Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Det er rare tider. Boligprisene har stagnert, og har til og med vist tendenser til å falle. Børsene er urolige. Ingen vet helt hva som skjer. Sitter vi inni en boble som er i ferd med å sprekke? Eller er det ordinære svingninger? Det er litt ekkelt å ikke vite hva som vil skje fremover. Skulle det komme et krakk så er det jo umulig å vite hva konsekvensene vil bli for de enkelte. Arbeidsledighet, høye renter, og formuessvinn. Ikke akkurat det som passer best når man er småbarnsforeldre, hvor man generelt har nye, høye lån og ikke har rukket å spare seg opp noen formue. Uff.
Da vi var nyetablert i vår forste leilighet steg renta til 14 %. Er man forsiktig med økonomien og ikke låner over evne, går det bra. Jeg er ikke redd.
...og oss som sitter og gnurer i en trang og lite fasjonabel, men nesten nedbetalt leilighet. Det er litt skumle tider, ja, men foreløpig bekymrer jeg meg ikke så mye.
Jeg synes ikke det er noe særlig morsomt. For egen del vet jeg vi klarer å betjene det vi har av lån, selv med mye høyere rente enn "worst case scenario", men jeg frykter at det er mange som vil slite bare med litt høyere rente enn nå.
V har, som flere her også sier, ikke problem med å betjene vesentlig høyere rente. Det betinger imidlertid at vi beholder de jobbene vi har. Men med et krakk vet man jo ikke hva som skjer. Selskaper går dukken, arbeidsledigheten øker osv. Hvis min mann skulle bli arbeidsledig ville vi ikke hatt det kult. Skrekk og gru.
Selv om vi kan klare en rente stor renteøkning, er det dårlige nyheter. Veldig mange rundt oss vil bli rammet hardt og til syvende og sist, rammer det jo alle. Men i ulik grad.
Vi er en av de som ikke bekyrer oss. Vi har lite lån for å være nyetablerte - men vi valgte enebolig i borettslag pga vissheten om at renta kom til å øke. Da blir iallefall den delen av boutgifter som er husleie konstant. Vi kjøpte hus da jeg ikke hadde fast jobb og har regnet utgiftene med å kunne dekke dem med mannens inntekt.
Om noen må selge hytta si pga renteøkinga, så er det bra for oss, for da synker nok prisene og vi kan bruke sparepengene på det :slesk:
Forøvrig har vi vært heldige. Det er værre for noen av vennenen våre som ennå kun leier - flere i universitetes leiligheter som de snart må ut av fordi stipendiatene snart er ferdige...
Nå har jo myndighetene en tid prøvd å begrense sakdeomfanget ved å øke renten sakte men relativt mye over en tid. Dette har jo vært for å begrense den noe hoderystende leilighetskjøpende galoppen som har holdt på i noen år. Det er klart at det som har tatt seg vann over hodet og kjøpt over evne vil få svi uansett. Men slik er det alltid. Bankene må jo også påta seg en del skyld når de låner ut over 3 ganger årsinntekt til folk.
Nei, jeg er ikke bekymret. Vi har god kontroll på økonomien og lite lån (forholdsvis, da).
Jeg ville nok hatt vondt i magen hvis jeg visste jeg hadde kjøpt hus til vannvittig overpris i våres eller på forsommeren. Men på den annen side ville selve den prosessen gitt et mageknip av dimensjoner, så jeg ville aldri havnet i den situasjonen.
Det er jo alltid litt ubehagelig med ustabil økonomi, men nedgangstider har vi hatt før uten at det er blitt krakk av den grunn (senest i 2002). De som nok i aller størst grad får merke ustabiliteten i arbeidsmarkedet er de som er nyutdannede uten arbeidserfaring. Jeg tror dessuten man bør ha en privatøkonomi som tåler at en av partene tar et større lønnskutt en periode.
[font=Verdana][/font]
Sånn som situasjonen er nå har vi et veldig sterkt presset arbeidsmarked, som nok har godt av litt nedkjøing. Boligmarkedet har også godt av at folk er noe mer nøkterne. Norges økonomi vil selvfølgelig påvirkes av nedgangstider andre steder i verden, men jeg tror at den jevnt over er ganske sunn. Så får vi se hva som skjer.
Njæ ... Det som skjedde i 2002 var at vi såvidt beveget oss inn i en resesjon, etterfulgt av to år med kutt i styringsrenten. Nå er ståa annerledes. Ingen vet hva som vil skje som følge av problemene i subprimemarkedet i USA. Man klarer ikke å se hvem det er i kjeden som får smellen. Og får vi en så stor finansiell krise som enkelte faktorer tyder på så snakker vi ikke om nedgangstider, men om krakk. At vi har et presset arbeidsmarked kan snu på dagen. Når investeringsviljen til næringslivet svekkes så tar det ikke lang tid før nedskjæringene begynner. Det er ikke egentlig høy rente jeg synes er det aller skumleste. Det er redselen for at sikkerheten i inntekten forsvinner. DA får vi det tøft, de fleste av oss.
:) Dette måtte jo komme engang også.. Alt som går opp, må komme ned. Jeg har sagt det i flere år alt. Men ene eksperten etter den andre påstod hardnakket at prisene bare skulle fortsette å stige ut 2010.. :rolleyes:.
Akkurat nå kjenner jeg at jeg ble litt kvalm, skal jeg ta det som et tegn at jeg leser dette når jeg har en avtale med banken klokken to i dag? Har nemlig vurdert å kjøpe hus....... Til den nette sum av 700 000.......
Jeg tror vi vil være noenlunde sikre. Vi har ikke så høyt boliglån, jeg tror min jobb skal være sikker og jeg tror ikke det vil være av så stor betydning for om mannen min får jobb eller ikke. Snarere tvert i mot, kanskje.
Men når det er så usikkert som det nå er, avventer vi trolig boligbytte. Vi har et ønske om å bytte ut leiligheten vår med noe større når mannen er ferdigstudert på nyåret. Vi får se hva de neste månedene viser.
Men et krakk er jo uansett uheldig. Om ikke vi går hen og kjøper en dyr bolig før "fallet", så vil vi være ganske sikre. Men mange vil få store økonomiske problemer, og det igjen kan få uheldige ringvirkninger (samlivsproblemer, psykiske problemer ...).
Vi, som sitter med borettslagsleilighet og venter på å komme inn på eneboligmarkedet, kjenner at vi skal ha is i magen i forhold til å kjøpe akkurat nå. Visstnok er ikke boligene så overpriset her i området, men prisene har uansett steget noe veldig her bare de siste to-tre årene. Venter vi med å kjøpe enebolig tror jeg ikke vår familie har så mye å bekymre oss over.
Men det er forferdelig synd hvis det kommer et krakk som rammer folk så de mister jobber, faste inntekter, hus og hjem.
Jeg er ikke bekymret for vår egen del, men det er mest fordi vi hadde så vanvittig flaks da vi kjøpte leilighet. Det er ille om økonomien til "mannen i gata" skal bli helt ødelagt, men man burde jo skjønne at den kjøpefesten som har vært de siste årene ikke har kunnet holde.
Personlig er jeg ikke bekymret. Og jeg klarer ikke være medlidende overfor folk med elendig inntekt og enormt forbruk til tross for advarsler. Det er utrolig få i dag som ikke innerst inne VET at det ikke er lurt å låne masse penger og bruke dem på forbruk.
Boligmarkedet er jo sinnsykt. Kan ikke fatte og begripe at det kan stige noe mer nå.
Jeg er ikke så veldig bekymret. Jeg tenker som så at markedet og forbrukerne har godt av å justere seg litt ned (det er jo overforbruk og overprising av dimensjoner), og at det mest sannsynlig ikke vil skje det samme nå som på åttitallet, fordi bankene nå er forsikret mot å gå konk, og det er først når bankene går konk at vi virkelig sliter. Her i landet hvertfall, men jeg er mer usikker på hvordan et krakk i USA vil kunne påvirke verdensbildet. Det bekymrer meg faktisk litt, - men det er kanskje fordi jeg har så lite kunnskap om akkurat det.
Nei, jeg bekymrer meg ikke. Men er veldig glad for at vi tok avgjørelsen om å selge boligen vår enda det nye huset vårt ikke er ferdig bygget. Mange mente det var helt tullete, for da måtte vi jo leie i mellomtiden. Nå føler jeg nesten at vi hang på siste tog ut fra stasjonen, hvertfall med tanke på å få solgt til godt over takst.
Jeg tenker på det og det bekymrer meg litt. Kjøpte hus i 2003 da prisene ikke var så
himmelhøye som nå. Vi merker også at renten har steget. Vi betaler nå 1600 kr mer hver mnd på huslånet vårt enn da vi kjøpte og renten var bare 3 prosent. Litt surt er det ja, at 1600 kr går rett i renter i stedet til oss. Håper ikke det blir boligkrakk.
Jeg er småbekymret, men det er vel som det skal være når man har fått tilslaget på et større hus og skal selge leilighet. Ikke det gunstigste tidspunktet å selge på, men heller nå enn om et halvt år. Så jeg er ikke helt lutefisk, men som vanlig litt pessismist.
Jo vil si det bekymrer meg litt, selv om vi klarer enda endel rentestigning.
Men blir ikke særlig fett om mannen blir arbeidsledig , jeg er på rehab. penger,så jeg har ingen mulighet til å påvirke inntekten min. Og det er ikke særlig til å bli fet av å leve på rehabiliteringspenger nei.
Som de feigingene vi er, har vi bundet renta på 5,7% for de neste 10 årene. Dermed er sykdom eller arbeidsløshet det eneste som kan påvirke vår økonomi. Jeg ser ikke helt for meg at både jeg og mannen skal bli arbeidsløse. Vi har gode utdanninger som kan brukes både innenfor det offentlig og det private, og er villige til å ta "møkkajobber" hvis det kniper om. Sykdom kan man uansett ikke rå med.
Boligkrakk er påvirket av både globale og lokale forhold. Her som vi bor er det alvorlig boligmangel. Kommunen legger ikke ut tomter, det finnes nesten ikke nybygging og det er begrenset hvor langt det er praktisk å pendle når man likeve bor på bøgda. Ihvertfall når bussforbindelsene er fraværende 5 km fra sentrum. Det kan kanskje komme en utflating av prisene, men jeg blir veldig overrasket hvis de går ned.
I Norge er det nå en arbeidsledighet på 1,8%. Dette er helt ekstremt, og det må nødvendigvis gå oppover igjen.
Litt bekymret er jeg nok. Ikke for det - vi klarer oss alltids, vi har ikke mye i lån, men vi jobber begge innenfor en bransje som har gått ned for telling før.
Så lenge ikke de som styrer landet gjør samme tabbe som sist det smalt ordenlig, så går det nok bra.
Det er ikke bra med kunstig høy arbeidsledighet, det var jo en av grunnen til at det smalt sist gang.
Jeg er i hvert fall veldig glad for at vi bor på et sted der boligprisene ikke er helt i taket, og at vi kjøpte for en tid tilbake. Nå er jeg glad det er vi som kjøpte "brukt" hus og ikke bygde nytt til et par millioner kroner.
Tror nok enkelte kommer til å slite i alle fall, det er vel ganske sikkert.
Renteøkning isolert sett bekymret meg ikke så mye. Vi tåler enda litt renteøkning, MEN skulle en eller begge av oss miste jobben blir jeg derimot meget bekymret.
Nå bor jeg ikke så langt unna et stort inkasso-selskap. Kanksje er tiden inne for å søke jobb der....
For egen del er jeg ikke bekymret, selv om vi kjøpte ny leilighet i vår. Har tatt høyde for renteøkning, og vi er begge trygt ansatt i det offentlige, så vi blir nok ikke arbeidsledige med det aller første.
