Så var man blitt en blogger.
Kjenner jeg beveger meg litt på ukjent grunn her, men går ut i fra at det stort sett fungerer på samme måte som dagbøker gjorde i min pur ungdom.... man skriver ivrig og dyptgående i starten og så dabber det drastisk av :ærlig med seg selv:
Lover at jeg denne gangen ikke skal fylle sidene med "kjære dagbok, har dårlig samvittighet fordi jeg ikke har skrevet på så lenge. Jeg lover å bli flinkere"
Har forresten forstått det slik at flere har dagbøker liggende nedpakket i skuffer og skap med noe lunde lignende ordlyd ... noe som får meg til å undre på hvorfor vi i alle dager så det som en nødvendighet å unnskylde til denne dagboken?! Den var jo høyst hemmelig, hadde gjerne to tre låser på seg og var bønnhørlig gjemt på plasser der en trodde ingen ville oppdage den. Er det slik at dagboken i seg selv er et "vesen"? En stiler jo forresten alle innleggende til dagboken, så da er det kanskje naturlig at en unnskylder seg til den også da ...
Tja, alt en skal sitte å lure på :knegg:
Slik er altså jeg, fort og plutselig er jeg helt ute på vidder og tundraer i intense dialoger med meg selv om kanskje ganske så uvesentlige ting.
Far og mor titter måpende på sin 3 1/2 åring. Radio, radiosuper, jammen ... hvordan vet knøttet om slike ting? Kommer ikke slikt litt seinere?
Begynner vel å innse at knøttet har blitt en liten jente, liten jente som får med seg reklame og er veldig bevist omverden. Og mor og far kommer til å snuble etter i forsøk på å holde tritt.
Hehe. Min da 2 1/2 åring viste helt klart hva den rosa katta som jeg har prøvd å unngå het da hun fikk en liten figur til jul; "mamma, sje. Det e Kitty" :o
De får med seg alt, og har de begynt i barnehagen er mange slag tapt.
:prøvde å unngå Kabelsatan en gang i tiden, helt til Knotten kom hjem og skrålte Hiv og hoi av full hals:
Barnehagen er et oppkomme av uhumskheter ja.
Tøtto var knapt begynt i barnehagen når hun plutselig sto i butikken foran bladhyllen og proklamerte at "jeg eeeeelsker hello kitty" :eek: