Da er vi enige da. Det er mer vanskelig og koster mer for Luren å ta tak i det som må endres enn om jeg går.
For meg er det ikke mulig å bli slik som det er, og han vet det. Så da så. Da skal vi hver vår vei.
Vi har bare ikke snakket om det praktiske rundt dette ennå. Så det er ikke noe stress, jeg har det ikke travelt, men vi er vel enige. Og så er vi venner, vi har ikke dratt det ut sånn at det ender opp med bitterhet. Ikke ennå i alle fall.
:klemme: Lykke til med å utforske nye veier i livet.
Jeg kom til å tenke på denne klassikeren nå:
The Road Not Taken
Two roads diverged in a yellow wood,
And sorry I could not travel both
And be one traveler, long I stood
And looked down one as far as I could
To where it bent in the undergrowth;
Then took the other, as just as fair,
And having perhaps the better claim
Because it was grassy and wanted wear;
Though as for that the passing there
Had worn them really about the same,
And both that morning equally lay
In leaves no step had trodden black.
Oh, I kept the first for another day!
Yet knowing how way leads on to way,
I doubted if I should ever come back.
I shall be telling this with a sigh
Somewhere ages and ages hence:
Two roads diverged in a wood, and I—
I took the one less traveled by,
And that has made all the difference
Etter den lille samtalen vi hadde i går var det tid for middag. Og jeg fikk en absurd tanke som jeg måtte humre litt av - og fortelle om når han lurte på hva det var jeg fniste av. "Å, du kommer til å savne meg som kokk!" Det han tenkte på som svar falt litt på egen logikk syntes han, så han dro ikke sammenligningen/ordspillet. :knegg:
Jeg har aldri sett deg streve så mye for å få en tilværelse for dei dette forholdet. Jeg tror dette er bedre. Du fortjener mye, mye mer enn det her. :klem:
Smilefjes - jeg skjønte ikke helt innholdet i den første setningen din, men tar det i beste mening. ;) Er det iPadsk?
Betty - jeg tenker litt på om jeg skal prøve å få til et kollektiv her nede i stedet. Jeg trenger et par år m instruktørerfaring først før jeg skifter fylke.
Avgjørelsen har jeg jo egentlig tatt for noen uker siden, men nå har vi tatt den endelige samtalen. Og ja, det er godt. Vi må ta en samtale om det praktiske da, men... jeg tror muligens at det haster mindre enn det å få avklart hvilken vei vi skulle gå.
Nå lurer jeg bare på om jeg skal avlyse samtaletimen jeg har på FVK eller ikke. Jeg tror jeg tar timen, bare for å ha noen utenforstående å snakke litt med.
Er det noen som har noen glupe tanker rundt det å selge huset kontra å selge sjela si for å sitte med det? Jeg kan, med noen ekstra investeringer og oppussing, leie ut i kjelleretasjen. Men jeg vet da pokker om jeg vil få lån i banken til å overta huset når jeg er på AAP/selvstendig næringsdrivende/vikarjobbing. Vil det evt hjelpe om foreldrene mine kausjonerer?
:klemme: Forsto ikke ordspillet. :flau: Men du, nå fikk du avklaringen. Du visste det, men trengte høre det i klartekst fra han? Du sier det ikke haster å dele/flytte. Erfaringsvis kjølner vennskapet i takt med avtakende følelser ganske raskt etter en sånn avklaring. Dere er venner og bla, bla, bla, greit det, men ikke forvent at han er like grei mot deg m.h.t. deling om et halvt år, som han er nå. Ville avtalt alt nå, mens alt er fint, og brutt opp innen to måneder. Igjen: :klemme:
United - hans ordspill skulle være noe sånt som at jeg kom til å savne han som kukk. Men han skjønte at det ble bare tull og lite smart.
Jeg regner med at vi snakker om det praktiske nokså snart. Hvor fort vi får gjort opp mtp hus og innbo vet jeg ikke, men jeg er klar for å starte prosessen så snart jeg er ferdig med min eksamen.
Så leit og så godt på samme tid, og få tatt avgjørelsen og endelig begynne å se framover. :klem:
Nordover om et par år? Det var da fryktelig lenge til! :knegg:
Det verste er overstått. Nå gjenstår bare resten. Jeg har også tro på å få ting ryddet på plass ganske raskt. Det er jo noe med å få kommet i gang med å leve det nye livet også.
Flubby - jeg må liksom ha litt erfaring herfra først før jeg reiser nordover for å starte som instruktør.
Ja, og så blir det jo ikke Troms jeg flytter til. Det blir Vesterålen...
Jeg tror jeg må bli flinkere til å innhente vennehjelp når jeg trenger det forresten. Jeg ser på boliger rundt om som er til salgs, jeg ser på det som er til leie, og jeg konkluderer med at jeg kan nesten like gjerne prøve å overta dette. Dersom jeg får venner til å hjelpe meg med å sette i stand kjelleren for utleie og dersom jeg finner noen som vil dele hovedetasjen med meg. Helst skulle det vært noen jeg kjenner fra før... Bruke venner og bekjente til det også ja.
Vesterålen? Jeg som trodde du kom til Trondheim. :sukk: Du kan få leie sokkelen billig om du kommer.
Jeg har kjøpt tomannsbolig sammen med en venninne. Vennetjenester benytter jeg meg også av. Noen ganger må man bare, og gode venner er jo bare glad for å kunne være til hjelp. :klemme:
Så trist og samtidig godt å lese.
Jeg tror sommange andre her at du vil få en bedre tilværelse etterhvert jeg.
Men at det er tungt og vondt, ja detkan jeg skjønne.
Håper du føler at det riktige valget er tatt.
Og ja, du må bli flinkere til å få hjelp av venner.
Lykke til videre, kjære deg:klemme:
Følger spent med deg vidrere.
Jeg har gått tur med hundene, og mens jeg gikk så kjente jeg på en klump i magen som fortalte meg at dette er trist og leit - uansett hvor kjekk jeg høres ut ellers. Det er leit. Jeg skulle ønske at vi slapp dette. Jeg skulle ønske at jeg var mer verdt for han enn barndomstraumene. Jeg skulle ønske at han synes det er verre å miste meg ut av livet sitt enn å strekke seg litt ekstra, endre holdninger og innstillinger litt.
Det er leit å måtte planlegge hvordan jeg skal komme meg gjennom dette - hvor skal jeg bo? Hvordan skal jeg fortelle slekta dette? Når?
Føkk.
Men jeg vet at jeg fortjener å ha det bedre. Jeg fortjener å ha det fantastisk morsomt og herlig, og nå er ingen ting her hjemme slik. Det skal det bli. :jupp:
Alltid sorg ved brudd, tror jeg. Over en selv, partner, ting som ikke ble som de skulle m.m. Du har forsøkt. Om familien din vet litt av det samme som oss, tror jeg ikke de blir lei seg. Man kvier seg, men det er godt når katta er ute av sekken. :klemme:
Familien har ikke blitt informert om noe. Jeg har egentlig ikke ønsket å involvere de på noe vis. Om de hadde visst så hadde de sikkert kommet med sine tanker og syn og gode råd - mye innblanding som jeg ikke har ønsket å ha med i prosessen.
Men de kan ha skjønt ting og tang uten at jeg har sagt noe. Jeg vet ikke. På mange måter er de flink til å fange opp småting og så vente til de blir invitert til å si noe.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i bloggen, så kan du gjøre det her.