Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
10 måneder etter fødsel fant foreldrene ut at de hadde fått med seg hver sin datter hjem. De har nå bestemt seg for å bytte tilbake til sitt biologiske barn innen året er omme.
Min umiddelbare reaksjon er jo at det er helt vilt å bytte tilbake. Det er jo barnet de har blitt glade i, tatt vare på og elsket, ikke genene. Ikke pokker om jeg frivillig hadde gitt fra meg et barn jeg hadde trodd hele dets liv var mitt. Da håper jeg heller at jeg kunne fått et godt forhold til de andre foreldrene slik at vi likevel kunne deltatt i hverandres liv.
Når det er gått så mye som nesten ett år, høres det også for meg absurd ut å bytte tilbake. Hva med barnet, som er såpass gammelt og oppegående at det kjenner sine foreldre og sin familie? Når det er sagt så tror jeg jeg hadde blitt gal av å tenke på at der ute var det noen andre som hadde mitt genetiske barn, barnet jeg hadde båret i magen i 9 mndr og som var en del av meg. Jeg hadde nok helt klart ikke byttet tilbake, men hele saken er grusom og så vanskelig å sette seg inn i at jeg blir kvalm. :(
Jeg ser Sitronens poeng, men jeg tror faktisk at jeg ville byttet. Det ville uansett være i begge parenes interesse å holde kontakten og sørge for en myk overgang osv.
Min første tanke er at jeg ikke hadde klart å levere fra meg den ungen jeg hadde hatt så lenge. Uansett gener, så er jo det den ungen jeg hadde tatt til meg som min, og blitt knyttet til. Det andre barnet, som genetisk da hadde vært mitt, er jo et barn jeg overhodet ikke hadde noe forhold til...
Oi, litt av et dilemma.. Jeg er sannelig ikke sikker på hvordan jeg ville reagert i en slik situasjon. Det er jo sant som du sier, Sitron, at man i løpet av ti måneder jo har rukket å knytte sterke bånd til det barnet som ikke er ens eget og at det må være utrolig vanskelig å skulle levere det fra seg. Samtidig må det være vondt å vite at noen andre har ditt barn, som er laget av deg og din mann, vokst i din mage og bærer dine egne gener. Ufattelig at slikt kan skje i 2007 egentlig, og jeg har full forståelse for at de søker erstatning. :nemlig:
Jeg kan ikke skjønne at jeg skulle klart å gi fra meg barnet mitt, så jeg tror ikke det nei.
Men jeg ville helt klart satset på god og tett kontakt med den andre familien, og mitt biologiske barn.
Skjønner ikke helt hvordan dette er mulig. De to gangene jeg har født har jeg ikke vært fra barna et eneste sekund. Veiing foregikk på samme rom som jeg var og pappan var med bort til vekten som var max 5meter unna. Båndet de fikk rundt håndelddet ble satt på rett etter veiing..
Barna var aldri ute av mitt synsfelt den lille stunden vi var på sykehuset!
Min første er som snytt ut av nesen på pappan og 2.mann ser selv jeg at likner på meg.:nemlig: Ingen tvil her ihvertfall.
Helt forferdelig at sånt kan skje. 10 måneder er lenge. Min første tass kunne gå da han var 10 måneder. Da pappan kom hjem fra jobben løp han han i møte hver bidige dag. Tenk om han plutselig skulle bytte han med en annen! Nei, gud bedre.. :(
Flere steder i verden er det fremdeles helt vanlig å ha barna på fellesrom bak en glassvegg der alle foreldrene kan fint stå på utsiden og beundre sine nyfødte.
Dette er en tragedie, først og fremst for barna. Jeg får frysninger når jeg tenker på hva dette gjør med tilknytningen deres. Det må jo få følger for dem psykisk/mentalt resten av livet uansett hva foreldrene velger å gjøre.
Jeg aner rett og slett ikke hva jeg hadde gjort som forelder.
