Stedsnavn er det jo veldig vanlig å ha forskjellig uttale på forskjellige steder. Paris, som jeg nevnte i den andre tråden, er det vel ingen som uttaler på fransk når de snakker norsk (og heller ikke engelsktalende gjør det). Mange steder har jo til og med forskjellige navn på forskjellige språk (Tyskland og Copenhagen er to nærliggende eksempler). Noen steder har tradisjonell uttale som er en mellomting mellom originalspråket og norsk - Mallorca er det vel ganske vanlig å uttale som Maljorka på norsk.
Ord som ikke er stedsnavn synes jeg det er større grunn til å prøve å uttale noenlunde "riktig". Jeg sier pommfritt og bagett og tortija, men jeg sier dem ikke "på fransk" eller "på spansk", jeg bruker norske vokaler og norsk trykk når jeg snakker norsk, og norske r-er også. (Ikke på engelsk, der ligger nok uttalen nærmere originalen på de fleste ordene. Det er antagelig bare fordi jeg er bedre i engelsk enn i de andre fremmedspråkene.)
Jeg bruker ofte den samme uttalen som de rundt meg gjør, selv om jeg enkelte ganger vet det er feil. Derfor har jeg en liten u i baguette, jeg sier påmfri og jeg sier at jeg skjærte noe selv om jeg vet veldig godt at det heter skar.
Fælt å innrømme det, egentlig. :(
Sier vel egentlig ordene så og si rett fram.
Syns det høres helt merkelig ut om folk sier "lasanj", når det heter/skrives lasagnE :fnise: (er vokst opp med å uttale e'en)
Men vet jo at i italia feks sier de "lasanj"
Som sagt i den andre tråden, holder jeg meg til godt innbarka fornorskelser, selv om jeg kan den opprinnelige uttalen.
Det gjelder både croissant - > kroassang, og andre rariteter.
Jeg synes overhodet ikke det er "feil" å velge å bruke den fornorska uttalen heller, når denne er godt inni dagligtalen så må man forholde seg til den synes jeg. Gjentar meg selv litt mere: Vi forventer da ikke at man i utlandet skal uttale "ski" som i Norge, selv om ordet opprinnelig er norsk...
Jeg synes man bør uttale ordet korrekt hvis man kjenner korrekt uttale.
I går satt jeg og så på et eller annet underholdningsprogram på tv2. Kommentatoren der klarte gjentatte ganger å si pogram og pogramleder. Nesten så jeg ville rope til henne at når man jobber i tv bør man i hvert fall klare å si program rett. :gaah:
Jeg mener det er forskjell jeg da. Altså man skriver jo ikke pogam heller, og det er ingen grunn til at man i Norge skal uttalle program uten "r".
Noe helt annet med relativt nye ord, man ikke helt vet hvordan man skal uttale i Norge, men som litt etter litt blir innarbeidet og fornorsket. (Altså alle lånord går jo denne runden).
Det er ikke gitt at man i Norge vet hvordan f.x. pommes frites skal uttales. Men litt etter litt har man vel funnet en måte å uttale det på, som ikke er fransk, men en fornorsking av det franske ordet.
Og i Norge, er det den riktige uttalen, ikke feil uttale, mener jeg..
Jeg er enig med SmarteSmelt jeg. Når jeg snakker norsk bruker jeg også norsk uttale på låneord, selv om jeg noen ganger er klar over at det er annerledes på originalspråket.
Hva er egentlig korrekt uttale da, dere som har greie på det?
Når et låneord er blitt et norsk ord så følger det vel ofte også med en norsk uttale, er det da ikke denne som da er korrekt?
Enig med du der! Jeg er selv frankofil, men sier allikevel påmmfri (jeg er jo ikke flaska opp på rudebilen for ingenting heller).
Men må si at jeg irriterer meg litt over "latte" jeg da. Hva er poenget med å bestille melk når man egentlig mener kaffe med melk? Det høres liksom så verdensvant ut, men er jo helt malplassert.
Ikke helt enig der - kaffen kan vel regnes som underforstått når man bestiller i en kaffebar. Jeg tror ikke det å forkorte "caffe latte" til "latte" er noe særnorsk fenomen?
Kan det ha noe med dialekt å gjøre også? Her i Stavanger/Sandnes hører jeg uhyre sjelden noen si "pomfritt", alle sier pomfri. De få gangene jeg hører noen si "pomfritt" er det som regel østlendinger som sier det, enten på TV eller i RL.
Når vi først er inne på italienske uttrykk i amerikansk, så har jeg alltid forrundret meg over at de bruker ordet capice, som betyr forstår du, uten å uttale e-en på slutten. Først irriterte jeg meg litt over det, fordi jeg trodde det var feil uttale. Men så sier de det jo i alle disse Gudfaren-filmene også, og der er det jo ellers helt riktig italiensk. Men så kom jeg på, mens jeg satt der og så Gudfaren at de snakker jo siciliansk. Og ikke normert dante/siena-italiensk. Så da oppklarte jeg det, gitt.
Jeg snakker italiensk, og på italiensk så uttaler man faktisk e-en i slutten av ord, så når folk sier lasanj, så er det ikke riktig verken på norsk eller italiensk :fnise:
Jeg vil også lære meg italiensk! Holder på med et cd-kurs nå, for vi skal reise ned til slekten i Ferrandina i sommer, og de snakker ikke ett ord engelsk. Både gleder og gruer meg, for jeg har kjempelyst å treffe dem, men jeg har jo lyst å kunne kommunisere iallefall LITT med dem. Men mannen min snakker jo italiensk da, så han fungerer som tolk.
Men jeg vil lære det selv også.
Åh. Hvor har jeg fått det fra da, at de sier lasanj? :undrer:
Jaja, for meg så høres lasanj helt rart ut :fnise: Vet at det er mange i Norge i alle fall som sier det.
Du og andre har sikkert fått det fra fransk. I fransk så uttaler man jo ikke -e i slutten av ord, og franskmenn uttaler lasagne uten -e på slutten.
Hvis det kan være en trøst så er det veldig vanlig å blande fransk og italiensk, og jeg gjør det fremdeles også. (Se over på caffè/cafè.) De språkene er det man kaller "faux amis" (=falske venner), uttalen ser veldig lik ut, og ord som skrives likt uttales veldig forskjellig. Ta f.eks navnet Michèle/Michele. På fransk uttales det "misjell" mens på italiensk "mikele". En veldig vanlig feil er å uttale den store kunstneren Michelangelo på fransk, altså "misjelandjelo", og ikke "mikelandjelo" som er riktig. Det siste høres mye finere ut, gjør det ikke?
Ja, det heter caffè på italiensk. Jeg har bodd 3 år i Italia og noe husker jeg, til tross for at det er mange år siden. Jeg var forresten på restaurant for noen dager siden og da bestilte jeg tagliatelle og da fikk jeg spørsmålet om det var tagliatel jeg skulle ha.
Jeg må innrømme at første gangen jeg hørte om påmm fri og beanæ så fniste jeg, men nå er jeg jo ikke norsk da.
Jeg sier:
Maljorca
Paelja
Kråassang
Mikelandjelo
men veldig ulogisk lasanj (om jeg ikke er i Italia for da sier jeg lasagne, i Sverige sier man dog lasanj)
Jeg følger skilpaddas prinsipper om uttale sånn ca. MEN jeg sier ofte Mallorca istedet for majorca (maljorca blir bare dumt) Og Paella istedetfor Paeja.
Og jeg handler på Prix og ikke på "pri" - selv om jeg sier Grand Pri om "grand Prix". Ikke helt konsekvent altså.
Jeg husker første skoledagen min i Norge, etter at vi hadde flyttet hit fra Mallorca. Da jeg ble spurt om hvor jeg kom fra så sa jeg Majorca slik man uttaler det på spansk, men da fikk jeg grei beskjed fra læreren at det het Mallorca og ikke Majorca. Husker jeg ble ganske sur på denne læreren, for hun kunne da ikke vite bedre enn meg som hadde bodd der i hele mitt liv.
Er det to l`er i et spanskt ord så uttaler jeg det alltid som en j.
Majorca, Paeja, etc,-
Lasagne på spansk vet jeg faktisk ikke hvordan det skrives, men jeg sier lasanja.
Merkelig med franske låneord her i Norge. Vi har ikke hørt ordene uttales før vi tok de i bruk, uten har bare lest de.
F.eks. vi uttaler alle de stumme "e" so man ikke hører i Sverige, ord som korps er jo fra corps (sverige kår), ekvipasje kommer fra equipage, qu uttales på fransk som kun en k, dette har vi ikke skjønt, svenskene sier her ekipage med stum e. Franske "statue" som uttales staty uttaler vi akkurat som det skrives.
Det kunne ikke ramlet meg inn å si "pommfritt". Kjenner faktisk ingen på Vestlandet som sier det. Det er typisk Oslo-folk, helst de som spiller golf og bor i Ullevål hageby og sånt. :knegg:
Mener du det å uttale t-lyden i "pommes frites"? Det er absolutt ikke noe vestkantfenomen - det sier f.eks. jeg alltid, og jeg er nordlending (og bor på østkanten i Oslo :knegg: ).
Det er bare jeg som har det inntrykket, av en eller annen grunn. Ser for meg pene damer i rutete Chanel-dresser når jeg hører ordet "pommfritt". :knegg:
Men det er nok uansett et Oslo-fenomen, eller iallfall noe de sier lenger øst. Her er det ingen som sier det, utenom de pene damene fra Egenes.
Når du sier at noe er et "Oslo-fenomen", regner jeg med at du egentlig mener Østlandet, forsåvidt. ;) Men Nord-Norge kan jeg uansett ikke gå med på at skal være med i det utvidede Oslo-begrepet. (Og jeg tror ikke den typen osloensere du beskriver heller ville gå med på det. :knegg: )
Jeg snakker fransk og jeg snakker norsk. Det kunne ikke falle meg inn å si "Pari" (for Paris) i Norge, det ville jo bare høres veldig teit ut! Jeg sier også baguett på norsk. Når det gjelder ord som "Mallorca" så har vi jo ikke den regelen på norsk at ll=j, og da er det vel ikke rart vi sier MaLLorca på norsk.
Det henger ikke helt på greip for meg, assa. :blånn: Jeg sier og skriver i alle fall bagett. Og jeg sier påmmfri, gjerne med arendalsuttale à la Eia & co (selv om det i dobbel forstand er ytterst sjelden jeg tar dette i min munn).
Nei, det er ikke helt sånn. Så vidt jeg vet, uttaler vi de "ekstra" lydene fordi vi ofte har lånt disse ordene via tysk, og tyskerne lånte dem av franskmennene så tidlig at franskmennene ikke hadde sluttet å uttale e-ene, qu-ene, ps-ene osv. enda. Det er jo en grunn til at franskmennene skriver som de skriver, det ble uttalt sånn for noen hundre år siden. Lånordenes veier er uransakelige.
Potetgull er potetgull, pommes frittes er påmmfri, og chips er noe gamle damer med blått hår og store briller med glitter på bestiller når de skal være tøffe og bestille påmmfri. :nemlig: avslepen drammensdialekt
Men jeg synes det nesten er værre å forholde seg til nye skrivemåter på ord som i bunn og grunn ikke er norske. Pub er pub, og selv om vi uttaler det pøb, skal det jo ikke skrives PØB. Selv om det er lov. Og service ser heller merkelig ut når det skrives sørvis.