Vi diskuterte gjennom dette med boligkjøp på forhånd, både med tanke på renteøkninger, og at prisene kunne komme til å stagnere/falle. Vi kjøper ikke for å spekulere, men for å bo de neste 10 - ? år, så da er vi ikke stresset.
Jeg får vondt i magen. Vi har nylig kjøpt oss tomt, og skal etter planen begynne å bygge neste sommer. Vi eier bolig, og burde for så vidt kunne få minst det samme som det vi betalte for halvannet år siden (det er stor etterspørsel etter boliger her vi bor), men det er ikke fritt for at vi blir litt svette. Vi har temmelig høyt lån, men heldigvis har vi begge sikre jobber.
Vi er begge offentlig ansatte, og medmindre mannen mister sin autorisasjon og/eller fransk og engelsk blir helt droppet fra skolepensum, skal det nok gå bra med oss.
Vi bor på landet, akkurat litt lengre vest for Oslo enn det som er fashionabel (og praktisk). Husene i byggefeltet 15 min fra os har vært notorisk vanskelige å få solgt, men nå for nylig gikk 1 hus etter 6 dager, og et annet ble solgt etter å ha stått i lang tid. Mon folk er begyndt å se seg om etter litt rimeligere huse ?
Jeg drar opp en tråd jeg startet for nøyaktig et år siden. Tenk at vi allerede da luktet at det kom til å skje, og allikevel klarte man ikke stanse det. Fy for en tragedie dette er. Og enda mer fy med tanke på hvor skumle tider vi har foran oss nå. :mørk og desillusjonert stemmer
Jau, men eg tenker samtidig at det er forbigåande og at vi nok klarer oss på eit vis. Fordelen med å vere tilsett i offentleg sektor er jo også at arbeidsplassen er temmeleg sikker.
Eg har nok litt for god fantasi, for av alle kriser eg kan tenke meg så er nok denne den minst alvorlege :sparke:
Eg må presisere at eg ikkje synest finanskrisa er verken morosam eller bra, men at den ikkje bekymrar meg i særleg stor grad.
Jeg er på nivå med Alfa. Jeg har relativt lite penger, har alltid hatt lite penger og er vant med trange tider. Jeg har vanskelig for å se for meg at det for min del rent personlig kan gå lukt til helvete. :men banker litt i bordet likevel:
Siden jeg ikke sjekket datoen på tråden, syntes jeg det var en god del mennesker som undrerdrev her inne ... :knegg: Men det var en interessant påminning, smart å dra denne opp igjen nå ...
Jeg tror vi i Norge kommer til å klare oss mye bedre enn mange andre land, feks i forh til arbeidsledighet og så lenge jobbene er trygge vil de fleste kunne beholde husene sine.
På Island er det nå så lite valuta at det kanskje blir tomt for bensin og den islandske kronen har gått ned i verdi med nesten 100% på et år. :skremt: Leser mye islandske aviser nå...
Jeg kjenner jeg får vondt i magen av tanken på at mannen jobber i en bransje som styres mye av renter og opp- og nedgangstider.
Det går foreløpig bra, men jeg tror kanskje ikke jobben hans er veldig sikker hvis markedet stuper veldig.
Ja jeg er bekymret for meg og mine barn. Vi bor i et av de rimeligste husene rundt her, men er belånt så det holder. Får vi et skikkelig bolikrakk så ender vi på gata. Ja mange tenker nok at det er jo bare å selge nå og leie, men leieprisen er høyere en hva jeg betaler på lån. Sånn er det å være ufør, alene og ha barn med spesielle behov som krever sitt til at man ikke kan ta seg en ekstra jobb.
Det første som må gjøres er å selge bilen, noe som innebærer ganske så isolering og tung hverdag med tre barn. Også må barnehagen sies opp. Det vil berge litt, men da vil vi kun bo og ikke ha mulighet til noe annet.
Misteri: Jeg tror virkelig ikke renta skal mye opp. Jeg tror styringsrenten blir satt ned ganske snart, og forhåpentligvis vil det dekke opp for de øvrige økningene.
Jeg blir faktisk mest bekymret av at sånne som Monsoon, som kan uendelig mye mer enn meg om økonomi, er bekymret jeg.
Selv om vi har tatt høyde for at vi greier å betjene lånene våre om mannen min skulle miste jobben og renten skal gå opp til 15%. Men da har vi dårlig råd altså. Og jeg har sjekket at mine nærmeste venner og slektninger greier seg bra også. :kontrollfreak:
Jeg er ikke overvettes bekymret. Har fastrente på lånet, grisebillig bil og jobb som nok ikke forsvinner med det første. Altså, ikke bekymret for meg selv. Mer bekymret for en del andre som har lekt boliginvestorer.
Men det er jo ikke det at renta er høy som er det farligste her, det er når folk mister jobbene fordi bedriftene må kutte at problemene oppstår. Og det bekymrer meg.
Jeg velger å sitere meg selv, og jeg er langt mindre bekymret nå.
Vi er i jobb begge to, mannen er fast ansatt og jeg riktignok på engasjement, men jeg får meg alltids en jobb.
Vi har bare så vidt over 1x inntekt i lån, og det må jo bare gå fint.
Så fremt vi beholder jobbene våre, så klart. Men jeg er ikke egentlig urolig for det.
Jeg er enig med Miss Norway. Vi har heldigvis sikre jobber (i alle fall utdannelsen), lite lån i forhold til inntekt og har ingen planer om å selge huset med det første. Min største bekymring er at jeg evt. må redusere forbruket og at shoppingturen til Stockholm er lagt på vent. :rolleyes:
Jeg er ikke bekymret for oss,som etablerte oss for over 20 år siden. Vi har hatt høyere rente enn i dag. Jeg bekymrer meg litt for datteren vår og hennes tilkommende. De kjøpte leilighet for noen år siden,og er heldigvis ikke belånt til pipen, men de har kjøpt tomt og skal begynne å bygge i august. Det bekymrer meg litt om de får solgt til fornuftig pris, og om levrandøren av huset greier å holde seg til noenlunde forspeilet pris.
Helt enig. Så lenge vi har jobb er det ikke noe problem, det er den dagen arbeidsledigheten stiger og bedriften man jobber i må gå til oppsigelser, at man virkelig er ute å kjøre. Selv om vi ikke har lånt over pipa, så er det ikke akkurat tatt høyde for at vi skal betjene det med arbeidsledighetstrygd.
Hadde en diskusjon med kjæresten min om dette i går kveld. Vi bor hver for oss, har hver våre barn og hver vår økonomi og har forsåvidt hatt planer om å flytte sammen, men det krever en større bolig. I og med at prisene har steget så innmari mye de siste årene siden vi kjøpte har vi ikke mulighet til å finne noe som er stort nok for oss alle sammen, selv om vi selger det vi har begge to. Og hver for oss vil vi også slite, fordi vi ikke tjener mer enn så akkurat nok til at vi klarer oss dag. Jeg tjener 300000 kroner året, har et lån på en million (for i det hele tatt ha et sted å bo+studielånet) og det blir ikke rom for noen utskeielser. Kjenner at denne usikkerheten i forhold til økonomien tærer på humøret og fører til krangling. Senest i går fordi jeg rett og slett mener at til sommeren har vi ikke råd til å dra på ferie. Det er andre ting som må prioriteres. (Igjen, er en stund siden vi var på ferie sist). Og han på sin side blir så irritert på meg som er overforsiktig pessimist. Men hva skal en gjøre da. En vet ikke hvordan det vil bli fremover, og samme hvordan jeg snur og vender på det er det at vi har et sted å bo, mat på bordet og klær på kroppen mitt ansvar her alene. Da kan jeg ikke begynne å fabulere om ferieturer.
Jeg har hatt dårlig råd i så mange år. Først som deltidsansatt, så en periode i full jobb, deretter mange år som student, så som arbeidsledig, og nå endelig i jobb igjen. Hadde gledet meg på at det skulle bli litt mer romslig...men nei da.
