Bobbelur sa for 13år siden:

Et par runder m en kombinert coach/kineseolog har gitt meg litt å tenke på.
Et par runder på kursplass der jeg står mutter putters alene med hele kurset og opplegget gir meg litt å tenke på. Pluss parafin på bålet.
En kurshelg med de andre som skal bli instruktører, en liten kveldspauseprat med læreren min, gir meg litt å tenke på.

Mannen og jeg har hatt en prat sammen som vel var en av de bedre i det siste, og dagen etter var vi på familievernkontoret. Jeg fikk litt å tenke på.

Jeg vil ikke ha det slik her hjemme som det er nå. Det har jeg sagt i fra om. Jeg kommer til å utvikle meg og forandre meg enda mer når jeg begynner å jobbe som kursinstruktør; alle som har vært gjennom akkurat det sier det, og jeg tar dem på alvor. Jeg tror på det at jeg vil endre meg. Jeg tror det vil påvirke mannen også, men jeg vet ikke hvordan, og jeg vet ikke om han vil like endringen og endre seg selv også, eller om han stritter i mot alt.

Enn så lenge har jeg i mitt hode tatt en avgjørelse. Til sommeren. Jeg vil gjøre dette på en skikkelig måte, jeg vil gjøre det ryddig og jeg vil i ettertid vite at jeg gjorde det på grunn av min ære og etikk. Jeg stikker ikke bare av lenger - det har jeg gjort før.

Jeg lar også døren være åpen for at noe endrer seg, at det dukker opp muligheter som vil endre på avgjørelsen jeg har tatt.
Kanskje finner Luren ut at han ikke GIDDER vente på at jeg skal bestemme meg om endringene er bra nok. Kanskje treffer han noen andre? Kanskje treffer jeg noen andre? Kanskje ender jeg opp med å bli så utålmodig og lei at jeg avslutter her før sommeren? Det vet jeg ikke noe om ennå. Akkurat nå er livet mitt slik som det er. Jeg har det bra og skal utforske mine reaksjoner og følelser i forhold til verden tundt meg, foreldrene mine, mannen og se sammenhenger; jeg skal rydde opp i meg selv og legge gammel drit vekk. Jeg vil bli et helt menneske som kan sett ord på mine behov og ønsker og så se hvordan jeg selv kan dekke dem uten avhengighet til andre. For da elsker jeg meg selv - og også verden - og mine behov blir dekket. :jupp:

Livet er hva jeg selv gjør det til. :gladspøkels:

Heilo sa for 13år siden:

Så god lesning! Det virker som du går i sjumilsstøvler om dagen, men kanskje du egentlig bare har tatt et kvantesprang etter å ha ruget lenge. :hjerter:

United sa for 13år siden:

Veloverveide planer, som den du har nå, er fantastisk bra. Du gir alle en sjanse med det her. Ikke minst deg selv. Du fortjener å ta plass og få gode ting som bare er til deg.

Olvina sa for 13år siden:

Så fantastisk flott å lese! Her var det mykje fornuft og fine ting.

Bobbelur sa for 13år siden:

He-he, coachen/kineseologen er visst en smule skeptisk til planen da. Han mener det kan være bekvemmelighetshensyn som får meg til å tenke slik, og at jeg er så mentalt tilstede og skarp at jeg klarer å overbevise alle (inkl meg selv) om at det er fornuftig.

Så jeg har også et lite mentalt øye på akkurat det - er det fordi jeg ikke vil tråkke ut i det totalt ukjente og gi slipp på alt eller er det fordi jeg legger ære i det? Akkurat nå er det egen ære. For meg selv, ingen andre.

United sa for 13år siden:

For deg. Det er det nye, er det ikke? Om det er av bekvemmlighet for deg, eller en æresoverbevisning.

Bille sa for 13år siden:

:klem:

Mams sa for 13år siden:

Flott å lese.

Husker et av dine tidligere blogginnlegg, hvor den eneste følelsen jeg satt igjen med etterpå var at du mente du ikke fortjente bedre.

Synes det virkerl fornuftig jeg da og sette en tidsfrist. Ikke at man event MÅ gå da, men at man vil ha en forandring innen da.

Bobbelur sa for 13år siden:

Jo, det er vel egentlig nytt dette, at jeg sier at dette er for meg. JEG trenger tiden for min egen del akkurat nå.

Han jeg fikk behandling hos kjenner jeg fra før, og han vet hva jeg utdanner meg til - og har selv vært gjennom samme utdannelsen. Han var veldig tydelig på at jeg måtte nå passe på at jeg ikke mistet meg selv i alt jeg står oppi nå. For en del av det å skulle starte opp som hundeinstruktør er for meg å delta på en del ting jeg ikke får betalt for. Stå på stand og representere, jobbe som hjelpeinstruktør - og faktisk nå jobbe som instruktør på kursplass en time unna, at jeg står på egne ben. Det krever en del av meg, stemmen min er en litt sånn småsexy hes sak med futt og energi - og jeg skjønner hva han mener altså. Det har så lett for at jeg sier 'Jada, det kan jeg fikse' til det ene og det andre - fordi jeg ikke tenker på meg selv. Så jeg må også øve meg i å kjenne etter om jeg har lyst og energi til å være med på ting.

Mams - jeg har vel ikke helt ment at jeg ikke fortjente bedre. Jeg har vel ment at det fikk være greit nok at mannen min ikke kunne gi mer. Det har også endret seg - nå er det ikke greit nok at han ikke er praktisk anlagt, eller at han ikke er kjappere til å få ting unna. Jeg kjenner at det irriterer meg; jeg ser jo hvorfor han ikke vil eller kan eller gidder, og nå er det ikke greit lenger. Han kan endre på det, men det krever at han vil endre seg selv. Det vil han ikke - han ser ikke poenget med det. Med andre ord er det for vondt for han å ta tak i, og jeg skjønner den biten. Men jeg kan ikke bli her og vente på at han skal se at det er vondere og mer slitsomt å fortsette å stenge verden ute fremfor å rydde i traumer fra barndommen. :nemlig: :jupp:

Jeg gir oss en sjanse likevel da. Jeg har sagt i fra, og han bruker alltid tid på å la ting modne. Så kanskje, kanskje ikke. Men jeg vil ha mer fart og glede og lyst i livet mitt. Om jeg så må leve alene og fikse glede, fart og lyst selv. :knegg: