innlagt (6 dager) var det også en selvfølge at mannen min tok seg av barna.
Det har skjedd en gang her. Da hadde vi influensa og omgangssyke på omgang her hjemme, og vi voksne lå strøkne de dagene det varte. Heldigvis fikk vi det med noen dagers forskyvning. Samboer var veldig dårlig, og overhodet ikke i stand til å gi datteren vår den omsorg hun trengte. Da var jeg selvsagt hjemme, i to dager tror jeg det var. Senere ble jeg syk, men da var datteren min frisk igjen så hun kunne være i barnehagen.
Altså jeg skrev dersom han/hun var ekstrem eller alvorlig syk. Selvsagt om h*n ikke kommer seg ut av senga er det en annen sak.
Det er ekkelt å måtte passe barn når en selv spyr, men tror ikke jeg hadde bedt han være hjemme. Varierer også etter hva slags jobb en har hvor syk folk må være før de må være hjemme. (Tenker på kontakt med andre mennesker og smittemuligheter)
Men skjønner at det er ganske "akseptert" å være hjemme.
Jeg hadde forresten en venninne som kom og laget middag til ungene en gang da jeg lå med tredje halsbetennelsen på noen få uker. Da hadde de bare fått skiver noen dager. :knegg:
Da jeg jobbet i helsekosten var det slik at vi bare var EN på jobb fra morgenen av, og om vi ikke fikk tak i andre kunne jo ikke butikken åpne, så da hadde jeg gjort det slik at jeg hadde gått på jobb og heller ringt og forhørt meg etterhvert, om noen andre kunne overta. Dersom mannen min var veldig syk da. Jeg har selv vært så syk at jeg ikke har maktet å ta meg av ungen, og da har mannen vært hjemme en dag eller to. Kommer helt an på formen.
Man blir faktisk "mer" syk når man er to. :erfaren:
Det var aldri noe problem å være syk selv med syke barn de årene jeg var alenemor.
Det er vel ikke noe større problem nå heller...sikkert derfor terskelen min for å be mannen også være hjemme er høy.
Det er sinnsykt fristende å få den andre til å ta over litt, bare være syk og alene, men fristelser er til for å motståes.
Man kan leve lenge på vann og brød, men gode venner er heller ikke å forakte. ;)
Jeg hadde en kreftsyk pasient som var alene med fire barn. Familien passet barna når hun var innlagt, ellers klarte hun seg selv til to dager før hun døde. Jeg er usikker på om det var det beste for barna, men mammaen ville det slik. For noen betyr det enormt mye å klare hverdagen, frisk eller syk.
Om mannen var virkelig syk ville jeg blitt hjemme ja :nemlig: Han ville aldri latt meg gjøre det om han ikke var skikkelig dårlig. Han ville også gjort det samme for meg.
Husker en gang han var offshore når LilleVenn var knappe året, jeg fikk omgangssyke og var skikkelig dårlig. Måtte ringe til svigermor og be om hjelp. Ikke kjekt :(
Klart jeg er hjemme da. Når Christian har vært mindre og vært skikkelig syk og gubben ligger rett ut med dårlig rygg eller lignende kan jo ikke gubben ta seg av Christian.
Nå er jo Christian såpass stor så det er sjeldent nå.
Hvis mannen er så syk at han ikke kan ta seg av de syke barna, blir jeg hjemme. Han pleier ikke å bli hjemme hvis han ikke er skikkelig dårlig, så hvis han først er så syk at han blir hjemme skal han slippe å passe barn samtidig.
Det hadde nok kommet litt an på. Hvis han han hadde ligget i full influensa hadde jeg blitt hjemme. Hvis han var på bedringens vei, men ikke bra nok til å dra på jobb, ville jeg sannsynligvis gått på jobb.
Ja, og så hadde det vært litt avhengig av hvor mye hjelp barnet hadde hatt behov for.
