Jeg kan godt komme og ville snakke om noe som skjedde i forrige uke. Jeg er kjempedårlig på konflikter, i alle fall når jeg er opprørt, og hvis jeg skal ta opp noe jeg er sint eller såret for der og da, vil det bare bli til at jeg begynner å grine, og da mister jeg den mentale balansen jeg trenger for å greie å si ordentlig hva jeg mener (i tillegg til at det neppe gjør det spesielt lettere for den jeg snakker med). Jeg trenger gjerne å ha roet meg og tenkt over hva jeg reagerer på og hvorfor for å kunne snakke på en ordentlig måte om det. (Det er ikke fordi jeg er langsint eller vil "gni" på ting om og om igjen, altså.)
Mener du virkelig at du blir krenket av at noen kommer og vil snakke om noe de ble lei seg eller sint for i forrige uke? Dette er ikke ment som kritikk, altså, bare nysgjerirghet - jeg skjønner at du foretrekker å gjøre opp der og da, men er det krenkende om det blir tatt opp senere? Hvorfor det?
Jeg føler meg tatt i bakhold på en måte. Jeg møter på en måte uforberedt til et oppgjør, der andre kommer gjennomtenkt og forberedt, litt pil og bue mot gevær-aktig. Det er det jeg opplever som krenkende. Da blir jeg satt ut og mer lei meg, sint og såret enn jeg hadde blitt om folk bare smalt til der og da og sa at NÅ! Nå ble jeg sint/lei meg/såret...Hvis ingen reagerer der og da, så tenker jeg at ting er greit, og får ikke anledning til å fikse opp i evt. dumme ting der og da, men har liksom virkelig bæsjet på leggen, og det gjør meg ekstra usikker og sårbar. Det blir så innmari BIG DEAL.
Jeg skjønner. :nikker: For meg blir det omvendt - at det føles urettferdig og urimelig om en hissig person (som er flink til å ta konflikten der og da) ikke kan la meg få tid til å roe meg slik at jeg er i stand til å få frem hva jeg mener på en noenlunde saklig måte. Hvis jeg blir presset til å "bli ferdig" med saken/krangelen på stedet, vil det for det første ikke gå så veldig bra der og da, og for det andre vil jeg nesten garantert føle meg dårlig og i ubalanse lenge etterpå, når jeg ser situasjonen tydeligere og greier å analysere/formulere hva jeg opplevde at skjedde, men ikke lenger har noen mulighet til å få frem min side av saken. (For den er vi jo ferdig med for lenge siden, og jeg hadde mulighet til å si hva jeg mente da - bortsett fra at jeg antagelig var for opptatt med å føle meg angrepet og med å ikke begynne å grine til at jeg egentlig klarte å si noe som helst.)
Åpenbart. :) Men det var veldig oppklarende, det du skrev - takk skal du ha. (Det er ikke så lett å finne ut hvordan folk tenker annerledes hvis man ikke spør, og vanligvis vet man jo ikke hva man skal spørre om en gang, fordi man ikke kommer på at det finnes andre måter å tenke på enn den måten man tenker selv.)
Definitivt. Jeg skjønner også mye mer etter å ha blitt bedre kjent med deg og Toffen. Feks en klassiker tidligere har vært:
*noe skjer eller blir sagt*
Mim: PANG!
Introvert motpart: Hæ? :hylgrine:
Mim: :herregud:
Introvert motpart: :snurt:
Mim: ferdig med saken. :lettet:
To uker senere
Introvert motpart: Du, det der for to uker siden...?
Mim: :confused:
Introvert motpart: Altså. Det der som skjedde for to uker siden?
Mim: Hæ? Hva da? :ferdig med saken: Er det noe galt? Kommer du trekkende med den saken igjen? Jeg trodde vi var ferdig med det? :trist:
Introvert motpart: Jo, du skjønner, og så ble jeg veldig lei meg, og så fikk jeg ikke sagt det jeg ville si...
Mim: :hylgrine:
Takk for at du setter ord på akkurat det der for meg.
Veldig bra beskrevet.
Jeg har hatt problemer med å forklare det der for et par personer i mitt liv, men det har jeg ikke lenger.
Takk skal du ha, dette skal jeg bruke. Regner med at det greit? :knegg:
Jeg har ikke lest så mangen inlegg her men jeg kan si at det verste som finnes (syns jeg da) er sånne mammaer som snakker med silke stemme til barna enten det har gjort noe galt eller ikke....Barna må jo bli helt forvirret??
Helt sånn som meg. Jeg kan bli så satt ut og tatt på senga, at jeg reagerer både annerledes enn jeg burde, at jeg ikke reagerer, eller at jeg blir sintere enn jeg burde (og kan lett begynne å grine). Når jeg får roet meg litt, så ser jeg gjerne bedre hva jeg selv bør gjøre i alle fall. Tilbakemeldingene fra meg blir gjerne mer saklige da, bedre formulert og gjerne ikke angrep.
Når det er sagt... en uke etter er jo litt lenge. Men gjerne en dag etter eller noe. I det minste fått formulert noe vettugt. :ja:
Ja, jeg glemte å takke Skilpadda. Ble så fasinert av Mims beskrivelse av meg selv.
