Kalenderpiken sa for siden:
[CENTER]FORELDREPORTALENS FANTASTISKE FØRJULSTRADISJON
4. årgang
10 
[1 Teofelia] [2 007] [3 Nessie] [4 Tallulah] [5 Taien] [6 Salt]
[7 Bauche] [8 Divine] [9 Harriet Vane] 10 Flubby [11 Ru] [12 Kitty Bastard]
[13 Eia] [14 Kasia] [15 kokosbolle] [16 Kirsebær] [17 Lorien] [18 Anda]
[19 smilefjes] [20 nolo] [21 Tjorven] [22 Skilpadda] [23 Svanen] [24 Toffskij][/CENTER]
Som forfatter av dagens luke er jeg spent på mottagelsen. Noen blir kanskje provosert av den, men den er viktig for meg. Lang som et ondt år, men kanskje verdt å lese likevel? Kildene jeg har brukt er stort sett internettet siden jeg har brukt ledige stunder på jobb, så om det er en og annen åpenbar faktafeil her, så hyl ut. Rett skal være rett, men jeg har kryssjekket at flere kilder uavhengig av hverandre gir noenlunde samme informasjon.
Som forelder velger man hvilke verdier man vil gi videre til barna sine, hvilke tradisjoner man velger å gi dem, og ikke minst tar man standpunkt til hva slags livssyn man vil de skal vokse opp med. Vi er ateister. Vi går ikke i kirka med mindre vi må, og religion spiller ingen rolle i vår hverdag. Vi anser det ikke som viktig at våre barn har annen barnetro enn trua på selveste Julenissen.
Eldstedatteren min begynner å bli stor, hun er 16 år nå. Da hun var yngre og gikk på barneskolen kom det like før jul den sedvanlige lappen i mappa hennes. Ønsker du at ditt barn skal delta på skolegudstjeneste? Jenta mi har alltid fått bestemme det selv, selv om vi er ateister og ikke har gitt henne et kristent fundament, så har hun alltid fått svar på spørsmål hun har hatt og har fått bestemme selv om hun vil ta del i f eks julegudstjenester. Da hun var liten 1-3 klassing ble hun med resten av klassen, men hun begynte tidlig å spørre spørsmål og ta standpunkt til ting som hadde med religion å gjøre, så de siste årene valgte hun å være igjen på skolen og ikke delta på gudstjenesten. Det var hun og en elev til, og vi som foreldre fikk et ganske bestemt inntrykk av at skolen syntes vi var sære og vanskelige som krevde eget opplegg for de to elevene som valgte å ikke følge strømmen. (Jeg synes det er utrolig skuffende at et likeverdig opplegg til julegudstjeneste mange steder ikke tilbys, og som ateist synes jeg for eksempel Human Etisk Forbund burde engasjert seg mer).
Vanskeligst var det for en liten jente på 9-10 år å svare på hvorfor vi som ikke var kristne feiret jul. De andre ungene maste på henne om det, og fikk henne til å føle at julefeiring for oss var uberettiget siden vi ikke var kristne. I skolen lærer ungene at man feirer jul fordi Jesus ble født. Hvor feil kan man ta? Uansett, da hun kom gråtende hjem etter juleavslutninga i 3. klasse bestemte jeg meg for å gi henne litt ammo mot de andre ungene til året etter, og gikk våre norske juletradisjoner litt nærmere i sømmene. Tar man bort engler, stjerner og julekrybber, er det ikke mye igjen som har forankring i det kristne:
La oss begynne med det mest åpenbare. Ordet Jul (fra norrønt jól eller jólablót, engelsk yuletide) er det opprinnelige navnet på den hedenske midtvintersfesten hvor vi feirer at sola ”snur”. I førkristen tid ble det feiret hedenske midtvintersfester i mange ulike kulturer, og da kirken ikke klarte å avskaffe skikkene, ble festene gitt kristen betydning og Jesu fødselsdag ble kreativt nok flyttet for å rettferdiggjøre at de kristne tok del i feiringene. I Skandinavia har vi til og med beholdt det gamle navnet på høytiden, og ikke omdøpt det til Kristmesse som de har gjort flere andre steder i verden.
