Toffskij sa for 16år siden:

Kjør debatt!

Hva syntes dere om hovedpersonen?

Observatøren sa for 16år siden:

Jeg synes ikke at Francis var troverdig. Dessverre. Jeg ville så gjerne at dette skulle være en godt fortalt kjærlighetshistorie - uten at den nødvendigvis kulminerte i et forhold, men jeg opplevde bare hans famling og rot som usjarmerende og dumt. Litt for omstendelig, kanskje?

Jeg synes at en del av karakterene var som tatt ut av myter og fordommer mot akademikere, skjønt noen medvirket til tilløp til fnising iblant.

Toffskij sa for 16år siden:

Jeg er litt spaltet, jeg. Det er mye i boka jeg synes er bra. Språket er godt. Den er skikkelig spennende og lever opp til Umberto Ecos idealer. Miljøet er ekstremt velkjent for meg (jeg har sittet på samme korridor som Meyer, OG disputert i Gamle festsal), og det er godt og gjenkjennelig skildret. Samtidig synes jeg sjelden skildringene er så veldig vittige (som hos Helene Uri), de er bare beklemmende velkjente. ("Å herregud, akkurat sånn er det." :grøsser: )

Og beklemmelse er vel et stikkord for følelsen jeg satt med gjennom hele boka. For jeg satt og var regelrett flau over Francis Meyer, der han går rundt og koser seg med sin antatte integritet og professorale storsinnethet, og er ute av stand til å se alle de etiske overtrampene han uten å nøle begår hver eneste gang det er lønnsomt for ham. Så flere ganger orket jeg knapt å lese videre. "Nei, Francis, ikke GJØR det! Det kommer til å gå så ille!" :skremt: Det gir jo boka veldig mye driv, og Meyer er jo interessant og ganske nyansert, og på mange måter tatt på kornet, men jeg har nå engang problemer med romaner der jeg ikke liker noen av personene (og det gjør jeg ikke her).

Jeg synes disputasscenen i Gamle festsal var strålende skrevet og aldeles grøssende forferdelig. Jeg hadde vondt i kroppen i flere dager. Uææææ! Og etter det døde i grunnen boka litt for meg. Jeg syntes ikke avsløringene og opprullingen på slutten lever opp til undergangsforventningene disputasscenen gir, resten av boka er et stort antiklimaks. Men det er mulig dette skyldes miljøskade fra min side, hva synes dere?

Til slutt skal det sies at jeg leste boka rett etter A.S. Byatts Possession, som er en bok som er ganske lik på mange måter. Den handler også om en kjærlighetshistorie mellom to forskere som graver fram beviser for to gamle dikteres kjærlighetshistorie. Men den er ca. tusen ganger bedre, så etter den var det ikke så lett å være rettferdig mot Langeland. (Dog bør jo Langeland ha lest Byatt, og kanskje det var der han knabbet plottet. I intertekstualitetens navn.)

Toffskij sa for 16år siden:

Jeg syntes karakterene var høyst realistiske. Dessverre. :himle:

Observatøren sa for 16år siden:

Men de var litt for mye. Greit nok at de finnes i virkeligheten, men de gjorde ikke noe for boken? Jeg trodde ikke på dem. Bortsett fra de rødmussede på vei ut av dusjen. :knegg:

Og jeg er helt enig i disputasscenen. Det som gav meg latterkrampe var hvordan teknikken sviktet... og det kjente jeg meg igjen i.

Toffskij sa for 16år siden:

Han kunne godt spart seg for Gløsbertøra og det evinnelige "Garlborg".

Java sa for 16år siden:

Dette må jeg signere. Jeg har tilbragt min stipendiatperiode i et helt annet fagfelt, men karakterene kjente jeg desverre igjen. De FINNES!

Jeg ble også flau over Francis Meyer. Han valgte feil, gang på gang, og trodde han valgte rett.

Jeg lo mange ganger. Det var noen herlig treffende beskrivelser av mennesker og miljø.

Nå har jeg ikke tid til å skrive mer akkurat nå, men jeg er fornøyd med boken. Den moret og irriterte meg og gjorde meg ganske så flau, men jeg kjedet meg ikke.

Java sa for 16år siden:

Han kunne ihvertfall prøvd å få hedmarksdialekten til å være nettopp det.

Frantzen sa for 16år siden:

Enig! Jeg syns i det hele tatt at han kunne latt være å skrive på dialekt (og dansk). Det ble bare dumt syns jeg.

Enig i at boka har en litt spennende driv i perioder, men likevel ikke overbevisende. Er ikke ferdig enda, og har ennå ikke lest disputasen så da kan jeg glede meg til den, kanskje..

Også syns jeg beskrivelsen av studenten på første rad tok litt av i starten - klarte ikke tro på det. Litt i samme gate som Gløsbertøra - å ville hoppe ut av vinduet pga endringer i krav til litteraturvalg? Det ble for mye, syns jeg.

Bluen sa for 16år siden:

Jeg syntes boka var hysterisk festlig, rett og slett. Nå har jeg aldri satt mine bein på dette instituttet på Blindern, men jeg tilbrakte noen år ved søsterinstituttet på NTNU. Dette begynner å bli noen år siden (ni, for å være helt nøyaktig), så det er mulig at avstanden i tid er en positiv faktor for min lesning. Det var et gledelig gjensyn med konflikter og mennesketyper som jeg nesten hadde glemt. At ikke alt var helt realistisk, synes jeg i grunnen ikke er noen helt relevant innvending. Det er jo satt litt på spissen, og det må vel slik litteratur av denne typen være? Et fullrealistisk bilde ville jo vært sørgelig tamt.

Flere av dere har trukket fram Gløsbertøra, og han er vel den mest karikerte skikkelsen i romanen. Jeg er ikke bedre enn at jeg fniste høyt av ham gjentatte ganger. Som kjenner av ymse hedmarksdialekter ergret jeg meg litt over de mange feilene, men det overskygget ikke fniseanfallene. Østkantdialekta har Langeland åpenbart heller ikke taket på. Det er nesten rart at det går an å hoste opp såpass rare feil - dette burde vel forlaget ha tatt tak i?

Francis Meyer var vel ikke 100 % troverdig i mine øyne heller, men heller ikke det la noen nevneverdig demper på lesegleden min. Selve kjærlighetshistorien (eller lidenskapen) var vel ingen klassiker, akkurat, og slutten var ikke bra. Jeg skjønte aldri helt om Nadia noen gang virkelig hadde vært på gli, eller om det bare var et spill fra hennes side. Boka har absolutt sine svakheter, men det er likevel sjelden jeg har kost meg så gjennomført med en roman. Det er artig at Langeland fletter inn en del realistiske elementer, synes jeg. F.eks. lo jeg høyt da jeg skjønte at alle invitasjonene til instituttseminaret var autentiske.

Noba sa for 16år siden:

Jeg ble skuffet over hovedpersonen. Jeg er helt sikkert blåøyd, men jeg hadde trodd at en litteraturprofessor burde ha fått litt flere sosiale antenner og "menneskelig gangsyn" etter å ha studert og levd i åresvis i litteraturens verden hvor nettopp menneskenes natur og følelsesmekanismer er det som gjentatte ganger beskrives. Og som også beskrives inngående og dypt, ikke overfladisk som i en legeroman. For meg ble som at eksperten på litteratur ikke virkelig forstod faget sitt, at han ikke kan ha virkelig lest (og lært). Uten sammenligning forøvrig minner det meg om da jeg strøyk på eksamen i organisk kjemi på tross av at jeg kunne all teorien på rams. Jeg skjønte ikke en tøddel av reaksjonsmekanismene og da hjalp ikke min oppramsing av terorien det døyt, reaksomsmekanismene var selve kjernen i faget...

Jeg likte boka godt på tross av at hovedpersonen skuffet (eller kanskje nettopp derfor - godt med en hovedperson som for en gangs skyld er litt mer ordinær enn hva de normalt er), men et annet paradoks for meg ble at jeg syntes språket var dårlig. En ting er at det ble for mye fagterminologi for ulærde meg, men en annen ting var denne gjenntatte skrivingen på dialekt. Jeg synes det nærmest ble en latterliggjøring av folk som snakker dialekt. For meg er det sånn at en som virkelig er en god forfatter klarer å ta meg med inn i den verden han beskriver uten å måtte skrive dialekt, eller spansk eller fransk eller overdrevent bruke fagterminologi som er ukjent for hvermansen.