Jeg fikk også bedre forståelse for motparten gjennom det Skilpadda skrev. :)
Det er veldig lett å tenke at dem som ikke reagerer som en selv på en måte reagerer "feil", og at man gjør mot andre slik man ville foretrukket at andre gjorde mot en selv. Min mor er skrekkelig konfliktsky og introvert, en som følger magefølelser og hjerte, opplever verden veldig bokstavelig osv. Hennes ønske om å få være i fred når hun har det vanskelig har medført en del leie episoder og at vi aldri kommer til å bli nære noen gang. For hun lar meg i stikken (min tolking) når hun i beste vilje lar meg være i fred (fordi det er det hun selv liker) når ting er vanskelig. Og samtidig må jeg sitte på hendene mine og holde aktivt munn, for å ikke springe etter henne og komme med noen Pauli ord der og da....
For selv om det er deilig FOR MEG å bli ferdig med ting, er det ikke sikkert at konflikten blir mindre eller bedre håndtert om det gjøres på min måte. Dette gjelder jo både i arbeidslivet og familien. Og jeg tror at når man er bevisst på dette, så kan man lettere jenke seg og la andre få den tiden de trenger eller man er trygg på at man kan ta det der og da.
Nei, nettopp. Blir den liggende og ulme, og den ene parten føler at h*n ikke har blitt hørt eller tatt hensyn til, så er man jo ikke ferdig med saken, selv om eventuelt begge parter tror det.
Når man er bevisst denne forskjellen, burde det være langt lettere å finne et kompromiss som begge kan jobbe med. Hvis man f.eks. greier å si der og da at "vet du, dette synes jeg vi må snakke om, men jeg må bare summe meg litt først så jeg greier å sette ord på hva jeg mener", så skulle ikke den påfølgende diskusjonen (som jo også bør skje litt tidligere enn to uker etter :humre: ) komme fullt så mye som lyn fra klar himmel?
Slik er jeg også. Jeg syns det er utrolig ufint å irettesette andre foran tredje person. Jeg blir helt satt ut av det selv og gjør det aldri mot andre. Men interessant å høre hvordan Mim og "den andre" typen folk føler.
Men det å ta det foran andre blir vel egentlig en annen diskusjon? For selv om jeg liker å ta ting med en gang, ville jeg, dersom det var en stor ting, ta personen til side. Men jeg ville helst ha tatt det umiddelbart, ikke lenge etterpå. Dersom noen tar feil i noe, jeg er uenig i noe eller noen hopper i sofaen, blåser jeg i om det er vitner til stede. ;)
Jeg er også sånn som Mim, og kjenner meg veldig igjen i beskrivelsen. Men jeg har blitt bedre etterhvert til å forstå at andre ikke reagerer som meg, men det tok litt tid, og en del smertefulle episoder, å lære det.
Dere skulle sette fjeset til ungene mine da mamma etter diverse silkestemme-forsøk til slutt sa ganske krasst"mormor kan også bli sint". :knegg:
Jeg irettesetter både mine og andres barn jeg.
Det har jeg. Den kommer stort sett 4 sekunder før en eksplosjon. Nå er det rett før jeg blir veldig sint.
Jeg er en Skilpadda, og blir totalt satt ut av ordkjappe mim-er. Trenger tankero før jeg kommer trekkende med mine analyser og konklusjoner når motparten minst venter det.
Da jeg leste HI slo det meg at jeg kjenner ingen mamma som passer godt til denne beskrivelsen, men jeg kjenner en pappa! Han er far i klasse til mellombror og når jeg og mannen min er riktig i godhjørnet etterligner vi han og gjør narr av han:humre: Ja, vi er litt smålige, men jeg synes han til tider er så tåpelig når han snakker til barna sine.... Og man har det jo ikke mer moro enn man lager selv
Jeg er enig. Jeg sier fra til mine unger hvis de gjør noe dumt selvom det er andre til stede. heldigvis er de så sosialt oppegående at de ikke vil ha kjeftemamma ute blant folk, så det pleier å være nok å få blikkontakt med 'det onde øyet'.
Jeg tar også andre unger hvis de plager andre, er slemme mot dyr eller sniker i køer.
Ang. de mammaene Pelen beskriver, så har jeg møtt dem, og jeg syns det er en smule 'crepy'. Nett som å bli kjeftet på av en person som smiler.:grøss:
Jeg kan sikkert være en sånn silkestemme-mamma av og til. Jeg er selv ganske sår på skjelling og smelling (eller, var det, da jeg var yngre) og Storebror er akkurat samme typen. Det hender ofte det svikter, altså, men i utgangspunktet bruker jeg samme hyggelige tone til barna mine som til andre. Særlig til storebror.
Og han klikker hvis jeg tar "pytt sann, det gjør ingenting, OPP igjen!" når han faller. Jeg prøver å heller møte ham på det han opplever: "Aj, da! Hvordan gikk det? Huff så irriterende!" eller "Neiognei, nå fikk du vondt!" når jeg SER at han fikk kjempevondt. Det er jeg som kjenner ham best. Det kan godt hende at det ser ut på andre som om jeg girer ham opp, men det tror jeg faktisk ikke jeg gjør. Hvis han selv er uanfektet så driver jeg selvsagt ikke sånt.
Og selv om jeg kjefter i trøtte stunder så syns jeg virkelig ikke kjefting er en god måte å snakke til folk på. Man kan fint være tydelig og klar uten å kjefte.
Så jeg kan nok i glimt oppfattes som en sånn silkestemmemamma. I andre glimt det stikk motsatte. :knegg:
Minner meg om naboen min på studentheimen eg budde. Han var deltids yrkesmilitær og hadde følgande råd til damene på huset: bruk høyhælte sko og legg toneleiet minst ett hakk dypere.
Jeg har en ganske hes stemme, og snakker deretter. Jeg opplever at jeg blir sett på som en sterk kvinne, og mye av det fordi jeg ikke "skingrer", tror jeg.
Altså, det er blitt meg fortalt. :knegg:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