Hvis mannen ikke hadde gått på jobb så hadde han nok vært så syk at han ikke hadde klart å ta seg av sykt barn i tilegg. så da hadde jeg så klart vært hjemme.
Og hvis jeg er så syk at jeg ikke klarer å ta meg av et sykt barn så forventer jeg at mannen hadde valgt å være hjemme å ta seg av barnet, om han så måtte ha stengt butikken den dagen . men de 2 1/2 årene vi har drevet butikk så har det ikke skjedd.
Jeg må gjøre meg litt vanskelig her, for jeg skjønner ikke helt spørsmålet. Hvis jeg eller mannen er frisk nok til å ta oss av barna er vi friske nok til å gå på jobb. Dermed faller liksom hele problemstillingen bort. Nå er vi sikkert heldige, men vi er ekstremt skjeldent dårlige.
Jeg kunne selvfølgelig definere meg som syk, med forkjølelse, vond hals osv når jeg var hjemme med barna i barselpermisjon. Men jeg var ikke så syk at jeg ikke klarte barna, så da skulle jeg nok ha klart å karre meg på jobb også hvis det var det jeg skulle ha gjort den dagen.
Så hvis man må "klare seg uansett" som mange sier her, så hadde man vel strengt tatt klart å karre seg på jobb også? (Selvfølgelig litt avhegi av hva slag yrke man har. Men jeg snakker utfra kontorjobben min)
Det kommer an på hva slags syke mann og barn har, det. En nær frisk pode som bare skal sitte hjemme og spille dataspill en dag for at vi skal være sikre på at feberen er overstått, er det ikke mye slit å passe selv om man er syk selv, men dersom begge to er seriøst sengeliggende og/eller spysyke, så blir jeg nok hjemme.
(Nå skal det også sies at jeg har fleksibel arbeidstid og mulighet til å jobbe hjemme, og at jeg dessuten er freelancer og bare får betalt hvis jeg faktisk jobber, så om jeg blir hjemme, går det bare ut over min egen lønningspose - dermed er terskelen for å bli hjemme langt lavere enn den var da jeg var ansatt og fikk betalt for å være hjemme med sykt barn eller å være syk selv.)
Sånn ellers så er vel forresten "sykt barn"-dagene beregnet på sykt barn og/eller syk barnepasser, så det er ikke noe prinsipielt i veien for å bruke av disse dagene når både barn og ektefelle er syke.
Jeg er også sjømannsfru og er vant til å være deltidsalenemamma.
To ganger på de 8,5 årene jeg har vært mamma har jeg måttet ringe min mor for hjelp. Ved begge anledninger hadde jeg over 40 i feber og lå med fantasier i sengen.
Ved begge anledninger hadde jeg forholdsvis små barn, men som allikevel krevde en del (mellom 1 og 2 år).
Større barn klarer fint å "gå litt på løst og leve på skive" noen dager til man kommer seg.
En gang kjørte jeg til barnehagen da jeg selv hadde spysyke. Da "skuflet" jeg inn gutten og ropte at de måtte ta mot han:knegg:
Mannen min er så og si aldri dødssjuk og sengeliggende, så problematikk den veien har vi ikke hatt enda.
Jeg tror nok at jeg hadde blitt hjemme om far i huset var veldig sjuk, men det kommer an på barnets alder og hvor sykt det er også.
ved vanlig forkjølelse reiser jeg på jobb (ikke ved feber da), men holder meg "for meg selv" så mye som mulig. Men ved f.eks magesjuke skal vi helst ikke være på jobb 2 døgn etter vi er bra. Så jeg skal ikke "karre meg på jobb". Så selvsagt kommer det an på yrke, noe jeg svarte et eller annet sted...
Grunnen til at jeg lurte var at en på jobb var hjemme i går med sykt barn og ektefelle med oppkast. Lurte på egentlig hvor vanlig det var. Endte opp med at den som skulle jobbe senvakt jobbet fra 8 til 20. Doble vakter i helgene skjer av og til ved sykdom, aldri moro å måtte ringe inn syk...
