Om noen timer er to år gått siden vi ble foreldre til ei lita jente, etter å ha ventet på det vi hadde fått beskjed om at var gutt nummer tre siden ordinær ultralyd.
Lille W har gjort familien vår komplett. Hun har sin mors temperament og sin fars gummifjes, hår som gjør henne til forveksling lik fuglen Fredrikke i Knøttene, og verdens hviteste tenner som skinner når hun ler. Og det gjør hun ofte. En trillende, overstadig latter. Hun har smilehull i venstre kinn. Jeg aner ikke hvor det kommer fra, for det har ingen andre i hele familien. Men hun har. Hun skravler som en foss, og i går fikk hun dukkevogn i gave fra Nenne og Dedde (les: farmor og farfar) da vi feiret familiebursdag. Denne hendelsen ledet direkte til en av hennes lengste komplette setninger hittil: "Mammaaaa! H har tatt vånna minne!"
Lille knøttet mitt. Som kaller elefant for "fintefant", som synger og traller fra hun slår opp øynene om morgenen og til hun lukker dem om kvelden, biter helsestasjonslegen i fingeren, elsker dyr, og tegner de søteste små krumelurer i filofaxen min. Jeg føler meg så ufattelig privilegert som får lov til å være mammaen hennes.
-Trevor-R.jpg)