Julaften, og julemorgen. Datoen 25. desember går igjen i stort sett alle religioner, og dette har sammenheng med de eldste former for soltilbedelse. De fleste antikke og avanserte samfunn, som Babylon, Egypt, Persia, Hellas, Roma, England, for å nevne noen, har til alle tider trodd at 25. desember var en hellig dag. Feiringen av denne dagen symboliserer solens seier over mørket, som man mente at gradvis ble sterkere etter 25. desember og kulminerer i feiringen av vintersolverv i januar. Dagens tidspunkt for julefeiringen er bare en tilpasning av dette. Det er ingenting som tyder på at Jesus ble født 24. eller 25. desember. De fleste lærde kristne er også helt enig i dette. Datoene ble tatt i bruk, fordi det var lettere å tilpasse sin religion til andres tradisjoner enn å tvinge folk til å ta til seg nye. For de fleste som har studert bibelen er det åpenbart at Jesus ikke ble født i desember. I Lukas-evangeliet sies det at gjeterne fikk budskapet om Jesu fødsel mens de voktet over sauene som sov på markene. Bare om våren og sommeren voktet gjeterne flokken sin døgnet rundt. Israel om vinteren er altfor kaldt til å ha sauene ute.
Vi elsker jo Julenissen. Den nissen vi kjenner i dag er en temmelig brokete figur.
Den tradisjonsrike norske fjøsnissen vår, eller tuftekallen som han før ble kalt, er en etterlevning fra svunnen tid. Ordet gravhaug er de fleste kjent med. Det er steinhauger funnet på gamle boplasser, mange så gamle som helt bak til steinalderen. Jernalderboplasser er langt vanligere å finne her til lands, og i utkanten av disse boplasser finner man gjerne noen gravhauger. Tradisjonen var at den bonden som først ryddet gården, etter sin død ble gravlagt ved selve gården, og han ble da gårdens tuftekall, haugbonden, tomtegubbe, eller gardevord (kjært barn har mange navn). Haugbonden måtte man holde blid, for han ble værende på gården for å se til at den ble drevet riktig, og når det skulle feires jul, ble det ofret både mat og øl til gravhaugen for at det skulle bli et godt og fruktbart år. Haugbonden hadde visstnok et hissig temperament også, og kunne stelle i gang ugang hvis han ikke var fornøyd med ofringen. Etter hvert flyttet nissen ut fra gravhaugen sin, og inn i fjøset hvor folketroen vil ha det til at han tok seg godt av dyrene på gården hvis han bare fikk grøt til jul. Foretrukket klesdrakt var blå busserull, grå knebukser og knall rød topplue. Der sitter hissigproppen den dag i dag, så god og søt, og spiser julegrøten sin (hvis gårdsfolket har husket å sette ut grøt, eller blir det en sørgelig julekveld på låven for den gamle nissen).
Så har vi den gamle biskopen Sankt Nikolaus, som antagelig levde år 200-300 e. Kr. I Myra, som nå er kjent som Dembre i Tyrkia. Han ble en av de første katolske helgenene, og en sentral barnas og sjøfolks beskytter. Han døde 6. desember, og var en populær gallionsfigur på skip gjennom hele middelalderen og helt til moderne tid. Det er fordi han er barnas beskytter at han er blitt forbundet med skikken med å gi gaver til snille barn i jula. Det finnes mange historier om ham. Den mest kjente er vel at han hjalp en fattig familiefar som måtte sende sine døtre ut i prostitusjon for i det hele tatt å berge livet. Tre netter etter hverandre kastet Nikolaus gullpenger inn vinduet, slik at jentene kunne bli anstendig gift og medgift betales. En annen versjon av historien forteller om en far som lurte på hvem døtrenes hemmelige velgjører var, og la seg på lur for å finne det ut. Sankt Nicholaus fikk vite om farens plan, og de to neste nettene kastet han gullpengene ned pipa på huset i stedet. St. Nikolaus gikk aldri rundt og delte ut gaver til jul, det er en myte.