I følge en psykolog som ble forelagt denne problemstillingen i nettavisen var byttingen verre for mødrene, enn for barna siden de er så små.
Jeg aner ikke hva jeg hadde gjort? jeg ville uansett ønsket å ha tett kontakt med det andre foreldreparet slik at jeg kunne følge med på og ha kontakt med det andre barnet.
Det virker som disse to parene hadde fått til en god dialog og blitt enige.
Jeg tror absolutt jeg ville byttet tilbake, men fortsatt å ha kontakten med den andre familien over tid, forhåpentligvis resten av livet. Den største grunnen til at jeg ville byttet er at jeg tror barna, når de ar gamle nok til å forstå, vi undres over hvorfor det ikke ble gjort. Tor jeg da.
Ja, jeg har tenkt på dette og anser det som den største grunnen til evt. å ha byttet tilbake. Men jeg tror også at om man er åpen og ærlig med barna fra begynnelsen og de får lov til å regelmessig treffe sin biologiske familie, at slike problemer kan unngås.
Ja, det kan tenkes. Men biologiske bånd er sterke, og når det ikke er en åpenbar grunn for at de ikke kan opprettholdes så tror jeg også psykologene mener det beste er å bytte. Hvertfall så lenge barna fortsatt er små.
Det betyr ikke at jeg mener adoptivforeldre og barn ikke får den samme tilknytningen, men der ligger det et ganske annet grunnlag for at det ble løsningen for barna.
Forbyttingar har skjedd i Norge og, i "gamle dagar". Etter å ha snakka med nokon som endeleg har funne tilbake til rette familien etter mange, mange år som forbytta (og dei mistenker at foreldra visste tidleg kva som hadde skjedd), er det ikkje tvil om kva eg ville gjort, nei.
Jeg mener å huske en annen sak der det ene paret lyktes med å både få tilbake sitt eget barn (det biologiske) og fikk beholde det andre fordi de andre ble dømt til å være uskikkede foreldre. Ganske horribelt for de andre.
Jeg ville ikke byttet bort lillegutt nå, i en alder av 19 mnd, det er ihvertfall sikkert. Men jeg ville helt sikkert gjort det før 4-5mnd. 10mnd? Jeg tror kanskje jeg ville ha byttet, av hensyn til barna. Det er jo foreldrene det er tøft for. Samtidig er jeg enig med Sitronen at biologi er oppskrytt.
Dersom noen kom og fortalte meg guttungen ikke var mitt biologiske barn allikevel, da han var ett år, så hadde jeg tviholdt på ham. Ikke snakk om at jeg kunne gitt fra meg barnet mitt, selv om jeg fikk mitt biologiske barn i bytte. Det er jo han jeg elsker. No way. Min mann er enig. Det er ikke biologien som bestemmer følelsen. Og tenk hvordan det er for barnet! Nei, sorry, vi er visst ikke foreldrene dine allikevel. :eek:
Ifølge min psykiatervenninne går det antagelig bra.
Så lenge barna har fått en hovedtilknytningsperson den første tiden, slik at de har lært det å knytte seg til noen, kan tilknytningen overføres til andre. Problemer kommer først når de blir tatt vare på av flere forskjellige, slik det skjer på barnehjem.
Hva jeg ville gjort selv? Aner ikke. Det ville vært forferdelig å gi fra seg barnet sitt, men samtidig også umulig å vite at det barnet jeg fødte var et annet sted. Heldigvis er problemstillingen bare teoretisk for meg.
Det er litt for enkelt å si klart ja eller nei til dette. Det er en fortvilet situasjon for alle parter.
Om parene har fått kontakt seg i mellom og ikke bytter umiddelbart så synes jeg de får gjøre det som føles best for dem. Det er ikke som de bytter samme dag som de fant det ut.
For barna tror jeg det er langt bedre å bytte nå enn senere.
Jeg husker når jeg var liten at jeg ofte skulle ønske at jeg var forbyttet på sykehuset og at noen kom og sa at jeg skulle få nye foreldre;)
... eller at broren min var forbyttet på sykehuset slik at han ble byttet ut:D
Men egentlig ville jeg nok blitt fra meg om mamma og pappa ikke hadde vært mamma og pappa likevel.
Jeg ville nok hatt store problemer med å bytte tilbake ja, men det er så vanskelig å sette seg inn i problemstillingen at jeg ikke vet hva jeg ville gjort:confused: Ja takk begge deler??
Det er hvertfall godt at det ikke skjedde enda senere, er det første jeg tenker.
Kan ikke se at jeg hadde klart å levere fra meg ungen,men så klarer jeg ikke helt å se at jeg hadde orket at noen andre skulle hatt mitt barn heller.
Hadde det vært en mulighet å ha en veldig nær kontakt med det andre paret, og ha en god overgang og fortsatt med kontakten så tror jeg det hadde vært det beste.
Jeg klarer ikke helt å se sammenligninen med adopsjon heller, for her har noen somla bort ungene, ingen har gitt de fra seg frivillig/blitt fratatt omsorgen.
Min umiddelbare tanke er at det ikke ville falt meg inn i mine villeste drømmer å bytte bort Snupp. Men så har vi da aldri tvilt på at han er vår. Hvis noen hadde kommet og hevdet noe annet så ville jeg kjempet med nebb og klør for å beholde ham. Det er jo han jeg er glad i.
Men jeg vet jo ikke hva jeg hadde tenkt i situasjonen, siden jeg aldri har vært der. Uansett tror jeg at jeg ville strukket meg ekstremt langt for å få et godt og nært forhold til den andre familien.
Aldeles grusomt! Med en ettåring hjemme, kan jeg ikke forestille meg å skulle gi henne fra meg, skulle det vise seg at hun ikke var min.
Ellers så tror jeg dette er en slik sak der ting kanskje vil sette større spor hos foreldrene enn hos barna. Det er da mange barn som kommer til sine adoptivforeldre i 10–12-månedersalden, er det ikke, og det bruker da å gå greit, gjør det ikke?
Som mor ville jeg garantert fått varige mén, ikke minst dersom jeg anså den andre familien for å være mindre skikket. En ting er nå hvis den andre familien hadde vært en Skilpadda-, Polyanna- eller Maximilla-familie. Da kunne jeg vel kanskje klart å få sove om nettene, men hva om den andre familien var Bølle-familien eller Røyker i stua og er rasister-familien eller Drikker masse øl på formiddagen og krangler hver dag-familien? Hvordan kunne jeg da ha gitt fra meg Blobben til dem? Eller levd godt med å vite at BiologiskBlobben bodde der?!
Jeg er veldig, veldig glad for at det ikke er rom for tvil om at våre unger er våre unger, for et slikt valg vet jeg ikke hvordan jeg skulle overlevd, rett og slett.
Jeg tror jeg ville ha byttet. Men såklart med en myk overgang. Ikke bare tatt den andre ungen og dratt liksom..
Barn er jo tilpasningsdyktige, og jeg tror ikke det vil være problematisk for barna og knytte seg til de biologiske foreldrene når de er under 1 år. Det er nok verre for de voksne.
Det tenkte jeg på også. En ting var hvis den andre familien ga en god magefølelse, men hva om det var motsatt. Grøss!
Tror uansett man ikke kan gå gjennom noe slik uten varige mén, hvertfall ikke som forelder.
Det aller aller beste i denne saken hadde vel kanskje vært at man ikke hadde oppdaget det noensinne, jeg hadde gjerne levd lykkelig i min uvitenhet her tror jeg.
Dere som sier dere ikke ville byttet, men holdt kontakten med det andre paret ser ut til å ta det forgitt at dere ville komme overens med dem.
Det er vel lite sannsynlig at du vil være enig i barneoppdragelsen for eksempel. Hadde dere klart å sitte på sidelinjen og se deres biologiske barn bli oppdratt feil etter deres syn?
Jeg mener ikke dermed at det riktige hadde vært å bytte. Jeg aner ikke hva jeg hadde gjort.
Jeg sitter og nikker mens jeg leser Teofelias innlegg::nikker:
Det virker som en aldeles skrekkelig situasjon å komme opp i . Som både adoptivmor og biologisk mor vet jeg jo at dette med gener spiller null rolle for følelsene du har for barnet, men hva som er rett å gjøre i et sånt tilfelle vet jeg virkelig ikke.
Det er en tragedie, men personlig tror jeg ikke jeg hadde klart å bytte. Barnet jeg fikk med meg hjem fra sykehuset ville jo vært datteren min selv om jeg ikke var hennes biologiske mamma.
Er blod allid tykkere enn vann?
Det er vel her FP ser ut til å være splittet, for en gangs skyld. Jeg mener definitivt at gener i det lange løp er temmelig irrelevant når det gjelder familie.
Jeg er enig med deg. Helt til jeg ser for meg Temmerns og mitt lille barn som er hjemme hos en annen familie. Da forsvinner fornuften til fordel for følelser.
Jeg er også helt der at jeg nok kunne ha tenkt meg begge to. Men så var det den andre familien, da... Som også har et barn de er blitt glade i. Hvis de hadde ønsket å bytte så ser jeg ikke bort fra at jeg skulle gjort en temmelig heftig innsats for å sikre meg begge. Jeg får sår i hjertet av å tenke på at noen overhodet evner å kunne gi fra seg et barn de har kjent i nesten et år.
Teofelia sa akkurat det jeg mener om saken. Da jeg leste om den første gang fikk jeg frysninger og ble småkvalm da jeg prøvde å sette meg inn i hvordan det må være.
Og blod er ikke alltid tykkere enn vann, nei. Klart at gener spiller en rolle, men jeg tror at oppvekst, familie og samhold spiller en like stor rolle. Jeg har en bror som i teorien er min halvbror, men som i praksis aldri kommer til å være noe annet enn "hel"-bror. Jeg ser jo det at det er noen gener som vi ikke har til felles, men det betyr nix og nada for forholdet vi to har.
Så absolutt er det det. Men ingen oppegående foreldre vil vel være helt upåvirket av dette og velge å bytte barna uten å engang kjenne et eneste stikk. Jeg husker jo bare hvor stor del av livet mitt Camilla var da hun var nesten et år gammel, jeg levde jo for ungen (og gjør jo selvsagt det enda). Det å bare plutselig skulle sende ungen vekk og kanskje ikke se henne mer ... Nei fy faen.
Det blir på en måte feil perspektiv. Se for deg ditt nåværende eksisterende barn hjemme hos noen andre. Det er jo det barnet du har følelser for. Det barnet du kjenner. Det barnet som evt. vil være hos noen andre vil være helt fremmed for deg. Å se for seg "sitt eget barn" må jo være ut fra det man kjenner.
Det verste scenariet her måtte jo være at det andre foreldreparet absolutt ville bytte, men ikke én selv. :(
Nei jeg vil ikke tenke mer på dette i dag tror jeg. Er trøtt og emosjonell nok som det er. Skal bestille merkelapper i dag til å ha på saker i barnehagen. Spare 5-10 av dem og ha med på barsel tenker jeg.
Nei det er ikke det jeg sier heller, det finnes verre valg enn dette, selvsagt. Jeg bare synes det høres ut som om du ser litt lettvint på dette, men det gjør du jo selvsagt ikke.
Dette er vanskelig å si noe om når man ikke har vært i situasjonen selv, men jeg tror jeg ville ha gjort veldig mye for å overtale den andre familien til at vi kunne opprette et slags kollektiv i noen år i alle fall. Og så tatt det derfra med god hjelp av fagfolk.
Jeg ville nok ha følt behov for å få en tilknytning til den andre familien, slik at jeg i det lange løp i alle fall kunne ha fungert som en nær tante til barnet som jeg ikke skulle beholde. Eller noe.
En ting er jeg i alle fall 100 % sikker på: hadde vi oppdaget i dag at Frøkna på 5,5 ikke var vår, hadde vi aldri, aldri byttet. Jeg kunne (i teorien) gått med på å vurdere et bytte hvis det var snakk om en ettåring, som ikke kommer til å huske noe av sitt første hjem når hun blir eldre, men jeg hadde aldri, aldri vurdert å bytte hvis det var en femåring det var snakk om. Da tror jeg vi virkelig snakker traumer og en vanskelig oppvekst.
Og jeg tar det for gitt at ingen tror at dette betyr at jeg er mindre glad i Blobben enn i Frøkna.
Situasjonen disse foreldrene har kommet opp i er jo helt grusom. :neiognei:
Min første tanke var at jeg ville hatt begge barna og dette hadde skjedd meg. Det går selvfølgelig ikke. Valget da er ikke vanskelig, blod er tykkere enn vann. Jeg kunne aldri fortsatt på samme måte når jeg visste at barnet jeg hadde båret i ni måneder var hos en annen familie.Mitt barn. :nemlig:
Men jeg hadde nok hatt et sterkt ønske om å beholde kontakten med barnet jeg hadde trodd var mitt i ti måneder.
Tanken på at noe sånn kan skje var grunnen til at jeg og mannen fulgte nøye med når babyen fikk navnebånd. Jeg slapp ikke babyen av syne før jeg var sikker på at jeg kunne kjenne de igjen. Da jordmor løp ut med minstejenta var mannen tett bak.
Jeg vet sannelig ikke hva jeg hadde gjort.. Tror jeg hadde gått rundt med en sorg i meg uansett hva jeg hadde gjort. På den ene siden sorgen over at mitt biologiske barn er hos noen andre, på den andre fortvilelsen over å gi fra meg det barnet jeg er blitt knyttet til... Men i det lange løp, så tror jeg kanskje at et bytte ville være det beste for alle parter.
Jeg tenker litt annerledes enn de fleste i tråden, merker jeg. I ditt tilfelle, så ville Camilla vært hos noen andre, og du hadde en annens barn. Selvfølgelig ville du ha Camilla tilbake! :nemlig: Man utvikler selvfølgelig følelser for dette andre barnet, men barnet er likevel ikke Camilla.
Men for meg har hun jo vært Camilla i nesten ett år, det er jo det som blir så vondt. Det er HENNE jeg har de sterke følelsene overfor, det er henne jeg kjenner. Det andre barnet blir jo på mange måter totalt ukjent selv om det var det som var i magen min. Men jeg ville nok kanskje ha byttet så lenge barnet var så lite, selv om det hadde ødelagt meg totalt. Jeg hadde savnet henne sånn at jeg hadde ... Ja jeg klarer ikke å tenke på det engang. Men hadde jeg fått vite det NÅ, når hun er 4 år gammel, hadde jeg aldri ALDRI klart å bytte. Aldri! Hadde du?
Jeg kan ikke vite det før jeg er i den situasjonen selv. Helt umulig. Jeg kan, sånn teoretisk, tenke meg til at jeg ville valgt kjøttet og blodet. Mye pga det emm sier.
Men det hadde vært grusomt å skulle gi bort ett barn. Og dersom den andre familien ikke var noen jeg ønsket skulle ha barnet mitt... hjelpe og trøste.
Jeg tror jeg ville ønsket å få mitt eget barn, ja. Aller helst ville jeg vel hatt begge to. Det ville vært fryktelig å gi i fra seg ett barn man i 10 måneder trodde var sitt, men tanken på at "mitt" barn bodde hos noen andre ville vært uutholdelig.
Så jeg tror nok at jeg ville gjort som disse foreldrene, fått til en myk overgang og byttet unger.
Jeg kunne aldri i verden ha gitt fra meg lillebror. Men jeg hadde sikkert ønsket å møte det barnet jeg har båret på og født. Jeg tenker på barna jeg da, det må d være traumatisk å bli byttet på denne måten. Lillebror på 7 mnd vet utmerket godt hvor han hører hjemme, og å sende han til fremmede mennesker, nei, det hadde jeg ikke gjort.
Dette er vel en sånn ting man ikke vet før man faktisk er i situasjonen, men jeg tror at jeg ikke ville byttet. Uansett er det en tap/tapsituasjon. Alt gjør vondt.
Jøss. Å bytte etter så mange år vil nok skade mer enn det gagner. Jeg skjønner heller ikke de foreldrene som orker det. Jeg kunne aldri gjort det NÅ, etter 4 år. Aldri i livet.
Jeg kan forresten tenke meg et om mulig enda verre scenario.
Barna er byttet om som beskrevet ovenfor, men det ene barnet dør av sykdom eller i en ulykke i løpet av disse første månedene. Det andre foreldreparet finner så ut av ombyttingen og vil ha sitt biologiske barn tilbake. Ditt biologiske barn lever altså ikke lenger, så du får ingenting "i bytte" for å gi fra deg barnet du trodde var ditt eget. Hva da?
Fy F, jeg kjenner hjertet krympe seg bare ved tanken. :(
Huff ja, det er mange scenarioer som er så grusomme at jeg ikke orker å tenke på dem. Skjønner ikke hvorfor jeg av og til må pine meg selv med å tenke på slike fæle ting.
Helt forferdelig uansett, og jeg klarer ikke å bestemme meg for hva som hadde vært best/verst.
Det som blir det viktigste, er jo at begge foreldreparene er enige.
Det hadde vært forferdelig vanskelig om ett av parene var bestemt på å bytte, og det andre paret motsatte seg det voldsomt. :(
Jeg tror helt klart jeg ville byttet når barna er så små. Men det ville nok ikke vært uten sterke følelser. Jeg mener også at det blir vanskelig å forklare det til barna når de blir større, og ettersom barna er så små at det ikke er noe særlig traumatisk for dem ennå, så tror jeg at jeg ville vært glad for at det ble oppdaget så tidlig og at begge barna har kjærlige foreldre som innvilger et bytte.
En fire-fem-seks+ åring ville jeg selvsagt aldri vurdert å bytte tilbake.
Jeg har ikke lest alle svarene her, men min umiddelbare reaksjon er at ja, jeg ville byttet. Selvsagt ville det vært grusomt siden man har blitt glad i barnet, men jeg tror ikke jeg ville klart å leve med tanken at mitt biologiske barn måtte vokse opp hos andre.
Hva når barnet blir eldre? Hvordan forklarer man at man heller ville beholde "feil" barn? Og hvor mye husker egentlig babyer som er 10 måneder når de blir eldre?
Vesla her var navn og lappelaus ei stund på sjukehuset.
Ho blei født på fødestue her og der brukar dei ikkje navneband (små forhold ja ;) ), men når ho var 2 dagar måtte me reise på sjukehuset pga høg bilrubin. Ho blei lag i lyskasse med ein gong me kom ned. Var å amma ho ein gong på vaktrommet der, og neste gong ho skulle ha mat kom dei med ho på rommet og barnepleiaren som bar ho blei ganske forferda fordi ho ikkje hadde band på seg, strengt forbudt. Heldigvis hadde ho eit fødselsmerke så eg visste heilt sikkert at ho var vår, pluss at me kjente ho jo ganske godt da :jupp:
Helt enig!
