Hver morgen fra og med 1. til og med 24. desember blogges en luke i kalenderen, og her kan man finne noe hyggelig eller morsomt eller nyttig eller fint eller gøy; bilder, vers, aktiviteter, oppskrifter, sjokolade ... Det er bare lukeutøvernes fantasi som setter grensene.
[LEFT]Hun våknet den morgenen og visste ikke hva som hadde vekket henne. Sengen ved siden av henne var tom. Da hadde han altså gått på jobb uten å si ha det igjen.
Hun sukket. Det var blitt flere og flere av de morgenene hvor han bare gikk. Hun savnet kysset hans på kinnet, og ordene ”God morgen, jenta mi!”
Hun så ut av vinduet. Det var enda mørkt, men det virket allikevel lysere enn det pleide på denne tiden. Hun sto opp og gikk bort til vinduet. Over hustakene til alle naboene danset små hvite snøflak en lykkelig dans og minnet verden på at det bare var en uke igjen til jul.
En uke. Hun var langt fra ferdig med alt som skulle gjøres. Det skulle bakes og pyntes og vaskes. Det skulle kjøpes julemat og presanger. Alt var det hun som sto for. Han trakk bare på skuldrene når hun ba han om hjelp og sa at han var ikke så flink til slikt.
Før var han den ivrigste på all juleforberedelsen. Men det var før. De siste årene virket det som om han gav blaffen i hele jula. Innimellom hadde hun også lyst til det. Men hun hadde familie som regnet med henne. ”Frøken Jul” som de spøkefullt kalte henne. Hun hadde lykkelig levd opp til navnet siden hun var liten. Hun hadde alltid elsket julen. Hun hadde startet forberedelser i oktober, huset var ferdig pyntet 1.desember og månedens høydepunkt var pepperkakebaking og annen kakebakst.
Men det var før.
Før det ble nok. Før lengselen og håpløsheten tok overhånd.
Hun tenkte tilbake på første gang de hadde snakket om å få barn. Hvor ivrige og lykkelige de var. Etter noen år med prøving og feiling var de fremdeles lykkelige og optimistiske. Etter enda noen år med feiling var de ikke fullt så optimistiske, men tviholdt på håpet om at EN dag skulle de bli en familie på tre.
Nå, 11 år etter var de ikke ivrige, De var ikke lykkelige. De var slett ikke optimistiske. Dagen da hun sto med den etterlengtede positive testen i hånda eksploderte verden i regnbuens farger. Dagen da hun gråtende forlot sykehuset etter å ha spontanabortert var verden grå og svart. Og det hadde den forblitt siden.
Nå skulle hun gå inn i en høytid hvor fokuset var på barn og deres lykke. ”See the joy in the childrens eyes…” Aldri skulle hun få se inn i små barneøyne som elsket henne. Aldri skulle hun få trøste et lite barn som kun ville ha sin mamma. Aldri skulle hun få kjenne lubne armer rundt halsen og små susser på kinnet.
Hun lengtet sånn etter den type lykke at det gjorde vondt i hver fiber i kroppen.
Enda en jul med å kjøpe julegaver til venners barn. Enda en jul med å motta julekort av lykkelige familier eller søte små nissebarn. Hun elsket å motta kortene og hun koste seg med å finne gaver til vennenes barn. Men allikevel så minnet det henne om hennes egen utilstrekkelighet.
Mens hun sto der ved vinduet og så på de dansende snøfnuggene kunne hun kjenne tårene renne nedover kinnene sine. Hun lukket øynene og lot dem renne. For tusende gang gråt hun over skjebnen. Det gjorde vondt. Vondt i hjertet!
Et mykt dunk hørtes fra naborommet. Hun åpnet øynene. Hun kjente den vonde følelsen i magen, men den begynte å lette litt da en stemme ved siden av henne sa ”Du gråt i søvne jenta mi. Var det den vanlige drømmen?” Hun nikket og smilte til sin kjære som strakk seg i sengen ved siden av henne.
En stemme fra naborommet ropte forsiktig ”Mamma? Pappa?”
Hennes kjære satte seg på sengekanten og strakk seg igjen. ”Jeg går og tar dem opp jeg. Bare slapp av videre du. Dere har en lang dag med baking vet du.” Han blunket til henne.
Hun la seg tilbake i sengen og tittet mot vinduet. Det danset små lette snøfnugg der ute. Men det var det eneste som stemte med drømmen hennes. Et ekko fra fortiden.
