Jeg har altså reist nordover igjen. Hjem til Vesterålen, hjem til ho Mor for å sitte ved senga hennes. Det er vel egentlig et dødsleie, og jeg er så inderlig, inderlig glad for at jeg har reist opp hit igjen. Det er ikke så lenge siden sist jeg var her, og ho Mor var nokså tilstede med meg mens jeg var her da. Vi fikk tatt avskjed da, selv om det var med oppmuntrende ord og "Til sommeren når jeg kommer hjem igjen så..."
Hun er mye mindre tilstede nå. Jeg sitter ved senga, holder henne i hånden, stryker henne over kinn som er rynkete og med en hud så tynn, så tynn. Jeg gir henne drikke, mater henne og holder igjen i hånden. Jeg snakker med henne, forteller at jeg er der, at vi er glade i henne, at det er lov å gi slippe nå. Innimellom kommer ord og setninger jeg kan skjønne. "Skynddæskynddæskynddæ!" "Mor, hverm er det som skal skynde seg?" "Du!" "Hvor skal jeg skynde meg?" "Må skynd dæ å gå heim!"
Mor har ropt på mammaen sin, på broren sin som druknet i brønnen da han var bare barnet, på mammaen min, på meg... Det er så sårt, og samtidig så inderlig og uendelig godt å få være her nå. Jeg får ikke fulgt henne hele veien til livets slutt. Jeg får bare følge med til i morgen.
Men det er godt å sitte der ved siden av, jeg finner ro i det og jeg får tenkt masse. Ho Mor og han Far var de første som virkelig ønsket meg velkommen til verden. Mamma hadde så stor kjærlighetssorg at hun maktet ikke. Men Mor og Far - de var der for meg. Far har gått føre, nå er det Mor sin tur til å følge etter.
To hender. En hånd midtveis i livet, en hånd ved livets slutt.
Jeg sitter her og tårene renner...for deg som sitter og er så trofast med din Mors side, og for meg som fikk tilbake sterke minner om et annet dødsleie hvor jeg selv satt og holdt en lik hånd og gråtende sa at det var i orden at hun dro og at Morfar ventet på henne.
Jeg er med deg i hjertet Bobbelur, med hele hjertet!
I morgen er siste stund med henne. Onkel og jeg har avlastet min tante mens to av ho Mors andre barn er på ferie (deriblant min mamma), men i morgen reiser vi begge hjem.
Over kveldsmat hos tante sa onkel at han i dag hadde innsett at i morgen er siste gang han ser mamman sin. Jeg tenker det kan bli tøft for oss begge. Siste timene med henne tar vi sammen.
Jeg har ro. Det er trist at det tar tid for henne å dø, men det er ro i å være sammen med henne. Onkel og jeg har delt disse dagene og vi har fått en egen galgenhumor. Måten ho Mor rister på hodet for å si nei, når hun fikk beskjed om å svelge det hun hadde i munnen og åpnet det ene øyet for å SE på onkel...
Det har vært uendelig godt. Minnene jeg tar med meg fotografisk er kun av hender, ikke av ansiktet. Ansiktet har jeg likevel mange bilder av.