Men jeg ville veldig gjerne flyttet i samme 2-mannsbolig som de andre foreldrene, og fått profesjonell støtte til samarbeid - ville klart fått en automatisk sterk tilknytning til mitt biologiske barn. Det burde vært den eneste løsningen. Så kunne man vurdert å bytte barn etterhvert, med barna informert. :nemlig:
Jeg tror rett og slett ikke jeg kan ta stilling til hva jeg ville ha gjort i en situasjon som denne. Det er så mange ting med i bildet som vi ikke kan forstå eller sette oss inn i før vi har opplevd det selv. Det hele er så tragisk!
Min første tanke var også omtrent dette. Noen andre har MITT barn, jeg vil ha det tilbake! Men jeg ser helt klart at dette ikke er bare bare. Jeg glemte i farten å ta med i beregningen at jeg jo til nå hadde trodd at det var mitt eget barn jeg hadde, og da blir det straks mye vanskeligere.
Et håpløst valg.
Jeg tror heller ikke at biologi er avgjørende, og jeg tror heller ikke at det nødvendigvis hadde vært et traume for barnet i en alder av ett år (se på adoptivbarn), men tanken på at mitt barn er der ute et sted og at jeg ikke får være mamma for mitt eget barn, den tanken virker også grusom på meg.
Jeg tror barnet tar det veldig lett, de store traumene får en ettåring nok ikke av noe sånt. Jeg tror det kan bli mye vanskeligere og tøffere å forklare situasjonen til barnet når barnet er 16. Mange adopterte tenåringer kommer jo i en fase der de er veldig nysgjerrig på de biologiske foreldre, og ikke rent få ønsker å finne/oppsøke den biologiske familien. Så biologien har noe å si, for ganske mange. Og å da måtte forklare hvorfor man da valgte å ikke ta imot sitt biologiske barn, når man visste om feilen som har skjedd og har mulighet (i motsetning til de som gir barna til adopsjon) til å leve et godt liv med barnet, det tror jeg blir tøft.
Jeg vet ikke. Jeg tror biologien ER viktig, selv om mange kimser av det og sier det ikke spiller noen rolle. Jeg tror i en sak som denne spiller det en rolle. Og jeg ville vel heller gjort det lettere for barna og vanskelig for meg selv, ved å bytte tidlig. Barna har hatt det fint de første månedene i deres liv, har snille og kjærlige foreldre, og tar vel ikke skade av et bytte.
Helt enig med Olympia her. Biologien ville ihvertfall for meg vært viktig, selv om jeg ikke hadde hatt barnet mitt hos meg fra begynnelsen, tror jeg at jeg automatisk hadde hatt følelser for mitt biologiske avkom som jeg har båret på og født.
Ville du da likt å visst at ditt biologiske barn er hos disse foreldrene? Dessuten er de fleste foreldre omsorgsfulle og snille. Det er i hvert fall et overveiende flertall av dem. Og sist men ikke minst har ikke mitt personlige inntrykk av disse foreldrene egentlig noe med saken å gjøre. Det er ganske mange mennesker som jeg ikke er på bølgelengde med som er gode foreldre til sitt barn. Det blir opp til noen andre å bedømme.
Jeg vet faktisk ikke hva jeg ville gjort.
På den ene siden ville jeg byttet, på den andre siden ikke.
Det optimale ville for meg å kunne beholde begge barna, men det sier seg sev at det er så godt som umulig.
At jeg på den ene siden ville byttet kommer av biologien, ikke for min del, men for barnet sin del. Det kommer en dag hvor sannheten skal frem, og hvordan da klare å forlare et barn at man valgte eller ikke valgt det.
Verste vil jo være å forklare hvorfor man valgte bort sitt biologiske barn til barnet.
Grunnen for å ikke bytte vil jo være av egoistiske hensyn, jeg hadde hatt veldig problemer med å gi fra meg barnet jeg hadde elsket i 10 mnd.
Dette viser vel forhåpentligvis at det er fire fornuftige voksne man har å gjøre med her.
