Inagh sa for siden:
I mange år, har jeg, ganske så ydmykt, regnet meg for å være utrolig heldig her i livet.
Jeg er vokst opp i et godt hjem, med foreldre som vekselsvis støttet, vekselsvis pushet, vekselsvis bremset, og som lærte meg viktigheten av å Tenke Sjæl og mene og måtte stå for det jeg gjør.
Jeg har en utdannelse jeg er fornøyd med, om jeg ikke akkurat får brukt den pr i dag, men kunnskap er ikke tungt å bære, og en dag får jeg kanskje muligheten til å være arbeidsmenneske igjen. Akkurat nå går det bare ikke, slik livet er blitt, og da er det godt jeg er så heldig at vi har økonomi til at det går rundt på et vis lell. Vi har tak over hodet, klær på kroppen og mat på bordet.
Jeg er gift med en fin fyr, vi har to flotte gutter og ei katte som legger hår igjen på de utroligste steder.
Og jeg har gode venner - veldig gode venner.
Hva mer kan man ønske seg i livet?
En annen ting som jeg anser som veldig heldig i livet mitt, er at vi fra dag en, da vi lærte at livet som tobarnsforeldre aldri ville bli slik vi hadde sett for oss at det skulle bli, har hatt støttespillere i hjelpeapparatet - både blant sosionomer, leger og habiliteringstjeneste. De har hele veien spilt på vårt lag og gjort sitt ytterste for at livet skal gå rundt for oss, og vi skal holde oss på beina.
Noen leger setter dypere spor enn andre. Det er overlegen som alltid hadde det så travelt at han løp i gangene, men som også alltid tok seg til til å klappe meg på en skulder i forbifarta, og som lå våken om nettene og grublet over ungen min. Han ble jeg glad i.
En annen lege som satte spor, var legen som sa det rett ut: det her skjønner jeg ingen ting av, men jeg skal gjøre mitt ytterste for å finne ut av det. Han fikk jeg enorm respekt for.
En tredje lege, var han som satte seg ned med oss en stille kveldsvakt. Vegard var bare liten baby - livet vårt var snudd totalt på hodet, alt var kaos. Ingen kunne fortelle oss hvordan veien videre ville bli, det eneste vi visste, var at det ville bli en tøff tur.
Hva denne legen sa, rett ut, var at vi trengte hjelp nå, og det med en gang. "Det er bedre dere klarer gi sønnen deres et godt liv i 7-8 år, med hjelp, enn at dere sliter dere ut, uten hjelp, og ligger i ei grøft når han er 5."
Det var reine ord for pengene. Vegard var jo ikke store krypet - halvmeter'n lang og 5-6 kg. "Dere trenger hjelp, og det med en gang..."
Så da ba vi om hjelp, og det fikk vi. Avlastning ble innvilget, fra kommunen, med den største selvfølge. Men hvor skulle avlastninga komme fra? Vi kunne få avlastning i ukedagene via barnehage og barnebolig, men helgene var fulle. Kjente vi noen som kunne tenke seg være privatavlastere?
Og der kommer velsignelsen ved å ha god familie, og gode venner inn. Hvem kunne tenke seg å, i første omgang hver tredje helg, ha ansvaret for en liten gutt med voldsom epilepsi, pustevansker, slimvansker, spisevansker, søvnvansker, smerteproblematikk - vekselsvis hypoton, vekselsvis spastisk, som knapt tålte berøring, som ikke reagerte på syns- eller hørselsinntrykk og som kunne gråte i timesvis hver eneste dag?
De første som sa ja, var gutta mine sin eldste kusine og hennes mann og barn. Selvsagt skulle de åpne hjemmet sitt for gutten vår. Kusina er sykepleier, så det føltes trygt og godt.
Planene ble lagt, men planene falt og i grus, grunnet diverse årsaker som gjorde at det ville bli for tøft for denne familien å ta i mot Vegard. Vi måtte finne en annen familie.
Igjen kan jeg regne meg blant de heldige her i livet - rett og slett velsignet.
Jeg har ei venninne, vi kan kalle henne Borghild. (Min far fikk en hjerneskade i en ulykke for mange år siden. Korttidshukommelsen gikk føyka. Han husker blant annet ikke navn. Men han lagde han seg navn på mine venner, Eva, hun ble f.eks. til Liv, og hun jeg forteller om nå, hun ble til Borghild, og disse navnene, de sitter, av en eller annen grunn, den dag i dag. Borghild brukte til slutt bare presentere seg som Borghild når hun ringte, om far tok telefonen. :humre: )
Borghild er en av mine aller eldste venninner, ei jeg alltid har kunnet stole på i tykt og tynt. Kontakten hadde vært litt til og fra, vi hadde bodd på hver vår kant av landet, giftemål og barnefødsler hadde tatt sin tid - og for hennes del, skilsmisse, flytting og nyetablering som aleneforsørger for to barn.