I 1822 skrev dikteren Clement Moore (amerikaner) et dikt til ungene sine til jul, fantasifullt inspirert av historiene om Sankt Nicholaus. Moore gav nissen en slede trukket av 8 reinsdyr, og serverte historien om at nissen kom inn i huset gjennom pipa! Utseendemessig ble nissen beskrevet som stor, tykk og med sot i fjeset. Kledt i skinn, og med dissende mage og smilehull. Tegneren Thomas Nast illustrerte i 1863 en rekke juledikt for Harpers Weekly, han tegner Nissens bopel på Nordpolen, og gjør ham mer barnevennlig ved å fjerne sot og skinnfeller som Clement Moore hadde gitt ham. Dagens utseende med røde klær med skinnkanter har Nissen fått av tegneren Haddon Sundblom som i 1931 tegnet en reklamekampanje for Coca Cola, og han er den nissetegneren som har fått størst kommersiell betydning noen sinne.
Utviklingen av Santa Claus som fenomen i USA må sees i sammenheng med fremveksten av den borgerlige familien og nye ideer og ideologier knyttet til barn og barneoppdragelse. Interessen for å leke med og underholde barn ble mer fremtredende på 1800-tallet. Mye av underholdningen som ble produsert for barn, var av moralsk karakter og fikk en konkret nytteverdi i oppdragelsen. Slik ble Santa Claus en nyttig figur, med hans liste over snille og slemme barn: Listen skulle ha en pedagogisk effekt gjennom hele året, og julen var tiden for straff eller belønning.
Juletreet har heller ikke en kristen betydning, juletreet fordømmes til og med i bibelen som en hedensk skikk man ikke skal ta del i (Jeremias 10:2-4). Den hedenske skikken det refereres til er Saturnalia-festivalen som foregikk 17-24 desember, og det fortelles om et tre som hentes fra skogen, en treskjærer hogger det til og pynter med gull og sølv.
Så tidlig som 1800 år f. Kr. laget skandinaver hulemalerier av trær, og indikerer at treet har signifikant religiøs betydning. I den norrøne mytologien fortelles det om verdenstreet Yggdrasil som er verdens sentrum, og betegnes som "Odins Tre". Legenden sier at Odin skjenket gaver til de som trådte frem til treet. Det å feire et eviggrønt tre midtvinters symboliserer fruktbarhet og udødelighet, spesielt på våre breddegrader hvor vintrene kan være tøffe. Skikken med å ha juletre innendørs kjennes imidlertid først fra tysk område på slutten av 1500-tallet. Bakgrunnen er uklar, men denne skikken har sannsynligvis også røtter i før-kristen mytologi da det ble knyttet frukt og lys på trær utendørs for å hedre guden Woden (En germansk gud som kan sammenlignes med vår Odin. Germansk og norrøn mytologi har sterke likhetstrekk). Den moderne juletre-tradisjonen kom til Norge først omkring år 1820, men ble ikke vanlig før rundt 1900. Juletreet ble senere et symbol for treenighet, et gudssymbol, et paradoks når det spesifikt fordømmes i Bibelen.
Julegaver ja. Kristenfolket gir gaver til hverandre under påskudd av at de 3 vise menn ga gaver til Jesusbarnet. Nå var ikke vi i Norden de eneste som feiret vintersolverv i desember. I Egypt ble det feiret en lignende fest 6. desember til ære for Osiris og Aion. Den romerske guden Saturns festival startet feiringen 17. desember, etter hvert gled disse to nevnte feiringene i hverandre og ble identiske. I det fjerde århundre før vår tidsregning ble festen flyttet til slutten av desember. I det første århundre før vår tidsregning smeltet denne feiringen sammen med den svært populære feiringen av fødselsdagen for den personifiserte persiske solguddommen Mithra den 25. desember. Under feiringen av Saturn-festivalen ble det tent lys, slavene fikk friheter, og man utvekslet presanger. 800 år senere tok man julegaveskikken og gav den en religiøs betydning da det nok en gang ikke lyktes de kirkelige lederne å stoppe de hedenske festlighetene. I sentral europa spredte det seg en skikk 6. desember hvor en mann i bispedrakt delte ut smågaver til barn. Etter hver ble det vanlig at barna natten til 6 desember satte en liten lekebåt i vinduet eller utenfor døren, og om morgenen var båten fylt med godsaker. St. Nicolaus hadde vært der i løpet av natten. Siden ikke alle hadde råd lekebåter, ble båten byttet ut med en sko. Fra skoen kom etter hvert strømpen, denne skikken skriver seg fra franske nonner. Det er altså herfra vi har skikken med julestrømpe.
(Fra 1500-tallet finnes de eldste historiene om folk som kledde seg ut som St. Nicolaus og gikk fra dør til dør og delte ut smågaver. Nicolaus fikk seg tjener, som samtidig var hans motpart. Tjeneren er kjent under mange navn. Knecht Rupert i Tyskland, Swarte Piet i Nederland og Pere Fouettard i Frankriket. St. Nicolaus belønnet snille barn, mens Rupert gav slemme barn ris. På gamle bilder av St. Nicolaus og andre lignende skikkelser er det ofte å se at de bærer på et ris eller et fange pinner.)
Overdådig mat og drikke er for veldig mange noe av det aller beste med julefeiringen, og begrepet "å drikke jul" stammer igjen fra norrøne før-kristne skikker. Under feiringen av vintersolverv var det viktig å spise og drikke godt, brygging av øl og baking var viktige festforberedelser. Griseslaktingen var den første av juleforberedelsene. Utover det rent matnyttige hadde også grisen symbolverdi i trangere tider enn våre - den ble symbol på fest og glede. I julegrøten skulle man lage et stort kors i midten til å helle smøret i, slik at man fikk fram det hedenske symbolet solkorset som ble farget gult av smøret. Mandelen i grøten er en litt nyere tradisjon. I romersk mytologi er mandelen et fruktbarhetssymbol som blant annet ble strødd over nygifte, mandelen ble innført i grøten på 1500 tallet her i Norden, hvor den heldige vinneren kunne se fram til et ekstra godt år. På middelalderske primstaver og før-kristne billedsteiner avbildes julen og julefeiringen med et drikkehorn eller øltønne. Julemat, julegrøt og juleøl er altså gode, gamle sekulære tradisjoner.
Juleneket er en koselig liten sak mange av oss henger ut til jul. Kristenfolket hevder at det er et symbol på gjestfrihet og Guds gaver til menneskene, men opprinnelig var juleneket et offer til naturkreftene. Juleneket var det siste man skulle lage om høsten, og det skulle være stort, og laget av beste sort korn. Juleneket var noe man gav tilbake til naturen som takk, og man ga det til småfuglene. Kom det fugler i neket var det et godt tegn, og neste års avling ville bli god.
Tradisjonen med å gå julebukk og ha halmbukker til pynt er heller ikke kristen. I hedensk tid var en julebukk rett og slett en bukk som ble slaktet og ofret til jul for godt år. Senere ble julebukk brukt om personer som gikk omkring i julen med en bukkemaske og lodden fell på seg. Det er her uttrykket "å drikke jul" stammer fra, juleølet måtte smakes på, og julebukker sa man ikke nei til, det betyr ulykke. I dag er det stort sett barn som går julebukk i romjula, og i stedet for juleøl, får de kaker og godterier. Tradisjonen sier også at om man klarer å gjette hvem som er bak masken, må julebukken ta den av.
I gamle Roma fantes det også grupper av sangere og gjøglere som gikk fra dør til dør for å underholde under Saturnaliafestivalen.
Tradisjonen med å kysse under mistelteinen har heller overhodet ingenting med kristendom å gjøre. I norrøn og keltisk mytologi har mistelteinen vært en plante med antatt magiske krefter. Den var et afrodisiaka, beskyttet liv og fruktbarhet, og beskyttet mot hekser, onde makter, brann og lynnedslag. I romersk mytologi er Saturn gud for åkerbruket, og kysset under mistelteinen er kjent fra Saturnalia festivalene fra før-kristen tid. Senere ble skikken brukt under primitive bryllupsseremonier, på grunn av sine magiske og fruktbare egenskaper. Planten kristtorn er også noe vi forbinder med jul, og er en plante kelterne anså for å være hellig, men det er bare det norske navnet som henspeiler på kristendom. Plantens magiske egenskaper skulle fordrive hekser og trylleri.
Julestjerna, selve kronjuvelen blant planter vi forbinder med jul, stammer fra aztekernes områder i Peru og var deres symbol på renhet. Flere indianerstammer anser den som en hellig plante på grunn av sine magiske egenskaper. Spesielt ble den brukt til å utvinne rødt fargestoff. Planten ble tatt opp i kristen julefeiring i Mexico på 1700-tallet av spanske bosetninger, og det skjønner man godt, for fin er den.
Jeg tror jeg stopper der. Svaret jenta mi kunne gi da spørsmålet om hvorfor vi feirer jul når vi ikke er kristne kom opp i 4. klasse var enkelt. Vi er ateister, og vi feirer jul fordi det er tradisjon. Spørsmålet burde egentlig være stilt til de kristne: Hvorfor feirer ikke dere Kristusmesse, men har henfalt til et sammensurium av hedenske og sekulære tradisjoner? Svaret er akkurat det samme som vi ateister gir: Vi feirer jul fordi det er tradisjon. Vi har alltid gjort det, helt siden den første tuftekallen ble lagt under steinhaugen hundrevis av år før Jesusbarnet var påtenkt. Kristne feirer kristen jul hvor Bibelens julebudskap står i sentrum, ateister feirer jul hvor andre verdier omfavnes, og begge deler er helt okay. Jula er for alle, det er opp til hver enkelt hva slags grunn man har til å feire. Noen velger til og med å ikke feire, fordi det er feil for dem, enten av livssynmessige årsaker, eller personlige. Det må man akseptere og respektere selv om det virker fremmed og fjernt fra hva vi oppfatter som normen. Jula blir på denne måten inkluderende på tvers av kulturelle forskjeller
Selv liker jeg jula fordi det er en høytid preget av lys, hygge og omtanke for ens nærmeste som står i sentrum. Mørketida kan være tung, og da er julehøytiden et kjærkomment avbrekk. Man har fri. Tid til å være sammen, fokusere på familien. Jeg fylles av gode følelser, og husker barndommens forventninger og har lyst til å gi det videre til mine barn. Vi skjemmer hverandre bort. Spiser god mat, spiller spill og ser julefilmer sammen. Vi pynter huset med nisser og dompaper og hører på julemusikk fullstendig blottet for kristent budskap, men som handler om julestemning og omtanke for sine nære og kjære, verdensfred og nestekjærlighet. Mine absolutte favoritter er Nat King Coles ”The Christmas Song” og Frank Sinatras ” The Christmas Waltz”.
God jul alle sammen, uansett hva slags betydning akkurat du og dine legger I julefeiringen.
Hilsen Flubby
(Kilde: youtube.com)
(Kilde: youtube.com)
-Trevor-R.jpg)
