Stesønn er konfirmert. Det kostet meg mye i overskudd, energi og humør.
Jeg bakte kaker, hentet Svigermor, sørget for egen påkledning, maste på Luren for å sjekke egne klær, ryddet hus og vasket det jeg klarte for å gjøre klart for besøk.
Svigermor tok litt tak - hun vasket gulv, kopper og bad, gikk tur med hundene og hjalp litt til. Men det hjelper egentlig lite når besøket i seg selv drar energi. Jeg vet ikke om det er fordi hun er dum, hjerneskadet eller alkoholskadd, men det er vanskelig å forstå henne. Hun snakker ikke helt klart, hun sliter med å finne ordene og bruker masse fakter og geberder når ordene er borte, og hun har ikke så mange interesser som jeg kan bruke som samtaleemne.
Foreldrene mine overnattet i vårt gamle hus (som onkel kjøpte av oss) og vi var innom og hentet dem på selve dagen. De visste ikke hvor Bakkenteigen var, så det var best å plukke dem opp. Også siden det var billetter for å komme inn på den borgerlige konfirmasjonen. Selve seremonien var hyggelig og tildels rørende. Omtrent alle konfirmantene takket kursleder for diplomet med å gi en klem. Men ikke Stesønn. Det var et stivt håndtrykk gitt på så lang avstand som han kunne. :knegg: Ikke engang et bukk kom han med.
I talen som han holdt - den var kort - takket han foreldrene for å ha født ham og være der for ham. Og meg for å være streng - for ellers hadde han nok vært enda mer bortskjemt - og for å sette grenser.
Nå er nok min opplevelse av det hele farget av mitt syn på Stesønn, men jeg opplevde det som spill for galleriet. Ikke ektefølt, ikke ærlig.
Slik som jeg ikke var ærlig da jeg kjørte svigermor på flyplassen og sa at det måtte da ikke bli syv år til neste gang hun kom på besøk.
Konfirmasjonen er over. Stesønn er liksom kommet et steg nærmere det å bli voksen. Jeg kjenner at jeg ikke har lyst til å forholde meg til han mer. Det er nok også et utslag av at jeg ikke vet hvor lenge jeg blir her. 'Her' er i dette huset, i dette forholdet. Vi har ikke kommet nærmere hverandre. Korreksjon: Jeg føler at vi ikke er nærmere hverandre. Luren har det jo helt fint han slik verden er nå. Og dermed blir jeg en smule kynisk og tenker at om han ikke skjønner hva jeg snakker om, ikke ser hva jeg mener - hvorfor skal jeg da kjempe videre? Hva i helvete er vitsen?
For det første, kynisk blir du nok litt fordi du har nok med deg selv for tiden. Du jobber knallhardt med å bli frisk og da vil alt annet dra energi. Dessuten vil jeg tro (uten å ha egen erfaring, men jeg er vokst opp i en familie som har det) at man på sin stesønns konfirmasjonsdag automatisk vil føle seg utenfor. Og ikke ektefølt fra en konfirmant? Tja, er ikke det helt vanlig? Han er en fjortis, med alt det innebærer, jeg tror ikke det nødvendigvis betyr at han er noe ekstra kjipt eksemplar. (men jeg kjenner han jo heller ikke, selvsagt).
Å jobbe med et forhold er seigliva og utmattende saker. Går dere til terapi eller forsøker dere å fikse på egenhånd? Min erfaring er at det lettere blir beskyldninger hvis det ikke er en nøytral part tilstede og istedet for å komme nærmere hverandre, havner man i en særdeles ond sirkel. Du må jo selvsagt selv finne ut av om forholdet er verdt å satse på, men prøv å tenke på hvorfor du sitter litt med en følelse av å ville vekk. Er det selve livssituasjonen du er lei av? Sykdommen din? Eller Luren selv? Jeg har sikkert gjentatt meg til det kjedsommelige, men vi oppdaget altså at det var livssituasjonen vi var så inderlig lei, ikke hverandre.
Håper det ordner seg til det beste for deg, uansett hvilken retning livet ditt tar. :klemme:
Han takket deg. Og var det spill for galleriet, så er det synd på han. Men sånn er det vel ofte i den alderen? Du distanserer deg, ja. Pass på det Blondie sier. Har dere gått tur eller noe sammen da? Vært flere ganger på fvk?
Blondie - jeg har hatt en time på familievernkontoret og vi skal ha en time der sammen i juni.
Vi prøver ikke å fikse på egen hånd. Luren skjønner ikke hva som er å fikse, og dermed blir det meg som står og - om ikke føler meg dum, så føler jeg meg nokså alene i dette.
Hva er jeg lei av? Jeg er lei av å være den som tar ansvar for det meste, av å være den som vil ut av huset for å gjøre andre ting mens den andre bare vil være hjemme. Jeg er lei av å være den som digger å holde på med hundene og ikke ha noen hjemme som fatter hva jeg snakker om. Jeg er lei av å lage mat og ta oppvasken etterpå og mase på Stesønn om å komme seg i seng/rydde rommet/hva enn han skal gjøre. Evt mase på Luren at han tar tak i sønnen sin.
Jeg tror det jeg er lei av en en kombinasjon. Livssituasjonen - jeg er syk og hjemme - medfører at Luren forventer at jeg tar mesteparten av husarbeidet, og jeg er lei av å bli tatt for gitt slik. Jeg er lei av at jeg skal klare alt det. Så det blir livet og Luren og Stesønn og alt som gjør meg lei.
United - vi har ikke gått tur på noen uker. Vi tar en kveldsluftetur hver kveld omtrent, men den blir kort og bare for at hannhundene skal få tømt blæra før natten.
Og konfirmasjoner er ofte et spill for galleriet tror jeg. Min konfirmasjonstale hadde mamma skrevet for meg, og jeg la ut om hvor fantastiske foreldre jeg hadde. Det var jo sant, men jeg hadde nok ikke rost de fullt så mye hvis jeg hadde skrevet talen min selv, jeg var tross alt Ufordragelig Tenåring.
Lei av å være singel i et parforhold? Ensom i tosomhet? Jeg tror på terapi, og har selv opplevd at det har reddet meg og oss. Det kan ofte hjelpe partneren å fatte alvoret. Jeg tror ofte menn (jeg vet jeg generaliserer) syns "greit" er en flott livssituasjon, desverre.
Blondie sier mye lurt. Og holdt han tale i konfirmasjonen? Det gjorde ikke jeg da jeg sto borgelig. : pøbeltenåring:
Jeg tror noen samtaler på fvk med begge til stede vil gjøre godt, og kanskje sette fingeren på hva hovedproblemet er. Selv fikk vi oss et par overraskelser da vi gikk til samtaler ...
Vet du hva? Nå har jeg jo fulgt deg en stund. Og vil starte med å takke for at jeg får det. Jeg liker deg. Du er et fint menneske.
Men du er så aleine hele tiden. Er du ikke? Luren er litt dau. Og Stesønn er i verste fjortisalder - det er nå greit nok. Men han skal jo ikke være ditt ansvar alene heller. Han skulle vært en du og Luren var stolte av sammen han nå. Ikke ditt ansvar alene som du ikke får noen takk for. Det hadde hjulpet litt om i det minste Luren så sin egen utilstrekkelighet og hadde forstand på å takke deg dypt og inderlig for at du driver denne familien og skaper folk av denne sjarmerende fjortisen. For det gjør du.
Jeg skulle så innmari gjerne sett at du ikke var så ensom og alene med alle følelsene. Det virker egentlig som om de rundt sitter ukonsentrert og driver med noe annet uten å noensinne være emosjonelt fullstendig tilgjengelige. Og at det er det som gjør at du kapsler deg inn. Jeg tror det hadde hjulpet så veldig om ihvertfall Luren tok en titt ut av og til og virkelig så deg og viste glede over deg.
Og etterhvert kommer du dit at du bare må ha litt mere livskraft og liv rundt deg. Og da vil du ikke være singel i dette forholdet mer. Samme hvor mye alle andre sier at de har det bra. Jeg synes det er hensynsløst å si at alt er bra når du ikke har det bra. Hvis Drammen ikke har det bra så har faktisk ikke jeg det bra - det stresser meg veldig.
sf - som så ofte setter du fingeren på det punktet der det gjør mest vondt. For det er jo der man oftest finner mye av problemet også. Jeg har ofte tenkt i det siste at jeg vil så gjerne vite hvorfor han vil være sammen med meg. Hva er det med meg som gjør at det er meg han vil bo med, dele livet med? Men som vanlig så står jeg, som du sier, alene med dette. Luren har selv kommentert at han er dårlig på omsorg, og da blir det litt feil når det er omsorg og interesse jeg savner mest fra han.
Jeg ER skuffet ja. Og ensom i parforholdet. Jeg føler meg ikke prioritert fordi det er meg, jeg føler meg som en selvfølgelighet i ekteskapet.
Og jeg ser at jeg har en del av skylden her, for jeg har ikke krevd. Jeg er av dem som synes at det skal være unødvendig å kreve av den jeg skal dele livet med, for jeg synes interessen for meg og hvem jeg egentlig er skal komme av seg selv.
Vel, ingen har sagt at jeg skulle få et enkelt liv.
Jeg kjenner igjen så mye av det du sier. Og det verste er egentlig denne perioden når du ikke vet om du vil bli eller gå. Når avgjørelsen er tatt den ene eller andre veien blir det litt enklere, om ikke annet.
Jeg tenker mye om slike forhold og relasjoner, men jeg har valgt å ikke mene så mye om det på nett. Men om du trenger noen å skrive meldinger med som kan nikke og forstå så er jeg her. Å skrive av seg er godt.
Du har jo sagt fra, Bobbelur. Du har sagt at du ikke har det bra og invitert ham til å bli kjent med deg. Frem til da så er det greit at du ikke hadde tatt så mye ansvar du heller. Men der synes jeg du tok ansvar.
Det viktige er egentlig ikke hvorfor han vil være sammen med deg. Han vil jo det.
Det viktige er egentlig mer om du vil være sammen med ham. Og hva du trenger for å ville det. Det virker som om du har følelser for ham, bare at de er bedøvet av for mange skuffelser. Og det virker som om han har følelser for deg - han bare uttrykker dem ikke. Men når følelsene lever enda så er det jo i det minste håp og noe å bygge på. Også må dere se på hva dere vil bli med på av bygging. Akkurat nå henger vel det mye på Luren fordi han ikke har meldt seg på noen prossess. Jeg håper fvk kan hjelpe med det.
Også er det helt greit å hykle svigermor altså. Syv år er et helt uproblematisk intervall i min verden. :ja:
Jeg har lest i bloggen sin, selv om jeg ikke skriver like mye bestandlig. Det er ikke alltid like lett å sette ord på ting.
Jeg har sett en forandring synes jeg da.
Husker veldig godt et blogginnlegg hvor jeg satt igjen med følelsen av at du i dine øyne ikke fortjente mer. Ting var liksom greit.
Nå ser jeg en som ikke lengre synes det er greit. EN som ikke lengre alene vil få ting til å fungere.
Jeg sitter vel egentlig med samme inntrykket av Luren som jeg har hatt siden første gang jeg møtte dere. Dessverre er det ikke ett positiv inntrykk. Han virker som en person som ikke evner å se mer enn seg selv. Jeg håper for din del at du finner ut hva som er rette veien å gå, for deg, og at det er noe du føler deg komfortabel med. :klemme:
Tror forresten jeg så stesønn på senteret på lørdag. Høyt tynt rekel, svartkledd med kjetting og svart i håret. Stemmer det?
