Jeg blir mang en gang forundret over innlegg her inne på FP, hvor dere virker så uberørt over det å ha barn. Noen skriver at de har 2 eller 3 barn, og ønsker seg flere. Andre sitter oppe til langt på natt, kun fordi det er så deilig, og skal allikevel stå opp tidlig med barn neste morgen. Osv. Slike ting hadde ikke jeg klart. Er det bare jeg som til tider synes det er helt vanvittig slitsomt å ha barn? Jeg trives som mor altså, for all del, jeg ville ikke vært ham foruten. Allikevel så er en av mine største betenkninger med å få et barn til at det blir enda mer slitsomt. Vi er to voksne med ansvar for ett barn, og vi er fullt likestilte. Allikevel ... Å være mor er den tøffeste jobben jeg har hatt.
Synes dere ikke det er utmattende? I så tilfelle, hvor henter dere energien fra? Er jeg vanvittig pinglete? (Min mann også, i tilfelle. Han synes det er knallhardt.) Er jeg den eneste som savner å kunne ligge helt stille på en strand, med en bok, og bare slappe av? Eller å dra på storbyferie med min mann, og tråle museumer og bygater, samt sitte oppe til sent på natt og drikke vin?
Igjen, i fare for å bli dømt nord og ned, så må jeg legge til at jeg digger guttungen. Han er midtpunktet hele tiden. Og jeg angrer ikke et sekund på at jeg fikk ham. Men det er altså mye mer slitsomt enn jeg hadde trodd. :ærlig:
Du er i allefall ikke alene! Jeg synes det har vært slitsomt å få barn. Spesielt dette med å få nok SØVN, at man har nesten ingen tid helt alene der man kan sitte stille og lese en bok feks osv. Det har vært en stor overgang, men det blir lettere og lettere etterhvert som barnet klarer seg selv mer.
Jeg synes ikke det er spesielt slitsomt, men jeg synes jo hverdagene blir hektiske på en annen måte en før. Det jeg synes er mer slitsomt enn før er at man i mye større grad må prioritere, nettopp for at ting ikke skal bli så slitsomt. Og det å jobbe med prioriteringer hele tiden syntes jeg var krevende i starten, men nå synes jeg det går mer av seg selv.
Jeg synes perioder er slitsomme, men det var de før også, på andre måter. Jeg savner å være helt alene av og til eller drikke vin sent om kvelden litt oftere, men heldigvis går det fremdeles an, dog kreves det mer planlegging. Jeg synes det er tøft at det over lengre tid blir såpass lite søvn, men vi hadde ikke hatt noen problemer med å få sovet mer, vi bare prioriterer ikke søvn fremfor tid sammen - så det er et valg vi har tatt.
Hvorfor er det slitsomt? Hva er det dere gjør som får dere til å bli slitne av det å ha barn? For store krav til dere selv? Lar ungene regjere? Hva? Jeg må ærlig talt si at jeg ikke helt forstår hvordan to voksne mennesker kan bli sliten, ofte eller hele tiden, av å ha et barn eller to.
Signerer deg helhjertet. Og må få slenge til at innimellom angrer jeg på at jeg fikk barn også. Ikke sånn dypt og inderlig, men tanken har slått meg.
For det meste er det jo bare stas og moro. Men jeg har ett barn. (noen ganger 2 siden det er en stesnuppe inn i bildet), Og tanken på å skulle ha flere barn å ha ansvaret for er helt utenkelig.
I den grad det er slitsomt er det vel ikke nødvendigvis barna som gjør det slitsomt. Det er hele opplegget rundt hverdagen. Det blir jo unektelig periodevis slitsomt å stå opp halv seks hver dag, jobbe fulle dager og ta jobben frem igjen mange kvelder for eksempel. Vi synes det stort sett går greit, men innimellom er det slitsomt - men det er ikke barna som er så slitsomme i seg selv.
Javisst, jeg synes det er slitsomt!
Jeg synes det er mye som skal skvises inn på kort tid (alt tar lenger tid når man har barn, alt fra å ordne seg om morgenen til husarbeid og fornøyelser). Jeg skulle gjerne sovet mer. Jeg savner å ikke få ro i huset akkurat når det passer meg. Jeg er sliten av at det meste må planlegges, sliten av barnemas og sutring.
Men det er nå en gang slik at det ikke lar seg gjøre å kombinere barnløs-privilegene med det å ha barn. Og det er jo så absolutt verdt strevet, sjøl om man en og annen gang kan føle at man nesten går opp i sømmene. ;)
Og forresten: Jeg har vært tobarnsmamma i drøye to måneder nå. Min erfaring så langt er at det ikke er så forferdelig mer strevsomt med to sammenlignet med én.
Det er i alle fall ikke for store krav til oss selv, for jeg har ofte dårlig samvittighet fordi jeg tenker at vi kanskje stiller for få krav til oss selv. Men hverdagen er slitsom. Å stå opp ekstra tidlig fordi man i tillegg til å ordne seg selv, må ordne unger og få dem avgårde til skole og barnehage. Selv om ungene oppfører seg eksemplarisk, er jeg ofte litt sliten allerede når jeg kommer på jobb, bare fordi jeg allerede har stått på i flere timer. Jeg synes ellers det er slitsomt å ikke ha så mye tid til meg selv som jeg skulle ønske, det er slitsomt å bekymre seg for ungene (jeg er ingen hønemor og synes ikke selv jeg bekymrer meg unødig, men jeg har en sønn med spesielle behov og da er jo ofte litt ekstra bekymret for fremtiden osv.) og så blir jeg sliten av å bli påvirket av det jeg leser/hører om hva som forventes av gode foreldre. Det siste har jo ingenting med ungene å gjøre per se, men den dårlige samvittigheten gnager nesten hele tiden. Så mye av det har med min personlighet å gjøre og ikke ungene som sådan.
Jeg har to barn, en herlig og aktiv fire år gammel gutt og en skjønn litt roligere jente.
Jeg har aldri vært så lykkelig som jeg er som småbarnsmamma og jeg gruer meg nesten litt til de blir så store at de stort sett driver på med sitt. Jeg må likevel innrømme at jeg synes hverdagsettmiddagene er slitsomme og jeg er glad når de er i seng. Enda verre synes jeg det er når jeg er alene med dem på slike ettermiddager.
I helgene storkoser jeg meg med dem!
Men jeg må si at jeg tror det er veldig stor forskjell på unger. Mine har sovet hele natten fra de var ganske små og har lekt mye selv på gulvet. Jeg har derfor hatt to herlige persmisjonsår (ikke hele år men dog).
Nå tror jeg at gutten min krever mer av meg enn en del andres fireåringer gjør.
Som guttemamma og jentemamma må jeg også si at jeg innbiller meg at det for enkelte kan være mindre krevende i denne småbarnsfasen om man har jenter. Med fare for å bli skutt ned, må jeg si at min jente og en hel del andre jenter jeg har sett virker mindre aktive og mindre krevende... og dermed i mindre grad krever at du forholder deg til det de holder på med hele tiden. Men det er mulig jeg tar feil, så dere må gjerne opplyse meg.
Tror ikke det er noen generell regel, nei. Jeg har en veldig rolig gutt som kan pusle rundt for seg selv i timevis, og jeg kjenner flere. De tre storebrødrene var også rolige. Og jeg kjenner ville jenter som nesten river ned huset når de kommer på besøk. Jeg har fire gutter og er ikke utslitt. :)
:vetikke: Kanskje jeg bare er lat? Det er en mulighet. Det å kle på ham mens han spreller i alle retninger, å skulle rekke jobben og han bare ikke vil samarbeide, å prøve å få i ham mat, at han løper inn med sølete sko, at han er våken hele natten fordi han har falsk krupp mens jeg får hodepine av søvnmangelen ... Alt det der er slitsomt. I tillegg alle de huslige pliktene som følger med å ha barn. Tidligere stakk vi bare ut og spiste på restaurant når vi ble sultne. Nå må vi lage maten selv. Vi må sørge for at han har rene klær, og vi rydder kontinuerlig i lekene hans. Hver for seg er jo ikke dette store greiene. Men summen synes jeg kan være enorm til tider.
Allikevel savner jeg ham hvis han ikke er her altså. Jeg elsker jo å ha ham rundt meg.
Både ja og nei. Nå er det litt slitsomt siden jeg har et tungt svangerskap og er alene med lillen (3 år) fra man-fre. Men ikke tyngre enn at jeg ønsker 3 (kanskje 4) barn. Jeg har henne mye hjemme, så vi er mye sammen. Hun er i bhg 3 korte dager i uka, så vi begynner å bli ganske vant til hverandre...:p Jeg trodde det skulle være tøffere å få barn...
Jeg synes det er kjempeslitsomt å ha barn. Det har vært det fra starten, og jeg synes egentlig ikke det er mindre slitsomt nå som de er 6 år - bare annerledes slitsomt. Jeg er fortsatt vanligvis så sliten på kveldene at jeg kjenner meg som ei vridd kopptue (oppvaskklut :knegg: ). Men det er likevel absolutt, fullstendig verdt det. Jeg ville aldri ha vært ungene foruten.
Jeg må bare tilstå at jeg kan bli forferdelig sliten av fireåringen min. :nemlig:
Jeg elsker henne så høyt at det nesten gjør vondt, men samtidig blir jeg av og til drittlei!
Lei trass, lei mas, lei sutring. Kanskje det kommer av at jeg ikke er en spesielt barnekjær person. Altså, jeg liker barn, men jeg er ikke flink til eller glad i å leike med dem. :dårlig mor: En dag hjemme for å aktivisere en fireåring er beinhardt. Heldigvis blir det bedre når vi kommer oss ut, enten det er på tur i marka, besøk hos venner eller på leikeplassen.
Lillemor har grenser, men hun prøver stadig vekk å flytte dem.
Ikke føler jeg at vi stiller veldig store krav til oss sjøl heller.
Ikke sant. I det siste har jeg begynt å lengte skikkelig etter en avslappende ferie... problemet er at jeg ikke orker tanken på å reise bort fra ungene mine. De må jeg ha rundt meg for å kose meg (med unntak om kvelden når jeg skal drikke vin og skravle med andre voksne selvsagt :D ).
Men innimellom har jo alle det litt slitsomt, jeg tenker mer på de som er slitne temmelig ofte eller hele tiden som følge av det å ha barn. Er jobben for krevende? Bør man da vurdere noe annet mens man har ungene små? Er det ting som kan gjøres annerledes? Eller er det viktigst med stort hus og bil slik at man må jobbe masse for å klare hverdagen? Noe må det jo være.
Jeg må bare legge til at jeg tror man lager mye stress selv. Vet ikke hvor gammel ditt barn er Monsoon, men hva med å vekke han før om morgenen, la han kle på seg selv? Hvis han ikke vil spise, nei vel. Går han i bhg kan man vel ta med så han spiser der?
Å nei ... Og jeg som tror det blir noe helt annet så snart han nærmer seg førskolealder. :rolleyes:
Fadese traff spikeren litt på hodet for meg. Dette med å være barnekjær. Jeg er nok ikke det. Jeg kjeder meg fort. Det var faktisk en skikkelig opptur for meg da jeg kunne begynne å lese bøker for ham, bøker med litt handling. Jeg er ingen stor fan av Briotog eller sjørøverskuter.
Det jeg blir mest sliten av er at det aldri er stille rundt meg. Jeg har to unger som prater "hele tida", gjerne i munnen på hverandre. De kommenterer alt, ikke bare til hverandre men også til meg - og forventer svar. Dessverre er de også veldig høylytte (noe vi jobber med hele tida uten at jeg synes det hjelper det minste), og jeg kjenner noen ganger at jeg er både ør i hodet og nærmest har dotter i ørene av å høre på det hele tida. Og høre på det må jeg, for vi har så lita leilighet at det er teknisk umulig å stenge det ute. Jeg sender dem selvsagt ut, men de er ikke spesielt glad i å være ute så det krever mye arbeid fra meg å holde dem ute over lengre tid.
Ellers er jeg aleine med dem, og jeg synes det er slitsomt å få tida til å strekke til i hverdagen. I tillegg er det jo stort sett sånn at jeg må ta med meg begge overalt, sånn at ethvert i utgangspunktet lite ærend blir mye mer omfattende enn det hadde trengt å være.
Tror langt ifra du er alene om disse tankene. Nå for tiden synes jeg ikke det er så slitsomt. I perioder med mye avbrutt søvn har det vært tøft. Men det er forbigående. :)
Det er slitsomt på en utrolig givende måte å ha barn. Det er aldri så slitsomt at jeg har lyst til å gi opp (og jeg har en HORMONELL 13-åring i hus), og det er aldri så slitsomt at jeg angrer på å ha fått barn.
Jeg blir egentlig sjeldent veldig sliten av ungene, men heller av alt ansvaret rundt å sørge for at alt hele tiden er i orden (klær, mat, og alt som hører med), og de gangene jeg blir direkte sliten av ungene, så går det utrolig fort over.
Barn er en gave, og jeg er ganske sikker på at de er selve meningen med livet.
Jeg synes det er slitsomt å være alene med to unger. Men det er ikke ungene i seg selv om er slitsomt, det er bekkenløsningen som gjør at alt er tyngre, tar lenger tid eller ikke lar seg gjøre.
Det er enkelte morninger jeg skulle ønske jeg kunne dra dyna over hode og ikke være med i verden.. men da tenker jeg bare at nå er det så og så mange dager til de skal til pappaen sin og DA kan jeg sove.
Det rare er at når de er borte så savner jeg de hele tiden og skulle ønske at de var her.
Å nei, ikke den debatten igjen. Vi MÅ jobbe fulltid for i det hele tatt å klare oss. Jeg har valgt "feil" utdannelse mht. lønn, og mannen min er også i en bransje med lousy lønninger. Vi kan ikke bare "bestemme oss" for å skifte jobb til noe med bedre lønn heller ... Vi har svært lite vi kan kutte ned på. Jeg har vurdert å jobbe litt redusert, men vi tar ikke sjansen. Greit nok at jeg vil være mindre sliten og ha mer tid til familien, men det blir ikke akkurat MINDRE slitsomt dersom det fører til at vi blir gjeldsslaver.
Vanskelig å gi et kategorisk svar. Det var veldig slitsomt å få barn for oss, ingen av oss kunne noe som helt som barn, og så skal man plutselig skjønne hva som er traumatisk for ungene og hva som er nødvendig disiplin. Man skal lese side opp og side ned om ull, amming, bading, lekselesing, biting, venner, og, og ... Ja, det baller på seg. Med nummer to er det kjempelett, faktisk, vi vet mer, vi kan mer. Og vi har noen som hjelper oss, det eldste barnet.
Av og til er det slitsomt, spesielt når vi voksne er syke. Det er beintøfft. Men vi prøver å organisere hverdagen rundt oss slik at ting skal fungere. Det er også beintøfft til tider.
Jeg spør om det er et valg. Det er klart at det er mange som ikke har et valg, men om man opplever hverdagen som veldig slitsom, så er det jo et relevant spørsmål, er det ikke? Det er jo dermed ikke sagt at alle kan gjøre noe med jobb og inntektssituasjon uten videre.
Det var mere slitsomt når Christian var mindre og jeg hadde en til. Nå har Christian blitt såpass stor 9 år at jeg faktisk ikke ser ham så mye lenger. Han er en skikkelig utegutt og er veldig mye ute og leker med kameratene sine. Det blir mye enklere med alt jo eldre de blir. :)
Ja, jeg lurte litt på om du faktisk mente det som et genuint spørsmål eller om det var ren retorikk fra din side. ;) Og selvsagt er det et relevant spørsmål. Alle som sliter bør vel stoppe opp nå og da for å spørre seg om dette er den måten de vil/må leve på. Noen ganger er svaret ja, noen ganger nei.
Det handler nok om at det er stor overgang i forhold til det å ikke ha barn. De tingene man før kunne gjøre for å slappe av og ta seg inn i gjen, funker ikke lenger. Man må finne nye måter å få overskudd på - det tar litt tid å finne ut av.
Mitt største problem har vært søvnen. Det var en overgang at det ikke var mitt behov for søvn som styrte sovingen min. Det var en overgang å stå opp ca kl 6 om morgenen hver dag. Det var en overgang å aldri få sove til man våknet av seg selv og aldri kunne bruke tid på å våkne, men bli vekket av et barn som skriker og måtte sprette ut av sengen og være i gang med en eneste gang. Det var en overgang at det aldri var dager å se fram til der man kunne sove så lenge man ville. osv osv
Når man sliter med konstant for lite søvn, så blir ting slitsomt. Nå når den sovebiten er borte, synes jeg ikke det er nevneverdig slitsomt å ha barn.
Der fikk du i grunnen satt ord på hvordan jeg har det også. Fireåringen min er også slik og jeg føler meg noen ganger mentalt herja. I tillegg plages jeg litt av dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer å vise nok engasjement for alle disse greiene som han er opptatt av (pirater og den slags... ) og å være nok til stede i situasjonene med han.
Jeg må innrømme at når jeg leste et av de første innleggene tenkte jeg "ja men du har jo to jenter til vanlig og de er sikkert rolige og/eller selvstendige".
Det er ein periode for alt. No er vi i den mest hektiske småbarnsfasen og prioterar deretter, og er innstilt på at slik er det berre. To er nesten lettare enn berre ein (etter å ha blitt ferdig med babyperioden), då dei aktiviserar kvarandre, leikar i lag og kosar seg (stort sett), mot tidlegare den eine som heile tida skulle ha mamma eller pappa til å leike i lag med seg.
Eg tykkjer ikkje det er slitsomt, men hektisk i periodar. Vi er to vaksne i minst full jobb med ein del reising, vi trenar sjølve, eldste har mange aktivitetar, men vi les bøker kvar kveld for ungane, prøvar å vere ute med dei kvar ettermiddag og tek turar i skog og mark i helgane. Kosekveldar eller søndagsmorgonar med kakao og god tid har vi også. Men det veldig sosiale utelivet er sett på vent, storbyferie med berre vaksne likeså, og fjernsynet er ein stor tidstjuv som faktisk ikkje gjer oss det minste meir utkvilt og energiske. Vi er beinharde på at ungane skal kome seg i seng om kveldane, for sure og trøytte ungar er ikkje moro for nokon. Etter at ungane er i seng har vi litt tid til å rydde unna verste rotet, ta oss ei treningsøkt og/eller roe ned med ei bok, eit spesielt program ein vil sjå eller berre prate litt. På den måten får vi vaksne henta oss inn kvar dag, noko som igjen betyr at dagene ikkje blir oppfatta som slitsomme, sjølv om det går i 110 frå kl 06.30 om morgonen til det nærmar seg sengetid for ungane.
For oss er visst nøkkelorda for at ting ikkje blir slitsomme, nok sømn (spesielt ungane, men sjølve og, naturlegvis) og trening, ser eg. Og det stemmer nok, når eg tenkjer etter. Organisert trening som MÅ rekkast dei og dei dagane har vi slutta med, det vart berre stress. Men ein joggetur eller ei treningsøkt heime to - tre dagar i veka, det fungerar kjempebra.
Jeg var hos min single og barnløse venninne for noen helger siden og måtte smile da hun fortalte meg hvor hektisk og travelt hun har det. Jeg ser liksom ikke for meg at det er hektisk nåpr man er ei sjel og ei skjorte når vi som er fem får hverdagen noenlunde til. Til tider hektisk, ja, men slitsom er det sjelden. Og da har vi en med diagnose som trenger ekstra oppfølging og selvsagt også er mer krevende enn de andre.
Jeg tror hva man opplever som slitsomt har mye med egne krav å gjøre. Det eneste jeg kommer på som er veldig slitsomt er unger med spysjuke. Da blir jeg satt ut, men det er mest fordi jeg ikke evner å vaske klær like fort som de spyr. :p
Jeg tror kanskje det har litt med når man ble mor jeg.
Jeg har levd et voksen liv, singleliv, karriere, og bare tatt hensyn til meg selv i mange mange år. Da jeg ble mor tror jeg det kom som et lite sjokk hvor mye arbeid osv som ligger i dette. Jeg tror det var en tøff omstilling og plutselig ta hensyn, ikke bare til en mann :knegg: , men også til en liten hovedperson som krevde meg dag og natt. Og JEG (!) ble satt til side. :D
Min søster gjorde noe ganske anderledes, hun fikk barn som 20 åring. Og jeg tror det var ganske anderledes for henne å bli mor enn det var for meg. Ikke at det ikke var tøffere, men helt anderledes vil jeg tro.
Iben er vel alt annet enn rolig, det skjer ting hele tiden. MEN; hun bråker ikke. Jeg takler ikke bråk, jeg blir sur. Så ja, om jeg hadde hatt barn som hadde ropt hele tiden, så hadde jeg vært mer sliten. Eller, det vil si at jeg blir mer sliten NÅ som jeg ikke er vant til å ha et ropebarn med meg hele tiden lenger. Jørgen har nå bodd hos sin far i ett år. Før den tid så virket ørene mine annerledes og jeg klarte mer å stenge ute all ropingen.
Det der lurte jeg akkurat på. Om det oppleves som mer slitsomt å få barn i slutten av 20-årene og 30-årene enn de som får tidligere. Jeg fikk min første like før jeg ble 23 og hadde levd de siste 4 årene av livet med festing og moro.
Jeg testet positivt med den første på min 32-årsdag... med andre ord ganske sent i livet. Jeg kan ikke huske noe med livet før jeg fikk barn som får meg til å lengte tilbake dit.
Jeg elsker å være mamma... og å være en del av en familie!
Slitsomt og slitsomt. Nei, det er ikke barna som sliter meg ut, men hvor hektisk det kan bli iblant for å få timene til å strekke til. Hektisk ville jeg vel brukt fremfor slitsomt. For meg er det et negativt begrep og litt upassende om mine følelser om å ha barn.
De gangene jeg virkelig er drittlei er når begge skriker og maser samtidig, men det gjør de heldigvis ganske sjeldent sånn alt i alt sett.
Det er likevel et bevisst valg å bare ha to barn, og jeg føler ikke at jeg har tid og overskudd til å ha et til. Jeg er sikker på at jeg ville hatt en langt mere hektisk og slitsom hverdag med flere barn.
Jeg fikk forresten mitt første barn rett før jeg fylte 24, og det passet oss ypperlig. Vi hadde ikke levd et liv med masse fritid og god råd i mange år, så sånn sett har ikke forandringen fra null til ett barn vært særlig stort.
Heldigvis har vi delt på alt som angår ungene fra starten. Det er alfa og omega for meg. Pappaen i huset rydder, vasker, handler barneklær, har oversikt over store og små ting. Vi diller heller ikke mye med ungene, det er ikke aktuelt å lage flere middager, skifte antrekk to ganger før vi drar i barnehagen og sånt. Vi bruker også mindre tid enn de fleste andre på husarbeid, tror jeg. :fnise: Nå begynner ungene å få stor glede av hverandre, og det er så koselig å se. :)
Nei, jeg synes ikke det er slitsomt egentlig.
Det jeg kan bli sliten av er å ha alt av bekymringer og slikt alene, ikke ha noen å dele sånne ting/tanker/følelser med.
Det er mer en psykisk slitsomhet, som i perioder hvor avkommet er ordentlig dårlig, da kan jeg bli sliten fordi det er veldig tøfft å kjenne den redselen på kroppen alene.
Jeg prøver så godt jeg kan å gjøre ting som gir meg energi også, uten barn.
Jeg trener, synger (sangoppdrag, og øving i små ensembler og kor), er på teater, konserter, utstillinger, en kinotur ol. så ofte jeg kan. Slike ting jeg elsker, sammen med gode venner, og får ofte besøk av venner. Det er ting som gir meg masse energi, overskudd og glede i hverdagen, og det trenger jeg.
Det eneste jeg synes er "slitsomt" er at det tar så lang tid å komme seg av gårde når vi skal kjøre bil med barn enn uten. :knegg: Spesielt de få gangene jeg har levert barnet om morgenen fordi mannen har vært på reise. Gudsåsynddetharværtpåmegda. (Spesielt den morgenen det hadde kommet 20 cm snø og jeg måtte måke i tillegg.) Ellers synes jeg ikke det er slitsomt med barn så lenge jeg får lov til å sove lenge 1 helgedag i uken (har et barn som ikke har behov for mye søvn).
Ja, til en viss grad, men ikke på langt nær så slitsomt nå som det var tidligere da de var yngre. Jeg liker godt å være sammen med dem, men kan bli litt sliten av støynivået til mellombror. Han hører litt dårlig, så han snakker alltid høyt, og i tillegg snakker han om alt han tenker på, som han vil ha repsons på. Han snakker sammenhengende fra han slår opp øynene til han er i seng igjen om kvelden. (Det første spørsmålet han kommer med før han står opp kan gjerne være "Hvordan klarer flodbølgen å rive ned hus?")
Jeg savner å kunne gjøre ting vi gjorde før barna ble født, som å trene sammen, gå på kafé i ro og mak og kunne rusle rundt på IKEA uten å ha med barna på slep. Det krever alltid organisering hver gang vi skal gjøre noe, bare vi to, og det synes jeg er slitsomt. Det er ikke slitsom å være sammen med barna.
Det vil alltid være forskjell på folk. Jeg synes heller ikke det er spesielt slitsomt å ha barn, på tross av at jeg stort sett er alene med dem. Det er noe med hva man er innstilt på tror jeg - i hvert fall er det sånn for meg.
Men andre igjen kan sikkert oppleve det lite slitsomt å gjøre andre ting, som jeg finner slitsomt. :ja:
Jeg skjønner hva du mener HI, og tanken har streifet meg og. Nå har jeg ganske store barn som er 7, 13 og 15 år.
Da mine to eldste var små var vi begge i full jobb og vi måtte jobbe en del overtid. Da var det slitsomt å ha barn, mest slitsomt å ha jobb egentlig. Men vi måtte jo ha inntekt. Da minste var 3 år fikk jeg kreft. Da var det veldig slitsomt å ha barn, samtidig måtte jeg ta meg sammen for deres skyld selv om at hele kroppen slet for å klare det....
Nå er jeg frisk. Barna er ganske store. Ny utfordring er at min mann og jeg ikke har noe privatliv lenger. Det er slitsomt, men på annet vis enn da barna var små.
MEN jeg vil aldri være foruten mine barn. De gir meg glede og en god grunn til å kjempe for dagen og livet.....
Jeg syns det var mest slitsomt da de eldste var små. Det tok tid før jeg innså at jeg måtte legge meg selv litt til side for en periode. Barna gikk foran meg.... Vi kan ikke få i pose og sekk hele tiden.
Når man har har et eller flere barn med ADHD eller ADD eller andre diagnoser ,eller de har kolikk som spebarn eller de er syke av andre grunner,har man barn som ikke er helt "normale" så er det slitsomt fordi man må sloss med systemet for at barnet skal få den hjelpen det trenger.
Ja det er til tider tøfft å oppdra barn.Det at man må ta vare på et lite liv,man må sette barnets behov foran sitt eget.Det er mye gleder men det er mye strev det har jeg erfaring med.
Nå er mi jente 16 1\2 år ho har ADD og veien har vert knalltøff til hit jeg er i dag. Den tøffeste jobben man har det er å oppdra barn.
Mannen og jeg trener sammen. Når ungene er sure og grinete leverer vi alle tre i barnepassen og trener til det er dags for kveldsmat og legging:D
Ikea er jo det minste problemet, der elsker ungene å være i lekerommet.
Når det gjelder å gå på kafé tar vi en gang i blandt å avspaserer noen time før vi henter ungene i barnehage og skole. Ellers så har du jo kjøpesenter med barnepass også;)
NEi, syns ikke det er så slitsomt egentlig. MEn i perioder er jeg litt lei av at jeg har ansvar for både bringing, henting, middagslaging og alle de andre kjedelige rutinetingene.. Men samtidig så vet jeg jo at det bare er for en periode mens mannen er student.
Jeg kjenner at jeg blir provosert av dette, Sitron. Det er en fin ting å kunne sette seg inn i andres sted selv om man ikke opplever det på samme måten selv. Jeg syns det er et vanvittig slit. Akkurat nå har jeg mer enn nok med meg selv og jobb/studiesituasjon. I tillegg har jeg mer enn to timers reisevei hver dag, med tre ulike befordringsmiddel. Jeg står opp senest kl 0600 og kommer hjem omtrent elleve timer senere. Da er det middag, rydding og leksehjelping som står på planen. Så skal man følge dem til aktiviteter og følge dem opp på andre måter. De skal ha hjelp til personlig hygiene og oppmerksomhet. Jeg er ikke av typen som gjør ting halvveis eller lar ungene gå på selvstyr. DETTE TAR DERFOR TID OG ENERGI. Jeg har liten energi fra før.
Jo, men det er jo ikke barnet/barna som er slitsomme, det er jo systemet som ikke fungerer.
Og jeg synes det er mest frustrerende, så mye at jeg kan bli fullstendig sprø omtrent, men ikke så slitsomt. Jeg kan dog bli rimelig sint og lei det systemet ja.
Den reiseveien hadde tatt knekken på meg. Men du sier det jo selv, du er ikke typen som gjør ting halvveis (ikke noe galt i det :)), og da blir man jo mer sliten enn om man greier å la rot være rot, tar noen lettvinte løsninger innemellom og slikt.
Det er tungt og herlig på samme gang. Jeg er jo den heldige vinner av to spinnville gutter på henhodsvis 3 år og 16 måneder. Det er MYE støy i Lenamheimen kan jeg love og ingen er så glad som hu mor når 2 gutter sover søtt i hversin seng, men på samme gang så er det ingenting som er så herlig som når minstemann våkner med et smil og titter på meg med yrvåkne øyner, eller når eldstemann kommer og spør pent om han kan få ligge i min seng for å så krype under dyna mi og utbryte " Eg elsk no deg mamman min"
Så joda jeg blir mange ganger kjempesliten, å visst hender det at jeg brøler i sinne så veggerne skaker. Men det blir heldigvis lengre mellom brølende og gledestundere er i sånn overvekt at jeg kan leve med 5 timers søvn per natt. :knegg:
Og så er det STOR forskjell på å ha ett versus to barn. Og det er også STOR forskjell på hvor mye oppfølging hvert enkelt barn trenger. Alderen spiller også inn, jeg syns det var mye enklere da de var mindre. MYE enklere.
Nå har du ganske store barn, og mine er mye mindre, men jeg synes det er sååå mye lettere å ha en fireåring enn enn ett-toåring. Det blir lettere for hver dag som går.
Ja, det går nok mye tid da også. Men likevel så tror jeg at jeg kommer til å foretrekke den tiden. Det jeg synes er vanskeligst nå er det at Champion trenger hjelp til alt. Det å kle på de om morningen, finne frem alle klær, smøre matpakker og frokost, kle av de når de kommer i barnehagen, ikke minst mate minsten- you name it. Middagene er blitt så mye mindre hektiske nå som han spiser all maten selv og ikke trenger hjelp mer, bare det har vært en utrolig positiv forandring.
Vi har 3 stk en med Ad/hd diagnose.
Det som er slitsomt med gutten vår med diagnose det er alle møtene og kampen med skolen og det offentlige.
Gutten i seg selv er ikke slitsom, vi er vant til ham, men andre som ikke er vant med han kan bli sliten av å ha ham.
Guttene leker mye sammen og bare det er avlastning i seg selv, samt at de er sammen med venner.
Vi praktiserer "åpent hus" så her renner det unger inn og ut hele tiden.
Nå har eldste besøk av 4 gutter og er på rommet å bygger lego.
Mellomste forsvant ut til en kamerat, minsten leker med tog å hører på smurfene på rommet sitt og vil være ifred, så da har jeg tid til å sitte her.
Har ei venninne som har en gutt og hun sier hun ikke skal ha flere og skjønner ikke at jeg orker å ha 3 + ønske meg en til.
Man er forskjellig. Noen orker ett-to barn, andre orker 2+++
Jeg hadde kjedet meg litt om jeg bare hadde ett barn tror jeg..
Ønsket meg fort et barn til etter nr en var født, han var vel knappe 3 mnd før vi snakket om å få en til.
Da han var 10 mnd var vi gravide igjen.
Ønsker meg en stor barneflokk, men det ser ut som det stopper på 3 gitt.
Ønsket meg barn veldig tidlig og jeg savner ingenting.
Vil jeg ta meg en fest så gjør jeg det uten problemer, gubben verken fester eller drikker så det gjør jeg med venninner og han er barnevakt.
Barna og gubben er livet mitt og storkoser meg.
Men må si at det er stor forskjell på barna og.
Noen barn er veldig krevende andre ikke og så har det litt å si hvordan en takler et krevende eller flere krevende barn og hvor flinke foreldrene er til å samarbeide..
Noen synes at småbarnsperioden er et slit, mens andre koser seg og noen sverger til når de er eldre at det er enklest.
Stort sett synes jeg det er mer hektisk enn slitsomt, men det er klart at enkelte dager innimellom er slitsomme. Når 2-åringen bobler over av sjalusi, minstemann krabber rundt reiser seg overalt, går på trynet og griner annethvert minutt. Eller når en har syk 2-åring, time på helsestasjonen med mini og en dundrende hodepine. Eller brukket fot på eldstemann, kombinert med vannkopper og en nyfødt baby med RS-virus.
Men ungene er min største lykke og stolthet, og jeg ville ikke vært dem foruten for alt i verden.
Det er kjempesitsomt å være mamma. Når snuppa trasser på morgenen, slenger seg på gulvet fordi skoene ikke står der hun satte de fra seg dagen før, ikke vil ha på ytterklær, vil ikke i barnehagen osv. Ettermiddagene er et kapittel de også, men da går vi somregel ut for å frese litt fra oss på lekeplassen.
Nå har jeg akkurat vært sjuk, nå er det snuppa som er syk, det skal sies at det har ikke vært bare, bare. Måtte vekke snuppa for at jeg skulle til legevakten, når vi kom hjem, var selvsagt ikke hun intressert i å sove. Heldigvis er vi ikke syke hele tiden
Jeg har vært "reserve" mor for mine 2 yngre søsken, da mamma var alene med oss og hun jobbet mye så jeg har litt erfaring der også. Greit det er lekselesning, aktiviteter osv osv, men du slipper bleieskift, våkennetter,unger som våkner klokken 6 (våkner de så tidlig så klarer de seg fint alene noen timer) de kan spise selv. For min del så ville mye av slitet i hverdagen min blitt borte om jeg bare hadde fått litt normalt med søvn.
Det er slitsomt innimellom å ha tre barn,- men mest kos og hygge. Lekser og fritidsaktiviteter skal følges opp,- + alt med klær og husarbeid som kommer i kjølvannet av å være flere. Innimellom krangler søsknene endel, og det tapper litt. Av og til er de vanskelige å få i seng om kveldene. Har underskudd på søvn i perioder, og det kan ta på. Jeg jobber 50%, og har derfor mulighet til å få et pusterom i hverdagen, men mesteparten av fritiden går til husarbeid, handling, trening og annet som skal følges opp.
Faste rutiner i hverdagen er med på å gjøre tilværelsen lettre i hverdagen.
Jeg tror det er viktig at foreldre prioriterer egentid innimellom slagene. Da får man mer overskudd til å være med barna sine.
Jeg har som en del andre tunge dager innimellom, men de fleste dagene gode. Ungene er for det meste rolige, selv om storebror stort sett skravler i ett fra han våkner til han sovner og at lillesøster har kommet i sin første trassalder.
Mannen er mye borte på jobb og jeg studerer og hadde inntil i august 60% stilling på ei skole. Nå har jeg tatt perm derfra og jobber som vikar når jeg har anledning. Dette gjør at jeg har mye mer overskudd til ungene enn mens jeg jobbet hver dag.
Og jeg er heldig som har unger som sover 12 timer hver natt. Det gjør at jeg har mange timer for meg selv om kveldene eller sammen med mannen når han er hjemme.
Faste rutiner får ting til å bli enklere her i huset.
Egentid er viktig, veldig viktig.
Noen dager er hektiske, men slitsomme? Nei, ikke egentlig.
Sykdommer og innleggelser har vi hatt vår tørn med, men kan ikke si det var slitsomt det heller, jeg var hos guttungen hele tiden.
Så sant jeg ikke er syk i samme slengen, som har kun hendt en gang.
Men selv om jeg har høy terskel for det meste så forstår jeg at andre synes ting er vanskelig og slitsom selv om jeg ikke synes det.
Synes jobben er mer slitsom faktisk hvis jeg skal sammenligne.
Ja. Men det er utrolig vanskelig. Når skal denne egentiden finne sted? Jeg finner lite tid til det.
Der sier du noe viktig, og en stor årsak til at jeg føler det slitsomt. Toern legger seg greit, hun kan være i seng til åtte. Den andre, derimot. Hun gnager og gnager og slutter ikke med det før tidligst klokken ti, ofte helt til elleve. Og det er jo da jeg skal legge meg. Jeg får aldri tid til å være bare safran. Jeg er mamma hele tiden.
Nå har tenkt litt, og synes ikke det er så slitsomt å ha barn. Det er et stort ansvar, trenger mer planlegging av hverdagen.
Tiden før jeg fikk barn var slitsom den. Ut hver helg, finne ut hva jeg skulle ha på meg i helgen, ikke bruke samme antrekk to dager på rad. Gutter og forelskelse, lekselesing og få med alle aktiviteter. Ikke forlate hybelen før jeg var dusjet og stellt. Spenningen og aktivitetsnivået, nei ungdomstiden var mye mer slitsom, synes jeg da.:o
Noen ganger er det slitsomt, andre ganger går alt som en lek. Det kommer ann på om alle friske, om vi får nattesøvnen vi trenger osv. Det går i bølgedaler. Hvis man oppsumerer så ville jeg si at selv om det er slitsomt i perioder ville jeg for alt i verden ikke valgt annerledes hvis jeg kunne valgt om igjen.
Jeg er ofte en sliten mamma og priser meg lykkelig for at jeg har fått innvilget 20% permisjon. Håper det kan gjøre meg til en mer opplagt mamma for mine barn!
Jeg ville jo heller ikke valgt annerledes med tanke på antall barn, ingen tvil om at det er dette jeg ville. Jeg må se om det går an å gjøre noe med det rundt barna. Tvinge helten til å involvere seg mer i det praktiske for eksempel. Det er jeg som er eneansvarlig for å følge dem opp, han tenker at alt ordner seg for snille gutter som ham. Og det gjør det jo. :rolleyes:
Jeg kan ikke gjøre noe med jobb/studiesituasjonen før til våren, da er jeg ferdig. Så får vi se om jeg henger sammen, og om det er mulig å få til en redusert stilling.
Innimellom synes jeg det er slitsomt. Vi har en vedlig aktiv 1 åring, i tilleggg sliter vi med å få i han mat og han skal nå utredes. Jeg synes det er ganske slitsomt å hele tiden tenke på at han må spise mer og omtrent tvinge i han mat fordi han er liten og tynn.
Jeg har fire barn spredt i en alder fra 20 ned til 4 år
Da barna mine var under 10-12 år skjønte jeg heller ikke helt dette med at det kunne være slitsomt
Det er slitsomt når barna har diagnoser (har to av de)
Det er slitsomt når barna kommer ut for ting/hendelser.
Jeg har opplevd at eldste datteren min har totalvraket en bil.Blitt kjørt i hui og hast i sykebil (jeg var med i sykebilen) til sykehus med et døgn på intensiven.
Det er enormt slitsomt psykisk.Også når samme datter blir utsattfor blind vold, bli vekt klokken to om natten for så å sitte tre timer på Politikammeret
Det er også enormt slitsomt kampen mot PPT,BUPA,skoleverket etc etc når man vil ha gjennomslag for det ens eget barn faktisk har krav på.
Og slike ting kan gjerne ta et til to år.
Det er slitsomt når det andre barnet med diagonser stadig er syk med nesten 40 i feber.
Det er slitsomt etterhvert som alle disse vokser til med forskjellige personligheter, spørsmål om alt mellom himmel og jord.veildning man må gi de som voksenperson,lange samtaler om hvilke valg man bør ta i livet,holdninger man bør ha,etc etc
Jeg syntes ikke det var slitsomt når barna mine var små.Ikke engang da jeg hadde barn på 18 mnd og fikk et til
Skjønte ikke hva min bestemor sa, et barn er som ingen, to er som ti.
Jeg skjønner det nå når barna krever mye mer av meg, både tilstedeværelse i livene deres og til skolarbeid.
Det at barna mine kranger,er uvenner (ja det hender) at de hyler og skriker til meg, det er faktisk ikke slitsomt syntes jeg
Slik er livet. Men alle andre hendelser man kommer opp i, og risikoen er større jo flere barn man har, det syntes jeg er sliitsomt.
Ihvertfall når man ikke er i midten av 20 årene lenger og er i full jobb,Merker det at man har fyllt 40 for to år siden ja
Mine tanker rundt dette, ble langt og sikkert litt uoversiktelig,men raskt skrevet ned
Men ville aldri valgt anderledes, ikke færre barn heller
Slik hadde jeg det før, ja bare på nyåret i år faktisk, trenger ikke gå lenger tilbake.
Men jeg ble "pushet" litt, og hjulpet til å se at det går ann å være borte fra barna innimellom, de har det fint uten mamma littegrann. Og det er viktig å få tid til å bare være litt Aminta ja, det kjenner jeg nå, det gir meg umåtelig mengder energi og overskudd, bare en liten pustepause nå og da.
Så jeg tror det er en viktig del.
(jeg følte bare for å presisere at jeg får energi av å være sammen med avkommet også, det gir meg masse, men det er litt anderledes)
Nå har jeg ikke lest tråden, så jeg vet ikke om den har sporet av i alle retninger, men jeg kjenner meg utrolig godt igjen i hovedinnlegget. Vi er så slitne noen ganger at vi bare sitter apatiske og ser på hverandre når ungene er i seng. Her er det stort sett hurra-hei-og-hopp fra klokka seks-halv sju på morgenen til ni om kvelden hver dag hele uka. Vi har to veldig aktive gutter, de er nok over snittet aktive for normale, friske barn hvis jeg skal forholde meg til barnehagepersonalets uttalelser.
Vi ønsket oss vel i grunnen fire barn, men har tatt ett om gangen og jeg tror ærlig talt ikke at vi har kapasitet til én til. Ikke enda en som setter seg selv i livsfare 50 ganger om dagen og som må passes på hvert våkne sekund. Det greier ikke vi.
Vi var ganske godt voksne da vi fikk barn. Vi har reist, hatt lange søndagsfrokoster i fred og ro, gått mye ut og bare hatt oss selv å ta hensyn til ganske lenge før vi fikk barn. Det er klart jeg savner å kunne reise litt spontant av gårde en helg, lese en bok i fred og ro under en parasoll eller bare gå på kino etter jobb en dag, men aller mest savner jeg egentlig å kunne ha det ordentlig rundt meg og å kunne slappe helt av hjemme. Jeg trenger ikke egentlig barnevakt hjemme for å kunne gå ut, jeg trenger barnevakt borte sånn at jeg kan ha hjemmet barnefritt en dag eller to. Vi trenger hvile og ro, ikke opplevelser akkurat nå.
Jeg ville aldri i verden være ungene mine foruten, men en barnefri helg to-tre ganger i året, DET skulle jeg gjerne ha hatt.
Hmm, lurer på om det ligger noe der.
Jeg har et vennepar som nå er 40 og 42 år gamle og har fått sitt første (og siste, høyst sannsynlig) barn, og de er slitne, helt klart. De synes det er veldig slitsomt, og mye mer enn de hadde tenkt seg.
Men det var kanskje også noe med at de så andre rundt seg (mye meg) som ikke synes det var slitsomt, og da tenkte de vel at de heller ikke ville synes det.
Men jeg begynnte tidlig og er enda ung, så det er en forskjell der merker jeg.
Vet ikke om det er så mye forskjell på begynnelsen/slutten av 20 årene, men mellom 20 årene, og slutten av 30/begynnelsen av 40 årene lurer jeg på om det er en forskjell ja.
Det er slitsomt å ha de så spredt i alder, for ungene krever forskjellige ting.
Med de eldste skjer det vanvittig mye på ettermiddager/kvelder, mens de små da er trøtte og slitne.
Snuppa på 3 er ei ekstremt krevende jente, og sliter oss ut (psykisk!) hver eneste dag.
Hun er ikke som de andre var på samme alder, ikke i nærheten en gang.
Snuppen på 1 år krever lite, men har vært veldig mye syk.
Det tar på å ligge måneder på sykehus. Det er slitsomt for hele familien.
Stort sett bare koser jeg meg med dem, men innimellom baller det seg sånn på at jeg skulle ønske jeg kunne tilbringe en måned eller to ALENE på en øde øy. :nemlig:
Det jeg blir aller mest sliten av er støynivået. Jeg orker ikke bakgrunnsstøy fra radioer som står og surrer når ingen egentlig hører på, jeg synes bakgrunnsmusikk er slitsomt når jeg skal snakke med noen. I det hele tatt er jeg veldig vâr for lyd. Ungene mine er livlige, pratsomme og støyende fra de står opp til de legger seg. De krangler en del og de liker å lage masse lyd når de leker. Jeg tror det er DET som virkelig gjør at jeg er helt gåen når kvelden kommer. Når alle tre snakker til meg på én gang og krever meg, kan jeg nesten få pustebesvær.
Sitter her og er sliten nå, men ikke fordi vi har barn. Nå for tiden er jeg sliten fordi jeg sover dårlig om natten. Våkner i 4-5 tida, og ligger delvis våken fra til morgenen. Mangel på søvn gjør meg litt desperat, jeg kan bli irritabel, og lunta er kortere. Forhåpentligvis vil dette gå over etter hvert. Er 16 uker på vei på mandag, og har hatt dette over en måned nå. Men det må bare gå. To barn skal bli til tre. Det i seg selv har jeg ingen bekymringer for.
Vi har vært heldig og fått to enkle barn til nå. Rolige og harmoniske som babyer. Ingen mageproblemer eller slike ting. Begge to er vant til å sove sammen med meg i perioder, og vi har prioritert ro, trygghet og søvn til alle, foran spesielle rutiner og faste soveregler. Storesøster blir 5 i januar, og lillebror er straks 2,5 år. Svært flinke til å leke sammen og aktivisere seg selv. Selvsagt kan de være høylydte og finne på sprell, men som regel er det ganske greit. Vurderer å ha dem hjemme 2 dager i uka når jeg får permisjon, slik at vi får mer tid sammen alle sammen. Ha dem med til byen, gå turer, og bare ha tid sammen.
Vi har heller ikke barnevakt her. Mine foreldre bor 110 mil unna og mannens 220 mil. Men nå og da får vi jo besøk, og da passer de gjerne barna mens vi drar ut på byen. Ellers gjør vi av og til ting hver for oss. Tror jeg var ute 10-12 ganger i fjor (med alkohol inkludert). Det høres jo nesten utrolig ut synes jeg selv. Men besøk i ny og ne, og noen turer nordover, så benyttet vi jo sjansen.
Jeg har også valgt å jobbe 80% store deler av tida mens spesielt lillebror var/er liten. Det gir meg en fleksibel uke, og vi må ikke stresse hver morgen. Kan levere i 9-10 tida, og da får vi en koselig morgenstund først. Stress er ikke min greie. Føler jeg mister så mye da. Vi har vært heldige og fått plass en barnehage 300 meter fra huset. Jeg jobber 15 minutt unna. Jeg kan jobbe hjemme enkelte dager. Mannen pendler, men er ikke avhengig av oss for å reise til/fra.
Økonomisk sett så innebærer det at jeg jobber 80% tap av ca. 4000 i måneden. Vi merker jo det. Totalt tjener vi helt greit, men det er jo alltid ting som skal betales. Men vi innretter oss etter det.
Så nei - i det daglige er det ikke så slitsomt å ha våre barn. I alle fall ikke slik vi bor og jobber. Det som gjør meg sliten kan være andre krav, mangel på søvn (som nå), mye å tenke på, eller når det er mye å gjøre på jobben. Fredager er vi alltid slitne, samme hva. Sykdomsperioder er også hektiske. Da blir alt plutselig snudd om. Heldigvis er det lengre perioder nå mellom dem. Krysser fingre for at vi slipper sånt før jul.
Så får vi se neste år da, hvordan det blir. Er i alle fall ikke skremt på tanken på tre barn. Den som lever får se.
Monsoon, jeg tror du vet hva jeg syns, men jeg svarer likevel for andre leseres skyld.
Jeg syns også det er slitsomt med barn, men jeg merker at det blir mindre og mindre slitsomt og mer og mer gøy etterhvert som Snupp blir større, mer selvstendig og ikke minst mer verbal. Og - og dette er helt avgjørende - etter hvert som han har begynt å sove skikkelig om natten. Og dette er noe av det jeg mener er det aller viktigste.
Det som hele tiden har tappet mest av mine krefter er søvnmangelen. At man ikke har mulighet til like mye "egentid" som tidligere er også litt slitsomt, men det finner man alltids en vei rundt hvis overskuddet i det minste er på plass. Samtidig så savner jeg aldri tiden som barnløs, fordi det å få barn har gjort livet mitt så utrolig mye rikere. Selvfølgelig så mister man i stor grad mulighet til impulsivitet og fleksibilitet mens barna er veldig små. Men jeg satt senest i går og hørte om en familie som brukte nesten fire uker av sommerferien sin på å reise rundt i Asia. Og det hørtes ut som en helt fantastisk tur.
Etter å ha vært "tobarnsmor" i helgen, så gleder jeg meg til å ha en på "fireogethalvt" og en på "akkuratto" i hus på permanent basis (og satser på at planen min lar seg utføre slik jeg håper, selv om alderforskjellen nødvendigvis blir noe større). Selvfølgelig gjelder det ikke for alle søsken at de trives i hverandres selskap, men jeg tror det vil komme til å gjelde for Snupp når jeg ser hvordan han er når vi har andre barn i hus, helt uavhengig av om de er større eller mindre enn ham. Det er nesten utrolig hvor stor glede disse to har av hverandre, og både jeg og moren til barnet på "fireogethalvt" bemerket hvor enkelt alt plutselig er når disse to er sammen.
For tiden synes jeg ikke det er så spesielt slitsomt, jeg har bare ei jente, hun er to år og jeg synes det er en enkel alder. Det enkleste som har vært hittil, hun var krevende som baby. De dagene hun er i dårlig humør og sutrer mye blir jeg sliten. Blir sliten av å prøve å holde humøret oppe i henne. Men de dagene er det heldigvis ikke så mange av.
Men spør meg igjen om ei uke, da har jeg plutselig blitt trebarnsmamma ... :knegg:
Jeg har 3 barn. De ukene jeg er "alenemor" altså da mannen er ute i nordsjøen så synes jeg hverdagen kan bli litt for hektisk. Men ellers så synes jeg ikke det er slitsomt.
Hverdagen blir bedre og lettere jo eldre dem blir og kan snakke og gjøre ting selv.
Må bare finne ledig tid innimellom til å pleie oss selv og hverandre.
Jeg syns det tidvis kan være slitsomt å ha barn. Vi har 3 av arten, og de er noe spredt i alder, 3- 12. Jeg syns det er mest slitsomt når de er i den alderen at de er avhengig av deg hele tiden. Fra baby til 2 år, ca. Jeg trenger noen pusterom i løpet av dagen, hvor jeg kan gjøre mine ting, ikke behøve å være klar til å serve noen. Det er deilig at den eldste er så stor at hun kan hjelpe til med minstemann når jeg skal lage middag eller gjøre noe annet.
Jeg blir også sliten av å ikke sove natten gjennom, minstemann er eksembarn, og har dårlige sovevaner. Han våkner 1-3 ganger hver natt, og det kjennes.
Vi jobber begge fullt, og mannen har lang reiseveg 3 dager i uken, da er han ikke hjemme før leggetid for minstemann. Disse dagene jobber jeg kort dag på jobb (8.30 - 14.45), også tar jeg det igjen de to dagene mannen har hjememkontor og ansvar for henting/levering.
Dette betyr at det kan bli slitsomme dager for oss voksne, men jobbene våre er sånn, og det er ikke så aktuelt med deltidsstilling for noen av oss (ikke pga økonomi, men pga jobben). Men det går greit, og ettermiddagene blir greie tross endel fritidsaktiviteter for de eldste.
Men jeg syns det må være lov å bli sliten når det går i full fart fra 7 om morgenen til 21 om kvelden.
Bare når hun har de grusomme "vil ikke"-fasene sine. Noe som egentlig er veldig sjelden. Gleder meg til å få det nye barnet og skal ha enda et etterpå.
Tja. Ja og nei. Jeg synes ikke det er slitsomt å ha barn, men det er innimellom slitsomt at man aldri ikke har barn, for å si det slik. At barnet alltid er der, at man alltid må planlegge rundt hans behov og at noen alltid må være der sammen med ham. Men når jeg blir sliten, er det stort sett ett av to: Enten fordi jeg sitter oppe for lenge om kvelden etter at barnet har lagt seg eller på andre måter insisterer på masse egentid og masse voksentid (kjenner godt igjen det Kirsebær sier), eller fordi jeg bekymrer meg for noe som angår ham. De praktiske tingene opplever jeg sjelden som slitsomme, og det å være sammen med ham er bare slitsomt hvis jeg selv er veldig trøtt. Bekymringene og utfordringene regner jeg med at bare blir større etter hvert som han blir større, sånn sett antar jeg at det på mange måter blir mer slitsomt etter hvert som han blir eldre. Frem til nå har det stort sett vært greit, vil jeg si. (Selv om dagen i dag ikke akkurat har vært det mest lysende eksempelet.)
Strandliv bryr jeg meg ikke om, men å kunne ligge på sofaen med en bok hender det jeg savner. Storbyferie prøver mannen og jeg å få til en gang i året omtrent, og vi gjorde det jo ikke oftere før heller - og å sitte oppe og drikke vin kan jeg da gjøre omtrent like ofte som før, bare jeg planlegger litt.
Vi stikker gjerne på restaurant med poden hvis vi ikke gidder lage mat, det har vi gjort siden han var - tja - halvannet? Eller kjøper hentesushi, eller innimellom en pizza på hjørnet. (Dessuten er grovbrød med makrell i tomat favorittmiddagen hans, og det lar seg godt kombinere med at vi bestiller takeaway etter at han har sovnet. ;)) Rene klær må han ha, men det må vi også, så vi vasker uansett klær et par dager i uken. Og rydde gjør vi ufattelig sjelden, og i alle fall ikke noe som ligner kontinuerlig. :knegg: Vi er veldig late, og det har jo sine ulemper, men på den positive siden er vi flinke til å ikke stresse over ting som faktisk ikke spiller rolle (som om det er strøkent i leiligheten).
Jeg savner aldri poden, jeg. :flau: Jeg synes det er både hyggelig og morsomt å være sammen med ham, og jeg er skrekkelig glad i ham, men om han er hos besteforeldrene eller jeg er bortreist, så savner jeg ham ikke. (Og det er ikke så mye som tyder på at han savner oss, heller.)
Jeg syns ikke livet slik det er nå, er spesielt slitsomt. Men så savner jeg ikke å ligge en hel dag på stranda eller dra til storby med gubben, heller.
Da vi var barnløse hadde vi ikke mer energi. Dersom jeg ikke hadde hatt barn, ville jeg brukt mye mer tid på jobben min.
Det det går utover nå, er husarbeidet. :o
Jeg flesker meg heller på sofaen og slapper av, enn å skrubbe og skure.
Ja, jeg innrømmer gjerne at det tidvis er slitsomt. Vi ønsket oss forsåvidt å få barna tett, men drømte jo ikke om at vi skulle få tre barn i løpet av to år. Iblant har jeg vært så dønn sliten at jeg har grått mine modige tårer og ikke fattet hvordan jeg skulle klare å komme gjennom dagen, kanskje spesielt i perioden da M var hjertesyk og det var mye sykehusinnleggelser. Men også i den vanlige hverdagen har jeg mange ganger vært kjempesliten, og hatt konstant dårlig samvittighet fordi jeg har følt jeg ikke har strukket til verken på jobb eller hjemme. Kan godt understreke at jeg ikke ville vært ungene foruten whatsoever, men det mener jeg bør være unødvendig å påpeke i denne sammenheng.
Nå begynner det å hjelpe litt siden de minste begynner å bli litt større, bare det at de er store nok til å forstå at man må vente på tur og at mamma ikke kan dele seg i tre hjelper mye. Uansett, jeg skammer meg ikke det minste over å erkjenne at tilværelsen som småbarnsforelder tidvis kan være veldig anstrengende. All ære til dem som måtte føle det utelukkende er en dans på roser og lekende lett, men der er altså ikke jeg.
