Var på et kjøpesenter i dag, og en stund ble jeg og guttungen stående og vente på storesøster som måtte på do.
Mens vi sto der, så ble jeg obs på en gutt. Han kunne være rundt 8-9 år. Denne gutten var sterkt overvektig. Dette er jo kanskje ikke et uvanlig syn, og jeg legger sjelden merke til slikt, men det som fikk meg til å reagere, var at denne gutten bokstavelig talt sto og proppet i seg snop.
Det var ikke snakk om en drops...han hadde munnen full, og han bar på masse snop i hendene, og stappet innpå etterhvert som han tygde unna. Fråtsing, var et ord som slo meg...
Og ved siden av sto mor, og så smilende på at gutten åt...
Det er trist når barn er sterkt overvektige, men når sant skal sies synes jeg din beskrivelse var ganske trist også.
Barn har ofte en tendens til å spise opp godteri kjapt når de får det. Min Lillemor gjør i alle fall det. Og ikke er det spesielt uvanlig å se godtespisende barn på kjøpesentra (spesielt ikke på lørdager eller i forbindelse med ferier). Vekkes slike reaksjoner uansett eller har det sammenheng med at barnet var overvektig?
Slik du beskriver spisinga så tror jeg også jeg hadde reagert uansett overvektig eller ikke. En slik spising virker litt "syk" ut. Da nyter man ikke, men hiver innpå. Huff........
En kammerat til storebror begyndte å overspise voldsomt da hans foreldre ble skilt. Faktisk så ble det et problem å ha ham på besøk, for han spiste alt hva han kom i nærheten av og levnet ingenting til de andre unger (eller oss voksne). Kropsmassen økte i takt med det, men moren fortsatte bare å kjøpe wienerbrød hun... og ingen andre i familien gjorde noe som helst med det heller.
Skjønner godt at overvekt kan være et touchy emne for mange, men jeg reagerer på frådsende barn uansett, og hadde gjort det ekstra om jeg hadde sett det samme som Carrera. Den stakkars gutten så ut til å trenge hjelp.
Sjøl om et barn er overvektig, betyr det ikke nødvendigvis at barnet har fri tilgang på godis uka gjennom. Om mor smilte eller ei anser jeg for irrelevant. Ok at hun ideelt sett burde lært gutten at man kan ta det litt med ro når man spiser, men igjen - jeg mistenker at man ikke hadde reagert på det dersom barnet var spinkelt. Men det var for så vidt ikke bakgrunnen for min reaksjon på hovedinnlegget.
Ordvalgene "stappet innpå" og "frotsing" i dette innlegget gir meg følelsen av at man reagerer med avsky, men det kan være mine tolkninger og slett ikke Carreras faktiske reaksjon.
Og for ordens skyld: Jeg synes det er trist at barn utvikler overvekt, og det er synd om foreldre ikke legger til rette for et godt kosthold, samt stimulerer til aktivitet.
Jeg sier aldri noe når jeg ser slik, men jeg skal innrømme at jeg tenker mitt.
Jeg jobber jo i dagligvarebutikk, og ser litt av hvert der. Blant annet en familie som er overvektige hele gjengen, som aldri handler annet enn grandiosa, ferdigmat, cola, sjokolade, og fint brød. Den eneste gangen jeg har sett dem kjøpe noe som kan minne om grønnsaker var det en pose salat til tacoen. :snill:
:flau: Lurer på hva betjeningen i den lokale Remaen her borte har tenkt om meg når jeg som sterkt overvektig tidligere nesten bare handlet søppelmat der. Vi handlet nemlig på større butikker når vi skulle gjøre store innkjøp og da kjøpte vi alltid frukt, grønnsaker, brød osv. Men på Remaen gikk jeg alltid innom etter å ha levert/hentet vesla, og da kjøpte jeg alltid bare drittmat. Vel, kanskje en banan eller to (som jeg brukte i Banankake :knegg:).
Jeg tenker faktisk ikkeno om der kommer inn ei overvektig dame og kjøper snop og digg. Jeg reagerer når hele familien er overvektig. Mamma, pappa, og tre barn, alle sterkt overvektige. Det syns jeg er trist.
Jeg har ett litt overvektig barn, og en som er tynn som en strek. Lurer på hva folk tenker når vi kommer noe sted og handler. Jeg føler folk kikker mer når jeg er alene med Malika feks, enn alene med Sofiane...
Selvsagt. Overvektige barn fortjener ikke å bli smilt til. De skal kun vises avsky. Også, eller kankje aller helst, fra sine egne foreldre. For da vil de skjønne hvor ekle de er og automatisk begynne å trene fotball og leve på grovbrød og magerost.
Nevøen min er 7 år og overvektig og det er ikke morsomt å se at voksne mennesker ser på han og tenker sitt. Det er mange grunner til at det har blitt sånn for han og det er ikke lett å "slanke" og endre kostholdet/bevegelsesmønsteret for et barn uten at han skjønner det. Han er allerede veldig obs på at han er større enn de andre barna og er sår pga det.
Det er akkurat denne typen innlegg/holdninger som gjorde at jeg forlot burgersjappa midt i min eneste hamburger på fem år, fordi jeg følte at alle så på meg og tenkte at den burgeren burde jeg ikke ha spist siden jeg er så overvektig. Du vet ingenting om dette barnet, grunnene til overvekten, om det er den eneste gangen denne måneden han spiser godteri, hvorfor moren smilte osv.
Jeg skjønner at du syns dette var trist. Det er mye som er trist i samfunnet vårt, det må det være lov til å både se og mene. Likevel som andre sier, vi vet hverken historien bak eller årsak til nevnte overvekt.
Folkesnakk og blikk er det mange som kan føle seg truffet av, slik har det vel alltid vært. Men for meg er det viktigere å prøve å se mennesket bak, om det så er overvektige barn som spiser sjokolade, gravide som røyker, skitne unger, sterkt sminkede tenåringsjenter eller hva det måtte være.
Jeg synes det er trist at man automatisk kobler overvekt til dårlig kosthold. Selv om du observerte at denne gutten spiste snop, vet du ingenting om hvor ofte han gjør det, ei heller hva han spiser av annen mat.
En tidligere nabojente hadde svært god appetitt, og spiste mye til alle måltider, ifølge moren. Problemet var at hun aldri ble mett, hun manglet rett og slett metthetsfølelsen, og foreldrene prøvde å begrense matinntaket hennes. Ikke veldig lett. Heller ikke lett å spise godterier i offentlighet for slike barn som henne.
Hva er egentlig mest "vanlig", sterk overvekt pga feil kosthold, eller sterk overvekt pga sykdom? Noen som vet? (Om det finnes noe "forskning" på dette da).
Jeg har blitt sjokkert tidligere på andre fora når folk snakker om hva de tenker om tykke mennesker på McDonalds. Jeg er stor selv, og ikke helt komfortabel med det. Likevel reagerte jeg ikke på hovedinnlegget på den måten enkelte her gjør.
Her komenteres det jo at det er ikke overvekten men kombinasjonen med store mengder snop og måten det ble spist på hun reagerte på.
Det er mange holdninger mot oss tjukkasser som er negative og fordomsfulle. Deriblandt at vi alle spiser slik. Det stemmer jo ikke. Det må være lov å tenke sitt, akkurat som jeg tenker mitt når jeg ser en radmager person som er ute og spiser med andre og sitter og ser på 2 salatblader og flytter litt på dem.
Det er de færreste som er sterkt overvektig som ikke har f.eks insulinresistens, men samtidig er ikke det alene skylden. Sunnt kosthold kan forebygge mye. Men fanatisme kostholdsmessig trenger heller ikke være bra.
Jo, her reageres det på overvekten, og jeg synes det er rart at du ikke ser det. Jeg kan nok si ganske sikkert at HI ikke hadde reagert hvis barnet var normalvektig, det var vekten på barnet som gjorde utslaget, det var det som var trist, hvis ikke hadde det vel ikke vært noe poeng i å inkludere barnets vekt i historien? Hvis poenget var måten barnet fortærte snopet på, mener jeg?
Vi vet absolutt ingenting om dette barnet, og jeg kan love deg at min lille pike også sluker smågodtet nesten uten å tygge.
Altså; jeg reagerer generelt ikke på overvekt. Folk er forskjellige, og overvekt har forskjellige årsaker, både sykdom og overspising.
Jeg reagerer heller ikke på at barn sluker snop. Det gjør da virkelig mine to også.
Det var bare noe med denne situasjonen som fikk meg til å reagere, og at tankene automatisk gikk til at denne gutten er så overvektig pga kostholdet, og min reaksjon ligger i akkurat det: dårlig kosthold. Jeg er ikke noen kostholdsekspert selv, men når barna utvikler overvekt, og det ikke er sykdomsbasert, så mener jeg at man som foreldre må stoppe opp og tenke litt. Jeg vet jo ikke om det var kostholdet som var utslagsgivende for denne gutten, men ja, jeg fikk mine tanker.
Jeg hadde nok også lagt merke til mengden snop, og "fråtsingen", til et slankere barn også, for det var en utrolig mengde.
Jeg er som sagt overvektig selv og jeg har i tillegg parabolantenner på slikt. Jeg leste som sagt hovedinnlegger anderledes enn de fleste her, er det noen som har enerett på sannheten her? I så fall bør det være hovedinnlegger som vet hva hun faktisk mente og reagerte på.
Her er det allerede skrevet mye klokt. Jeg tror også at vi må jobbe med våre egne fordommer, mange normalt slanke barn proppes fulle med snop dagen lang, uten at det medfører stigmatisering og blikk fra andre, men med en gang dette omhandler et såkalt overvektig barn blir det galt. Og jeg er helt enig med de som skriver at vi som utenforstående ikke vet noen ting om årsaken til verken overvekten eller "fråtsingen" som HI var vitne til.
Veldig ofte er det jo et kalorioverskudd som gjør både barn og voksne overvektige. Men selv om det er kostholdet som er utslagsgivende for denne gutten, kan det ligge mye bak det som man ikke vet om. Mobbing, sykdommer som ikke har med stoffskiftet å gjøre, psykiske lidelser, familiehistorikk osv. Derfor synes jeg man skal være veldig forsiktig med å synse og dømme for mye når man bare ser et øyeblikksbilde (eller, det synes jeg vel man generelt skal være). Fordømmende blikk synes godt. Overvekten er sannsynligvis sårt for denne gutten.
Man antar at barnet er overvektig pga spisevaner, man antar at moren smiler for hun liker tanken på at barnet stapper i seg godis.. Slik tolker jeg det, og jeg liker det ikke.
Eller signerer jeg skremmern og Albertine.
Jeg skjønner ikke at man observerer, ei heller analyserer eller har behov for å tenke sitt. Uansett hva som er grunnen til evt overvekt. Du har ingenting med det og uansett om du tenker ditt av den ene eller den andre grunnene så er resultatet aldri noe annet enn at du (om du mener det eller ei) sender avgårde et dømmende blikk som aldri kan oppleves som positivt. Jeg blir stadig like overrasket over hva man legger merke til hos andre.
Du ser splinten i din brors øye, men ikke bjelken i ditt eget ;)
Aha. Så man kan godt bifalle hverandre i lange tråder om, at navneskilt på barnevogne og familier i matchende klær er innmari harry, at det er morsomt med folks skrivefeil, at Nugatti og slikt ikke hører hjemme i matpakken og at ferdigmat kun er noe man spiser i sjeldenttilfelle. Det er også helt greit å grues over alle disse aaaaalt for tynne modeller, og forkynde at butikkene nå om dagen nesten ikke fører normale størrelser (man skulle nesten tro at BikBok var markedsfører på dametøy).
Når det kommer til overvekt, skal man dog trå ekstremt varsomt, siden mange herinde er/har været overvektige selv. Carrera har aldri skrevet, at man ikke må smile ad overvektige barn, og det vites heller ikke hva for noen blikke hun og datteren sendte til den der gutten. Hun syntes bare synd, som jeg forstod det, på den gutten som tydeligvis hadde et problem. Ikke gikk hun over for å kjefte på moren eller noe, hun observerte bare og luftede sine tanker herinde.
Mine barn får som hovedregel ikke lov å spise eller drikke uten å sitte ved et bord, og de får ikke lov å stappe seg med godteri, selv om de ikke er overvektige. Sorry. :sorry:
Jeg synes HI får overdrevet mye pepper for det hun skriver.
Jeg ville nok også tenkt mitt om jeg så et vedlig overvektig barn stappe i seg godis i store mengder.
Selv om det kan være en sykdom som gjr barnet overvektig, blir i allefall vekten IKKE bedre av å stappe innpå store mengder med snop.
Men det er ikke dermed sagt at man kommer med en moralpreken ovenfor foreldrene eller ser på barnet og ler.
Kan dog ikke skjønne vitsen med å la unger stappe innpå godt når man går å et senter heller jeg da, og ville vel kanskje reagert uansett på at et barn stappet innpå, uansett vekt.
Det samme barnet kan jo bli tatt med inn på en klesbutikk etterpå og kline til klærne....
Jeg synes å mene at de tingene du her ramser opp handler i stor grad om bevisste valg, i motsetning til overvekt, som faktisk ikke en gang trenger å handle om kostholdet what so ever. Det var heller ikke (i hvert fall ikke fra min side!) et forsøk på å angripe HI, men at en ikke synes noe om de holdninger som faktisk eksisterer hos voksne mennesker mot overvektige barn.
Den siste tilføyelsen om hvor barna dine spiser ser jeg ikke har så mye med saken å gjøre, men det er kanskje bare meg?
Jeg får en del av de overvektige barna til meg fordi de ofte er plaget med smerter i knær og ankler. Det som slår meg er (og dette er rent personlig og jeg har ikke noe forskning til å underbygge dette) er at disse familiene ofte ikke har noe spesielt dårlig kosthold.
Det som slår meg er at det er påfallende hvor lite aktive foreldrene er, og barna blir det samme. Jeg blir også ofte temmelig nedstemt over å snakke med disse foreldrene, for det er jo en ganske farlig tilstand å være overvektig som 10-åring når man tenker på forventet levetid. Det er sjeldent, og da mener jeg kanskje en av tyve foreldre, som er overhodet villige til å endre sitt adferdsmønster for å hjelpe barnet. Gå på tur på søndagen? Gå en tur med barnet om kvelden? Sånne ting som egentlig kan gjøre underverker for vekten og helsen til barnet.
Det hender at det er sykdom som er årsaken til at barn blir overvektige. Men det er ganske sjelden. I tillegg har man mange normale barn som er litt lubne i perioder, og disse kan man gjøre noe med om man er forelder. Det kan man faktisk, men det blir sjelden gjort.
Jeg oppfatter tråden og de fleste sånn (kanskje jeg har misforstått) at det er liksom nesten OK det, ikke hjelpe et barn som har lett for å bli overvektig med at man følger foran med et godt eksempel og drar barnet ut og aktiviserer det. Jeg skjønner dog ikke hvorfor akkurat dette er annerledes enn å utsette barnet sitt for andre helserisiki. I all ærlighet: er det sånn? Og hvorfor er det annerledes? Og så håper jeg at jeg ikke tråkker noen på tærne for det er ikke meningen.
Tråden har fått meg til å tenke på den "berømte" is til baby tråden.
Å klage på en mamma som gir sin baby is er helt greit, for det kan trigge al verden av allergier og annet.
Men å ragerer på at et barn er overvektig er "forferdelig".
Jeg vil tro at å la et barn bli overvektig og forbli overvektig er MYE mer helseskadelig en å la en baby få smake litt på en is.
Nå kjenner ikke jeg til den tråden det refereres til her, men i det faktiske eksempelet som blir nevnt innledningsvis her er det kun en observasjon av en mor og en sønn på et kjøpesenter uten at en vet foranledning eller noe som helst. Når det er sagt er jeg selvsagt helt enig i at man som foreldre må gå foran som et godt eksempel både med tanke på kosthold og fysisk aktivitet.
Fråtsing er ikke pent, enten man er ung eller gammel, tynn eller tykk.
Jeg har forresten inntrykk av at de mest usunne i kostveien gjerne er de som er naturlig veldig slanke, og som kan spise hva som helst, uten å legge på seg.
Jeg synes de to tingene ikke er helt sammenlignbare. Dersom en baby får is, så vet man at forelderen tar en risiko. Babyers tarmsystem er ikke modent for is. Dersom et barn er overvektig vet man ingenting om årsaken, ei heller dersom man ser barnet fråtse godis. På et generelt generelt grunnlag kan si at overvekt medfører risiko. Samtidig vet jeg om mange slanke personer som spiser sjokolade hver eneste dag, og dytter i seg veldig mye dritt. Jeg vet også om kraftig overvektige personer som har et sunt kosthold, og som beveger seg mye i hverdagen. Man kan ikke kategorisere på samme måte når man ser et overvektig menneske, som når man ser en liten baby spise is. Det er nå iallefall min mening.
For øvrig henger jeg meg på Skremmern og Adrienne i denne debatten. Det er noe med hvordan hovedinnlegget er formulert som får mine pigger til å stikke ut. Hadde man diskutert overvektige barn eller fråtsing av godis på et generelt grunnlag tror jeg saken hadde stilt seg annerledes.
Hadde HI handlet om et voksent menneske hadde det stilt seg anderledes.
Men det er ikke like vanlig at barn blir overvektige av sykdommer og ofte er det foreldrene som ikke viser ansvar.
Barnetkan ha gjerne ha et godt kosthold, men å stappe i seg snop er ikke sunt for hverke tynn eller tykk, og i allefall noe jeg ville fjernet en god del av om mitt barn var overvektig.
Så det er greit å generalisere overfor barn, men ikke voksne? Jeg liker generaliseringer veldig dårlig, iallefall på den måten det gjøres i denne tråden. Jeg synes også den "jeg ville iallefall ikke gjort slik og slik og slik" er ganske nedlatende, særlig siden man i denne tråden koker suppe på en enkelt spiker. En ting er hva man tenker inni hodet, noe annet er hva man utrykker via kroppsholdning og holdninger for øvrig. Som Acsa over her nevner, så følte hun det ubehagelig å entre en hamburgersjappe - selv om hun ikke hadde gjort det på fem år. Det bør gjøre inntrykk på folk som leser synes jeg. Det gjør iallefall inntrykk på meg, og jeg kjenner meg også litt igjen.
Slik jeg skjønte HI så var det at ungen stappet maten i seg uten noen form for nytelse, i tillegg til at han var kraftig overvektig. Jeg vil jo si at når noen, overvektig eller ikke, spiser på en slik måte så virker det ikke helt bra ut....
Jeg synes egentlig den måten å spise på virker litt trist uansett hvordan guttens kroppsbygning var, så moren kunne vel uansett nevnt for ham at han kunne roe ned.
Det jeg personlig reagerer på er hverken at det gjelder godteri eller overvekt. Det jeg reagerer på at man (og det gjelder veldig mange flere enn HI) observerer andre, registerer, analyserer og tenker/dømmer ut fra hva en ser. Det være seg mammaer som gir babyer is, eller voksne som smiler til et overvektig barn med godter, eller hva folk handler på butikken. Jeg bare lurer på hvor mange valg, handlinger o.l. jeg gjør hver dag, som får folk til å tenke sitt. :rolleyes:
Min reaksjon går ikke på denne tråden alene, men behovet for å vurdere andre og deres valg/handlinger.
Jeg hiver innpå selv jeg, men ut fra hovedinnleggers beskrivelse virker dette noe ekstraordinært. Vrient for oss som ikke har sett det selv å vite egentlig. Jeg synes forøvrig ikke det spiller noen som helst rolle at gutten er overvektig her, enig med dem som sier at dette vet vi ingenting om bakgrunnen for.
Nå syns jeg du trår over en grense. Dessuten, det er ikke sammenlignbart med de eksemplene du trekker frem.
Hvordan i all verden kom du frem til dette? Har vi lest samme tråd?
Det kan godt hende denne moren også har gjort akkurat det. At hovedinnlegger så den ene gangen i måneden barnet hennes fikk godteri.
Så fint for deg. Men det er nå hverken sund eller særlig lekkert å se på.
Jeg undres forøvrigt over, at du mener at folk som lager skrivefeil (som jeg tidligere brukte som eksempel) velger dette selv. Noen folk bryr seg kanskje bare ikke, men andre kan være dyslektikere, mobbet i skolen, rett og slett ikke skoleflinke, fremmedspråklige, you name it. Men dette til side, det var nå ikke skriveleif tråden her handler om.
Jeg kan bifalle esme fullt ut, siden Dibmannen (som har samme yrke som esme) er kommet med de samme observasjoner.
Det er jo ikke akkurat tvil om at det er foreldrene sitt ansvar når barne blir overvektige, derfor forskjell i reaksjonen.
Man har ikke lengre bare ansvar for sin egen kropp, men også for et barn sitt.
Derfor forskjell i reaksjonen.
Det er ikke størrelsen som teller inn.
Om en overvektig går inn på ei burgersjappe så er det ikke noe jeg tenker nevneverdig over egentlig.
Ikke når det gjelder barn heller.
Om derimot noen stapper i seg godis på et kjøpesentr vil jeg nok reagere, men det gjelder som sagt om det er en tykk eller en tynn.
Men nok i størst grad om et meget overvektig barn står og fråtser.
Igjen mest fordi jeg føler at foreldrene til en viss grad svikter sin oppgave.
Vil bare understreke at jeg her mener meget overvektige barn, ikke de med "valpefett". Unger vokser i rykk og napp, så at de har perioder hvor de er litt runde er ikke unormalt.
Utfra hovedinnlegget får jeg ike inntryk av at det var små mengeder med godteri barnet gomlet på.
Det kan være godt mulig det var den ene gangen i måneden, men da ville det vel kanskje vært bedre å fordele det litt utover de andre lørdagene i måneden.
Du insinuerer at man ikke kan ta opp dette emnet fordi det er så mange feite her. Det syns jeg er ganske drøyt.
Og hvordan i all verden kan dere dra slutningen om at vi syns det er greit å la barn forfalle uten å hjelpe på rett vei med aktivisering og sunt kosthold? Vis meg innleggene som insinuerer dette.
Barnet har store problemer med impulskontroll kombinert med stor kreativitet når det gjelder å få tak i snop etc. Jeg snakker da om et barn som kommer opp flere ganger om natten for å nattspise, som kan finne på å pante flasker o.l. for å få penger til snop og som er flink til å innynde seg ved å late som om han ikke har fått frokost og matpakke hjemmefra. Han er ikke glad i å gå tur. Han elsker brød og melk. Store mengder. Det er også snakk om et mulig syndrom som påvirker barnets fysikk, uten at jeg kan si noe om dette har noe å si for overvekten i tillegg til de andre symptomene (nedsatt følsomhet for varme/kulde, hyperfleksible ledd, svak muskeltonus, motoriske vansker etc.).
Det meste av dette får vi bukt med. Vi gjemmer en del mat. Vi har i perioder prøvd med hengelås på kjøleskapet om natten og frukt tilgjengelig til enhver tid. Vi legger oss ikke opp i middagsporsjonene hans, men fordelingen på tallerkenen hender det at vi sier noe om. Dette for at han skal spise grønnsaker etc. også. Vi har snakket med skolen og vi drar ham med ut på tur i skogen flere ganger i uka. I tillegg oppmuntrer vi til andre ting. Turer i svømmehallen, sykling osv.
Allikevel kan det godt hende at vi i forbindelse med helgehandel eller en spesiell anledning drar ut og handler en del snop. At han også får lære at det ikke handler om totalforbud eller "fy-fy", men rette anledninger. Vi synes at det å lære om forskjell på hverdag og helg ikke bare skal handle om hva man gir avkall på.
Og da kan det godt hende at jeg er så fæl at jeg smiler til det overvektige barnet mitt der han står og koser seg med snop. Om det passerer noen med stygge blikk som "tenker sitt" så håper jeg at det er smilet mitt han ser. For i det smilet ligger det også en bekreftelse på at han er et fantastisk menneske akkurat som han er. At også han skal ha lov til å være et helt vanlig barn som er like begeistret for søtsaker som alle andre barn uten å skjemmes over den han er.
Nå er jo mitt barn i ferd med å "vokse seg inn i" sin størrelse og blir gradvis slankere etterhvert som han vokser i høyden. Så jeg vet jo at vi gjør en god jobb. Men et øyeblikksbilde sier i grunnen fint lite om dette.
Og for ordens skyld; jeg føler meg ikke særlig tråkket på av denne tråden eller tar det personlig. Men jeg syntes det var greit å bruke vår situasjon som et eksempel på hvordan et øyeblikksbilde sier så utrolig lite og hvor lite treffsikkert det egentlig er å bruke det som utgangspunkt for å uttale seg.
Ja, og akkurat denne setningen setter fingeren rett på det jeg som nevnt synes er problemet. Du sier at det ikke er noen tvil om at det er foreldrenes ansvar at barna blir overvektige. Kies historie illustrerer godt min tankegang, jeg tror ikke jeg behøver å si noe mer.
Jeg synes det er ugreit at reaksjoner på generalisering oppfattes som et forsvar av foreldres ansvarsløshet når det gjelder kosthold, og at barn, for ikke å snakke om at befolkningen generelt blir tyngre og tyngre. Dette er en meget viktig diskusjon. Men den skal ikke legges på skuldrene til en tilfeldig valgt forelder som vi ikke kjenner bakgrunnen til.
Jeg har lest herinne en god stund og vært på treff, og ser tydelig sammenheng. Om jeg hadde fremstått som en der røyker 20 cigaretter om dagen hadde det vel heller ikke vært den store bombe hvis jeg deretter forsvarede rygning og rygere (og rygning er jo heller ikke altid selvvalgt, langt ifra). "Feit" er en nedsettende betegnelse som ikke jeg har brukt.
Flere her har straks trukket frem at guttens vekt ikke nødvendigvis henger sammen med hans kosthold, og at vekt og kosthold generelt sett ikke nødvendigvis henger sammen. Derved er kostholdsspørgsmålet i denne tråden blitt satt til side, mens kosthold fint kan innta en sentral plass i andre tråder.
Ellers vet jeg jo hvordan man som forelder i en slik situasjon kanskje kan kjenne på noen forsvarsmekanismer.
Man vet kanskje litt mer om hvordan andre kan tenke og får så inderlig lyst til å demonstrere at "jeg er en mor som tar ansvar". Noen ganger kan man få lyst til å høyt og tydelig bedrive offentlig grensesetting og irettesette barnet mens andre hører på. Bare for å vise at man er en god forelder. På bekostning av barnet. Som en slags forestilling for de forbipasserende.
At man da lar egen foreldreprestisje være og heller smiler til barnet sitt dersom det ikke egentlig gjør noe galt synes jeg er bra.
Jeg anser ikke overvekt for å være noe man forsvarer eller ikke forsvarer. Det er et medisinsk og høyst personlig problem.
Jeg skjønner heller ikke behovet for å tillegge andre vikarierende motiver når de omtaler seg i forhold til fordommer som rammer dem selv. De kan ha gode poeng for det.
Jeg kan ikke se at noen her har uttalt seg positivt i forhold til vanskjøtsel av barn etc. men jeg ser flere som reagerer på forhastede konklusjoner og forhåndsdømming utifra et øyeblikksbilde.
Jeg håper man ikke er nødt til å være sylfide for å få lov til å mene noe om slike ting?
Unnskyld?! Jeg føler meg overhodet ikke truffet her, bare så det er sagt. Selvsagt er det lettere å sette seg inn i en situasjon dersom man selv står plantet i den med begge beina, men det går altså utmerket uten også... :)
Må innrømme at jeg blir nysgjerrig på hva du egentlig mener med det du skriver her.
Det er stor forskjell på å forsvare fedme (eller omsorgssvikt), og det å mene at man ikke skal forhåndsdømme og generalisere ut i fra ytterst lite informasjon. Jeg vet ikke hva du tenkte da du så meg på treff, men slik jeg leser det får jeg inntrykk av at jeg for å slippe og stemples kanskje ikke burde spist pizza den kvelden vi møttes. På samme måte som enkelte på treff kanskje ikke burde tatt 6 røyk den kvelden, fordi de da kunne risikere å stemples som kjederøykere i hverdagen.
Jeg syns også det er trist når foreldre gir barn som åpenbart sliter med vekten kolossale mengder med godteri. Samme om det var engangstilfelle. Eller lørdagsgodtet. Eller hva. Å legge til rette for at et barn som har det vanskelig med kropp og vekt skal overspise, det er slemt. Punktum finale.
(Det er naturligvis like slemt å gi et overvektig barn rosiner som lørdagsgodt, mens søsknene får sjokolade, som en venninnne opplevde. Overvektige barn er i sterk fare for å utvikle et skambelagt forhold til mat. Bli overspisere, jojoslankere, anorektikere og hva-har-du. Både det å behandle godteri som fy-fy og å handle det i bæreposer til barna bidrar til dette).
Jeg må innrømme at det ikke er innholdet i hovedinnlegget jeg reagerer mest på. Selv jeg som er feitTM skjønner at overvektige unger ikke bør få muligheten til å stappe i seg godter offentlig på høylys dag. :rolleyes:
For selv om jeg blir veldig trist når jeg gang på gang får bekreftet at overvektige er annenrangs mennesker som blir gjenstand for observasjon uansett hva de spiser, så er det et langt steg fra å tenke sitt om saken til å legge ut tankene sine på nettet i søken etter massiv støtte og samtykke i at dette er hårreisende og på grensa til barnemishandling. Det er for meg det største overtrampet her.
Hva betyr dette? Jeg kjenner at jeg er litt sjokkert og litt fornærmet, og håper virkelig det er språkforskjeller oss imellom som får denne setningen til å høres helt forferdelig ut.
Jeg lurer på om mange som svarte i tråden har blandet den sammen med utallige negative opplevelser med folk som kjefter på dem fordi de spiser en bolle og sånn. Det er som vanlig forskjell på å barbere seg og på å skjære av seg nesen.
Å reagere på at overvektige gjør noe som man ikke ville reagert overhodet på at normalvektige gjorde (spise på MacDonalds) er fordomsfullt og ufyselig.
Å reagere på overspising og så synes den overspisingen ble enda tristere av at barnet det gjaldt var overvektig, syns jeg er noe annet.
Punktum finale? Det diskuteres kanskje forskjellige ting her; overvektige barn, overvektige barn som spiser snop, overvektige barn som spiser snop på en fråtsende måte, mødre til overvektige barn som smiler til overvektige barn som spiser snop, og sist men ikke minst - forhåndsdømming, men jeg synes likevel, forvirringer til tross, at det kommer veldig klart frem av hovedinnlegget at HI har et holdningsproblem, og at det ikke er selve fråtsingen som er problemet, men det faktum at et overvektig barn spiser mye snop på åpen gate, med en mor som tydeligvis synes det er helt greit, da hun smiler til ham.
Holdningene er så riv ruskende forskjellige fra hvordan jeg tenker i min verden, så derfor fallt det meg ikke inn å komme med råd om kosthold og ernæring, da jeg anser det som common knowledge at alle vet at fråtsing av usunn mat ikke er OK, uansett størrelse. Men hvis det ikke var barnets vekt som var greia her, skjønte jeg ikke hvorfor guttens vekt i det hele tatt måtte inkluderes i historien. Men, skaden har skjedd, guttens vekt er nevnt, og legger man da to og to sammen, fråtsing + overvekt (+smilende mor) kan man som tilfeldig forbipasserende trekke konklusjonen at gutten har et problem. Og mora og. Jøss, hva skal man med synske, når helt ordinære mennesker kan få så mye ut av så lite.
Her forsterker du inntrykket jeg fikk i det forrige innlegget jeg quotet. Du har vært på treff og sett overvektige medlemmer spise usunn mat, er det det du mener? Sjarmerende, virkelig sjarmerende. :rolleyes:
Jeg må si at jeg ikke ser den store forskjellen mellom de to eksemplene du kommer med her, og som du vekter så veldig forskjellig. Hovedinnnleggers beskrivelse av fråtsing (som du igjen tolker som overspising) er noe man kan se personer gjøre over alt:
Hvem har ikke hevet i seg mat kjapt, fordi man har dårlig tid? Jeg vil anta at man kan se mennesker i alle slags fasonger spise på en måte som passer hovedinnleggers beskrivelse? Det er kanskje bare litt lettere å diagnostisere en overvektig som "overspiser" eller "fråtser"?
For øvrig må jeg si at jeg aldri har blitt kjeftet på av noen for å ha spist en bolle, jeg har heller aldri sett noen andre bli kjeftet på fordi de spiser en bolle. Jeg liker dårlig følelsen av at mitt engasjement vedrørende stempling og generalisering (som for øvrig gjelder på generell basis) blir omgjort til noe annet enn det det er. En selvforsvarsmekanisme, eller en benektelse av at barnet faktisk kan være omsorgssviktet på bakgrunn av feilernæring. Jeg er ikke så dum at jeg ikke forstår at det er en stor sjanse for at den omtalte gutten er feilernært. Jeg liker bare svært dårlig at man trekker konklusjoner a la "når det gjelder overvektige barn, så vet man at det er forelderens ansvar", eller at man nærmest diagnostiserer et barn som en som overspiser uten å vite et pøkk om vedkommedes situasjon.
Jeg har vært på treff og snakket om en masse spennende og morsomme ting med en masse spennende og morsomme folk. Aner ikke hva folk har spist, drukket, eller røykt, det var ikke samtaletemaet som jeg hadde med de jeg snakket med og ikke det som var interessant. For å være helt ærlig, Irma, så husker jeg deg ikke (sorry, er ikke så flink til å huske navn).
Men (over)vekt, kosthold, mosjon, vektoperasjon og vektreduksjonsmedisin er jo temaer som ofte er oppe herinne på forumet og også på NM, og jeg husker sånn cirka hva for noen innlegg de forskjellige er kommet med .Det er også gjennomgående de samme innleggere som skriver i de samme typer tråder, alt etter interesse. Om noen (tenker ikke på noen konkret innlegger her) har skrevet/fortalt om, at de er blitt mobbet p.g.a. vekten, at butikksekspedientene har uttrykt forbløffelse over at man kunne skaffe såååå store jakker som de åbenbart trengte, og at de har prøvet forskjellige medisiner eller kanskje sågar operasjoner for å få vekten ned, er det ikke forbavsende at de reagerer defensivt i denne tråden om en overvektig gutt som spiste store mengder snop mens moren så på.
Det er alt. Beklager hvis noen har oppfattet det dithen, at jeg synes man ikke har meningens rett og må faste hvis BMIen overstiger 25.
Siden, som esme skriver og Dibmann beretter fra egen praksis, det er mange unge som sliter med overvekt og dette har store helsemessige konsekvenser fra en veldig ung alder, hadde jeg håpet på en problemløsningsorientert diskusjon (for det er jo et diskusjonsforum dette ?) og det var litt frustrerende at se tråden utarte seg i en annen retning.
Nå var vel denne tråden ikke ment som en diskusjon om barn og ernæring i utgangspunktet, men det er jo bare fint om du vil ta på deg å lage en slik løsningsorientert tråd.
Jeg lurer fremdeles på om noen kan utdype og begrunne påstanden om at det er ok å ikke hjelpe et barn som har lett for å bli overvektig med at man følger foran med et godt eksempel og drar barnet ut og aktiviserer det.
Jeg feilernærer mitt barn hver eneste uke. Her kaller vi det lørdagsgodt.
Det finnes nyanser her og jeg synes det er synd om definisjonen av hva som er rett eller galt skal avgjøres kun av hvorvidt konsekvensene er synlige for omverdenen.
Jeg har som sagt 1 overvektig barn. Jeg har også 4 slanke barn. De har samme regler. De blir like mye dratt med ut på tur og de har samme begrensninger i forhold til usunn mat.
Allikevel får jeg inntrykk av at folk dømmer både barnet og meg som mor utifra hvilket barn de observerer i en spisesituasjon. Og når man først er inne på dette med problematisk forhold til mat og kropp, så håper jeg flere ser at forhåndsdømming og dette med å "tenke sitt" ( = fordømme enda mer i eget hode uten særlig mye mer innblikk i situasjonen) virkelig kan påvirke barn som allerede sliter, i særdeles negativ retning. Det kan faktisk hende at det beste man kan gjøre for barnet er å sørge for at det ikke bare er mor som sender et smil.
Jeg synes overhodet ingenting om å trekke konklusjoner når man ser en slik enkelthendelse som beskrevet i hovedinnlegget.
På den andre siden får jeg dog likevel bekreftet et inntrykk jeg har sittet med helt siden NM-tider, at det er en uting å diskutere overvekt hos barn (og forsåvidt hos voksne også), og at det så å si aldri stilles spørsmålstegn ved åpenbar overvekt. Fra barna er små til de fyller en viss alder så finnes de ikke overvektige uansett, og alle leger og helsesøstre er teite når de gjør oppmerksomme på at barna er langt over alle kurvene. Selvsagt har ens barn et godt kosthold, og ja, selvsagt får det nok mosjon, for en frekkhet å påstå noe annet! Når de blir større (og forsåvidt helt til voksenalderen) så fokuseres det stort sett på at overvekten er sykdomsbetinget. Og da mener jeg ikke psykisk, men de fleste påstår at det nok er fysiske årsaker. Jeg opplever på lik linje med Dib at så å si alle andre grupper kan kritiseres, men nåde dem som prøver seg på en overvektsdiskusjon. Da blir plutselig alt usaklig, som ellers fint kan brukes i diskusjoner.
Det er jeg faktisk ikke enig i, men vi har antagelig gjort ulike erfaringer på nett. Jeg er mer enn villig til å innse at mange barn sliter med overvekt pga foreldrenes manglende vilje til å leve sunt, og det mener da vel de andre som har uttalt seg i denne tråden også? Samtidig som en kan være enige i at generalsering og synsing ikke hjelper i denne spsifikke episoden eller ellers.
Og nei jeg er verken opptatt av slanking eller kostholdsdiskusjoner verken her inne eller i livet generelt og lider ikke av overvekt og ellers hva som har kommet fram av antydninger i denne tråden. :)
De der blir for dum. Selvsagt har ikke forbipasserede noe med sake å gjøre.
I de aller fleste tilfeller er det bedre med litt ofte, en mye på en gang.
De fleste dømmer da ikke et foreldrepar, eller en eneforeldre på grunnlag av en enkelt episode. Men man må få lov til å tenke sitt også.
Om ma ser et veldig overvektig barn så er det klart man tenker mye rart.
Men jeg tviler på at alle tenker at her har foreldre gjort en elendig jobb alene, men at det også kan ligge mer bak. Man håper og tror at foreldrene gjør noe for at barnet skal få en letter hverdag.
Men at barnet gomser innpå med godis sender jo ikke akkurat ut signaler om at de gjør det optimale for barnet.
Da er det ikke snak om barnet spiser på en is eller har et sukkertøy eller flere da.
Jeg bserer det da på HI sitt innlegg, hvor jeg får inntrykk av at det er snakk om ganske mye godteri.
Å ha samme regler er jo greit nok, men verden er jo slik at noen kropper takler enkelte typer mat bedre enn andre. Det er individer som blir tykke og selv om det kan være fysiologiske årsaker så er det for det meste slik at energiinntak er større enn forbrenning om en blir overvektig.
Jeg er ikke enig i at det samme kostholdet er riktig uansett kroppstype. Er en insulinresistent så er ikke Litt nå og da en god strategi selv om det fungerer helt greit for folk uten den tilstanden.
Jeg tror man må lære seg å spise det ens egen kropp tåler. Å se til hva andre kan spise blir jo feil. Jeg tror mange overvektige barn har problemer med hormonsystemet. På den måten er det jo litt som en allergi.
Min datter får ikke høre at mamma slanker seg (igjen) men snarere at kroppen til mamma tåler ikke det og det.
Jeg har jo selv vært et overvektig barn, og jeg er sjeleglad for at min datter ikke virker å ha slike tendenser overhode.
For det første - hva er det å tenke sitt? Hva betyd det? Jeg opplever det som dømmende. Jeg ser hva jeg ser og ut fra det tenker jeg mitt. :rolleyes: Ikke akkurat noe positivt.
For det andre - det jeg har problemer med å forstå er hvorfor dere har behov for å tenke deres. Bevares, dere må gjerne gjøre det. Men, hva er behovet?
Jeg tror du misforstår vha folk reagerer på i denne tråden. Jeg for min del reagerer på holdningene HI viser. Generelle holdninger. Forhåndsdømming. Det ville jeg reagert på om det var et annet tema også. At du trekker paralleller mellom overvektige forumbrukere og engasjement i denne tråden overrasker meg og gjør meg trist. Jeg trodde bedre om deg.
Med å tenke sitt svarte jeg på hva jeg mente var.
Om du leser videre hva jeg skrev får du svaret.
Jeg skrev også at man da ikke dømmer utfra en enkelt episode.
Å bare ta enkelt setninger ut av et innlegg kan bli rimlig merkelig, da kan man jo lese akkurat hva man vil.
Om det er et behov man har for å tenke noe er noe helt annet, i mange situasjoner kommer tankene uten at man bevist går inn for å tenke det.
Det er da ikke noe man stopper opp og grubler over.
Men det er mulig jeg er den eneste som tenker tanker jeg ikke bevist har gått inn for å tenke.............
Her var det jammen mye synsing og tenking. Jeg tror sannelig ikke det er lett å være overvektig eller ha et overvektig barn. Veldig mange mener tydeligvis mye om forhold de ikke kjenner til.
Jeg synes disse uttalelsene sier mest om deg, Muad'Dib.
Når det er sagt, opplever jeg dette ganske annerledes enn deg, merker jeg, for jeg ser veldig lite til tendensene hvor man med nebb og klør må forsvare det man synder med selv. Uttalelsene er derimot gjennomtenkte og godt begrunnet, uten å være defensive.
Nei så langt der i fra, meninger er vel og bra det, men ikke når meningene blir til holdninger, dårlige sådan, og det basert på lite til ingen informasjon.
Nå har jeg da IKKE skrevet at jeg har dømt noen heller da, men ja jeg skrev at man tenker sine tanker.
Men jeg skrev også hva mine tanker stort sett går ut på og det er at jeg IKKE dømmer noen basert på en episode.
Når man diskuterer ting , kan man ikke være 100 % sikker alltid, spesielt år det går på ting man i mange tilfeller bare kan synse om.
Dette gjelder ikke spesifikt for denne diskusjonen, men generelt.
Du kan jo ikke være 100 % sikker å at jeg dømmer andre basert på tanker.
I allefall ikke om du baserer det på hva jeg skriver. (og har lest alt)
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