Nå vet jo ikke jeg hvor syke de var, så jeg dømmer ikke. Bare nysgjerrig sent en mandagskveld...
Hos oss er det omvendt, jeg tror mannen min ville strukket seg lenger enn meg.
Jeg tenker at spørsmålet i hovedinnlegget henger litt sammen med barnets alder, og hvor selvstendig barnet er. I tillegg til hvor sykt barnet er og hvor syk man selv er. Da jeg var skitdårlig med influensa samtidig med poden (2 år) i fjor ville jeg vært en særdeles dårlig omsorgsperson dersom mannen ikke hadde vært hjemme. Svaret mitt blir uten tvil, ja - vi ville vært hjemme.
Sant det, men jeg er litt "redd" for min egen del å bruke de opp på syk mann. Siden jeg er så uheldig at de bare blir syke når jeg er alene (har lyst til å krysse for eneforsørger av og til, hehe).
Hvis jeg hadde hatt spysyke, skulle det vært seriøs krise på jobben til mannen for at jeg ikke hadde insistert på at han skulle tatt seg av en syk Pode. Jeg er knapt i stand til å ta vare på meg selv da, og selv om det selvsagt "hadde gått" å passe på et sykt barn da om jeg måtte, så ville jeg definitivt ønsket å slippe om jeg ikke måtte. (Og jeg tror ikke jeg hadde trengt å vri armen hans bak på ryggen for å tvinge ham til å bli hjemme, heller, det er jeg sikker på at han ville ha tilbudt seg helt av seg selv.)
Eh...du bruker de vel ikke opp på syk mann? :confused: Mannen bruker sykedag(ene) på seg selv, og du på barnet. Må ærlig innrømme at jeg synes det er snodig at du stusset over dette ifht situasjonen som oppsto på jobb.
At de bare blir syke når mannen er på sjøen, ja det kan jeg skrive under på :nemlig:.
Da kalenderen viste mai i år, hadde jeg brukt opp 11 av 10 sykt barndager. Nå får jeg krysse fingrene for at de ikke blir syke resten av året. Fra august i fjor til desember var jeg borte 14 dager pga. syke barn (vannkopper i 2 runder +++)
Sjømannsfruer burde fått overført minst halvparten av dagene til mannen.
Selvsagt er jeg hjemme og passer sykt barn når mannen er syk. Hvis han er for syk til å gå på jobb, skal han jammen ikke måtte passe syke barn – og de skal definitivt slippe å bli "passet" av en syk pappa! Jeg er overrasket over at så mange ser ut til å mene at det bare er hensynet til pappaen som teller her.
Nå er ikke dette en reell problemstilling for oss, men ja, det ville jeg gjort. Ungene mine skal slippe å lide for at bemanningssituasjonen på jobb er dårlig.
Det er jo ikke mannen du bruker dem opp på. Du bruker dagene på ungene. Mannen har sine egne sykedager og trenger ganske sikkert ikke pleie hvis han ikke er døden nær. Jeg regner ikke med at du holder deg hjemme hvis det bare er mannen og ikke ungene som er syke?
Det kommer an på hvor syk han er. Er det noe som virkelig tapper ham for krefter, som høy feber eller omgangssyke, blir jeg hjemme ja. Er de bare halvpjuske begge to, går jeg på jobb.
Egentlig kan man jammen bli hjemme med god samvittighet. Er man for syk til å gå på jobb, er man jammen for syk til å passe unger.
Sist jeg var oppe i denne situasjonen, var både mann og de tre barna slått ut av influensa. Det sier seg selv at han ikke var i stand til å ta vare på barna i den situasjonen, så jeg tok fri.
OK alle sammen...
