Slik jeg ser det, er det ingenting i veien for å skrive ned sine tanker og følelser, men jeg synes kie skriver noe veldig viktig her. Tankene og det at du tenker "ditt" kan veldig ofte vises utenpå i form av kroppsspråk, og akkurat det bør man være veldig forsiktig med.
Jeg synes ikke det er det minste trist å tenke på denne gutten som glad og fornøyd koser seg med det beste (?) han vet. Det er analyseringen jeg ikke liker, studeringen av måten han spiser på (og hvorfor det, om jeg tør spørre? Hvorfor la man merke til denne gutten i utgangspunktet?), samt blikket man skjenket moren, måten man tolker smilet hennes på.
Man kunne jo tolke det slik: Gutten er på kjøpesenter med mamma, og har fått lov å bruke sine oppsparte lommepenger på akkurat det han ville? Det har som sagt litt med egne holdninger å gjøre, de som ligger til grunn for hvordan man tolker og oppfatter ulike situasjoner.
Du har ikke skrevet at du har dømt noen, det er vel ingen som har skrevet det rett ut her, vel? Selv ikke Muad'Dib eller hovedinnlegger, men det er ganske tydelig hva de mener. Det er likevel flere uttalelser fra deg jeg reagerer på. F.eks:
For eksempel.
Det kan være lurt å tenke over hvordan ens holdninger påvirker andre.
Helt klart. Men jeg er ikke tilhenger av å lage et eget regime for det overvektige barnet. Og så lenge endringene er fornuftige så ser jeg ikke noe problem i at man gjør dette til en solidaritetsgreie der alle er med selv om kun et familiemedlem bærer symptomene på hva som er galt.
Kaloritelling for barn skal det MYE til før jeg synes er greit. Da fokuserer jeg heller på et balansert og godt kosthold + fysisk aktivitet.
Nå skal jeg så godt jeg kan prøve å holde tunga rett i munnen og prøve å forklare hvorfor jeg ikke reagerte på samme måten som mange andre på HI. Det var jo ganske kort skrevet, og de fleste av oss brukte nok mye av våre egne tanker, erfaringer og referanser for å fylle ut bildet.
Sånn jeg ser det så er en av de aller aller viktigste grunnen til oervekt blant voksne, særlig kvinner, at de har et veldig skambelagt forhold til mat. Mat er trøst og synd og hemmelig og deilig og livsfarlig og belønning og straff.
Hvis et av barna mine skulle vise seg å være overvektig (uansett årsak, om det er pga. hormonubalanse eller at det er mer glad i mat enn mosjon er egentlig ikke viktig), så ville min aller første prioritet være å prøve å unngå at mitt barn fikk et "deilig-deilig men farlig-farlig" forhold til for eksempel godteri. Det er en tøff jobb, for barnet vil jo garantert møte helsesøstre som spør med talende mimikk: "Ja, du er kanskje ikke så glad i å gå tur du?? Liker best å sitte i sofaen, kanskje??", venners mødre som lar kakefatet gå forbi dem i bursdager ("du klarer deg nok med ett stykke, du!"), for ikke å snakke om jevnaldrenes nådeløse mobbing. (Og jeg ser godt hvorfor noen av dere syns at HI er en del av denne bølgen)
For å demme opp mot dette så ville jeg balansert så godt jeg bare kunne få til: Servere familien sunn mat og være aktive på en morsom og ikke krampaktig måte. Samtidig som usunne ting rett som det er kan dukke opp og bli spist uten at det er noe mikk-makk rundt det. En håndfull lørdagsgodt. Dessert som av og til er frukt og av og til kake. Iskrem på èn varm sommerdag. Vannmelon en annen.
Jeg vil synes det var like trist å se en forelder nappe potetgullposen ut av hånden på sitt overvektige barn på butikken, med et FYYY. For å si det forsiktig. Det bygger oppunder "farlig-farlig"-delen av skammen.
Og jeg syns at det å kjøpe et berg med godteri for så å stappe det innpå med EN gang er i den andre grøftekanten. Både mengden og det at det skal stappes innpå NÅ. For meg er virkelig ikke det å stappe nedpå mengder av godis på en gang, i det øyeblikket man har kjøpt det, i nærheten av å være normal oppførsel. Altså: Jeg spiser mer sjokolade enn det som godt er jeg også, det er ikke det. Men sluking - er det noen som syns at det er en sunn måte å forholde seg til mat på? (Igjen: Det er noe helt annet med et besøk på McDonalds - det er ikke at det spises noe usunt jeg reagerer på, men måten).
Så altså, det er godt mulig jeg syns det som HI så var trist av helt andre grunner enn det hun gjorde. Det JEG syns var trist i det hun beskrev, var at et barn som hadde trengt hjelp til å utvikle et sunt og avslappet forhold til mat fikk det akkurat motsatte.
Polyanna:
Den skjønner jeg og er veldig enig i.
Men jeg tror at man lettere karakteriserer et barns spising som både det ene og det andre utifra om barnet er undervektig eller overvektig. Jeg tror man lettere bruker ord som "hiver innpå" og "trøkker i seg" om en overvektig person på McDonalds selv om vedkommende kanskje ikke gjør så mye annet enn en hvilken som helst annen i rommet.
Veldig ofte sier ordene vi bruker noe om fordommene vi har. Det er ikke ukjent at man ved hjelp av ord f.eks. trekker paraleller til dyr som gris etc.
Og jeg tenker at det å dytte for mye inn i munnen enn hva bra er når det er noe man er veldig glad i slett ikke er et ukjent fenomen for barn uansett størrelsen. Selv om vi gjerne vil at de skal spise på en mer "verdig" og "likegyldig" måte.
Selv om man ikke synes noe om at barn gomser innpå med godteri så behøver faktisk ikke det bety at man dømmer noen.
Du tokler det kanskje dithen at jeg gjør det, men som jeg også har skrevet så synes jeg ikke at noen ban behøver å gjøre det. Uansett størrelse.
Jeg vet i høyeste grd at en tykk kropp langt fra er det samme som en sun kropp. SÅ størrelsen teller ikke inn.
Men jeg mener også at lar man et overvektig barn spise store mengder med godteri, sender man ikke akkurat signaler om at man byr seg om overvekten. Uansett hva den måtte skyldes.
Men man vet ikke om det barnet får spise store mengder, basert på en enkelt observasjon.
Helt enig med deg Hattifnatten. Slik prøver jeg også å møte barn. Jeg vet om barn som i min barndom var tykke. De er i dag sylslanke. Jeg som ble kalt for skjellettet og beinranglet er i dag overvektig. De var ikke mindre i aktivitet enn oss andre. Jeg vil kalle det valpefett.
Syns forresten at HI har blitt mistolket i denne tråden, selvom diskusjonen er grei nok.
Jeg er enig med Muad'Dib. For meg er det helt åpenbart at man diskuterer emner som man selv er personlig innvolvert i på en helt annen måte enn emner man bare diskutere som en form for intelektuell adspredelse. Jeg for min del har opplevd et par kirurger som har vært ... vel, ganske grusomme, så jeg suger selvfølgelig til meg alle historier om at kirurger er de faglig dyktigste på medisinstudiet, men også de som ikke kan håndtere mennesker og derfor foretrekker å kun møte pasienter som er i narkose. :knegg: Neida, søkt eksempel. Men jeg er helt enig med Muad'Dib at man tydelig merker i diskusjoner hvem som er personlig engasjert.
Og jeg har ingen problemer med at folk er personlig engasjert, for all del, men her blir det forskjell på folk synes jeg. Hvis folk i enkelte diskusjoner forsvarer holdningen om at man ikke kan trekke konklusjoner ut fra enkelttilfeller, men i andre tilfeller dømmer folk nord og ned blir det litt merkelig. Det er mange i denne diskusjonen som jeg er overbevist om ville ha oppført seg likedan om det var snakk om andre emner, fordi jeg oppfatter de som om de har denne holdningen konsekvent gjennom flere diskusjoner.
Ellers synes jeg at diskusjoner som tar utgangspunkt i hva en person har observert en gang er helt poengløse. Det er som flere andre her poengterer mange forskjellige forklaringer på episoden.
Enig i at det er latterlig å diskutere noe som en person har sett og oppfattet (for ikke å snakke om feiloppfattet). Men samtidig er jeg enig med Muad'Dib i at folk oppfører seg anderledes i diskusjoner hvor de er personlig engasjerte. Jeg for min del har opplevd det sterkest i diskusjoner om "Er det OK å si neger" og diskusjonen om Ali saken.
Jeg pleier ikke reflektere så mye over om barn er tynne eller litt rundere, jeg heller. Men jeg må innrømme at jeg ikke klarte helt å la være å tenke på vekten til et barn jeg stadig så på stranden for noen sommere siden. Han og moren hadde ofte plass like ved der vi lå. Denne gutten var 11-12 år og veldig, veldig overvektig. Det var moren også, og jeg kunne ikke unngå å legge merke til at moren proppet ham med kjeks, boller, brus, is og godteri nesten uavbrutt i de timene de var på stranden. Og dette var mange dager på rad sommeren igjennom, så det virket ikke som noen spesiell anledning der de virkelig skulle kose seg. Moren gikk etter ham og nødet ham med usunne saker hele tiden: "Vil du ikke spise opp resten av potetgullet? Vil du ikke ha en bolle til?", som om det var sunn mat han for enhver pris måtte få i seg. Gutten var så tykk at han ikke kunne gå normalt. Det syns jeg virkelig var trist å være vitne til, og jeg tenkte at det var omsorgssvikt sånn som hun stappet den stakkars gutten med usunn dritt. Det er ikke KOS å være en tolv år gammel gutt på stranda, som nesten ikke kan gå, og med store hengepupper. Det er ikke SNILT å fore ham med boller og potetgull uavbrutt.
Jeg syns ikke det er så rart å legge merke til sånt som dette.
Him: Jeg skjønner også at man gjerne engasjerer seg mer i ting som ligger nær ens hjerte/man har erfaring fra. Men det jeg (og andre) prøver å si er at her går det ikke på om gutten var overvektig eller ikke. Det går på en holdning som lyser ut av Hovedinnlegget. En slags forakt. Det er trist. Om hun hadde uttalt seg på samme måte om et homofilt par som kysset på åpen gate, en dame med kort skjørt, eller et eller annet annet, så hadde jeg syntes det var en nedlatende, dømmende tone i innlegget hennes da også. Og jeg er verken en homofil som kysser på åpen gate eller en dame som kler seg i kort skjørt.
Maudib fikk meg til å føle at hun har observert meg og "tenkt sitt" på treff, og humrer over mitt engasjemnet. Mulig det er mitt problem, men jeg velger å gjøre det til hennes.
Det kan man jo si om alle påstander man er uenig i. Jeg kan selvsagt mistolke. Jeg kan selvsagt lese mer eller mindre mellom linjene enn det var meningen jeg skulle gjøre. Det kan man vel aldri gardere seg mot?
Hva mener du egentlig? Jeg tror kanskje ikke jeg skjønner helt hva du spør etter.
HI skriver: Denne gutten var sterkt overvektig. Dette er jo kanskje ikke et uvanlig syn, og jeg legger sjelden merke til slikt, men det som fikk meg til å reagere, var at denne gutten bokstavelig talt sto og proppet i seg snop.
Det var ikke snakk om en drops...han hadde munnen full, og han bar på masse snop i hendene, og stappet innpå etterhvert som han tygde unna. Fråtsing, var et ord som slo meg...
Hun skriver her at hun legger sjelden merke til at barn er overvektige. Det hun reagerer på er fråtsingen til denne gutten. En gutt som står og stapper i seg uten nytelse....
Hun blir sjokkert over det hun ser. Jeg har tynne barn. MEN dersom mine barn hadde sittet og proppet i seg flere drops samtidig osv. da hadde jeg sagt i fra til dem. Slik fråtsing er ikke bra. Jeg hadde ikke stått ved siden av og smilt. Jeg hadde bedt dem om å stoppe å spise, for så å snakke med dem når vi kom i bilen. Jeg er mor og tar ansvar for mine barn.
Jeg er enig i at det er idiotisk å sette opp slike ting som HI gjør, fordi det går på en spesifikk opplevelse som hun hadde. Jeg synes slike ting er verdiløse å diskutere, fordi man egentlig har alt for lite informasjon til å faktisk gjøre det.
Men jeg reagerer likedan på at folk feks hevder at man må være rasist om man sier neger, eller de som hevder at en baby som er avbildet med is om munnen har en elendig mor, eller folk som sier at andre kunne ha formulert seg bedre om de anstrengte seg litt mer. For min del er alle disse eksemplene jeg nevner en del av samme sak. Man ser på en liten episode og trekker en generell konklusjon.
Jeg synes derimot ikke ditt eksempel om homofili er samme sak. Om jeg hadde sett to menn som klinet på gaten hadde jeg tenkt mitt, og det jeg hadde tenkt var: De er homoer. Det er etter min mening et eksempel på at man i enkelte tilfeller faktisk kan trekke en del generelle konklusjoner om folk bare ut fra detaljer. (Skjønt de kunne jo ha vært bifile, eller studenter på NTNU som søkte medlemskap i linjeforeningen. :humre: ) Jeg legger heller ikke nødvendigvis noe negativt i det å "tenke sitt", jeg bruker uttrykket for å vise til at man ser noe, man tolker det og reagerer etter tolkningen man har laget seg. Jeg ville feks neppe ha prøvd meg på en fyr som jeg hadde sett kline med en annen fyr på gaten - og det synes ikke jeg har noe med å være fordømmende.