Hva ville jeg ha gjort selv? Det aner jeg rett og slett ikke. Min første reaksjon er at jeg ville ha byttet. Men, sikker er jeg ikke. Jeg tror jeg hadde følt at jeg hadde gitt fra meg barnet mitt uansett hva jeg hadde valgt.
Huff, for en situasjon. Jeg mener at sosiale bånd er viktigere enn biologiske bånd, men i en situasjon som dette er det jo ikke bare det jeg mener som spiller inn. Det er mye som tyder på at biologiske bånd er svært viktige for folk flest (å se et par episodet av Tore på Sporet gir i hvert fall det inntrykket, og at "pater est"-regelen er rokket ved i barneloven(?) peker også i den retningen), og barnet og omgivelsene vil jo preges like mye av det som av hva jeg tenker. Og så ville det jo være underlig å vite at barnet jeg bar i magen er hos noen andre.
Jeg tror at jeg i grunnen tror jeg ville forsøkt å bytte tilbake fordi det på sikt antagelig ville være det beste for barnet (gitt at de er så små som i denne saken) - selv om det forekommer meg komplett umulig når jeg tenker på min egen 7 månedersgutt. Men i så fall med en lang overgangs/prøveperiode. Og på bakgrunn av at den andre familien ikke er helt på trynet. Det aller beste ville jo selvfølgelig vært å starte et bofellesskap.
Dette ble helt håpløst å forholde seg til kjenner jeg. Går og legger meg jeg tror jeg. Og velger å IKKE tenke på at lillesøster overhodet ikke ligner verken meg eller manneslasken. :knegg:
Helst ville jeg vel hatt begge barna tenker jeg.
Da jeg tenker tilbake på den tiden der ungene her var nesten et år så hadde jeg ikke klart å bytte bort noen av dem. til det var båndene til dem altfor sterke. så for min del tror jeg nok de sosiale båndene har vært sterkere enn de biologiske.
Men på den andre siden så hadde det ikke vært lett å vite at en hadde et biologisk barn som bodde en annet sted eller. så uansett hva en velger så tror jeg ikke det er lett, tror en uansett vil føle en sorg.
Er 100 % sikker på at de 4 barna vi har her i huset er mine og min mann sine, så jeg er glad for at jeg aldri vil komme i en sånn situasjon.
Jeg ville helst hatt begge barna, men regner med at det ikke hadde gått. Da hadde jeg villet ha mitt biologiske barn. Da er jeg sikret i fremtiden at ingen kan komme og hente barnet om noe skulle skje.
Om de velger å oppdra barna isammen, så er det mange ting i fremtiden som kan gjøre at det skjærer seg. Det ene paret kan gå fra hverandre, en part kan dø så en gifter seg igjen og kanskje flytter. Det ene barnet kan dø.
Om f.eks det ene barnet dør, hva skjer da om de ikke har sitt biologiske barn? Da kan det jo hende at de som mistet "de andre sitt barn" tenker at de vil ha sitt biologiske barn tilbake.
Vet ikke helt hvordan rettsystemet er i Tsjekkia, men jeg tror ikke jeg hadde følt meg trygg for ikke å miste barnet mitt om jeg ikke hadde hatt mitt biologiske.
Tror kanskje likevel at jeg ville ha byttet, for hva er egentlig 10-12 måneder opp mot resten av ens liv? Hva med barna - når de blir så store at de forstår? Vil de lure på hvorfor mor og far ikke byttet dem tilbake...? Likevel, så er det jo klart at barna og foreldrene på så "få" måneder har knyttet seg sterkt til hverandre, slik at overgangen måtte bli myk - og de involverte burde ha tett kontakt videre i fremtiden.
Uff, nei - jeg synes det er utrolig vanskelig å svare 100% når jeg ikke er i den samme situasjonen selv - og heldigvis for det gud forby.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
