Så var man blitt en blogger.
Kjenner jeg beveger meg litt på ukjent grunn her, men går ut i fra at det stort sett fungerer på samme måte som dagbøker gjorde i min pur ungdom.... man skriver ivrig og dyptgående i starten og så dabber det drastisk av :ærlig med seg selv:
Lover at jeg denne gangen ikke skal fylle sidene med "kjære dagbok, har dårlig samvittighet fordi jeg ikke har skrevet på så lenge. Jeg lover å bli flinkere"
Har forresten forstått det slik at flere har dagbøker liggende nedpakket i skuffer og skap med noe lunde lignende ordlyd ... noe som får meg til å undre på hvorfor vi i alle dager så det som en nødvendighet å unnskylde til denne dagboken?! Den var jo høyst hemmelig, hadde gjerne to tre låser på seg og var bønnhørlig gjemt på plasser der en trodde ingen ville oppdage den. Er det slik at dagboken i seg selv er et "vesen"? En stiler jo forresten alle innleggende til dagboken, så da er det kanskje naturlig at en unnskylder seg til den også da ...
Tja, alt en skal sitte å lure på :knegg:
Slik er altså jeg, fort og plutselig er jeg helt ute på vidder og tundraer i intense dialoger med meg selv om kanskje ganske så uvesentlige ting.
Når en morragretten unge slår seg vrang
og rekker tunge,
og nekter å ta klær og støvler på.
Når melkeglasset veltes
og geitostmaten eltes
mellom fingre som er klønete og små…
Så husk at denne dag må du ta vare på.
Den forsvinner mellom fingra dine nå.
En gang vil du savne slitet.
Da er det for sent å vite
–det er du som gjør din dag og tinning grå.
Når skrikinga og skrålet blir litt mer enn du kan tåle,
og du kjefter på en glede og en lek.
Når du har glemt å leve midt i hverdagen og strevet,
og tålmodigheten din har satt sin strek…
Så husk at denne dag må du ta vare på.
Den forsvinner mellom fingra dine nå.
En gang vil du savne slitet.
Da er det for sent å vite
–det er du som gjør din dag og tinning grå.
Du er kysten som de en gang seiler fra.
Si meg – hvem er stor, og hvem er liten da?
Når framtidshavet ligger som et speil,
så blås din medvind inn i deres seil.
Når lørdan blir til sønda,
du ber en stille bønn da
om at unga ikke våkner klokka fem.
Men Vårherre kan`ke loveat du skal kunne sove
når to små kommer inn med morraklem.
Så husk at denne dag må du ta vare på.
Den forsvinner mellom fingra dine nå.
En gang vil du savne slitet.
Da er det for sent å vite
–det er du som gjør din dag og tinning grå.
Så husk at denne dag må du ta vare på.
Den forsvinner mellom fingra dine nå.
En gang vil du savne slitet.
Da er det for sent å vite
–det er du som gjør din dag og tinning grå.
Jeg vet ikke, jeg får alltid litt lett angst av de tekstene. Prestasjonsangst, over at jeg burde leve mer i nuet, burde, burde, burde. Jeg blir ikke så livnytersk av det, kjenner jeg. :p
Jeg får dårlig samvittighet jeg og, det er derfor jeg tuter. :knegg:
Men det er godt også, for det gir meg en påminnelse om det som egentlig er aller enklest i hele verden. Nemlig bare å sette seg ned å nyte, ta vare på og være tilstede. La resten av verden seile sin egen sjø sammen med oppvask, gulvvask, klesvask, andres forventninger, andres krav og hva har du, for det er ikke det som er viktig.
Det gir meg en mulighet til å steppe ut av karusellen jeg sitter på .... helt til jeg har glemt det bort igjen, og plutselig er tilbake på karusellen. Da trenger jeg ny runde med sang/påminnelse.
DM, "Slipping through my fingers" er også helt nydelig ja.