Leste at noen mente at det var tryggere å bo i borettslag, for da ble ikke husleien satt opp. Det kan da umulig stemme. Her har husleien blitt satt opp med nesten tusen kroner siden jeg flytta inn. Med begrunnelse i renteøkninger og annen prisoppgang. Borettslagene må da også betjene sine lån.
Jeg er ikke nervøs, men skulle mannen miste jobben, da blir det verre. Han jobber nå ett sted der det nå blir inskrenkninger, og muligens permisjoner, og da vil vi slite. Jeg er i permisjon fra jobben, og har rehabiliteringspenger, så jeg er ikke helt den store bidragsyteren.
Vi har tatt høyde for en rente på over 10%, samt reduserte inntekter i perider. Men, jeg tror nok heller ikke renta forblir høy så lenge.
Vi betaler jo ikke bare på hus, men på en arbeidsplass, så tallene blir i grunnen ikke helt reelle for vår del dersom jeg sier vi har lån på 4-5 ganger inntekt, og likevel klarer oss utmerket godt, vi har til og med betalt ned mer på gjeld enn vi egentlig trenger siden vi kjøpte gården for tre år siden.
Vi har visstnok et lite privatforbruk iflg regnskapsfører, og jeg føler igrunnen ikke for å bruke så mye mer heller, uten å kritisere andres forbruk av den grunn. Jeg ser stadig eksempler på mange som bruker penger man ikke har, for å se godt ut utad, og det er for meg uforståelig.
Mange må nok senke kravene til luksus som ferietur, dyre biler og andre materielle goder, men jeg ser såklart at det kan bli vanskelig for mange når boligprisene er så høye som de er mange steder.
Jeg er nervøs for de vennene våre som har det litt vanskelig akkurat nå. Har flere som sitter med to boliger og ikke får solgt. Vi klarer oss med stor renteøkning, men må så klart sikkert stramme inn her og der.
Det er det eg også tenker, at for dei aller, aller fleste av oss så er det jo berre luksusen i kvardagen som må trappast ned, og eg trur ærleg talt ikkje vi har vondt av eit lågare forbruk ei periode.
Det gjelder nok en del, men det er da vitterlig mange i Norge som ikke lever et luksusliv. Og mister man jobben er det ikke bare å kutte ned på luksusen, da må man kanskje gå fra bolig etc. Og nedgangstider rammer alltid de som har minst hardest.
Jeg er førskolelærer - og mister nok ikke jobben med det første. Mannen får full lønn i ett år dersom bedriften han jobber i må si han opp av økonomiske årsaker. Vi bor i leid bolig for øyeblikket (rakk å selge til en god pris før prisene raste). Om huset vi nå skal bygge er litt mindre verdt når det står ferdig enn hva vi har brukt, så er jeg ikke bekymret. Vi har jo tenkt å bli boende der resten av livet (*bank i bordet*), og som Alfa så tror jeg også at denne nedgangstiden er forbigående, så verdien vil uansett stige igjen.
De aller fleste har levd over måte de seneste årene - og nå kommer smellen. Vi klarer oss, men merker at vi ikke har mye å rutte med lengre. Har ikke mulighet til å spare så mye, men vi klarer oss godt.
De jeg får vondt av er de som ikke klarer seg og må gå fra hus og hjem, ikke de som må spare inn på forbruket.
Og vi som skal kjøpe hus nå rett over nyttår. :rolleyes: Har ikke mulighet til å vente heller, i grunnen. Vi kan selge leiligheten for rundt 2 millioner om vi er heldige, så det er godt vi ikke skal sitte på den for lenge nå. Prisene holder seg faktisk svært stabile i Stavanger og Sandnes, det er de to byene i hele landet der prisene ikke raser ned.
Beklager, ikke meningen å skape uhygge. Jeg er noget preget av et foredrag i dag tidlig, hvor det ble illustrert ganske tydelig hva finanskrisen vil kunne koste samfunnet på sikt. Da blir jeg jo redd. Oslo Børs avsluttet med suksess i dag, og dersom amerikanerne får gjennom pakken sin i kveld kan det tenkes at vi får en hyggeligere uke neste uke.