Jeg oppfattet henne ikke dithen. Jeg oppfattet hanne dithen at hun mener det samme som meg (og som det jeg har prøvd å formulere i forrige innlegg). Men jeg kan selvfølgelig ta feil.
Jeg skulle ønske dette gjaldt meg. Og stort sett mener jeg at jeg ser individer uten å granske detaljer ved utseendet; det være seg barn eller voksne. Men jeg innrømmer at dersom noe faller langt utenfor normalen, så legger jeg merke til det.
Så flott at du tar ansvar for dine barn. Tror du de som reagerer på dette innlegget ikke gjør det?
Jeg syns hovedinnlegget oser av forakt og det lyser av en holdning til mennesker som jeg ikke setter særlig stor pris på. Som du sier: "Hva om du misforstår?" Og jeg vet ikke hva jeg skal svare på det. Hva om jeg misforstår? Hva da?
Men akkurat nå er er det vel Maudibs innlegg som treffer meg mest. Og det er vel egentlig større sjans for at jeg overtolker og misforstår hennes utsagn.
Jeg nevnte ikke homofili som "samme sak" Jeg sa at om HI hadde uttalt seg med samme type forakt ovenfor en slik hendelse så hadde jeg reagert da også. Jeg har ikke sagt noe om "å tenke sitt", har jeg det da?
Hehe, det var vel jeg som satt ved siden av henne og gaflet henført i meg en Triple Choc Choc Choc Supreme Delight eller hva det var den het, så om det er noen som skal være mistenksom, så er det vel meg. :D
Nei, det var meg også. Og jeg må innrømme at den eneste grunnen til at jeg ikke tolker henne slik som Kirsebær og flere andre gjorde, er at jeg velger å la det være. Jeg liker henne for godt fra før, og det stemmer for dårlig med det hun vanligvis skriver, og derfor nekter jeg å tro at hun mener det som utsagnet hennes får det til å se ut som hun mener. Men jeg måtte legge ganske mye godvilje til for å kunne tolke det i beste mening.
Jeg tror jeg gir opp å diskutere det etiske ved å dra strikken langt vedrørende tolkninger, generaliseringer og spikersuppekoking. Det er åpenbart at vi ikke er enige i at det å stemple andre mennesker ut i fra ytterst lite forhåndsinformasjon ikke er greit. Maximillia sitt innlegg med en nøytral tone og med ganske mye bakgrunnsinformasjon mener jeg ikke kan sammenlignes med hovedinnlegget (og andre innlegg) i denne tråden. Det er forskjell på å observere over timer og måneder, og det å observere noen minutter i dokø. Vi har har alle mennesker fordommer, og såkalt "tenker vårt" i enkelte situasjoner. Noe annet tror jeg er umulig. Problemet er når man selv ikke klarer å se at man forhåndsdømmer. Og i tillegg ytrer forhåndsdømmingen høyt og tydelig.
Når det gjelder det med misforståelser så synes jeg det er en god regel å gå inn i seg selv hvis man opplever at det man skriver/sier blir mistolket. Dette for å se om man kunne uttrykt seg annerledes for å forståes på riktig måte. Jessica forsøker å legge ansvaret for mulig mistolking over på Kirsebær slik jeg oppfatter det, det er skikkelig skivebom etter min mening.
Godt poeng! ;) Det kan jo faktisk være søsteren eller en ansatt på institusjonen hvor han bor. Gutten kan være psykisk utviklingshemmet og nyter godiset enormt.
Jeg blir rimelig oppgitt når det å selv ha personlig erfaring med noe nesten automatisk skal gjøre en til et inhabilt menneske som kun diskuterer uten kontroll på egne følelser og evne til å skjønne at egne opplevelser ikke er den eneste sannheten.
At jeg reagerer på fordommer mot overvektige handler ikke om meg og mine følelser. Det handler om at jeg er et oppegående menneske.
Jeg blir som sagt ganske oppgitt. Den type argumentasjon der man påstår at folk bare handler utifra en slags forsvarsposisjon minner litt om hersketeknikker der mensen og andre idiotgreier dras inn for å diskreditere folk i en debatt.
Jeg blir matt av slike innlegg som så mange andre. Jeg har møtt slike holdninger så mange ganger som overvektig, en sterk forakt og avsky når jeg spiser. At den sjokoladen vedkommende så meg spise var den første på tre uker har naturligvis ingenting å si.
Det er selvsagt fælt at barn må slite med overvekt, men jeg synes det er verre at de ikke kan spise i offentlighet fordi andre reagerer på det. Jeg ser at HI legger vekt på at det ble stappet inn, men hva er oddsen for at du ville reagert på dette hvis barnet var normalvektig?