Når hun lå der i sengen kunne hun høre latteren til hennes to sønner på snart to år og hennes kjæres omsorgsfulle, varme stemme som snakket med de to små. I år skulle de feire sin andre jul som familie på fire. All den juleglede hun hadde lagret i kroppen skulle i år og påfølgende år overføres til to blanke ark.
Hun hadde oppnådd lykken til slutt. Det hadde tatt tid. Lang tid. Men de tre som vekselvis lo og snakket til hverandre der på badet, var beviset på at drømmen hennes var oppfylt. Snart ville en liten kropp komme inn til henne og klatre opp i sengen mens han sa ”Heia Mamma!” og han ville gi henne en stor kos. Rett etter ville broren hans komme inn å gjøre det samme, og så ville de krangle om plassen nærmest mamma.
Dette var lykken!
Men hun ville aldri, ALDRI glemme. Og all hennes medfølelse og tanker ville alltid være med dem som slet som hun hadde slitt. Med dem som drømte som hun hadde drømt. Med dem som gråt som hun hadde grått.
Men nå, akkurat nå var hun fylt av ekte barnslig juleglede!
”Det lyser i stille grender, av tindrande ljos i kveld. Og tusende barnehender, mot tindrende ljosa held.”
[/LEFT]
[/CENTER]
Takk for en fin luke. Jeg kjenner godt igjen de vonde følelsene, og det er godt å bli minnet på at man faktisk er ganske så heldig, kanskje spesielt etter den kaos-kranglemorgenen vi har hatt med gutta våre i dag. Ønsker deg en fin adventstid. :klemme:
Det var som å lese om meg selv dette her. Jeg har nesten opplevd det samme, og sitter her nå med tre flotte, sunne og velskapte gutter. Utrolig men sant! Jeg husker jeg skrev at bare jeg får ett barn så skal jeg aldri mer klage over noe i hele verden.... Stemmer ikke helt, mye vil ha mer osv. men uansett: Jeg er så glad og lykkelig for ungene mine.
Det var veldig flott skrevet! Skikkelig til ettertanke.
Takk for en nydelig luke og kjente tanker og følelser. Jeg håper jeg aldri slutter å føle dyp takknemlighet for de to mirakeltrollene våre. Jeg fikk nettopp vite at noen jeg er veldig glad i, som har strevd lenge, endelig skal bli foreldre. Det er supert å kunne sende julekort uten å være redd for at det er sårende og vite at neste år kommer det ett tilbake.
:rørt: Jeg har bare så vidt kjent på følelsen sammenlignet med deg og mange andre, men den er så tung og nå renner tårene. Fine kalenderluken! :klemme:
Kjære, søte Taien, jeg er så glad på deres vegne :rørt: En sår historie med vakker slutt. Jeg husker hvor vond førjulstida kunne være både for deg, meg og andre slitere, og det er noe man aldri glemmer :klem:
Tusen takk Taien:rørt:
Du skrive så vakkert om dette, at tårene triller.
De triller av glede oglykke på deres vegne,på mine egne vegen. Og de triller av sorg for de som sliter seg igjennom det vi har vært igjennom.
Og tusen takk Taien, for å sette ord på dette- Og for å minne meg litt på hvor takknemelig jeg er og heldig jer er.
En stor og varm klem til deg:klemme:
Tusen takk for fine tilbakemld alle sammen. Dere gjør meg virkelig rørt. :rørt:
Jeg var litt i tvil om jeg kunne poste dette i adventskalenderen. Det er jo veldig personlig, men så favner det alikevel om så uendelig mange.
Jeg er veldig stolt og glad for at det fikk en så fin mottagelse. Tusen takk!
En god påminnelse for meg om at jeg har vært heldig. Både med de to ungene jeg har fått og over at jeg slapp å gå gjennom den frustrasjonen. Og jeg skjønner at jula sikkert er enda litt tøffere enn ellers i året for de som ønsker seg barn.
Takk for en fin og rørende luke. Den satt litt ekstra nå som jeg akkurat har fått beskjed om at venninna mi og mannen avslutter årevis med resultatløs prøving.
Vi har flere nære som har opplevd ufrivillig barnløshet og jeg kjenner på en dyp takknemlighet og glede over guttene våre på daglig basis. :hjerter:
:rørt:
Dette var veldig gjenkjennende, selv om vi ikke prøvde like mange år som dere. Mange tårer har blitt fellt i selvmedlidenhet i årenes løp. Nå når jeg leste dette fellte jeg tårer for alle oss som endelig har fått kjenne lykken, og for alle de som fortsatt venter og drømmer om å feire jul sammen med barn.
5 
-Trevor-R.jpg)