En annen kommentar jeg har som jeg synes var helt utrolig teit, var at forfatteren inkluderte seg selv som en av karakterene i boka. Den kunne han spart seg :nemlig:

Toffskij sa for 16år siden:

Du har sikkert lest De beste blant oss også, Elinblu? Den syntes jeg var vittig. Denne lo jeg langt mindre av. (Kanskje jeg rett og slett har ledd fra meg?)

Ja, det syntes jeg var morsomt også. Spesielt siden jeg har eksakt samme forhold til litteraturviternes seminarer som Meyer har til lingvistenes. :knegg: Jeg synes også de fleste reelle personene som er flettet inn, fungerer bra. Til og med Umberto Eco, frekt som det er. :humre:

Jeg får heller ikke taket på Nadia, men er litt uenig med meg selv om jeg synes det er en svakhet ved boka. Hele romanen er jo i ekstrem grad fortalt fra Meyers selvsentrerte og nokså mangelfulle synsvinkel, og ganske elegant gjennomført, synes jeg. Dermed får vi ikke vite mer om Nadia enn Meyer gidder å finne ut. Hun er vakker, hun er skarp (men gud bedre for et språk hun har :gal: ), det er høyst smigrende for ham at hun er interessert i ham osv. Samtidig hadde det vært mer tilfredsstillende med en tydeligere avklaring. Er det at hun visste om brevet så lenge, egentlig god nok motivasjon for den snåle oppførselen hennes? :gruble:

Frantzen sa for 16år siden:

Akkurat den biten stemmer godt med de karikatur-pregede forestillingene som synes å florere om professorer, slik jeg oppfatter det. Dypt inne i faget men fjernt fra virkeligheten.

Bluen sa for 16år siden:

Ikke sant - og paradoksalt nok gjelder denne stereotypien i ekstra høy grad litteratene (sa språkviteren fordomsfullt og skadefro). Grunnen til at det fryder meg litt generelt og i denne boka spesielt, er kanskje minnet om fordums skikkelser på instituttet - disse oppblåste litteraturviterne som mente seg høyt hevet over det enten bondske eller komisk tekniske folket på språksiden.

Jeg har lest De beste blant oss også, og likte den. Den er jo virkelig hentet fra mitt miljø rent faglig. Nå er det vel snart et år siden jeg var ferdig med den, men jeg ler mer av Langeland, tror jeg.

Noba sa for 16år siden:

Tjorven sa for 16år siden:

Jeg ble litt irritert over hvor voldsomt karrikert forskermiljøet ble skildret. Jeg har aldri beveget meg i de kretser, og blir litt skremt når jeg hører at dere som har det mener at skildringen er realistisk.

Dessuten føler jeg det ikke som helt troverdig at "alle" skulle falle for en person som Francis. Jeg syntes han virket så ekstremt selvsentrert, men både elskerinnen Eva, matklubbvennninnen Anne (?), studenten Nadia, kollega Cathrine (litt usikker på denne) og instituttbestyrer Gerd skal liksom ha falt for ham. Det henger ikke helt sammen i min verden.

Men for all del. Jeg syntes det var en underholdende bok, og leste den med stor iver. Kjenner også på meg at jeg om en 10-15 års tid godt kan være "tuppen og lillemor" på Blindern.

Toffskij sa for 16år siden:

Det er jo egentlig bare Meyer som blir skildret noenlunde flerdimensjonalt, det er sant, det. Alle de andre er karikaturer.

Bluen sa for 16år siden:

Jeg synes ikke skildringen er realistisk i streng forstand. Det er jo utvilsomt temmelig overdrevet, men jeg synes likevel det er godt observert, og at Langeland tar mye på kornet. Det er enkelt å kjenne seg igjen. Likevel kan jeg være enig i at forfatteren kanskje går vel langt i karikeringen sin. Personlig synes jeg det er kostelig, men jeg kan skjønne at andre synes det bikker over. (Nå kjenner jeg at jeg allerede har glemt litt for mye av boka til å greie å diskutere ordentlig - pokkers korttidshukommelse!)