Borghild er ei flott dame, med et stort og varmt hjerte. Hun var etterhvert kommet godt inn i hus med barna sine, fått seg jobb og var klar for å ta i mot et barn de kjente, som trengte avlastning hver tredje helg. Ungene hennes var helt med på planene, og så fram til at dette barnet skulle komme til dem.
Dette barnet kom aldri til dem i helgene, av diverse årsaker. Planene ble lagt på is. Disse planene ble lagt på is, samtidig som vår tiltenkte avlastningsfamilie måtte kaste inn håndkleet for Vegard sin del.
Det er så en nesten må tro litt på skjebnen.
Hun kom selv og spurte - besøkte oss på sykehuset, visste vi trengte avlaster til Vegard, hadde et stort hjerte og planene klare - ungene var helt med på ideen: kunne vi tenke oss å la Vegard være hos henne?
Og slik ble det. Fra Vegard var 8 måneder gammel, tilbrakte han først hver tredje, etterhvert hver andre helg, fra fredag til søndag, hos Borghild og hennes familie.
Jeg bruker si han ikke bare fikk en ekstra mamma i henne. Han fikk en bonussøster, en bonusbror - og jammen meg fikk han bonusbestemor, bonustanter og bonusonkel på toppen, og noen år etter, verdens fineste bonusreservehelgepappa med.
I helger, i påskeferier, i sommerferier - Vegard har vært hos Borghild. Han har vært med på konserter, teater, kulturarrangement rundt omkring. Han har blitt kjent med katter og kaniner i en skjønn forening, og fått lange konserter med gitar og sang. Han kunne ikke hatt det bedre.
Borghild har hatt Vegard på vonde dager, hun har hatt ham på sitt sykeste, hun har grått med meg når vi trodde vi kom til å miste ham - og heldigvis har hun og fulgt Vegard på veien mot å bli friskere og sterkere, blidere og mer åpen, så hun har hatt ham på sitt aller beste også.
I 7 1/2 år har Borghild hatt Vegard, i 7 1/2 år har hun vært en klippe og en direkte årsak til at Ernie og jeg henger sammen som mennesker og til at vi har klart ta vare på storebroren på et vis oppe i det hele. Borghild er direkte årsak til at Erik har fått oppleve verden, slik kamerater av ham får, vi har kunnet reise til Gran Kanaria, Mallorca, Berlin og London med Erik, og bare hatt all verdens tid til å være mamma og pappa for ham - han som ellers alltid må ta hensyn og vente og legge sitt liv på hold.
Og nå er det slutt. I kveld fikk vi Vegard hjem fra Borghild, for aller siste gang. Huset hennes er solgt, barna er voksne og har forlatt redet - Borghild skal flytte langt avsted, heldigvis av kjærlighetsårsak til verdens fineste fyr, noe jeg unner henne av hele mitt hjerte.
Men merkelig er det, merkelig og vemodig, og aldri så lite ganske så trist.
Om to uker skal Lillemann på helgeavlastning igjen. Da er det boligen som tar over roret, boligen hvor Vegard til nå har bodd hver tirsdag til torsdag, også fra han var liten baby, nettopp fordi en lege så klokt satte seg ned og fortalte oss at vi måtte ta i mot hjelp.
Han har det fint i boligen, Vegard. Ene uka skal han fremdeles være der tirsdag til torsdag, men hver andre uke heretter, blir det onsdag til søndag. Her har han det godt, her trisves han, og vi er trygge når han er der. De ansatte har til og med lagt om turnusen sin, slik at Vegard får sine voksne rundt seg også i helgene, og han vil være sammen med en herlig gjeng med unger som han kjenner godt fra før. Det kommer til å bli veldig fint, både for Vegard og for oss. Vi er heldige.
Men likevel... Det er merkelig. I 7 1/2 år har Borghild vært en av klippene i livet mitt, ekstramammaen til sønnen min. Nå er det slutt. En epoke i livet er over. Det er merkelig, det er trist, men likevel - jeg er heldig. Heldig som har fått så mange år med uvurderlig hjelp og støtte, fra verdens flotteste dame.
Takk for hjelpa, Borghild.
-Trevor-R.jpg)
.jpg)