Jeg er enig med Polyanna. Inflasjonen er nødt til å stagnere nå som alle skjelver i buksene. Man får jo ikke akkurat lyst til å dra på storshopping om dagen ... Og da kuttes renta igjen. Foreldrene våre opplevde jo gigantrenter på boligen, men da hadde vi en annen måte å styre renten enn i dag. Jeg tror det verste for folk flest vil bli arbeidsledigheten og boligmarkedet. Det er litt rart, egentlig. Vi har jo tross alt hatt latterlig lav arbeidsledighet en god stund. Og plutselig strammer det seg til igjen. Egentlig ganske kult, sånn fra et nerdeperspektiv. :p
Sånn tenker jeg også. Vi har penger i reserve, lite lån og begge har jobb. Men samtidig så studerer jeg og vi har til tider stort forbruk. Den verste tanken for meg er om vi ikke skulle ha råd til ordentlige klær til ungene eller annet de trenger.
Jeg tenker nok fremdeles slik, men samtidig så fatter jeg ikke hvordan vi skal klare det når Mathias begynner i barnehage og vi mister kontantstøtten. 6.000,-/mnd i forskjell det.... Går alt etter planen så er jeg gravid når M begynner i barnehagen, og jeg rekker nok ikke å begynne i 100% jobb før permisjonen. Men etter permisjonen må jeg nok ut i 100% jobb. Så egentlig tror jeg bare det er tiden fra Mathias begynner i b.hage og frem til neste permisjon er over som blir tøft. Vi klarer å leve enkelt i en kort periode. :ja: Neste år er BSU-ene våre fulle, så da får vi betalt litt ned på lånet, det vil hjelpe litt.
Jeg mente mange kan klare seg greit ved å kutte ut disse tingene, men det blir jo helt klart annerledes om man mister jobben. Men jeg ville ikke klaget over at man ikke klarte å få ting til å gå rundt, dersom man likevel "måtte" på ferie utenlands (eller innenlands, for den saks skyld), for deretter å ikke ha råd til lån eller andre utgifter. Jeg ser mange som prioriterer galt i mine øyne, uten å måtte forklare det nærmere.
De det er kjipt for er de som har uflaks med timing av for eksempel salg av bolig (blir sittende med to boliger mens den ene stuper i verdi), de som skiller seg mens boligprisene er lave, og må selge for kanskje mindre enn de har i lån, de som mister jobben akkurat i den fasen der de er nyetablerte og har planlagt noen "trangt men det går rundt til vi får etablert oss i jobbmarkedet"-år.
Jeg befinner meg i USA akkurat nå, og kan rapportere at stemningen ikke akkurat er i taket her borte selv om krisepakken er signert. Den er en plasterlapp, en tourniquet - den begrenser skaden, og holder liv i skrotten, men gjør ingenting med årsakene til elendigheten. Økonomiske eksperter her borte er fremdeles like bekymret, og jeg får litt dommedag/krisestemning av å høre på debattene og nyhetene om kvelden, det innrømmer jeg. (Men så er jo media her borte hysteriske uansett da, det er jo ingenting som rapporteres uten store bokstaver og tre utropstegn.)
Ja, de er flinke til å gi nyhetene egne, slagferdige navn, gjerne med en logo og fengende vignetter ... Ikke "Bank Crisis", men "Financial Apocolypse 2008 - the edge of doom"
Jeg må innrømme jeg lukker litt ørene for nyheter om dagen. Får med meg litt om det, men orker ikke ta inn alt. Det som skjer det skjer, man kan jo ikke leve i bekymringer, da ville det blitt fryktelig tungt å få dagene til å gå. Akkurat nå bor jeg trygt og godt og ønsker å fortsette å være positiv til at det kommer til å fortsette. :)
Nei, jeg er ikke bekymret, antar at vi vil klare oss greit, evt ved å redusere en del av godene. Vi er begge i fast jobb uten noen fare for oppsigelser eller lignende.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
a.jpg)