Tjorven sa for 16år siden:

Et sprøsmål til: Er det så vanlig at studenter forelsker seg i veilederen sin?

Jeg leste nemlig en artikkel i avisen senest i går om at det nå skal vurdereres en regelsendring om at det skal være lov til å være et seksuelt forhold mellom student og veileder.

I boka virker det jo nesten som regelen fremfor unntaket at det skjer noe mellom veileder og student. Og det virker jo på ingen måte som om Nadia og Francis forsøker å skjule "forholdet" sitt, særlig ikke siden han stadig ber akkurat henne med på ting. Samtidig blir han jo irritert over å bli avslørt av Søren Heller. Jeg syntes det fremstår litt szisofrent (pokker, hvordan skriver man det ordet?).

mosol sa for 16år siden:

Morsom tråd!

Jeg ble ferdig med boka på mandag etter å ha sittet på en laaaang flytur fra Roma dagen før hvor størstedelen av boka ble lest. Jeg tok meg selv i å lese som om det virkelig var en page-turner, og jeg var engasjert, men jeg ventet likevel på at spenningen skulle utløse seg.

Etter å ha lest ferdig sitter jeg igjen med inntrykket at verken Francis eller Nadia er helt troverdige, og i alle fall ikke storyen deres (men nå har jeg heller aldri opplevd Blindernmiljøet). Jeg er kanskje veldig blåøyd, men måten Francis opptrer i forelesningene på og fremstår som en furtende guttunge når Nadia ikke gir ham oppmerksomhet er helt utrolig. For meg ble det også ganske pinlig at han involverte Nadia så sterkt når han planla privatlivet sitt - som for eksempel å ta henne med til gourmetklubben. Hallo, liksom... Hvordan ble de plutselig så private? Ellers er han som type litt vanskelig å få tak på. -En krembollespisende blomsterFinn, ganske naiv, en skikkelig furt, lidenskapelig opptatt av arbeidet sitt, mener å ha høy moral når det passer seg osv.

Egentlig ventet jeg på at Nadia skulle dolke ham i ryggen, slik som hovedpersonen i "De beste blant oss" (jeg glemmer så fort...), men det kom ikke. Langeland klarte i alle fall å skape spenning rundt Nadias person og hvem hun egentlig var.

Fra disputasen og ut tok det litt av for min del, og både historien rundt den og turen til Alstahaug bidrar til at jeg ikke helt kjøper historien.

Jeg skjønner at dere som har et forhold til miljøet sannsynligvis får mer ut av boka. Hans forrige, Wonderboy, er nærmere mitt miljø, og da nikket, lo og rødmet jeg mer enn av denne boka.

Toffskij sa for 16år siden:

Det er slett ikke uvanlig. Mannlige universitetsansatte med en smule sjarm og utseendet sånn noenlunde på sin side kan være de reneste fluepapirene.

Jeg synes Meyer selv ikke er så verst troverdig (pinefullt!), og den enorme karikeringen av de andre personene er jo til dels en følge av fortellerstilen: Alt er helt og holdent sett med Meyers øyne, og siden han er høyst selvsentrert, nokså umoralsk og totalt blind for andre, blir skildringene deretter. Dette er faktisk noe av det jeg liker best ved boka.

Bluen sa for 16år siden:

:nemlig: Jeg har hørt at bl.a. sønnen til et mulig navneforbilde for Meyer har denne effekten på instituttet sitt i Bergen. :humre:

Godt observert!

Tjorven sa for 16år siden:

Mosol skriver bedre det jeg prøver å si. Inkludert at Wonderboy var fra "mitt" miljø.

Særlig ventet jeg på en avslutning fra Nadia a la "De beste i blant oss". Hvis hun skulle være så intelligent, så ville hun vel ikke funnet seg i Francis sin merkelige oppførsel.

Pepper Lemon sa for 16år siden:

Som vanlig blir jeg skuffet over slutten. :rolleyes: Jeg er visst en enkel person som alltid håper på happy ending, hvor man ender med å leve lykkelig i alle sine dager.

Jeg lo høyt flere ganger i boken. Episoden i flyet til Bergen, hvor oksygenmaskene ble utløst, var ubetalelig. Den eldre mannen som ble blå av oksygenmangel, moren som gav sitt barn munn-mot-munn, alle som kranglet om maskene ... Og så til slutt da denne karen som snorket seg gjennom hele oppstyret. Festlig. Jeg syntes også det var morsomt med Francis' kollega som satte fast tommelen i kruset sitt. Ja, og mange flere episoder. Det var til tider også skikkelig pinlig. Francis var jo ikke tam.

Jeg kunne godt tenke meg å høre mer om hvordan det gikk med David Grandes juks. Det var ille å lese om måten Francis avslørte jukset på.

Alt i alt likte jeg boken. Jeg syntes Francis var en forholdsvis troverdig figur, en bortskjemt ungkar, selvopptatt, snobbete og litt snill. Det som imidlertid var litt fjernt var at han gjengkjente en Bitte Kai Rand-kjole. Hvorfor det, liksom. Én ting var at han likte Arne Jacobsen-møbler, dyre viner og fancy blomster. Men designere av kvinneklær? Det stusset jeg på. Han som ikke en gang bodde med en kvinne. Og så Bitte Kai Rand?

Det jeg likte best med boken var hvordan lidenskapen fikk Francis til å endre seg fra å være en rimelig trøtt karakter til å bli så gæren. Den ekstreme avsløringen av jukset, reisen til Helgelandskysten for å lete etter Petter Dass' brev og duellen på tredemøllen. Ikke akkurat småtterier for en middelaldrende ungkar. Jeg syntes det var spennende jeg. Litt stakkarslig, og veldig menneskelig.

Acsa sa for 16år siden:

Det er også de som har falt for sine kvinnelige veiledere. Det skjer ikke ofte, men det skjer, ja. Det skjer vel oftere at man faller litt for veilederen sin (eller enellerannen foreleser) enn at det blir gjengjeldt. Heldigvis!

Denne romanen foregår jo på arbeidsplassen min, så jeg lot meg irritere over inkonsekvensen i hvor nært det er lagt opp til virkeligheten - men så ikke gjennomført ordentlig. Sære detaljer som ingen andre enn meg irriterte seg over, helt sikkert. Som at det er før instituttsammenslåingen (blir bare nevnt som en plan i framtiden) samtidig som litteraturviterne har flyttet til Niels Treschow i stedet for at de er i Henrik Wergeland som de var i før omorganiseringen. At instituttbestyrer liksom har tilgang til studentregisteret (Yeah right! De ville jo ikke gjort annet hele dagen enn å sjekke grunnfagskarakterene til professorkollegene sine!). Og denslags. Det ga meg litt kløe.

Ellers så var det skremmende realistisk i den grad karikaturer kan være det, både studenter og ansatte. Minst like mye studentene, vil jeg si. Jeg er helt sikker på at jeg har møtt samtlige på forelesning.

Det ble jo bygget opp til et veldig klimaks på minst tre fronter samtidig mot slutten av boka, som så falt i fisk. På en måte var det litt flatt, på en annen side så føltes det for meg veldig riktig ifht. Meyers personlighet og hvordan livet hans er.

Teflona sa for 16år siden:

Hei
Er ikke ferdig med boka, men må bare nevne en ting: de spørsmålene han stiller studentene i forelesningene sine, de er jo på nivå med de jeg stiller elevene mine på ungdomsskolen. Hadde jeg vært en av studentene hadde jeg blitt flau, men er dette tilsiktet fra forfatteren? Hva tror dere? Eller finnes det forelesere på det nivået som stiller så banale spørsmål? (har ikke studert på det nivået selv)

Manitoba sa for 16år siden:

Jeg er akkurat ferdig med boken og må si jeg ble litt skuffet over slutten. Helt enig med andre i denne tråden at brevet Nadia fant ikke forklarer hennes snodige oppførsel.

Under lesingen tenkte jeg en del på at denne boken er en naturlig fortsettelse av Wonderboy. Wonderboy var nyrik og prangende og namedroppet merker, adresser osv, mens Meyer var "gamle penger" og var kultivert og namedroppet klassisk musikk, ærverdige nabolag og venner i riktige yrker.

Jeg synes det var artig at Langeland selv var med i boken og tydelig lot seg inspirere av Ecos forelesning ved å lage en spennende bok om det i grunnen ganske kjedelig tema, nemlig en åndssnobbete professor, Petter Dass og en kjærlighetshistorie som foregikk aller mest i hans hode. Det var et øyeblikk jeg trodde den ville utvikle seg til en slags sofies verden med de postkortene fra datteren. For meg var det en skikkelig page-turner som ikke klarte seg helt til mål.

Røverdatter sa for 16år siden:

Da har omsider jeg også lest boka. Jeg hadde ikke tenkt til å lese den siden den ikke var kommet i pocket, men så sto den i hyllen til en venninne.

Jeg var ikke særlig begeistret for denne boka. Jeg tror jeg og Langeland har helt forskjellig sans for humor, for selv om jeg skjønte hvilke skildringer som skulle være morsomme, så lo jeg ikke en eneste gang. Jeg syns historien om brevene i kirkeklokken var helt totalt usannsynlig og at spenningsdelen av romanen var skikkelig uspennende. Dialogene med dialekter var flaue og dårlig gjennomførte. I tillegg ble jeg satt ut i flere kapitler da han nedlot seg å bruke den gamle vandrehistorien om rekeskall i gardinfoldene. Flere enkeltepisoder var totalt usannsynlige og litt ødeleggende for boka. For eksempel da Gløsbertøra fjertet og skyldte på borddamen. Like that would happen. :himle:

Men jeg syns personskildringen av Francis var troverdig og god. Og jeg likte miljøskildringene veldig godt. Jeg kjenner ikke Blindern-miljøet så jeg vet ikke hvor autentiske figurene og miljøet var, men jeg likte dem og trodde på dem. Både de ansatte og studentene i de forskjellige settingene var troverdige.

Kjærlighetshistorien var jo helt patetisk. Jeg opplevde at den lidenskapen Francis bedyret at hadde truffet han virket veldig distansert og ulidenskapelig. At Nadia oppførte seg snålt skjønte jeg veldig godt etter proffesorens mange rare former for å vise sin lidenskap for henne. Det var helt naturlig at de aldri kom lenger enn til et tørt kyss og at de gikk hver sin vei på slutten.

Boka hadde godt språk og godt driv. Jeg leste den ut på et par kvelder, og da likte jeg den ikke noe særlig en gang.

Toffskij sa for 16år siden:

Jeg gremmet meg også voldsomt over at han tok med rekeskallvandrehistorien. :herregud:

Pepper Lemon sa for 16år siden:

Den husker jeg ikke. :gruble: Gjenfortell, vær så snill?

Manitoba sa for 16år siden:

Litt på siden, men nå er i det minste Petter Dass håndskrevne katekismesanger tilbake på Alstahaug. www.helgeland-arbeiderblad.no/kultur/article3072974.ece

Så kulturhistorisk fikk boken er god slutt. ;-)

Hondacrv sa for 16år siden:

Jeg tenkte det samme selv: har tolket de fleste diktene han har brukt her for VK2... og det var liksom litt samme nivået på det. Kanskje vi skal ta det som et kompliment;) ? Syns egentlig ikke utvalget av dikt var så veldig spennende heller, satt og tenkte at "dette må da de studentene hatt på videregående"? (Før kunnskapsløftet; nå er det jo nesten ikke norsk litteratur ikgjen i tekstdelene av norskboka :mad: :konservativ og bitter avsporing: ) :nemlig:

Hondacrv sa for 16år siden:

Er forresten bare halvveis i boka, men lurer fælt på agendaen til Nadia...Men det får jeg vel svar på senere? Hvorfor trodde hun ikke at Francis ville snakke til henne etter den diktopplesningen hennes? Syns hun virker litt umoden... :knegg:

Røverdatter sa for 16år siden:

Her er en variant som jeg mottok på mail i 2004. (På tide å rydde i innboksen. :flau: )

[quote]Alle vet at kvinner kan være svært ondskapsfulle. Selv om mannfolk kan være kalde og lite følsomme av og til slår det aldri en kvinnes ondskap og hevnlyst.
En mann i 40 årene fortalte sin kone en dag at han ikke lenger elsket henne og at han hadde funnet seg en ny. Han gav bare sin kone 3 dager på å flytte ut av deres store hus.

Hun brukte den første dagen til å pakke ned sakene sine i store flyttekartonger. Andre dagen kom flyttefirmaet og flyttet hennes ting. Tredje dagen satte hun seg ned, for siste gang, ved deres vakre spisebord, med levende lys. Hun satte på litt rolig bakgrunnsmusikk og serverte seg selv 1 kilo reker, en boks med svart kaviar og en god flaske Chardonnay.

Når hun var ferdig å spise gikk hun rundt i hvert rom og la rekerestene og kaviar fint i foldene i de store gardinlengdene. Etter dette ryddet hun av spisebordet, og gjorde oppvasken. Og deretter gikk hun derifra.

Når mannen kom hjem, med sin nye unge kjæreste var det en ren fryd de første dagene. Men, sakte men sikkert, begynte huset å lukte. De prøvde alt, vasket og skuret. De undersøkte ventilasjonen etter døde mus og rotter og de bestilte inn tepperens. De hengte opp "Air Fresheners" over alt. Et vaskefirma kom for å gjøre stor rengjøring, så de fikk flytte ut i noen dager. De betalte til og med for å bytte ut vegg til vegg teppet. Men dessverre, ingenting fungerte.

For sluttet å komme på besøk. Håndverkere nektet å jobbe i huset, og hjemmehjelpen sa opp...

Til slutt var det så galt at de ikke orket mer og bestemte seg for å flytte. En måned senere, selv etter å ha halvert prisen, hadde de ikke klart å finne noen som var interessert i å kjøpe deres stinkende hus.

Ryktet spredde seg, meglerfirmaene ringte aldri tilbake til dem. Til slutt lånte de penger fra banken og kjøpte et nytt hus.

Ekskona ringte sin tidligere mann og spurte om hvordan alt sto til. Han forklarte henne så klart hele historien om det stinkende huset. Hun satt stille og hørte på alle hans klager. Og når han hadde forklart historien sa hun at hun savnet sitt gamle hjem så utrolig mye og at hun kunne tenke seg å redusere skillsmisseoppgjøret i utbytte av å få det gamle huset tilbake.

Klar over at hans ekskone ikke hadde noen anelse om hvor forferdelig huset luktet, gikk han med på en pris som var en tiendel av den takserte verdien bare hun signerte papirene samme dag. Hun gikk med på det og innen en time hadde hans advokat levert papirene.

En uke senere sto mannen og hans nye kjæreste og flirte når de så flyttefirmaet pakke ned deres ting for å flytte til deres nye hjem, alt, inkludert gardinene...[/quote]

TGM sa for 16år siden:

For meg så er den episoden helt i tråd med resten av skildringen av Gløsbertøra den kvelden. Selv om jeg ikke har opplevd akkurat en sånn situasjon, så ser jeg den ikke som usannsynlig.
Det som virker mer usannsynlig for meg er at en sånn person skal ha jobb på universitetet, men samtidig så vet jeg jo at man har alle typer der.

Jeg kjente meg derimot veldig igjen i beskrivelsen av homo academicus, og har vel innsett at jeg er yrkesskadet jeg også selv om jeg ikke er literaturviter.

Men så lurer jeg litt på da om jeg er den eneste som faktisk ble glad da det viste seg at det ikke skjedde noe mellom dem?

Toffskij sa for 16år siden:

Det virker ikke usannsynlig for meg. :haha:

TGM sa for 16år siden:

Nei, i det jeg skrev det så kom plutselig minnene strømmende på med diverse merksnodige forelesere. Problemet med Gløsbertøra for meg er at han fremstår som alt for dum.