Jeg har en litt lei dag. Jeg prøver inderlig å vri det hele til å bli bra, jeg jobber masse med å ikke bli nedfor og negativ. Det siste får jeg til, for jeg er ikke negativ. Men jeg er lei meg og nedfor.
Kravene for å få godkjent kjelleren for utleie er generelt såpass ’strenge’ at jeg vil ikke klare det. Blant annet kreves det 10 % lysflate av gulvarealet. Det vil seg ikke. Det går bare ikke – uten enorme kostnader som gjør hele opplegget ulønnsomt.
Jeg skal sende en epost til kommunen for å sjekke, bare sånn for sikkerhets skyld. Men at det ser litt mørkt ut sammen med en tlf fra mamma i går og en tur for å lufte hunder sammen med Luren i dag, gjør at jeg er nedfor.
Luren skal alltid ha med fotoapparatet når vi skal ut og lufte hunder. Med mindre det er så sent på dagen at det er mørkt. Dere kan vel tenke dere hvordan turene våre blir da? Jepp, jeg går med hundene og han stopper overalt for å knipse. Hundene, lyset, tusenårseika, meg – alt mulig. Det blir noen bra bilder av det, og det er bra, men jeg skulle ønske vi kunne gå en tur og bare være sammen. Men dette er jo en del av det som har fått meg til å innse at vi kan ikke være gift – han skjønner jo ikke engang hva jeg mener. For ham så er vi sammen, selv om jeg er hundre meter foran, hundene tjue meter foran det igjen. Han ser oss jo gjennom fotoobjektivet!
Ja, og så oppdaget jeg at et par av husene jeg har sett på som mulige løsninger har blitt solgt. Egentlig alle husene jeg har sett på. Det får meg til å måtte tenke enda litt mer på hvilke valg jeg har. :jupp: Vanligvis så klarer jeg å stole på at alt ordner seg. At jeg lander på beina og at det går bra. Bare at akkurat i dag så klarer jeg ikke helt det. Så i stedet prøver jeg å finne ut av hvorfor jeg kjenner det slik.
Torsdag hadde jeg samtale med NAV. Ny konsulent – min tredje mens jeg er på aap. Denne vet jeg ikke om jeg får beholde lenge ettersom han bare har kontrakt ut januar. Hyggelig konsulent da, vi skravlet vekk en hel time uten å egentlig snakke så mye om meg og saken min. Vi har felles kjente nemlig, og han er sånn ca nordfra. Og jeg har tatt meg i det etterpå å lure på om jeg synes han var kjekk, tiltrekkende. Men nei, han er bare hyggelig. Anyhu – han mener jeg er overkvalifisert til den vikarjobben min. Og det er jeg, men jeg skal bare teste meg selv akkurat nå. Det er helt fint å ha en jobb som ikke krever så masse av meg. Bare det at… jeg må finne meg en annen jobb etter hvert. En deltidsjobb sånn at jeg også kan være instruktør ved siden av. Han foreslo NAV, faktisk. Når jeg tenkte over det så er det fankern ikke så idiotisk foreslått faktisk. Innenfor systemet er det nok en jobb som kunne passet for meg, uten at jeg sliter meg ut på alt som ikke blir gjort. Jaja.
Jeg har gjemmekontor akkurat nå. Luren har besøk av en hi-fi-entusiast, de sitter på stua og koser seg med masse lyd og prat. Og jeg er bare ikke sosial i dag, så jeg gidder ikke. Jeg vil ha fred og ro for meg selv, så jeg tok med meg laptopen inn på hobbyrommet. Her har jeg sydd sammen tre filthjerter, lest noen blogger og spist usaltede peanøtter. Og jeg kjenner på at det skal bli godt å ha et sted som er bare mitt, hvor det er bare meg og hundene som roter, som maser, som bestemmer. Gidder jeg å involvere meg med noe mannebein igjen? Jeg er ikke sikker på det akkurat nå altså. Til tross for at Jens Pikenes så meg dypt inn i øynene i går. :knegg:
Noen dager er jo sånn. :klemme: Jobb i Nav hørtes lurt ut. Skjønner du blir litt overmannet av alt med hus og alt, du har store planer og mye foran deg. Hva sa moren din da? Turen med Luren var grei, var den ikke? Du trenger ikke tvile på det du gjør er riktig.
Jeg har mye foran meg, det er sant det. Og det har skjedd mye på kort tid også, så det er ikke så rart at jeg får en backlash av og til.
Turen med Luren var grei. Jeg gikk med hundene og det var hyggelig og det var aldeles fantastisk å observere de to sammen når de løp på skaren. (Ja, vi har snø.) Det var mer... bekreftelsen kanskje? på at det er over, det er ikke mer å hente i dette forholdet. At det var det som traff. Sammen med det at jeg føler meg så uendelig lite attraktiv på markedet for forhold. Som igjen gir meg lite lyst til å involvere meg. (De to siste der er en sirkel/spiral, jeg er klar over det.)
Mamma gnog på det samme som sist - at leiligheten i kjelleren ikke er noe å leie ut, at det blir dyrt for meg å bo her, at det må jo være bedre med noe mindre/en leilighet/rekkehus osv osv. Sikkert ment som gode råd, ikke opplevd som det.
Og så ligger det en stor sorgprosess under dette også. Jeg tror det er bearbeidelsen av det å gi slipp på huset jeg kjenner. Det er trist. Tungt og leit. Samtidig så jobber jeg med å gi slipp på tanken om å kjøpe - at jeg nok ender opp med å leie. Det er en sorgprosess det også.
Forstår så godt, Bobbelur. :klemme: De forskjellige sorgene. Den med foreldre som formaner og maser, ikke hjelper, også. Du har mye. Men du har masse bra foran deg. Husk det! Jeg syns du skal prøve å kjøpe. Ikke sette deg i bunnløs gjeld og ikke prøve å beholde kjempehuset dere har sammen i dag. Få deg noe eget. Noe mindre. Noe som bare er ditt! Det er utrolig deilig å ha noe som bare er ditt. En får ro, stabilitet, styrke. :jupp: Og jeg er helt sikker på du kommer til å date og flørte igjen. :humre: Du må bare komme dit og det er ikke naturlig at du er der nå. Du bor jo sammen med Luren fortsatt og dere deler alt utenom seng, omtrent.
Men du, hvor mye koster det å lage en grav rundt et vindu, sage ut betongen og sette inn et vindu? Selv om jeg jo mener det beste er å starte helt på nytt. ;)
:knegg: Vi deler ennå seng. Bare ikke aktivitetene som vanligvis foregår i en seng.
Tiden kommer nok når det er mest naturlig at en av oss sover på gjesterommet.
Det å lage vindusgrav er nokså komplisert. Der det er naturlig å gjøre det (i det som er stue) så har vi en terrasse utenpå. På kjøkkenet er det ingen "yttervegg" i kjelleren siden huset er bygget på. Det enkleste stedet å lage vindu er det som er dusjrom.
Jeg er litt sta og vrang av meg for tiden da. Jeg kjenner litt på den at "om jeg ikke får det slik som jeg vil, og om alle skal mase på meg men ikke hjelpe/støtte, så skal jeg faen meg vise dem at jeg kan da for faen bo krøbelt og kjipt! Jeg kan for faen kjøpe meg ei HYTTE!!"
Ikke at det egentlig hjelper meg å kjenne det sånn - jeg er som en trassig treåring akkurat nå. Og det forteller meg egentlig at det er nok en grunn til at jeg reagerer som jeg gjør, og at jeg har litt å kjenne på for å klare å komme meg videre/reagere som en voksen. :knegg:
