Det er heldigvis ikke så mange av dem. Mammaene som jeg får litt hetta av. Foreløpig så har jeg ikke møtt på noen pappa som er slik.
Dette blir sikkert vanskelig å forklare da jeg ikke har noe opptak å henvise til så det er kanskje vanskelig for dere å skjønne helt hva jeg mener.
Jeg prøver å forklare:
Mammaene som har silkestemme hele tiden.
Mammaene som snakker ganske tyst, aldri høyt til barna sine.
Mammaene som du aldri har sett bli irritert på barna sine, uansett hva de gjør.
Mammaene som unnskylder barna sine når de egentlig gjør noe de ikke burde få gjøre "Oi oi oi, du datt visst litt så at du slo til Håkon."
Mammaene som snakker og snakker og snakker og diskuterer og diskutere og diskuterer med barna sine (du hører dem aldri si, ikke en gang etter å ha prøvd å få med seg barnet fra barnehagen i 20 minutter "Nå må vi gå, kom igjen, Karen!" uten bare fortsetter om og om igjen med samme ting som "Lille vennen nå er det nok på tide å gå hjem, du har jo vært i barnehagen hele dagen, mormor har suttet hjemme og ventet på deg i en time nå og maten hun har laget er nok kald nå". Fortsatt med silkestemme.
Mammaene som trøster barnet når det har slått seg litt, før barnet viser at det blir lei seg. Dermed blir barnet lei seg.Osv osv. Jeg kremter litt til meg selv altså, jeg tar ikke dette så alvorlig, men hvordan orker disse mammaene å si alt med silkestemme? I tillegg kan vel dette ikke være bra for barna.
Noen som er en slik mamma eller kjenner igjen dem i min beskrivelse?
Mammaene som har silkestemme hele tiden. :niks:
Mammaene som snakker ganske tyst, aldri høyt til barna sine. Jeg begynner, men det utvikler seg...:rødme:
Mammaene som du aldri har sett bli irritert på barna sine, uansett hva de gjør. :niks:
Mammaene som unnskylder barna sine når de egentlig gjør noe de ikke burde få gjøre "Oi oi oi, du datt visst litt så at du slo til Håkon." :niks:
Mammaene som snakker og snakker og snakker og diskuterer og diskutere og diskuterer med barna sine (du hører dem aldri si, ikke en gang etter å ha prøvd å få med seg barnet fra barnehagen i 20 minutter "Nå må vi gå, kom igjen, Karen!" uten bare fortsetter om og om igjen med samme ting som "Lille vennen nå er det nok på tide å gå hjem, du har jo vært i barnehagen hele dagen, mormor har suttet hjemme og ventet på deg i en time nå og maten hun har laget er nok kald nå". Fortsatt med silkestemme. :niks:
Mammaene som trøster barnet når det har slått seg litt, før barnet viser at det blir lei seg. Dermed blir barnet lei seg. Skal ikke si at det aldri skjer.:rødme:
Jeg er sånn når barnet oppfører seg som jeg vil :knegg:
Disse mødrene skulle møtt meg i morrest klokka 0710 når 2-åringen bare skulle det ene og det andre - for jeg skulle på jobb og jeg var allerede trøtt og sur.
Hva mener du med tyst da? Og hva menes med høyt? Jeg kan ikke akkurat si at jeg bruker å snakke spesielt høyt, men jeg hvisker jo ikke når jeg snakker heller da.
Men altså, siden jeg ikke snakker høyt til ungene, så kan det jo godt tenkes at jeg er ei sånn irriterendes mor. :D
Det aller verste syns jeg egentlig er de som unnskylder barnet hele tiden, når barnet gjør noe slemt mot andre.
Det er utrolig frustrerende å se på og forholde seg til.
Jeg er ikke sånn. Kunne kanskje hatt litt mer silkestemme noen ganger. :o
Jeg kjenner en sånn mamma.... først synes jeg det var supert gjort å være så tålmodig og snill, men det er ikke lett å omgås hennes barn - de tåler ikke å bli snakket normalt eller strengt til (da blir de helt knust), gir seg aldri uten kamp og tårer, har aldri skyld i noe som helst (var bare litt uheldige, stakkar...) og derfor tror jeg at man kanskje kan være en "FOR snill" mamma også...?
Uff, ja, i det siste synes jeg faktisk FP begynner å ligne på NM. Selvfølgelig har vi et godt stykke igjen før det er så galt fatt (måtte det aldri skje...), men ærlig talt: hvorfor skal man på død og liv trekke frem bagateller man irritererer seg over? Jeg synes ikke sånne diskusjoner har noe for seg. At hovedinnlegger irriterer seg er jo helt og holdent hennes problem. Hvorfor dele dette egentlig? Slik at vi kan "godte" oss over at vi ikke er som visse andre?
Jeg synes absolutt at man skal vise personligheten sin og ikke gjemme bort alle følelser og sinnstemninger bak en silkestemme overfor barnet sitt.
Men jeg er mot kjefting og skriking. Jeg kan ikke fordra det. Og de gangene jeg har mistet besinnelsen selv, har jeg skammet meg inderlig etterpå - og bedt om unnskyldning.
Man kan og skal være tydelig og fast når situsajonen krever det - men skriking? Og kjefting?
Det skal man holde seg for god til både overfor barn og voksne
Jeg holder på å lese boken nå. :knegg:
Nei , jeg vil ikke si jeg er en slik mamma. :hehehe:
Men vi har vel diskutert her hjemme at vi kanskje prater og forklarer litt for mye til tider.
Hæ, hva mener du med ikke kjefte? Jeg kjefter da på ungene hvis de har gjort noe galt. Derimot skriker jeg ikke ubehersket eller høylytt ute blant folk. Det kan skje at jeg mister tålmodighet hjemme, det er vel normalt, vi er vel ingen overmennesker.
Jeg vet om et par sånne i jobbsammenheng. Dama bruker evigheter på å få sønnen hjem fra SFO. "Vil du ikke? Mamma sitter i gangen å venter på deg med silkestemmen sin" :knegg: Og "Har du hatt det fælt på skolen i dag, lille venn?" :rolleyes:
Jeg tror ikke hun mener at man skal rope til barna sine hele tiden. DEt hun mener slik jeg tolker det, er at disse mammaene aldri viser at de blir sinte, at de aldri hever stemmen overfor barna sine i situasjoner der det er ganske naturlig osv.
Jeg kan i hvert fall fortelle at jeg IKKE er en sånn mamma. Jeg BRØLER til og med av og til. Skikkelig pedagog_empatisk_supermamma!!
Hadde jeg snakket til sønnen min med silkestemme tror jeg faktisk han hadde blitt skikkelig skeptisk.
Jeg skjønte at hun mente at man ikke skal rope hele tiden.
Jeg bare synes det er litt rart at man må brøle og kjefte for å vise ugnene sine at man er sint. Jeg klarer det helt fint ved å snakke strengt og bestemt. :stolt:
Men jeg tenkte ikke på det med silkestemme. Jeg tenkte på det punktet der det står at hovedinnlegger irriterer seg over mammaer som snakker tyst, og aldri snakker høyt.
Jeg får hetta av pushemammaer som dytter sin unge fremst i barnekoret, føyser unna andre unger i Luciatoget, so drar med unger før de er klar for det på teater eller andre ting så ungen skriker og har det kjipt, mødre som drasser med ungene på altfor mange aktiviteter før de er modne og motiverte, mødre som sier nei, nei, nei, ja eller skal forhandle om alt.
Jeg misliker altså de som ikke lærer ungene fellesskap og empati og de som er så patetiske at de lever gjennom ungene. Og dem som lar ungene bestemme alt og ikke slutter å spørre ungene om ting de egentlig bare vil ha ett svar på. Vil du hjem nå? :snill: Og de som foran andre roter til og underminerer den stakkars partneren sin som forsøker å sette grenser, ved å markere seg som "pappas regler gjelder ikke, jeg er nemlig snille kule-mamma som ikke vil ha konflikter, som er det jeg oppfatter av barnets reaksjon nei og grensesetting"
Ja, det finnes mennesker som er utrolig avbalanserte og ikke har noen store svingninger i humøret (høres deilig ut, igrunnen).
Men jeg forsto det slik at HI tenker på en tilgjort, snill og søt stemme.
At folk er genuint avslappede og snille er ikke meg i mot!
Godt sagt, Mim!
(Spesielt pushemammaer får jeg frysninger av...)
Eg skulle gjerne hatt meir tolmodighet, men av og til ser eg at uendelege mengder med tålmodighet og forståelse ikkje nødvendigvis fører til noko godt. Lenge beundra eg ei mor i barnehagen for hennar evne til å snakke roleg, lavmelt og rasjonelt til barnet. Ho mista aldri fatningen, og eg var rimeleg nær på å miste fatningen på hennar vegner nokon ganger. Men no ser eg jo at dette barnet overhovudet ikkje respekterer grenser, verken i forhold til andre barn eller i forhold til vaksne.
Jeg får hetta av mammaer og pappaer som tror de vet alt om andre basert på å se dem i enkeltsituasjoner. Jeg får hetta av folk som tror det bare finnes en forklaring på hvorfor noen oppfører seg slik eller sånn. Jeg irriterer meg over folk som jakter på noe å irritere seg over.
(Men jeg er en av sistnevnte også, et par dager i måneden.)
Selv om jeg akkurat har signert utblåsningen til Mim, og dermed befinner meg i glasshus, må jeg bare si meg veldig enig i dette.
Det hender da stadig at irritasjonen popper fram i følelsesregisteret mitt - men folk som jakter på noe å irritere seg over, irriterer meg også. Veldig.
Når foreldrenes måte å håndtere sine barn på går utover grenser og oppdragelse er det grunn til å ergre seg.
Det nytter ikke å puse med sønnen når han kaster stein i hodet på kompisen; "Du skjønner, han er så sterk"
Å være bestemt og bruke stemmen, som jeg også gjør overfor andre mennesker, er jo en selvfølge.
Jeg er heldigvis ikke en sånn mamma. Jeg tror disse mammaene ikke skjønner hva de egentlig gjør.... Vi skal forberede våre barn for "verden". De blir ikke behandlet slik ute i den virkelige verden.
Også enig med Mim. Det finns en del av den typen. Fler kanskje av de enn de som Pelen nevner.
Vi også. Puse-dille-blomstersnakk. Og ungen slår seg noe så forj*vlig vrang hver eneste gang. Og det ender med at han hylende blir kjørt hjem kravlende rundt i hele bilen (sic!!!!) etter at pappaen har sagt 20+ ganger med silke-bedende stemme "Jammen N, vil du ikke ta på deg bilbeltet da?" :snill:
Det "rare" er at ungen går lydig til bilen og setter seg i bilsetet sitt hver gang hans hyggelige og bestemte mor henter. Uten at hun roper - men hun gir klare og tydelige beskjeder. Så rart lissom. :rolleyes:
Nei, jeg irriterer meg ikke på mammaer som snakker tyst, det er det tyste i kombinasjon med silkestemme som gjør meg litt smågal. Men for å være ærlig, det er jo ikke noe jeg går og irriterer meg over, jeg bare syns at det å være slik mot barna sine hele tiden (og da mener jeg alle de tingene jeg skriver om oven) ikke kan være bra for barnet og jeg syns synd på familien. Føreldrene bør bryte inn og ta sjefsavgjørelser om det trengs, alt man gjør må ikke godkjennes av barna også. Og som Zoë skriver så er det en tilgjord snill og søt stemme jeg tenker på. En som ikke høres naturlig ut (i hvert fall ikke i mine ører).
I øvrig er jeg enig med Mim også.
Noen andre typer foreldre som du ikke helt ønsker å være selv?
Jeg synes det er viktig at barna lærer å kjenne foreldrene sine. Jeg er meg selv når jeg snakker med barnet mitt, og hun vet hvor mine grenser går.
Vi har heldigvis ikke noen av dem som beskrives her i vår omgangskrets. Men hadde jeg sett en sånn mamma i barnehagen hadde jeg nok tenkt at hun bare var redd for å snakke til barnet sitt foran andre.
Jeg synes ikke man skal irettesette barnet sitt med andre tilstede.
Jeg tok mine vekk fra situasjonen, irettesatte dem, og de gikk tilbake å ba om unnskyldning. (Om det var nødvendig utfra situasjonen).
Jeg mener det er nedverdigende å få "kjeft" foran andre. men å få beskjed om å "bli med her en tur", for så å få lynklare beskjeder under 4 øyne, mener jeg er den rette måten å irettesette barn på.
Hjemme som borte.
Ellers mener jeg at det som beskrives her, som man irriterer seg over, er gode beskrivelser på omsorgsvikt og mangel på grensesetting.
Stakkars barn som ikke får trygge, klare beskjeder.
Silkestemme er nok ikke min stemme nei. Men jeg kjenner noen som er ganske sånn. Som tror de gjør "alt riktig" ved aldri å vise at de blir sint og ikke tolererer noe. De barna gjør også utrolig mye rart i huset uten å respektere foreldrene, enn f.eks. vi ville tillatt. :ja:
Vet ikke hvorfor jeg føler meg bittelitt truffet her jeg, men det gjør jeg (uten å bli blodig fornærmet altså).
Slikestemme har jeg ikke, men jeg er en svært rolig person. Det skal mye til før jeg blir sint.
Jeg er ikke den som skriker og gauler, og har jeg tid så venter jeg til han er klar. Ved henting i barnehagen lar jeg han gjøre seg ferdig med det han driver med (som oftest løper han jo rett i armene mine og vil være med meg). Jeg gir klare beskjeder, selv om jeg ikke hever stemmen (kroppsspråk er mer effektivt syns jeg). Jeg har mine kampsaker der jeg setter foten ned, men jeg passer på ikke gjøre for mange saker til en kamp.
Etter to advarlser er det nok!
Dersom noen slår, sparker, biter ol reageres det!
Jeg bortforklarer ikke min sønn sine handlinger.
Men:
Enkelte dager kan jeg sitte meg ned på en benk å vente til min sønn er ferdig å leke før vi kjører hjem.
Det er sjelden jeg hever stemmen min, men den er autoritær.
Jeg overser handlinger der jeg ikke vil ta opp en kamp.
Dersom vi har tid lar jeg ofte trollet få bestemme når/hva/hvor
(dersom vi ikke har tid bestemmer jeg).
Jeg er definitivt ikke en sånn mamma. Men jeg en gang prøvde jeg. Her er det jeg skrev etter den dagen:
En julefortelling
Det hendte i de dager…
Ja, det var i allefall lille julaften.
Fembarnsmoren hadde ENDELIG fått julepenger på kontoen og skulle ut på handletur.
Bilen ble stappet full av gretne unger og en bister mann. Altså en helt vanlig handletur.
På veien kom noen på den brilliante ideen om å spørre fembarnsmoren hva hun ønsket seg til jul. Da hadde familien allerede oppholdt seg i bilen sammen i 10 minutter og svaret var derfor åpenbart. En kjeftefri jul. Det ønsket fembarnsmoren seg.
Første stopp var lekebutikken. Fembarnsmoren var uten barn og så effektiv som bare fembarnsmødre på frifot kan.
Så var det Europris. Og der var der magen begynte å kremte. Fembarnsmoren gjorde som fembarnsmødre uten palass med mange toaletter er veltrente i. Hun holdt seg alt hun orket. Det er et faktum at antall barnefødsler fører til god knipetrening både foran og bak. Hvordan det står til med de som har flere toaletter i huset, aner jeg ikke.
Da fembarnsmoren var kommet til kassa ved Europris, med handlevogna full av diverse billigstæsj, begynte det å virkelig rumle. Kvalme, kaldsvette og en følelse av at man bare må, må, MÅ på do. Så fembarnsmoren tar med skjelvende hender frem mobilen for å ringe fembarnsfaren. Han tar telefonen, det blir brutt. Og dett var dett. Han skjønner selvsagt ikke at han kanskje kan gå noen meter og spørre om hans kone trenger hjelp. :sur:
Fembarnsmoren gjør diskret noen pusteøvelser og kniper for konge og fedreland. Eller noe.
Jaja.
Så blir det litt bedre.
En handletur fra helvete på KIWI er også med på planen. Fembarnsmoren er nå bare litt uggen, smiler tappert og minner vennlig barna om hva hun ønsker seg til jul. En kjeftefri jul. Og nei, du får ikke kinderegg selv om du har mast 500 ganger. Samtidig mens man trøster en søster på telefonen som har kranglet med sin samboer og nå lurer på hva hun skal kjøpe som hun kan ha råd til osv. Takk og lov at man har vært innom Europris og kan foreslå en gave til 5 barn for 89,-
Så stopper man og kjøper noe brus på veien hjem. Selvsagt må man stoppe på Coop på veien hjem for det de ikke hadde mer igjen av på KIWI og pokker! vi glemte glitter til treet, men det driter vi i.
Turen er et lite helvete, fembarnsmoren kniper. Kaldsvetter og kniper.
Etter 3,5 timer er de hjemme igjen. Og fembarnsmoren løøøper til do for å sette seg ned med et lettelsens sukk. Endelig fred og ro og rumpa på do.
Haha!
For det første; doen må vaskes før den kan sittes på. Sånn er det når 4 gutter og en mann skal på do før man drar på tur. :sur:
For det andre; når man har utholdt knipeøvelsen fra helvete i 3,5 timer, så er det innmari vanskelig å slippe taket. Så man må puste så godt man kan. Minne kroppen på at nå er det trygt. Det er lov å drite nå.
Så kommer dofadderne.
Først datteren. Hun har noe viktig å fortelle. Hun blir sendt ut igjen av en rolig fembarnsmor med luft på stemmen som ønsker seg en kjeftefri jul og derfor må gå foran med et godt eksempel.
Så Eldstegutten. Han har heldigvis vett på å fortsette den lange innviklede talen om hvorfor han bør få SuperMario for Gameboy Advanced i julegave utenfor. (Fembarnsmoren har selvsagt ikke kjøpt det.) Han avbrytes av smil og luft på stemmen. Husk, kjeftefri jul. kvitre
Så den nest eldste sønnen, som har kranglet med datteren og vil fortelle sin histore. Det var dette med å få være på do i fred da, lille venn. Fembarnsmoren prøver seg på kjeftefri og smil.
Så datteren som selvsagt ikke er enig i den nest eldste sønnen sin versjon. Samme prosedyre som sist.
Så kommer minstemann løpende, men den nest eldste sønnen har nettopp fått beskjed om dette med å forstyrre mamma på do, så han prøver å lukke døra i full fart før minstemann kommer inn. Det må jo gå galt. Minstemann får døra i hodet. Skrik og hyl. Fembarnsfaren må komme å hente og trøste en liten gutt som hikster at han skulle bare snakke med mamma. Mamma kommer snart, lille venn. smil, luft på stemmen og litt ekstra kvitring
Eldstemann kom på enda et argument for hvorfor SuperMario-spillet er velfortjent. Han jages ut. Smilet er jævlig anstrengt nå.
Så kommer jaggu fembarnsfaren inn for å høre om det var den buksa jeg mente. (Ja, jeg hadde tråkket ned den andre i søle og slaps, så den var våt til leggen.) Han jages ut. Husk, kjeftefri jul. SMIL!
Imens dette skjer skal fembarnsmoren megle mellom de som krangler på utsiden, rope på fembarnsfaren når superørene som fembarnsmødre har hører at det snokes i feil bæreposer på utsiden i gangen.
Og ja. Det glemte jeg nesten. Fembarnsmoren skal prøve å slappe av i mange nok sammenhengende sekunder sånn at hun klarer å drite.
Til slutt sier det klikk og fembarnsmoren, som jo med et anstrengt smil og Siv Stubsveen-stemme har ønsket seg en kjeftefri jul av hver jævla en av familiemedlemmene får nok.
Med buksa på knærne, møkk i ræva og dopapir i hånda brøøøler hun til alle de imbesille idiotene på utsiden.
KAN DET VÆRE SÅ JÆVLA VANSKELIG Å OPPFYLLE ET ENESTE HELVETES JULEGAVEØNSKE OM EN KJEFTEFRI JUL?!
Da blir det stilt.
Og julefreden senker seg omsider i hjemmet.
Jeg er oftest ganske rolig, og den eneste som får meg til å miste store deler av besinnelsen innimellom, er Poden. Jeg tror ikke ville gi HI hetta, jeg heller. :humre:
AnnKi - jeg er helt overbevist om at du ikke er den typen mor som jeg henviser til. Du kan si i fra, det kan ikke disse mødrene, de er alltid bare snille og greie og silkemyke og diskusjonsklare og forklarende.
Godt å høre at det er flere som reagerer på dette. Jeg får litt frysninger av det og av og til litt dårlig samvittighet fordi jeg selv ikke er så tålmodig mot mine småtroll.
Jeg er nok ikke av de mest lavmælte, nei. Skulle ønske jeg var litt mer av den typen og jobber mot det. Jeg mener at det ikke nødvendigvis er noen sammenheng mellom det å sette grenser og det å snakke rolig og lavmælt. Men å sette grenser, det må man!
Jeg får litt hetta av foreldre som har barn som ligger laaangt foran skjemaet i alle ferdigheter, "ikke at det er noen konkurranse altså, men gullet gikk faktisk allerede ved 9-månedersalderen".
De som mener Duplo begynner å bli barnslig for to-åringen, de som kjefter på "rampegutten" på 6 måneder fordi han river mamma/tante i håret og de som er eksperter på barneoppdragelse med en 3 måneder gammel sovebaby ("det er jo bare å...").
Heldigvis omgås jeg ikke mange sånne, og de jeg omgås har jeg anstendighet nok til å pense inn på andre temaer før det ryker ut ørene mine.
På den annen side, sånne mødre som HI beskriver, oppfatter jeg som utrolige skumle. Jeg føler det blir noe psykopatisk over dem.
Akkurat som om noe er alvorlig galt i samspillet mor-barn, og de må lage et skuespill når de er sammen med andre voksne, så de ikke skal skjønne hvordan den egentlige oppførselen er.
Får alltid en følelse av at sånne mammaer denger ungene så fort de lukker døra hjemme.
Silkestemme? Hva er det? Tror ikke at det finnes her i huset. Foretrekker å snakke med normal stemme til ungene.
Jeg må nok innrømme at skrikermamma finnes her. Typ datteren sykler avgårde med sykkelhjelm på styret i stedet for på hodet. Da står mor på trappen og hopper av sinne og skriker: "Stopp og ta på hjelmen NÅÅÅÅÅÅÅ. Ellers inndrar jeg sykkelen på flekken."
Jeg pleier å rope når han IKKE har på seg sykkelhjelmen jeg. :knegg: (Foreløpig trengs det ikke her for når det gjelder det så er han veldig pliktoppfyllende).
Det med å ikke skulle irettesette barna sine dersom andre er tilstede...
Hva om du tar barnet ditt i å slå et annet barn? Hva om du tar barnet ditt i å gjøre noe som absolutt ikke er lov i den settingen dere er i...
Vil dere da bare ta barnet bort fra situasjonen, og vente til dere er på tomannshånd og ta det opp da, eller vil dere bare la barnet forsette med hva det enn holdt på med? Eller ville dere stoppe barnets atferd og "gjøre opp" der og da?
Jeg bare lurer... Alt etter alder, vil en situasjon hvor f.eks. h*n slår en annen være godt og vel ute av hodet innen dere er på tomannshånd, og barnet vil ikke forstå hvorfor det blir irettesatt.
Det er forskjell på irettesetting - man kan sette grenser for et barn med andre mennesker til stede uten å ydmyke det.
På å kjefte og å gi en streng beskjed? Jeg synes "Nå må du legge fra deg den ballen og komme, for vi skal gå nå!" er en streng beskjed, mens "Hva i alle dager er det du driver med, nå holder du opp med en eneste gang, du vet da godt at du ikke får lov til å gjøre slik, det er helt forbudt og det blir jo vondt for gutten og hvis du gjør sånt og ikke kan oppføre deg ordentlig blir det i hvert fall ikke noen kinotur på deg i dag, nå ber du om unnskyldning med en eneste gang!" er å kjefte. Men det er klart det er en glidende overgang.
Jeg gir beskjed der og da, enten til eget eller andres barn, dersom det skjer noe der og da. Jeg tar henne ikke til side for å snakke om noe som skjedde i sted, liksom. Dersom hun holder på å knerte til Jon eller Maren, så tar jeg det når det skjer. Det samme gjør jeg med Maren eller Jon, og det er det noen foreldre som reagerer på, for de mener at de, og bare de, skal irettesette egne barn. Jeg synes det er HELT greit at min datter blir irettesatt av andre, dersom hun gjør noe galt. Altfor mange tenker på oppdragelse som en privatsak, men det ser nå ut som om de som tenker slik har de rareste ungene også. Litt sosialisering kan da ikke skade.
Jeg mente at mamma'n kanskje har lest den delen om at man ikke skal ydmyke og oppdra, men ikke den om å sette grenser - i og med at hun bruker over 20 minutter på å "forhandle" ungen hjem fra barnhagen.
Men silkestemme og demokratisk-pedagogiske metoder er ikke akkurat Juul, nei.
Jeg er høylydt og bestemt - når jeg sprekker eller situasjonen krever det. Så jeg er absolutt ikke en av de som blir beskrevet. Men jeg reagerer mere på foreldre som
kjefter på ungene sine mens andre hører på
truer ("hvis du ikke er snill nå så får du ikke feire lillesøsters bursdag men må sitte alene på rommet uten kake")
ved henting i barnehagen bare sier "kom nå" og når barnet som er midt i en lek spør "hvorfor det" svarer morskt "fordi jeg sier det!"
kjefter på barnet fordi det gråter når det blir kjeftet på
Og disse har jeg sett mange flere av enn den tidligere nevnte kategorien. Det er mulig disse forbereder barna sine på "den virkelige verden", men den verdenen vet jeg ikke om jeg vil være i...
Det å snakke til andres barn er viktig og jeg gjør det stadig vekk. Man kan ikke som voksen se eller høre på at barn f.eks plager eller slår andre eller at de ødelegger ting.. eller at de gjør noe hvor de kan skade seg selv.
Jeg må innrømme at jeg får hetta av en mamma på avdelingen til minsten.. Det er silkemyk stemme når hun spør om h*n vil gå hjem? Gjett hva ungen svarer.. :rolleyes:
Det er en del ting som bør gis som en beskjed og ikke som spørsmål...
Enig. Har aldri helt skjønt poenget med å være kjip mot barna sine for å forberede dem på at andre også kan være det. Den virkelige verden bør jo så absolutt være et sted der man kan regne med at i allefall mamma og pappa vil være forståelsesfulle og kjærlige.
Denne tråden har også fått meg til å tenke at om noen v dere hadde observert meg i bringesituasjonen i barnehagen i en periode for noen uker siden, ville dere oppfattet meg som en silkestemmemamma dere hadde fått hetta av.
Jeg føyde storebror i ett og alt. Jeg bar han inn fra bilen (lillebror måtte gå), og måtte ta en ekstra tur for å hente alt stashet jeg ikke fikk med meg i første runde fordi storebror skulle bæres. Jeg kledde av han (selv om han kan det selv) og tok på han tøflene.
WHY??
Hyles det sikkert unisont i de FP'ske hjem.
Jo- det hadde nemlig nettopp gått opp et lys for meg. I seneste laget, vel og merke.
I ukene forut for denne silkestemmemammaoppførselen, var det nemlig innkjøring for lillebror i barnehagen. Og Lillebror er en kar som tar plass. STOR plass. Og storebror er en kar som tar liten plass. Han er flink, han er hjelpsom han er hensynsfull. Og dette dro vi - i en slags bevisstløs tilstand- altfor mye veksel på. For kunne han ikke bare vente litt, så lillebror kunne hjelpes først? Og kunne han ikke bare hjelpe lillebor med ditt? Og datt? Og var det ikke GØY at lillebror skulle begynne i barnehagen? Og skjønte han ikke at mamma måtte sitte ved siden av lillebror,ikke han, under frokosten i bhagen - han var jo ny, og trengte mamma der.
For oss var det jo bare snakk om en kort innkjøringsperiode, og vi var slett ikke vare nok på økende sårhet og fortvilelse hos den store, flinke, hjelpsomme storebroren.
Og plutselig sa det pang. (Heldigvis, sånn i etterpåklokskapens lys.)
Storebor ville ikke være flink og hjelpsom. Han skapte seg etter alle kunstens regler om morgenen. Nektet å kle på seg, nektet å gå ut i bilen, for matboksen ble lagt ned i sekken på feil måte. Han skulle kles på - og det før lillebror. han skulle bæres ut i bilen og han skulle dulles med.
Jeg reagerte med å være fast og tydelig. Han var stor nok til å kle på seg selv, og om han ikke skyndet seg nå, så kom mamma til å komme for sent til jobben ( og det gjorde mamma - dag på dag). Men det ga han blaffen i,gitt.
Vi skjønte ingenting - og var rørende enige i at det bare var om å gjøre å holde en fast og tydelig linje. Ikke la seg dupere av fireåringen. Ikke gi etter, ikke finne seg i slikt tull.
Men det ble ikke bedre. Bare verre.
Så kom jeg endelig på den brilliante idéen å lese "Ditt kompetente barn " på nytt. Og DA gikk det et lys opp for mor - og far- i heimen.
Det var en protest. Han lurte rett og slett på om vi var like glad i han som lillebror - og ville teste dette. Var vi villige til å strekke oss for han også - ikke bare lillebror?
Og sannelig tok det ikke lange stunden med dulling og påkledning og bæring om morgenen, før han ikke gadd DET lenger...
Nå er alt som før - og storebror er sitt selvstendige jeg igjen.
Jeg ser sikker på at jeg fikk noen skjeve blikk i silkestemmeperioden.
Men det får heller være.
Jeg er UTROLIG glad for at jeg skjønte denne (i etterkant åpenbare) sammenhengen, og fant en løsning på det.
Livet med barn er like mangslungent og fyllt av nyanser som alt annet.
Lurt å ha i bakhodet, det også.
Det er sant, jeg hoppet visst litt for kjapt mellom postene. Men irettesette og kjefte er det i alle fall bare gradsforskjeller mellom? Og en beskjed mener jeg er å si fra om hva man skal/må gjøre (f.eks. å si strengt "nå må du komme, ellers rekker vi ikke trikken"), mens en irettesettelse er en eller annen påpekning av at man har gjort noe galt. (Jeg mener ikke at man aldri kan irettesette noen foran andre; å si "nei, sånn må du ikke gjøre!" kan man vel godt si i selve situasjonen, men hvis man skal si mye under irettesettelsen er det vel høfligst å ta vedkommende til side først. Høfligst både overfor den man irettesetter og omgivelsene.)
Jeg tror ikke jeg har silkestemme på repertoaret, jeg. :innser manglende register i stemmebruk:
Jeg synes det er greit å snakke vanlig til barn med vanlig stemme og jeg tenker at de klare tilbakemeldingene ungen får de gangene hun er helt på tur, oppveies av de mange kjærlighetserklæringene hun får, slik at vi kommer ut på pluss.
Jeg er ganske spontan av meg, så jeg må innrømme at timing ikke alltid er min styrke. Samtidig synes jeg det er helt forferdelig å bli "tatt" senere selv. Jeg liker at ting blir tatt der og da og blir ferdig. Sånn "vi må snakke om det sm skjedde tidligere" setter meg ut, gjør ting større og verre enn det det egentlig var og så husker jeg ikke nøyaktig hva som ble sagt og blir usikker. Jeg føler meg mye lettere krenket av sånne "vi må snakke om det som skjedde i forrige uke" enn at noen smeller der og da.
Flere av mine svigerskonflikter bunner i dette, at jeg smeller der og da og er ferdig med det og de kommer luskende med en eller annen greie de ikke var helt fornøyd med lang tid etter hendelsen. Men så er ikke jeg så konfliktsky, heller, da. Og tar gjerne en kjapp og heftig fight, for så å være ferdig med det. Folk som drar opp samme greie gang på gang, og vil gni litt på den, for så å spare den til neste anledning...? :gaah:
Irettesettelse og kjefting går omtrent for det samme i mine øyne.
Det jeg mente var akkurat som Skilpadda så fint forklarte det, at en streng beskjed er "NÅ kommer du her med en gang"!
Mens en irettestettelse er nesten som å kjefte, og det ville jeg ikke gjort mot barn foran andre. Da ville jeg hvertfall prøvd å få barnet på tomannshånd og snakket med det alene.
Tro det eller ei, men på visse områder er vi veldig like.
Jeg takler dårlig langsure/sinte folk, og tar heller også gjerne en smell, for så å være FERDIG med det. :nemlig:
Noen ganger forsøker min datter seg på å teste grenser når hun er sammen med andre, for å se om hun kan gå litt lengre da enn når det er bare oss. Eller hun rives med at hva andre barn gjør, og finner på ting som egentlig ikke er lov. Jeg tar da ikke 5 øre for å si i fra da, selv om det er andre til stede. Det kan godt gjelde de andre barna også. Da handler det ikke om skyllebøtter av noen slag, men beskjed om at noe ikke er akseptabelt. Vi leker ikke med gardinene og drar og sliter i dem, det vet hun, og det skal besøkende barn også vite, f.eks. Samme om de får lov til å gjøre det hjemme hos dem eller ikke.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
