Bobbelur sa for siden:
For en del år siden hadde jeg en periode med våkenetter. Jeg fikk ikke sove - og jeg visste hver gang hvorfor jeg ikke fikk sove. Kjipe årsaker som jeg ikke trenger gå inn på nå. Men en av disse nettene satt jeg oppe og så denne filmen på en eller annen filmkanal. I kveld gikk den på tv igjen, og minnene kom.
Jeg husker hvor vondt jeg hadde det. Jeg husker at jeg faktisk likte et par sanger av Whitney Houston også, de traff meg i hjertet.
[yt]wrTuV4Szxzo[/yt]
[yt]6J538b-OLRU[/yt]
Spesielt den siste trøstet meg masse da, og jeg husker spesielt godt den dagen jeg brant meg på noe fett fra stekeovnen. Fy i helvete så vondt! Og så godt - for det overdøvet den andre smerten. Jeg visste det da - det er ikke bra å ha det så vondt psykisk at fysisk smerte hjelper for å komme gjennom dagen. Men jeg tok den trøsten akkurat da.
Jeg har kommet langt; jeg vurderer ikke å flytte til en annen landsdel når jeg nå sliter. I stedet blir jeg og kjemper meg gjennom det. Jeg kjenner på det vonde i hjertet og bruker det til å vokse. Og det er godt å se at det forholdet jeg var i da var destruktivt for meg. Jeg lærte mye av det, en del ting jeg vel kunne vært foruten men som også har fått meg dit jeg er i dag.
Forholdet jeg er i i dag er ikke destruktivt. Vel, i det lange løp er det kanskje det, men sånn her og nå: Nei. Jeg bare har det ikke bra.
Jeg pleier ikke være en som blir bitter. Men av og til så lar jeg meg få kjenne på bitterheten av å ikke ha fått det jeg ønsker meg av livet. Av og til lar jeg meg få være liten, knust og skjelvende. Ikke lenge - det hjelper meg ikke om jeg lar meg bli værende der. Men ett minutt eller en time kan jeg tillate meg å være bitter. Lei. Deprimert. Det blir på en måte som det brannsåret jeg fikk for noen år siden - det er en lindring i øyeblikket. Så trekker jeg pusten, reiser meg og kjenner på livets realiteter igjen.
En dag kan jeg nok puste ut, jeg også.