Jeg lurte bare på hva som var vanlig, siden jeg aldri har vært i den situasjonen. Siden jeg som sagt er mye alene med de så må jeg nødvendigvis være syk alene med de av og til. Synes det er bra at andre synes de kan være hjemme, og fint å vite at ikke alle ser stygt på meg om jeg en gang havner i den situasjonen selv. (og jeg ser ikke "stygt" på venninna/kollegaen som jeg nevnte, var nysgjerrig- for jeg vet at de må ha vært dårlig, hun prøver alltid sitt beste for å komme på jobb)
Faktisk så er vi bare en på jobb på vakt, så det har ingenting med dårlig bemanning på jobb, men min dårlig samvittighet ovenfor de som må jobbe for meg. Da får jeg dårlig samvittighet uansett hva jeg gjør... Vet at vi ikke kan noe for om vi blir syke, jeg prøver vel for mye å tilfredstille alle. Ikke alltid mulig, men prøver så godt jeg kan. Har styrt fælt flere ganger i vinter for å få pass til barna når plutselig den jeg hadde ikke kunne. Jeg vet at på noen andre plasser ville vedkommende ringt syk uten å prøve så mye.
Jeg er selvsagt glad i både mann og barn, og tar så godt vare på de som jeg kan. Jeg er ikke "slem" altså:(...
Ønsker alle en sykdomsfri høst, både menn og koner og barn og ...:tilber:
Det har aldri oppstått en slik situasjon med oss, så jeg vet ikke, men vil annta at det kommer helt ann på hvilken sykdom og hvilken grad det er snakk om, og hvordan jeg eller min mann føler seg. Med tanke på å ta vare på både seg selv og barnet.
Ja, om ektefelle og barn er syk blir jeg hjemme. Jeg forventer det samme av mannen. Er jeg for syk til å gå på jobb, er jeg for syk til å ta meg av sykt barn.
Vi fikk spysyka begge to (vi voksne) da T. var ett år, og da måtte jeg ringe foreldrene mine sånn at de måtte ta seg av ungen for det var verken jeg eller mannen i stand til.
Siden mannen jobber turnus, har det skjedd en gang at han måtte være hjemme med Snuppa en ettermiddag mens jeg var syk, selv om Snuppa selv var frisk. Jeg kunne ikke ta meg av henne.
Det har hendt ja, men vi prøver selvsagt å unngå det.
Det kommer an på hvor syk de er. Når min mann var som dårligst av prolapsen, klarte han knapt å ta vare på seg selv, så å da begynne med barnepass i tillegg - det skjønnerr vel de fleste at er en dårlig ide. ;)
Har ei datter som så og si aldri er syk, og en mann som er likedan. Så her har det aldri vært en problemstilling.
Men om jeg hadde vært skikkelig syk, og Hannah hadde vært syk - så hadde nok Frank vært hjemme ja. Ikke bare pga meg, men pga Hannah.
Ja, jeg sier det igjen. Vi er heldige som nesten aldri er syke her, sykefraværet er nesten bare jentene som står for og da er det som regel forkjølelse, og da bytter vi på å bli hjemme.
Kanskje jeg bør vente med å svare til vi står med begge beina midt oppi det engang. Det er liksom så lett å være høy i hatten når man ikke vet hva man snakker om;)
Det er så mange som sier dette. Jeg må bare bryte sammen og tilstå at jeg nok har vært hjemme fra jobb selv om jeg hadde kunnet ta meg av et barn. Smøre skiver og sette på video og sånn.
Det kommer helt ann på hvor syk mannen var og hvem av guttene som var syke. Storebror klarer seg ganske godt selv, men trenger noen hjemme hos seg. De to minste hadde det vært værre med. Dersom ikke mannen var i stand til å ta seg av dem (skifte bleie, gi drikke osv.) ville jeg vært hjemme fra jobb og forventer det samme av mannen. Dette har dog aldri skjedd, men hadde vi hatt syke barn den gangen han hadde kyssesyke hadde jeg vært hjemme!!
Det er forskjell på jobber da. Jeg sitter for eksmpel alene på et kontor og har mulighet for å bure meg inne helt alene og ikke treffe noen. For meg er det ikke noe problem å gå på jobb og hangle før jeg har blitt helt frisk igjen.
Jeg ser for meg at jeg hadde hatt mye lavere terskel for å holde meg hjemme hvis jeg for eksempel hadde jobbet i helsesektoren og hatt ansvar for pasienter som kunne bli smittet av meg, eller hvis jeg jobbet i skole eller barnehage der jobben både er vesentlig tyngre enn min og der veldig mange flere er garantert å bli smittet.
En god venninne jobber i barneskolen, og hun ble sykemeldt en uke fordi stemmen forsvant aldeles i en halsinfeksjon. Mye vits å være lærer for en tredjeklasse hvis man ikke kan si et ord til dem gjennom hele dagen, liksom. Jeg ville kunne utført min jobb helt uten stemme (i alle fall hvis jeg gjorde en avtale med sentralboret om å viderekoble alle telefoner), men det kunne ikke hun.
Det er forskjell på jobber. Sånn er det bare. Det betyr ikke at jeg har noen høyere arbeidsmoral enn min venninne. Det betyr bare at vi har ulike arbeidsoppgaver.
Også tenker jeg på de jeg kjenner som jobber i helsesektoren (og for så vidt en del av dem som er i skoleverket), med den lave bemanningen som noen av dem jobber under, og da vet jeg at enkelte går på jobb til de stuper, siden alternativet er å la allerede overarbeidede kollegaer ta over eller la pasientene eller elevene lide.
Dårlig eksempel, med andre ord. Men i en ideell verden …
Jeg er bare helt uten moral og ryggrad. Jeg sitter også på et kontor, men synes jeg at formen er så dårlig at jeg ikke får gjort noe særlig, og har ubehag av å være der, blir jeg hjemme. Selv om jeg hadde vært i stand til å passe et (sykt) barn.
Jeg synes forøvrig også det er lettere å skulle ta meg av et sykt barn, enn ett som er frisk som en frisk og vil ha aktivitet. Nå snakker jeg ikke om sterkt pleietrengende da, mer sånn feberslapp.
De ganske få gangene jeg har vært hjemme med syk pode, har han sjelden trengt annet stell enn det Kirsebær nevner - sette på video og hente mat, liksom. Veldig lett å håndtere, ja. Har man et barn som er så sykt at det faktisk trenger kontinuerlig behandling og pleie, er det naturligvis noe annet.
Et barn med 39 i feber, som bare ligger i sengen og sover, krever naturligvis ikke all verden, men når det samme barnet har vært hjemme i tre dager, og nesten er frisk, men skal ha en feberfridag hjemme for å komme seg etter sykdommen, det barnet er så full av lopper i blodet og kjeder seg så inderlig at det krever oppmerksomhet non stop. Og da er det ikke noe godt å være febersyk selv og bare ville sove. :erfaren:
Jeg kjenner meg igjen her...jobber netter, og vet at det er vanskelig at noen kan steppe inn hvis jeg blir syk. Sist vi hadde omgangssyke i familien ble jeg syk på vei til jobb, men følte da at det var for sent å melde avbud, så jeg gjennomførte natta, selv om jeg kastet opp, og måtte beskytte meg godt så jeg ikke smittet pasientene. Kjenner at terskelen er høy for å sykmelde meg, men jeg vet helt klart når det er umulig å tøye strikken, og det er når barna er syke.
Ja det er mulig det forskjell på dette. Jeg har et sykt barn på litt over 2 år hjemme nå og det er utrolig krevende. Mannen var helt utslitt i dag da jeg kom hjem. Jeg regner med at det hadde vært påkrevd av meg å være hjemme i dag om han også hadde vært sjuk.
Men jeg forstår selvsagt at dette avhenger av alder på barn og type sykdom.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.