Vi har hatt ny samtale på FVK.
Det ble for meg i dag veldig tydelig hvor ulike vi er, hvor mye jeg 'gir' meg og hvor mye jeg har tilpasset meg. Luren ser ikke dette, for ham er det gresk når jeg nevner det og jeg må konkretisere med eksempler på hva jeg mener. Som det med bobil/campingvogn/hytte - som for meg representerer en glede over å gjøre noe impulsivt, et mulighet til å 'ta hjemmet på ryggen' i noen dager. For han er bobil fandens verk, det er monstre som ikke skulle fått kjøre på veiene.
Andre eksempler jeg kom med kunne han ikke skjønne at jeg hadde tolket dit. At jeg i det hele tatt husket dem.
Det er nok mye som ligger i det - å huske. I hans verden er det lite som får oppmerksomheten hans med mindre det befinner seg rett foran nesa hans der og da. Samtalene vi har på FVK er der og da, og så er de borte fra hans bevissthet i mellomtiden. At vi skal reise noe sted forholder han seg ikke til før jeg står på trappa og sier at nå skal vi kjøre. Middagsmat er ikke et tema før sulten gnager i tarmene.
Jeg vet ikke hvor mye av dette er en konsekvens av xkona som planla alt i detalj og gav beskjeder og ordrer som måtte følges opp. Men jeg er ikke slik. Jeg ønsker samarbeid, planlegging og vyer som vi har sammen. Og det er fankern ikke enkelt når vi er så ulike.
Vi må i alle fall ha flere timer. Vi er ikke flinke nok på kommunikasjon uten noen til å hjelpe oss med tolkingen, og vi trenger bistand skal vi klare å finne de felles punktene. For vi har mange fine og gode interesser hver for oss, men lite som er felles. Det trenger vi om vi skal klare oss videre. Og så er det noe med basen - er den der? Er vi sammen fordi vi elsker hverandre eller er vi sammen fordi det er praktisk? Vi har i alle fall veldig ulik innstilling til hva vi kan forvente av den andre i et ekteskap. Luren er vant til å klare seg alene og da blir det normen. Jeg er vant til å se at man skal kunne støtte seg til hverandre, og for meg er det normen.
:klemme:
En klem til deg. Og jeg håper virkelig dere finner ut av dette via FVK.
(kan ikke annet enn å innrømme at jeg tenkte "typisk mannfolk" når jeg leser om luren, men så er det graden av det som spiller inn......:sparke: )
Noe har jeg lært i livet - folk forandrer seg sjelden. Og å bruke energi på å forske seg frem til hva som gjør folk vanskelige å forholde seg til, det er bortkastet tid. Bortkastet liv. Saken er å flagge klart og tydelig hva som er viktig for en selv. Om den andre ikke evner å matche, da er det tid for tunge valg.
Men dette er ditt liv. Du vet mer enn du skriver her. Du er den som vet best. :klemme:
Jeg er enig med United. Folk forandrer seg sjelden, og særlig ikke hvis de er fornøyd sånn som de har det. Og jeg tror kanskje Luren er det? Og hvis det han vil ha ikke passer med det du vil ha ... :sukk: Det blir jo like feil å forvente at han skal endre seg etter dine behov som at du skal gjøre det etter hans.
Er egentlig problemet også litt det at han ikke ser hva du gjør? Sånn at det hadde funket bedre at du gjør det du gjør og at han ikke tenker all verdens om han bare hadde sett at du gjør en del her - og sagt at det er fint?
Dette er en sånn samtale som må fordøyes og grubles på før jeg har alt litt mer på plass.
Hele forholdet er egentlig noe jeg grubler på for å forstå bedre. Jeg kan ikke ta en avgjørelse hit eller dit uten å ha flere sider på plass, liksom.
Jo, SF, Luren er litt blind for hva jeg gjør. Han er blind for hvor jeg har strukket meg for å møte han, og jeg er vel blind for hva han har gjort for å møte meg.
Jeg ser også hvor utrolig mye en barndom som er god, har å si. Hvor mye jeg tar for gitt som han ikke har lært, fått eller skjønner.
Jeg er ikke der at jeg håper at han skal begynne å like noe av det jeg liker å holde på med. Jeg har innsett at for det meste vil vi ha ulike interesser, ulike ønsker og ulike drømmer. Utfordringen blir om vi kan finne noe som er felles - aktiviteter vi har som får oss til å føle et "oss", noe som knytter oss sammen i stedet for å skille oss mer og mer fra hverandre.
Og under det hele ligger spørsmålet mitt: Vil han være sammen med meg fordi det er praktisk og han ikke liker forandringer eller fordi han elsker meg?
Og hva vil jeg ha ut av et forhold? Hva er absolutt nødvendig for meg? Hva kan jeg unnvære?
Pr i dag har jeg det ikke vondt. Vi fungerer greit sammen, vi har det moro innimellom, men det er mer på vennenivå enn kjæresteparnivå føler jeg. Jeg vil være kjæresten, ikke vennen, det vet jeg. Men hva med resten? Jeg ønsker å være realistisk i hva jeg kan få, at det ikke blir rosa skyer og drømmerier basert på hollywoodromanser.
Nå har jeg endelig vært innom og lest meg opp på sommeren din, Bobbis. Er glad for de svært positive innleggene innimellom, glad for å lese tankene etter parsamtalene - som viser at dere får satt ting på plass. Samtidig skønner jeg veldig godt hva du sliter med, og at det å være kjæreste og ikke venn er noe du ønsker mer enn noe annet.
Nå skulle vi sittet på en kafé med en god kaffetår, et kakestykke og mulighet til å la skravla gå! Og så skulle jeg gitt deg denne klemmen skikkelig - ikke bare interaktivt! :klem:
Tenker på deg!
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i bloggen, så kan du gjøre det her.
