Bobbelur sa for siden:
Jeg er i gang med kursingen for å bli hundeinstruktør. Som en del av den endelige eksamenen skal jeg ha trent inn en hund til å gjøre en av tre ting:
Avstandskommando (sitt, dekk, stå)
Fremadsending
Apport
Det er for tiden litt manko på instruktører her i Vestfold, så det er også manko på lydighetskurs med utfordringer. Altså kurs som går videre etter hverdagslydighet. Min løsning på det er å kjøre til Romerike (fem kvarters kjøring hver vei) for å ta bronsemerkekurs hos han som er læreren min på instruktørutdanningen. Bare å være elev hos han er utfordring nok for meg - jeg kjenner på nervøsitet når han skal bedømme meg og min ekvipasje. I tillegg har jeg en terrier som ikke helt tar Nei for et Nei. Det er også en utfordring, for jeg må gå i meg selv og lete etter en mer striks, bastant og beinhard Bobbelur. Fyttikatta - jeg har lett etter det Nei-et som Odin skjønner! I dag ble det oppgjør mellom oss to. Liker jeg det? Nei, egentlig ikke. Men jeg aksepterer at jeg må ta tak i dette nå, for skal jeg stå der som instruktør en dag så må jeg kunne ta tak i en problemhund som kommer på kursplassen, og jeg må kunne sette den på plass og MENE det.
Jeg må også utfordre meg sjøl på det å trene hund hver dag. Sette grenser for meg selv: ikke lese mer enn til klokka 10, så dusje og kle på seg og trene med en hund. Ikke sitter på fp lenger enn... Ikke surfe på fb hele dagen.
I dag har jeg trent Rick på å sitte korrekt på plass. De andre på kurset er kommet lengre - fordi jeg ikke har trent så mye - men det må jeg blåse en lang marsj i. For skal jeg holde på med hund, så må jeg kunne ha grunnlaget på plass sånn at dersom jeg vil opp i lydighetskonkurranser med ham (og Odin) så må det sitte perfekt fra bunnen av.
Odin har fått en runde på å ikke bryte kommando. Etterpå trente vi masse der jeg passet på at han lyktes, og resultatet av treningen er at de to sovnet sammen: