Snuppa sa for 18år siden:

Synes det er kjempeslitsomt jeg. Akkurat i dette øyeblikk ligger tøtta og griner. Vil ikke legge seg, men er stuptrøtt. Ikke hjelper det at jeg sitter der heller. Overtrøtt...
Samtidig så er det såååå mye kos. Sove det kan vi gjøre når vi blir gamle :knegg:

Pepper Lemon sa for 18år siden:

Det er skrevet så mange bra innlegg jeg ønsker å kommentere her, men jeg rekker ikke over alle sammen.

Det er veldig godt å lese at jeg ikke er den eneste som synes det kan være utmattende. Jeg kan verken gjemme meg bak at han har spesielle behov, at jeg er alenemor deler av tiden eller at jeg har spesielt mange barn. Jeg har kun ett, og alt ligger til rette for at ting skal gå på skinner. Jeg har tenkt over dette et par timer nå, og ser at det nok er "tidsklemma" som har en stor del av skylden. Det finnes ingen buffertid. Det er knallhardt kjør fra grytidlig morgen til sent på kvelden. Når guttungen er lagt så er det faktisk opp med pc-en igjen for å jobbe videre. Husarbeid, mathandel og egentid finnes egentlig ikke. Stakkars gutten min, det er jo ikke hans skyld at vi er slitne. Det er nok alt rundt som gjør at det blir litt mye.

Mandino sa for 18år siden:

Joda, jeg blir sliten av å være mamma, men på en god måte i forhold til andre ting som gjør meg sliten.

Da jeg hadde ett barn føler jeg det var mere lov å være sliten enn nå som jeg har to - utrolig nok. Da jeg nevnte til en bekjent at jeg var litt sliten, fikk jeg tilbake "Du har selv valgt å få to tette". Ja, jeg har selv valgt dette og jeg angrer aldri, men det må da være lov å bli sliten innimellom.

Tussa sa for 18år siden:

Eg syns element ved det å ha barn er slitsomt. Rotete hus, leverposteibrødskiver under kjøkkenbordet, flekkar på speil, det å stå tidlig opp, det å prøve vere tålmodig og det å ha det store ANSVARET.

For at eg i det heile tatt skal klare livet som tobarnsmor, jobbar eg 75 % i tunus mens ungane har full barnehageplass. Det betyr at eg får sove lenge innimellom, eg får handla i fred og ro og eg får vaska litt klær.

Monsoon, du ska ha ros for en ærlig og naken tråd.

Trixie sa for 18år siden:

Tja, jo av og til. Men det er mest alt det som skal/bør gjøres ¨på kort tid som er slitsomt, eller når trassen slår ut i full blomst.
Akkurat nå er det en smule ekstra, jeg er(forløpig, bank i bordet!) gravid med tvillinger, alenemor, snart samboer med kjæresten og vi er i disse dager igang med å ferdigstille huset vårt, dvs lange dager med gulv og vegg, lister og foringer. Rørleggere og elektrikkere som aldri kommer når de skal. SUKK!!!!
Men alt ordner seg, og jeg gleder meg til å komme i hus, nå har vi 60 kvm, også får vi 160 kvm. :D

Men joda, det er jo hektisk.

Sitron sa for 18år siden:

Ikke noe å rødme for det. Jeg savner ikke mine heller, syns det er nydelig når de er borte. Det er like nydelig å ha dem her, men jeg har ikke helt forstått det at man må savne ungene med en gang de går ut døren.

Tussa sa for 18år siden:

Eg kjenne forøvrig på det å kunne differensiere stresset. En ting er dei fysiske tinga med rotete hus, lite søvn og mas. Eit anna, og for meg det mest slitsomme elementet, er i dei periodene eg er mentalt sliten av ansvaret, mangel på egentid og rolleforvirring.

Karamell sa for 18år siden:

Det er det siste elementet som gjør meg mest sliten.

Det kunne vært interessant å vite om vi som synes det er tidvis slitsomt med barn også har introverte personligheter :gruble:

Tussa sa for 18år siden:

Karamell, godt poeng!

konemor sa for 18år siden:

Nei jeg synes ikke det er slitsomt å ha barn. Selv med 3 barn i ulike aldere, nattevaktsjobbing osv. Det jeg synes er slitsomt er TRASSEN. 3 åringen som ikke vil i barnehagen, ikke vil legge seg og ikke ville skifte bleie (da han brukte det).
At det kan være hektisk og travle dager er helt greit, men det at alt skulle være en kamp syntes jeg til tider var slitsomt (trassen begynner heldigvis å avta). Iallefall når mann er trøtt og sliten etter nattevakt og sovet for lite.

Sitron sa for 18år siden:

Sitron sa for 18år siden:

Jeg har vært utrolig heldig der. Kun førstemann har trasset, bank i bordet, og overskuddet var helt klart annerledes den gang.

malena sa for 18år siden:

Det er krevende å ha barn, og det er det stort sett hele tiden, synes jeg.

Sliten blir jeg av hyling og skriking (lillebror er veggen til å hyle og skrike for tiden), krangling og intens masing. Jeg blir helt utmattet når ungene holder det gående utover kvelden og ikke vil sovne.
Og så blir jeg sliten av å ha det rotete rundt meg. Og det hender jo fra tid til annen… :himle:

Nessie sa for 18år siden:

Ja. Jeg synes det er slitsomt jeg og..

Jeg har jo kun ett barn, er dog gravid nå. Men fant det slitsomt før det og.
Jeg tror det har mye med personlighet, energi og overskudd å gjøre. Og helse kanskje?

Jeg har hatt litt skranglende helse de siste åra, noe som fører til at jeg tåler lite. Og det kombinert med en unge som er høylytt, aktiv og krevende - sliter meg ut.

Men det er jo også en av grunnene til at jeg nå ER sikker på at 2 barn er nok. Jeg kjenner mine egne (våre) begrensninger, og tar følgene av det. Jeg kunne aldri sett for meg selv som 5 barnsmor.

Det har nok også noe med at jeg er ganske sosial av meg, og må være ganske mye "Gunhild" og ikke bare "mamma". Det vil si en del tid for meg selv, sosialt samvær med venner etc etc.

Men når det er sagt så er det vel ingen som gir meg så mye som Hannah heller :hjerter:

Forøvrig kan vi ikke skylde på tidsklemma føler jeg, vi jobber begge "dagjobber", og er stort sett hjemme innen 16 hver dag. Lite kveldsjobbing, og fri hver helg.

Harriet Vane sa for 18år siden:

Jeg synes det er greit, jeg. Det krever noe mer planlegging innimellom og av og til kan det være krevende å få til alt på en gang, sånn som innspurt på hovedfag, veldig hektiske jobbperioder og sånn, men da er de andre tingene som er krevende, ikke ungen. Jeg har en mann som gjør det han skal og et rolig greit barn, samt at jeg har vaskehjelp og evne til å drite i hvor rent&pent det burde være før jeg trives eller inviterer folk. I tillegg har jeg 5 yngre søsken og er vant til barn. Og tenker at barn er en del av familien og livet og hendelsene, at de skal ses ikke betyr at verden skal dreie seg rundt dem 24/7. Jeg legger listen lavt på fritidsaktiviteter både for meg og ungen så vi ikke skal slite oss ut, og styrer minst mulig. Jeg er ikke så styrete av meg, og synes det ser ut til at de som styrer mye har det mer slitsomt...? Kanskje jeg tar feil, men lave skuldre og å inkludere ungene i det man gjør funker i hvertfall for meg. Og så sover jeg om natten og da er alt mye lettere. :nikker: Hvis man ikke får sove er alt tungt.

Det er slitsomt å være voksen noen ganger, synes jeg. Det å ha barn er en del av det å være voksen. Men jeg synes noen ganger det er slitsomt å pusse opp, eie bil, administrere økonomi, prioritere riktig, gjøre rette karrierevalg, ha bare en mann, spise sunt, trene, ikke få rynker, ikke bli tjukk, lese aviser, være klok, huske potteplantene, stryke, pusse sølv eller rydde i boden osv. Det var mye lettere for ti år siden da Mandarin og jeg hang på Garage og lurte på om vi skulle gå på fylle til kl. 0330 dagen etter eller helt til 0600...:knegg:

Mne jeg liker voksenlivet også. Og å ha en mann, leilighet, penger til regninger og levende potteplanter, være passe og sunn og være oppdatert. Om dere skjønner. :uklar:

Esme sa for 18år siden:

Jeg har bare ett barn så jeg synes ikke det er slitsomt. Mer kjedelig egentlig, det har blitt så mange flere timer i døgnet hvor jeg må gjøre fornuftige ting og jeg liker aller helst å sitte og skravle på kafé eller lese bøker eller holde på med de forskjellige prosjektene mine.

Men jeg har blitt alle barnløse venners trøst da, jeg som synes det er litt oppskrytt å få barn. Nå klarer jeg meg ikke uten sønnen min, og han er det kjæreste jeg har, men om jeg ikke hadde fått ham noen gang og ikke visst om ham, så hadde jeg hatt det vel så bra.

Karamell sa for 18år siden:

Jeg styrer veldig lite og er god venn med hybelkaninene :nemlig: Det er mangelen på alenetid som sliter. Dersom guttene hadde hatt glede av hverandre fremfor å være som hund og katt så hadde ettermiddagene og helgene vært litt mer avslappende.

Harriet Vane sa for 18år siden:

ENTP her. :nikker:

Jeg er veldig som Esme.
:sjokk:

:haha:

Jeg kunne aldri ha sagt en setning som at mann og barn er livet mitt. Jeg er nok altfor selvsentrert til det. :knegg: Vi deler liv, er en del av hverandres liv, men at de er mitt liv? Nix.

emm sa for 18år siden:

Innimellom synes jeg det er slitsomt å ha familie jeg:knegg: Jeg kan ikke skylde veldig på å bli sliten av jentene eller mannen, men hele konseptet familie. Man må forholde seg til andre hele tiden, ikke bare på jobb. Man har ufattelig mye ansvar (ja, jeg er ikke glad i å ha for mye av det), og man må være så voksen:flau:
Slik føler jeg det innimellom, men ikke så lenge av gangen, jeg er tross alt godt voksen og ser at livet ville vært ufattelig tomt og trist hvis jeg ikke hadde jentene og mannen rundt meg.

Bluen sa for 18år siden:

Drister meg til å svare med min begrensede erfaring som mor også - Liv blir straks ett år. Så langt synes jeg det har blitt enklere og bedre dag for dag. Den første perioden med kolikktendenser, alvorlig sykdom i familien, mye ufrivillig flytting etc. var veldig slitsom, det må jeg bare innrømme. De andre faktorene hadde vært enklere å takle om vi ikke hadde hatt et illskrikende barn som ikke ville sove. Etter at Liv i sommer begynte å legge seg til normal tid (kl. 20 i stedet for kl. 01) og etter hvert sov lengre økter enn 3 timer om natta, har jeg fått et helt nytt liv. Og det er langt bedre enn livet jeg hadde som ufrivillg barnløs! Nå har jeg flere blanke timer hver kveld som jeg kan bruke som jeg selv ønsker - det er nesten ikke til å tro. Søvn har nok stor betydning, ja (selv om jeg aldri greier å legge meg).

Vi var ganske voksne da vi ble foreldre (33), og jeg tror ikke alderen i seg selv spiller så mye inn. Jeg ble ikke akkurat tatt på senga da jeg oppdaget at det var slitsomt de første månedene - det har jeg alltid vært klar over. Akkurat nå er jeg strålende fornøyd med morstilværelsen. Litt dårlig samvittighet har jeg for å innrømme det, men min mentale helse har blitt særdeles mye bedre etter at jeg begynte å jobbe igjen. Jeg takler dårlig å gå hjemme, og heller ikke det var noe nytt som mammatilværelsen brakte med seg. Nå gjenstår det å se hvor sliten jeg blir når pappapermisjonen er over og barnehagehverdagen innhenter oss om en måned.

Nessie sa for 18år siden:

Det som jeg synes er litt "slitsomt" til tider, er feks slike koselige ting (eller, som VAR koselige) som å gå ut å spise en søndag eller noe :himle:
DET er ikke koselig lenger. For jeg har ikke ei snuppe som har ro nok i seg til å sitte iro, og i tillegg spiser hun null og nix.

Slike ting liker jeg, men velger det bort fordi det ikke blir koselig, bare pes.

apan sa for 18år siden:

Jeg er enig med Mim i at det i mye større grad er det å være voksen som gjør meg sliten.

Che sa for 18år siden:

De gangene jeg har bare lyst å ligge på sofaen, eller sitte på café hele dagen er det slitsomt, men i hverdagen er det ikke slitsomt. Men nå har vi bare en unge vi da. Han sovner klokkan 19 og våkner klokken 8 i helgene, så vi er bortskjemte. Jeg har ikke mye behov for søvn heller.

Nessie sa for 18år siden:

:sjalu:

Pepper Lemon sa for 18år siden:

Kan du gi meg et eksempel på hva du mener med å inkludere barnet i det du gjør? Jeg tror nemlig ikke jeg helt skjønner hva du tenker på.

Jeg skjønte allerede på første barseltreff at jeg var Helt Feil Sammensatt Mor. De andre mødrene elsket å utstyre seg med regnjakker og praktiske sko, og satte av sted opp åsen med barnevognene foran. Frisk og deilig luft for barna, og god trim for mødrene. Jeg stod måpende igjen på bunnen av bakken, og lurte på hva som skjedde med all kaferieringen jeg var blitt lovet i alle permisjonsrelaterte artikler jeg hadde lest på forhånd. Første gang min mann og jeg seriøst drøftet å få barn var da vi spiste frokost på Bølgen & Moi en lørdagsmorgen. Vi så alle de søte babyene som hang i puppen til mødrene mens de spiste god mat, og bestemte oss for at vi var modne for å ta et steg videre i familiestiftingen. Jeg skjønte ikke at puppehengingen kom til å gå over, og at hverdagen plutselig skulle bli så hektisk og alvorlig. Og at kaféfrokost i helgen kun var mulig før barna selv kunne gå. Heldigvis har jeg lært meg å sette pris på barneaktivitetene, og nyter det jo stort sett. Men altså, til tider synes jeg det er slitsomt.

mammamia sa for 18år siden:

Jeg synes ikke det er slitsomt å ha barn, hektisk men ikke slitsomt. Livet kan være slitsomt av og til, men ungene mine er ikke slitsomme! Jeg vet jeg er heldig, har en kjempeflott partner, mange venner, familie rundt meg. Jeg har opplevd slitsomme ting i livet, og har nære venner som sliter med f.eks sykdom hos seg selv eller hos barna. Jeg er rett og slett for priviligert til å kan si at det er slitsomt hele tiden. Da ville jeg følt meg utakknemlig. Jeg ønsker ikke å være ei sliten småbarnsmor. Tror dette har med innstilling å gjøre. Men når det er sagt har jeg fått prøvd meg noen år på å være mamma. Eldste er 10 år. Tror ikke jeg ville svart helt likt om jeg ble spurt da førstemann var helt fersk. Det var en stor overgang å få barn, og jeg var kanskje mer sliten av å være mor den første tida med et barn enn det jeg har kjent etterpå.

Mandarin sa for 18år siden:

Jeg tror det er mange som har det som deg jeg. Det går seg jo til etterhvert. Og jeg synes det skal være lov å si at man er sliten av og til.
:klem:

Sitron sa for 18år siden:

Derfor går man steder der de kan få utløp for makk i ræva og så deler man heller sin mat med dem slik at de ikke er nødt til å spise opp en hel porsjon. Det går faktisk ganske greit med en gaffel med mat inn i gapet mens ungene surrer rundt bordet. ;)

LilleRosin sa for 18år siden:

Jeg synes det har vært helt fantastisk super-slitsomt. Og likevel er jeg gal nok til å sette i gang med nr. 4 - det blir 4 barn på under 6 år, jeg burde fått medalje! Ja, så det er jo selvfølgelig verdt det og alt sånn. Og jeg elsker dem, jada, jeg gjør det.

Men jeg er sliten. Jeg er ikke i utgangspunktet veldig opptatt av barn. Jeg hadde aldri valgt å jobbe med barn, og enkelte ting gir meg lite energi. Tørke spy og bæææære og sånn. Det er bare arbeid. Det er mye mer gøy når man kan snakke og begynne å lese bøker jeg liker og sånn.

Det er vel en kombinasjon av lite søvn og det å skulle servere. Å ha så mange små barn som skriker og roper. Den fasen der den minste hekter seg fast i leggen og henger der og hyler mens man skal lage middag - den er pyton!

Men ting går over. Nå hjelper minstemann med å dekke bordet. Så jeg tror nok at slitenheten blir mindre.

Jeg fikk ikke barn før jeg var 31, og mener å huske jeg hadde mer energi før...

En ting som ikke er så slitsomt, men som jeg savner, er mer tid til å gjøre mine ting. Alt jeg var opptatt av før har liksom bare forsvunnet ut til siden.

Nessie sa for 18år siden:

Jo, klart det går. Men da blir det uansett ikke kos synes jeg. Hun får løpe litt rundt, men jeg må jo ha oversikt på hvor hun er. For hun kan jo finne på å gå hvor som helst :rolleyes: Og da får ikke jeg kost meg med maten jeg får servert, noe som (for meg) er litt av poenget med å gå ut.

Blåbær sa for 18år siden:

Jeg blir av og til sliten ja, selv med bare en.

Hovedgrunnen er at jeg er mye aleine og har en gutt med svært sterk vilje! Han blir 3 år om noen dager nå, men snakker lite. Dette skaper mye fustrasjon for han (og meg). Han har nettopp begynnt å svare ja og nei, dette gjør hverdagen litt enklere!

Han er en svært aktiv gutt som er høyt og lavt dagen lang. Jeg ville aldri vert foruten han, og jeg har heller ikke blitt skremt bort fra tanken på en til (gravid nå, så det er jo bra). Jeg er til tider sliten, men for det meste går det bra. Så får vi se hvordan det blir om noen måneder når nestemann kommer...:knegg:

Sitron sa for 18år siden:

Dere har ingen steder som er helt barnevennlige?

Chanett sa for 18år siden:

Jeg er introvert, gørrlat og liker ikke lyd. Likevel er det ikke ungene som gjør meg sliten. Som noen andre sa, det å være voksen er det som noen ganger gjør meg sliten. I tillegg tror jeg at jeg trenger en annen jobb. Ungene er morsomme, fine og hyggelige å være med.

Nessie sa for 18år siden:

"Helt" barnevennlige?

Neh.. har Egon. Og noen andre som er helt vanlige av samme type.

Eneste stedet vi får ro til å spise er når vi 2 ganger i året er på McD i Trondheim, for da leker hun. (spiser ikke da ;) )

Har en kafè med et lite lekehjørne.. men der går hun lei.

Bluen sa for 18år siden:

Er vi flere? :o

Bokormen sa for 18år siden:

:jupp:

Det så vi jo i den andre tråden, at her inne er vi mange nerdete særinger. :knegg:

Polyanna sa for 18år siden:

Jeg trodde det skulle være mye mer slitsomt i grunn. Det ER jo strevsomt, altså, men siden jeg har så veldig enkle babyer så har de liksom kommet inn i familien litt etter litt. Gradvis mer og mer slitsomt, altså. Og man kan jo venne seg til alt mulig.

Og så er det jo ikke like slitsomt hele tiden. De er gudsjelov ikke 2-3 år hele gjengen hele tiden, for å si det sånn. Å ha en 5-åring er det jo bare kos og slett ikke noe jobb med (min 5-åring, i hvert fall).

Men jeg er velsignet med ualminnelig dårlig hukommelse, da. Det hjelper. :knegg:

Nessie sa for 18år siden:

Gleder seg til Hannah blir 5 :hyper:

:fnise:

Harriet Vane sa for 18år siden:

Først når det gjelder det med å være en Helt Feil Sammensatt Mor, jeg er også en sånn. Jeg ville ikke være hjemme, jeg ville ut og treffe folk og ikke snakke om barn selv om hun var med. Jeg fikk frysninger av barselgrupper og praktiske sko, jeg ville være Madam Mim, ikke Mamma Mim.

Så til inkluderingen. Jeg gjør det jeg må gjøre, som å lage mat, eller rydde, jobbe litt eller stulle med planter eller lese. Hun er med. Hun kan hjelpe meg eller vi bare er sammen. Jeg leker ikke med henne, men oppfordrer gjerne til at hun leker rundt meg. Jeg har henne gjerne ved siden av meg når jeg leser eller jobber. Jeg lar henne gjøre litt når jeg lager mat, rydder, vasker eller fikser planter. Det er jo begrenset skade en unge får gjort med en sleiv, en klut eller litt blomsterjord. Det blir mindre pes på den måten, vi får snakket mer sammen og blir bedre kjent. Jeg synes det er greit at hun lærer ting og at hun lærer seg å akseptere at det finnes oppgaver som bare må gjøres.

Mine foreldre er bønder og vi har bare hengt med dem alltid. Ikke blitt lekt med eller underholdt, vi ble ikke brukt tid på, men tid med av foreldrene våre. De kunne jo ikke la 16 kyr stå sultne og melkesprengte på båsen fordi en av oss ville bli underholdt, liksom? Men vi har alltid følt oss som et del av et fellesskap. Vel så viktig, tror jeg.

Karamell sa for 18år siden:

:stolt: :p

Chanett sa for 18år siden:

Heldigvis. det ville være dumt å være den eneste av den sorten.

Bluen sa for 18år siden:

Akkurat slik er det jeg håper å kunne gjøre det også - eller allerede gjør det, selv om hun er lita. Jeg er virkelig elendig på å leke på gulvet, det har jeg alltid vært. Faktisk får jeg nesten gjort mer i huset nå enn da jeg ikke hadde barn, fordi jeg synes det er koselig å rydde og brette klær når hun er med. Ettersom hun gjør sitt beste for å spise opp mus og tastatur, legger hennes tilstedeværelse visse begrensninger på nettiden, og det er nok kun av det gode.

Karamell sa for 18år siden:

Vi var jo sammen i dag med din 2-åring, min 2-åring og min 5-åring. Klart det er enklere med en 5-åring. 5 år er helt perfekt! Ganske selvstendig, men enda ikke fullt igang med fritidsaktiviteter ;) Bare allidrett en gang i uka.

Jeg og 5-åringen var jo på kino alene på dagen på onsdag og det var en skikkelig kosedag! :nikker:

Men når han på 5 og han på 2 krangler, da er det litt pes :nemlig:

Anne C sa for 18år siden:

Hvis jeg er alene med begge gutta i en helg eller noe sånt, DA synes jeg det er spesielt slitsomt....... Så lenge vi er to synes jeg det går ganske bra. Men jeg må si at jeg synes lillebror er VELDIG slitsom om dagen med sine 19 mndr.......

Men ja, jeg synes det er sånn passe slitsomt. Og priser meg lykkelig for at jeg ikke er alenemamma...... DA hadde jeg vært sliten da.......

Polyanna sa for 18år siden:

Dette er den enkelttingen jeg også synes er mest slitsom. Slåssing og krangling og håndtering av hvem som skal ditt og datt. Jeg håper og tror at det bedrer seg.

Når en av de to største er borte så syns jeg virkelig vi har DET slaraffenlivet. :knegg:

Che sa for 18år siden:

Jeg gjør som Mim - inkluderer og godtar at ting tar tid - da blir det ikke mas og stress, selv om vi ofte har middag til kveldsmat...:sparke:

jeg er også en dårlig turmor - Husker at jeg så for meg at bikkja kom til å få maaaange turer da jeg hadde forrige permisjon, men det ble ikke noe mer enn han hadde fra før. Jeg brukte permisjonen min på å sitte på café, være hjemme, dra på babykino og sånn.

Jeg er en dårlig babymor, liker best å være mor til barn som kan snakke - men som sagt: ikke slitsomt, bare litt irriterende til tider.

Karamell sa for 18år siden:

Fikk :sjokk: da barselgruppen min ville gå tur hver uke fremfor å gå på café :nemlig:

Olympia sa for 18år siden:

For meg har det vært veldig positiv at jeg er en utpreget "på med skylappene og aldri snu"-type. Vi har avfunnet oss med det livet vi har nå og jeg tillater meg ikke å lengte etter noe eller klage. (Det er sikkert godt for noen "å få det ut", for meg blir det bare destruktivt)

F.eks. Vi har så å si aldri barnevakt (og i hvert fall ikke så lenge at vi kunne reist bort), så vi kan enten la være å reise på storbyferie til barna er større eller så kan vi ta dem med og gjøre det beste ut av det. Så vi drar dem gladelig med, og til tross for at det ikke blir samme type tur som vi voksne kunne helst tenkt oss så gir det masse glede, og er attpåtil fint for ungene også.

Vi har lært å utnytte tiden etter barna har lagt seg, og prøver ofte å få til å spise lunsj sammen på hverdager, i byen. (Date! :rørt: )

Evnen til å se det beste i hver situasjon er helt klart godt å ha når en gråter, en trasser, det er -10grader og snør horisontalt, man ikke har bil og må få den trassende til å gå ved siden av vogna der man har den skrikende i, i tjue minutter til barnehagen. :ja:

nolo sa for 18år siden:

Det trodde jeg også. Det manglet ikke på dårlig skjult skadefryd fra folk da vi ventet eldstemann. Nå skulle det bli andre boller.

Jeg syntes ikke det var slitsomt med ett barn i det hele tatt. Vi var to voksne, oppegående mennesker som ble foreldre til en frisk gutt som sov godt om natten.

Det ble mer hektisk når søsteren kom, for hun måtte passes på på en annen måte. Med henne hadde jeg skrekkelige bilder på netthinnen av at hun falt utfor stup eller sprang ut i gaten og ble påkjørt. Det var det slitsomme, å være redd for at det lille trollet skulle gjøre skade på seg, hun var så fryktløs og uvøren.

Så kom tredjemann, og da har jeg innimellom fått føle på hvor slitsomt det kan være å være i konstant søvnunderskudd samtidig som man skal være mor og kone og arbeidstaker og venninne og datter og hele sulamitten.

Men jeg syns ikke jeg har et slitsomt liv. Jeg er sikkert for bedagelig anlagt.

Tusta sa for 18år siden:

Det er klart jeg blir sliten innimellom.
Med full skole og jobb så tillater jeg faktisk meg selv å si jeg er sliten når kvelden kommer og hun er i seng.
Ja, jeg legger meg tidlig og er tidlig oppe. Som regel er jeg opplagt, men er jeg ikke det, så er jeg ikke det, og lever med det.

Når helgene kommer så koser vi oss de helgene vi har sammen, og de helgene hun er med pappa'n bruker jeg på å sove MYE. For meg så er ikke bytur o.l viktig. I de helgene jeg har fri så prioriterer jeg faktisk å sove. :sjokk:
Men det hender selvsagt at jeg tenker over at nå er vennene mine ute å fester og jeg sitter her... Igjen...

Hasselnøtt sa for 18år siden:

Jeg har en toåring og en nyfødt, og jeg synes ikke det er spesielt slitsomt med dem i seg selv. Imidlertid har det vært slitsom når jobben ikke har fungert (vi er også to likestilte i to fulle jobber). Det at jeg ikke synes det er veldig slitsomt betyr IKKE at jeg ikke lengter etter alenetid, en god bok, rødvin, handletur i ro og fred osv. Det er klart jeg gjør det fra tid til annen.

Observatøren sa for 18år siden:

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg var skilt, bare fordi det ville innebære alenetid. Helt alenetid, uten bekymringer eller tanker om hvordan Posøren har det. Noen ganger misunner jeg den rent praktiske organiseringen av barn annenhver uke (uten å ta i betraktning noe annet).

Benzo sa for 18år siden:

:knegg:

Maverick sa for 18år siden:

Jeg synes det er slitsomt når barna ikke sover, noe de ikke gjør, men det har man etterhvert vent seg til.

Noen ganger har jeg mest lyst til å krype innerst i skapet og bli der til ungene flytter ut, da er jeg møkkasliten og møkkalei og føler at alle dystre spådommer om at jeg aldri kom til å like mammalivet slår til med full kraft.
Så innser jeg (som oftest) at det er ikke barna, det er alt rundt som gjør meg sliten. Krangling med foreldremakkeren, prestasjonspress i forhold til skolen, (som jeg legger på meg selv), effektivitetspress i forhold til jobben, (som jeg legger på meg selv), og en til tider vanskelig familie å forholde seg til.

Når mannen skal bort, tror jeg på forhånd at jeg kommer til å dø av utmattelse, men da går ting gjerne på skinner. Barna og jeg koser oss sammen, jeg klarer å lage mat, leiligheten er ryddig, osv.

Ja, det hender jeg savner å kunne leve uten ansvar og forpliktelser, kanskje spesielt siden jeg aldri har gjort akkurat det. Allikevel ser jeg at barna er en stor del av min identitet, ikke fordi jeg er Mamma og bare Mamma, men fordi de er mine, jeg er så vanvittig stolt av de og fordi de gir meg mer glede enn noen eller noe andre gjør.

Tuneland sa for 18år siden:

Nei, jeg synes ikke det. Jeg er til tider sliten, men det er jo sånn det er å leve. Noen ganger er man sliten, andre ganger ikke. Jeg føler egentlig at jeg har fått mere overskudd for hvert barn jeg har fått.

Svigermor er forresten pensjonist og enke. Hun fortalte nylig at hun er utrolig sliten for tiden. Når hun ser i almanakken sin alt hun skal gjøre den kommende uka, får hun vondt i magen. Så sliten kan man bli når som helst i livets faser.

Fadese sa for 18år siden:

Hysj med seg!!

Java sa for 18år siden:

Til tider er det slitsomt, men det er mer hektisk enn slitsomt egentlig. Den mest slitsomme perioden var fra storesøster var ca 1,5 år til hun var 3 år. Etter det har det vært mindre slitsomt. Hun ble mer selvstendig, og hun ble storesøster. Mellomsøster er nå 3 år, og alt har vært mindre slitsomt rett og slett fordi de er to. Jeg liker at de er to som leker og har hverandre. Nå er de tre, men minste jenta er ikke mer enn litt over en mnd så hun deltar ikke enda. Det som er hektisk nå er forskjellige aktiviteter og skole/SFO, bhg, venner og you name it, men det er mer morro enn slitsomt.

Karamell sa for 18år siden:

:knegg:

Kråka sa for 18år siden:

Jeg ble så oppslukt da jeg ble mamma som 24 åring. Jeg forgudet min lille baby. Det kunne ikke falle meg inn å være borte fra han et sekund. Den første natten han sov borte, da var han 8-9 mnd. Jeg sov så dårlig den natten og lengtet meg syk. Dette mammahysteriet avtok heldigvis litt etter litt. Det ble bedre da andremann kom, og jeg klarte å få barnevakt lenge før 8-9 mnds alder. :knegg: Jeg blir ikke sliten av ungene mine, de er egentlig med meg 24/7. Jeg blir ekstra glad når jeg en sjelden gang har barnevakt og kan slappe helt av. Det hender jeg trenger en dag for meg selv, men så kan det gå noen måneder til neste gang. ;)

kiki sa for 18år siden:

Jeg elsker Mathias over alt på denne jord, men ja, jeg synes det er slitsomt innimellom. Mye av grunnen til det er at vi har slitt forferdelig med søvnen. Og selv når han sover godt, så sover jeg dårlig, for jeg er blitt vant til å våkne ørten ganger per natt. Jeg må ærlig talt si jeg er blitt litt skremt mht å få flere barn...men det er jo ikke sikkert neste unge er lik, og dersom den er det så vet jeg litt mer hva jeg skal gjøre :)

Teofelia sa for 18år siden:

Det siste året har jeg vært så sliten så lenge at jeg periodevis har måttet overbevise meg selv om at det "selvsagt er verdt det". Det skyldes i hovedsak to ting: voldsomme utbrudd av sjalusi fra Frøknas side da Blobben ble født: hun tok ut alt hun aldri hadde tatt ut av trass og opprør, hele kvoten fra de første fire årene, og spilte dem ut over en seksmånedersperiode, og det var både vondt og utmattende.

Dernest at vi aldri får sove skikkelig om nettene; Blobben har vært vanskelig på det området fra dag én, og det å aldri få sove verken sammenhengende eller lenge nok, er utmattende på en måte som ikke kan beskrives. Det er en grunn til at søvnfrarøvelse brukes som tortur, og her i huset har vi følt oss torturert i mange måneder nå.

Men så klart: det er verdt det. Jada. Ja. Jo, det er det. Så klart.

Aminta sa for 18år siden:

Er ikke det helt normalt?
Slik er det her ihvertfall, og avkommet har alltid satt pris på det også.

Aminta sa for 18år siden:

Jeg er en av de som ikke synes det er slitsomt, og har introvert personlighet :bidrar:

emm sa for 18år siden:

:juhu:
Jeg også. Jeg er ekstremt avhengi av alenetid innimellom, selvom jeg er en utadvent person. Heldigvis så synes mannen det er helt greit, og finner på ting så jeg kan få litt tid for meg selv en gang i blandt. Det er bare det at alenebehovet kan komme litt akutt, og da blir jeg sliten. Vi har ikke nøkkel på baderomsdøra engang, så her er det ingen steder å gjemme seg bort. Slitsomt er forresten kanskje galt ord for meg, intenst er kanskje mer betegnene:gruble:

Kate sa for 18år siden:

Jeg er alene med ett barn. Hverdagen med barnet mitt er deilig, men når barnet mitt har en dårlig periode (barnet mitt har en kronisk sykdom), da blir jeg sliten. Det er ingen som kan avlaste meg om nettene, ingen som kan være med på sykehuset, konntroller, legetimer. Ingen som kan dra på møter, eller følge opp på annet vis. Det blir jeg sliten av.
Men på den annen side føler jeg at jeg henter energi hos barnet mitt.
Jeg har alenetid annenhver helg. Det trenger jeg.

Blush sa for 18år siden:

Jeg syns det er mer slitsomt med barn enn det var uten. For det er klart at det tar tid og energi å følge opp to barn som var en faktor livet ikke hadde tidligere, og med konstant manko på søvn da føler jeg at det er slitsomt med barn. Men - det har jo med at jeg ikke velger bort en del av det andre jeg også vil holde på med. Full jobb, engasjerer meg i styrer og verv, og bruker for lite tid på å trenen slik at kroppen takler et mer hektisk hverdagsliv enn før barnas ankomst. Så med riktig prioritering og god planlegging, er ikke barn slitsomt.
Av og til, en sjelden gang, misunner jeg de som er uten barn og ansvaret med de, men det går veldig fort over :ja:
Jeg syns kanskje heller at ofte er det samliv som er slitsomt...
FP halv tolv om kvelden bidrar ikke helt til mer søvn.. Natta!

Tangina sa for 18år siden:

Jeg ble mor i godt voksen alder og hadde lagt meg til mange alene-tangina-vaner som jeg ofte savner. Jeg drømmer ofte om alenetid og griper hver mulighet til å sette meg ned bare meg. Av og til sier jeg at gubben må bade ungene fordi jeg må rydde, og så sitter jeg egentlig å leser avisen. :knegg: I den forstand er det slitsomt å ha barn. Men jeg blir ikke sliten av å være sammen med barna mine. I den grad jeg blir sliten i hverdagen, så er det av tidspress og logistiske utfordringer. Og er jeg sliten, vil det jo ikke være like mye overskudd til barna mine som ellers. Jeg kan i øyeblikket bli lei av en utfordringene i å få en treåring til å gjøre som man ønsker når man vil, men det går over til neste runde starter. Så i det store og hele synes jeg ikke det er slitsomt å ha barn, nei.

Men en ting synes jeg er slitsom for tiden, og det er barnehagehenting med baby på slep. Det er vanskelig å få en treåring til å kle på seg som ikke vil det når man har en baby i mei tai på magen og ingen mulighet til å løfte en sprellende gutt opp fra gulvet. :knegg: Men det er jo bare en fase (og det står garantert mange faser i kø etter den).

Kate sa for 18år siden:

Jeg var ung da jeg fikk barn by the way. Ikke det at det betyr noe da.

lijander sa for 18år siden:

Jeg synes ikke det er slitsomt å ha barn. Nå har jeg bare en, og han har jo ikke fylt ett år enda engang (så jeg har kanskje ikke noe jeg skulle sagt enda :humre: )

daffy sa for 18år siden:

Jeg tror man skal være bra enkel i ånden hvis man ikke av og til blir sliten og sur av barnemas og kjas.

Jeg tror biologien er mot oss. Ammetåken jobber desperat for å sløve oss ned og gjøre oss dorske, glemsomme og dumme. Men det hjelper ikke. Evolusjonen har gjort hjernene våre for store i tillegg til at vi får barn for sent i livet. Vi slutter aldri å lengte etter sene kvelder, late morgener, fredfulle måltider og ro i stuen til å lese den boken man brenner etter å begynne på.

torsk sa for 18år siden:

Jeg har vært ganske sliten siden nummer to ble født i januar, men er usikker på om alt kan skrives på "barnekontoen". En ting er at vi fikk en dårlig start med 3 måneder på sykehus for lillesøster, strikkball mellom sykehus og forsøk på normalt familieliv med storesøster var en slitsom periode (men alt i alt en kort periode, all medfølelse til dere som har lange sykehusopphold). Og når vi så kom oss hjem og kunne starte på "det normale livet" var det lite overskudd til runden med nattevåk, som ble forverret av lillesøsters mageproblemer.

Jeg har blitt mest sliten av problemer på jobb, noe som til dels henger sammen med barna. En allerede skakkjørt doktorgrad kræsjet totalt, men jeg er i ferd med å komme i gjenge igjen. Jeg slipper jo unna ammingen, men står opp tidlig med begge barna for at Sokk skal få sovd litt lengre. Siden vi foreldre velger å sitte litt opp når barna først er i seng så blir vi jo litt slitne av det også - men det er jo et eget valg. :nåmåjegleggemeg:

"Slitsomt i starten" tror jeg at jeg må si. Gleder meg til lillesøster blir litt større, selv om det er selvsagt er stor stas nå også - det er bare at mye blir enklere når de kommer seg rundt selv.

Pelikan sa for 18år siden:

Klart at det til tider er slitsomt, og vi har bare 1 på snart 3år. Hun er en aktiv jente. Som regel er det vel igrunnen ikke hun som gjør meg så sliten. Men det at jeg har vært på jobb hele dagen med masse stress, og egentlig hadde trengt en time for meg selv før alt mas med middag, leking, bading og legging. Så jeg velger å legge skylden på jobben:nemlig: Synes alderen da hun var 1-1,5år var slitsom, for da skulle hun plukke og klatre på alt.

Noen tåler mindre støy fra barna og blir lettere stresset, noen går i jobb mens noen er hjemme, noen har mann som hjelper til, andre har det ikke, noen er ung og andre er "gamle", noen har rolige barn og andre ikke. Alle disse faktorene + enda flere gjør nok det at man opplever det å ha barn forskjellig.

syllan sa for 18år siden:

Jeg syns generelt ikke det er slitsomt med barn:) (noen dager er jeg selvfølgelig sliten)

Jeg er heldig å har verdens greieste unger da:D di godtar det meste å vi er stort sett enige.
husker jeg syns det var slitsomt når minsta var baby for jeg hadde storesøster på 17 mnd i tilegg... men det var noen mnd så gikk det seg også til:)

Gaia sa for 18år siden:

Jeg scorer som ekstremt ekstrovert og syns tidvis det er utmattende med barn.

Monsoon - jeg syns da vi var ganske gode på kafériering i barseltiden? Jeg tror bare du havnet på Helt Feil Barselgruppe. :nemlig:

For øvrig ser jeg et poeng i det å ikke skulle leke med barna hele tiden. Moren min er ganske sliten etter å ha passet Snupp en helg. Hun leker, synger og aktiviserer ham hele tiden, og hvis han maser om oppmerksomthet så følger hun opp. Svigermor, derimot, tar ham gjerne en uke og er full av energi når vi henter. Hun leker ikke med ham, men lar ham leke rundt bena hennes mens hun baker, strikker, syr, stryker eller gjør annet husarbeide. Hun synger og leser for ham, men overser mas.

Røverdatter sa for 18år siden:

Jeg er litt sliten nå etter å ha feiret Veslas femårsdag i tre dager til ende, men ellers syns jeg sant og si ikke at det er spesielt slitsomt å ha barn. Jenta mi er enebarn og har alltid vært veldig grei å ha med å gjøre. Det er ingenting å bli sliten av. Jeg blir sliten av helt andre ting og ungen min gir meg energi fremfor å ta den i fra meg.

Det skal sies at vi har mange som stiller opp for oss og som elsker å være sammen med Vesla. Det gir oss rom til å være voksne på andre måter enn å være foreldre ganske regelmessig.

Isa sa for 18år siden:

Ja, akkurat sånn har jeg det også. Jeg har lurt mye på hvorfor det er sånn.

Lykken sa for 18år siden:

Ja, jeg synes det er slitsomt med barn, jobb og hus og press på at man egentlig burde trene, se venninner mer og ha en hobby.
Jeg tror det er svært avhengig av hva slags type barn man får, hvor mange man har og hvor mye søvn/søvnbehov. Jeg synes det virker lettere jo større barna blir.

carolin sa for 18år siden:

Jeg synes ikke det er så slitsomt nå lenger. Jeg har dager der jeg er sliten, men stort sett så stortrives jeg i mammarollen.

Når storesøster var liten derimot så var jeg totalt utslitt. De første fire årene, så sov hun maks 6 timer per døgn, samtidig som energinivået hennes alltid var på topp (hun har adhd). Hadde det ikke vært for at min mor hjalp til med avlastning noen helger i måneden så tror jeg rett og slett ikke at jeg hadde overlevd. Hun er fremdeles like energisk, men det er mye enklere nå som hun er så stor.

Lillesøster er stikk motsatt. Hun er så rolig og harmonisk at det er en fryd å være småbarnsmor. Hun elsker å sove, og er alltid like blid. Jeg kan ta henne med meg over alt uten at jeg er helt utslitt etter en liten time.

Så til HI så vil jeg si at for mitt vedkommende så kommer det helt ann på barnet. Jeg har erfart begge deler. Med storesøster så var det veldig slitsomt, jeg elsker henne over alt på jord, og hun har gitt meg så utrolig mye glede, men ja, jeg har til tider vært helt tappet for krefter. Nå som hun har blitt større og lillesøster er så rolig som hun er så synes jeg ikke at det er slitsomt å ha barn.

Blondie sa for 18år siden:

(Har bare lest hovedinnlegget)

Jeg synes ikke det er slitsomt å ha barn, egentlig. Jeg kan bli utmattet av hverdagens krav, men vet jo at jeg i stor grad kan styre tiden min selv. Det er som oftest jobben som tapper meg for energi og det ville den nok gjort uavhengig av barna.
Nå skal det sies at jeg nå har ei på åtte og en på seks og at de stort sett er rolige barn. ;)

Vi har valgt å ikke være med på så mye, men heller konsentrere oss om å ha god tid med barna. Jeg står blant annet opp en time tidligere enn jeg behøver, for å slippe å stresse med morgenstellet. Det var tungt med en gang, men det blir fort en vane. Vi har også maks èn fritidsaktivitet pr barn og nå er vi så heldige at begge har valgt speideren. :flaks:

Det jeg synes kan være mer slitsomt er familie, venners, naboers og ukjentes mas om barneoppdragelse etc. Det er det som tapper meg for krefter, ikke barna. :niks:

Skilpadda sa for 18år siden:

Både mannen og jeg er introverte, men det er Poden også - jeg er sikker på at jeg ville synes det var vesentlig mer slitsomt å ha et ekstrovert barn.

Olympia sa for 18år siden:

Vi er også begge introverterte, men i hvert fall ett av barna er ekstrovert. Jeg synes det går helt fint, kjenner jo ikke til noe annet, men det aner meg at det kan føre til mere misforståelser og irritasjon når hun blir større.

Bokormen sa for 18år siden:

Vi har ekstroverte barn, i alle fall det eldste. Litt vanskelig å si om yngstemann enda. :) Men det går helt fint i grunnen. Vi har hele tiden vært strenge på at vi ikke herjer, løper og bråker inne, og det er veldig godt synes jeg. Bråk og roping er noe av det mest slitsomme jeg vet om. :o

Skilpadda sa for 18år siden:

Ja, det går jeg ut fra - jeg mente jo ikke å antyde at det er noe "galt" med ekstroverte barn! :o Jeg bare reflekterte litt over at antagelig er en av grunnene til at jeg synes det er såpass lite slitsomt som det er, at vi er såpass like på en del ting. Det er, innbiller jeg meg, litt mer slitsomt å leve sammen med noen man er veldig forskjellig fra (enten det er snakk om foreldre, barn, søsken eller ektefelle).

Dronningen sa for 18år siden:

Å sitte på café kan man da gjøre med gående barn også. ;) Det er bare å finne en café med stor lekekrok. Vi er heller ikke av de turgående friskusene, men trives med kake og kaffe på café en lørdagsformiddag. Ungene begynner dessuten å bli gode på restaurant også. Fra 1 minutt til "ferdig", kan minstemann nå sitte opp til 45 minutt. :)

Litt interessant ellers å se det om introverte/ekstroverte mennesker. Jeg er helt klart introvert, og veldig klar på hva som er akseptabelt eller ikke. Barna er også forsiktige av seg, og vet godt hva som er lov eller ikke. Det gjør det veldig enkelt å ha dem med bort, og de har klare rammer hjemme for hva man gjør eller ikke gjør.

Olympia sa for 18år siden:

Skjønner hva du mener. Men jeg tror at å være ekstrovert barn til introverterte foreldre er såpass preget av introvertert-oppdragelse at det er noe helt annet enn et ekstrovert barn av ekstroverterte foreldre.

Blondie sa for 18år siden:

Dette må jeg le av. Jeg er en av mødrene du beskriver her, som helst vil gå på tur ikledd praktiske klær enn å sitte på en klam kafè hvor barnet ikke trives. Jeg liker også å prate om andre ting enn barneutstyr og utvikling, og jeg synes det er deilig å få litt "alenetid" mens barnet sover godt i vognen (i frisk luft selvsagt :knegg: )

Jeg føler meg imidlertid også malplassert fordi jeg nesten utelukkende har truffet kafèmødre som elsker å sitte i ring og diskutere grønn vs gul bæsj mens de nipper elegant til en espresso.

Kanskje vi skal bytte omgangskrets, Monsoon? :dulte:

Veritas sa for 18år siden:

Jeg synes ikke det er spesielt slitsomt med to barn. Iallefall ikke pr. idag. Nå er jo minstemann bare 3 måneder, så det kommer sikkert dager som er mer aktive enn dette. 3-åringen begynner å bli såpass stor, at han forstår mye mer og han kan vente litt og sånn. Så det går rundt.
Selvsagt kan enkelte dager være mer utfordrende enn andre, men sånn til vanlig synes jeg det går veldig greit. At minsten har begynt å sove hele natta er jo heller ingen ulempe. ;)

Jeg forstår ikke helt de som overhodet ikke har tid til noe lenger. Noen melder seg jo helt ut fra både nett og nettverk. Men nå kan det jo selvsagt være at noen har en mer utfordrende hverdag enn oss selv da, så man skal vel ikke generalisere for mye.

Macky sa for 18år siden:

Synes stortsett at det ikke er slitsomt å ha barn jeg. Vi har en fin balanse i arbeidsoppgavene her hjemme, så det er ikke mer slitsomt for meg å ha barn enn å ikke ha barn. Men nå er hun jo ikke så gammel enda, kan være at når fritidsinteresser begynner så kan det bli vanskelig å få dagene til å gå opp (Blondie: veldig god idè å la dem velge en aktivitet selv, den ideèn skal jeg ta med meg videre)

Pepper Lemon sa for 18år siden:

:lol: Jeg vil absolutt ikke sitte på kafé for å diskutere baby! Det er ikke meg i det hele tatt. Barna legges på et teppe på gulvet, mødrene drikker kaffe og diskuterer alt fra politikk til jobbplaner, reiser og diverse sladderhistorier. Og alt annet som er interessant.

Mange av disse friskusmødrene hevdet som deg, Blondie, at barna ikke trivdes på kafé. Jeg var av en helt annen oppfatning. Guttungen hatet å ligge i vognen mens jeg løp etter de andre. Han trivdes mye bedre på et teppe på gulvet med andre barn på kafé, evt hengende i puppen min.

guttemamma sa for 18år siden:

Jeg syns det var utrolig slitsomt å ha barn tidligere, fikk ikke nok søvn, hektiske morgener og travle kvelder, mye mas og jeg ble fortere sint enn jeg egentlig ville.

Så dermed måtte vi prioritere litt! Jeg har byttet jobb og gått ned til 80% stilling fordelt på 5 dager (jobber fra ca 8.30-14.30), kan komme når jeg vil på morgenen! Ungene får sove så lenge de vil (les:7-7.30 sover aldri lenger) og vi fikk bedre tid på morgenen. Slipper mye kav og mas når vi ikke må "jage" ungene avgårde!

Vi handler en gang i uken, og lager "meny" hver uke så vi alltid vet hva vi skal ha til middag! Hver søndag lager jeg middag slik at jeg kan fryse ned i 3-4 bokser, dermed har jeg ulike retter i fryseren til travle dager!

Vi har fått oss vaskehjelp!

Alt dette gjør at hverdagen oppleves mindre stressete og vi får igjen bedre tid til ungene! For oss er rutiner alt! Vi er ikke slaviske etter disse men har sett at for vår familie var det dette som skulle til!

Nå koser vi oss mer med ungene! Har tid til å lese en bok for dem mens potetene (som jeg skreller kvelden i forveien) koker! Vi er også blitt flinkere til å spørre dem "hvordan skal vi løse dette? osv" dersom det oppstår konflikter, før løste vi voksne dem og det ble som regel hyling fra et av barna.

Dessuten legger jeg meg tidligere på kvelden, selv om jeg er et kveldsmenneske. Liker å sitte oppe til langt på natt, men jeg har innsett at dagen etterpå blir "ødelagt" pga jeg blir lettere sur.

Blondie sa for 18år siden:

Det er nok forskjell på barn også, ja. Jeg ville egentlig aldri funnet på å legge barnet på et teppe på gulvet på noen av de kafeene jeg vet om i mils omkrets, så det er nok fanget av fanget som har irritert mine mest. (pluss det faktum at jeg ikke liker det da, hvis jeg ikke har barnefri. ;))

Tussa sa for 18år siden:

Må berre gi mitt bidrag til den fantastiske 2002-årgangen. Dagane eg har sammen med Storebror aleine er virkelig givande. Han er så nysgjerrig, snakkesalig, vitebegjærlig og fryktelig glad i mammaen sin. :knegg:

Så alder på barn har nok litt med slitenheita å gjere.

Kanskje eg skal ta ein Jung-test? :humre: Sær ekstrovert med behov for aleinetid er nok min kategori.

Tangina sa for 18år siden:

Jeg vil helst være hjemme hos folk, jeg. Eldstemann likte hverken å ligge i vogna i våken tilstand eller å være på steder med mye folk og uro, så der var både lange trilleturer og kafebesøk utelukket. Lillebror tåler mye mer av både lyd og vognligging, men fortsatt synes jeg ikke noe om å sitte på kafe med kaffe latte-mammaene. Synes det er mest avslappende og trivelig å treffe andre når barnet trives, og det gjør han defintivt best når han får crawle rundt på et stort gulv. Eller sitte i vogna på tur, så det er mer turgåing nå enn sist. Heldigvis har jeg en barselgruppe så gjør litt av begge delene.

Skilpadda sa for 18år siden:

Det er ikke alltid så lett ved første øyekast å se forskjell på sosiale og menneskeinteresserte introverte (:neie: ) og sære ekstroverte med behov for alenetid. :)

Bergensis sa for 18år siden:

Denne tråden bør eg sikkert lese når eg får litt betre tid enn eg har no.

Eg synes det til tider er frykteleg slitsomt å ha barn. Og eg har friske barn. Det er patetisk, men sånn er det og eg forsøker stadig å endre holdninga mi. Livet generelt kan forøvrig også vere fryktelig slitsomt innimellom.

Tussa sa for 18år siden:

Ajaj. :tilber: Link til test? :blafre:

Toffskij sa for 18år siden:

Mer om introverter og ekstroverter: Mannen, jeg og storesøster er alle temmelig introverte, mens lillesøster ser ut til å være temmelig ekstrovert. Det er ikke tvil om at jeg synes det er mest slitsomt å være sammen med lillesøster, i den forstand at hun stjeler mye mer av mitt personlige rom og mine stunder for meg selv (nå er hun ikke bare ekstrovert, men også dramatisk anlagt og sta som et esel, så det kan jo diskuteres hva det er som gjør utslaget :knegg: ). Storesøster liker å pusle med egne ting, og trives godt med at vi bare er i samme rom og vet hvor vi har hverandre. Lillesøster elsker selskap og går rett på og krever det. Storesøster, mannen og jeg liker å ha litt plass rundt oss, lillesøster vil helst være oppå oss.

Samtidig ligger det naturlig for lillesøster å gi en del ting som ikke ligger for storesøster, det er veldig mye mer kos og spontane kjærlighetserklæringer å hente der i gården. Som i morges, da hun ble meget gledelig overrasket over at jeg var tilbake fra en firedagers jobbtur: «Mamma! Så godt å se deg! Du kom! Og så med øra dine!» (Og så strøk hun meg henført over ørene.)

Til hovedspørsmålet: Jeg synes det er ganske slitsomt å ha barn til tider, og det jeg synes er overlegent mest slitsomt, er når det blir veldig lite tid og plass igjen til å være bare meg. Men jeg går på ingen måte rundt og er utslitt.

goldnugget sa for 18år siden:

Når det gjelder barna har jeg et utømmelig lager av energi og tålmodighet. Hvis det er hektiske dager blir alt annet nedprioritert og jeg legger meg tidlig.

Storesøster har vært så enkel og sovet godt om natten. Det har mye og si!

Lillebror har hatt så mye plager og har nesten ikke sovet om natta før nå. Det kan være tøft, men hvis alle har sovet litt ihvertfall er det bare en fryd med barna. Jeg koser meg!

Det jeg synes er slitsomt er hvis de er syke. Da blir jeg mentalt sliten, og det er værre. Vi har vært noen døgn på sykehus og når jeg kommer hjem da er jeg sliten!

Kirsebær sa for 18år siden:

Introvert og ekstrovert?

Er det det samme som 'stille og rolig' vs 'vill og gal'? (:knegg: Skjønner at det ikke er vill og gal, men dere skjønner hva jeg spør om.)

Bluen sa for 18år siden:

:nemlig: Innadvendt og utadvendt, vil jeg si. (Jeg lå forresten i krysningspunktet ut fra disse personlighetstestene. Er ikke sjenert, men kan være folkesky. Barnet virker svært ekstrovert så langt, så dette blir spennende!)