For ikke å avspore Skilpadda sin fine tråd, starter jeg heller en ny. :) Jeg satt og funderte litt på dette her med de ulike personlighetstypene. Noen mennesker er jo veldig tydelig den ene typen, andre har trekk fra begge sider. Men jeg innbiller meg at introverte ofte har større toleranse ovenfor ekstroverte enn omvendt. :confused: De menneskene jeg kjenner som er veldig ekstroverte er gjerne raske til å stemple introverete som kjedelige, og greier ikke helt å forstå at ikke alle andre elsker liv og røre. At mange blir slitne av å ha mennesker rundt seg hele tiden, og derfor trenger alenetid også, uten at man er hverken sur, asosial eller ikke liker de man er sammen med.
Jeg tror at introverte oftere greier å forstå at ekstroverte har andre behov, selv om man ikke er slik selv?
Jeg leste en artikkel om dette i Dagbladet en gang. Det var noe med at de introverte i større grad er i stand til å analysere både seg selv og andre, og tolker også situasjoner bedre enn de som er ekstroverte. De er ofte mer analyserende av natur, og leser også kroppsspråk bedre.
Jeg tror det kanskje er lettere for introverter å se fordelene ved ekstroverter enn det er for ekstroverter å se fordelene ved introverter. Derfor er det mange introverter som synes det er fint med ekstroverter, samtidig som de selv krever retten til å være introverte, mens mange ekstroverter bare synes alle burde være ekstroverte. Grovt generaliserende.
Ja, jeg tror også det er litt slik. Jeg er sjeleglad ikke alle er som meg (introvert). Da ville verden blitt et kjedelig sted. :knegg: Men det som er litt morsomt er at de som er veldig ekstroverte, og synes at det burde alle være, gjerne er veldig dårlige til å dele rampelyset. :fnise:
Jeg synes vel kanskje litt at ekstroverter føler i større grad at de rundt dem burde være som dem. At det i vårt sosiale samfunn blir sett på som ideal å være ekstrovert heller enn introvert.
Jeg er veldig glad i de ekstroverte vennene mine, og kan veldig godt se verdien av å være sosial og ta initiativ og være utadvendt og dele av seg selv. Så jeg synes ikke det er vanskelig å "tolerere" at de er slik (selv om det naturligvis kan bli slitsomt i store doser ;)). Men siden mye av det introverte driver med per definisjon foregår inne i hodet deres, er det kanskje vanskeligere for omverdenen å se at det er interessant og verdifullt (langt mindre misunnelsesverdig)?
Vi hadde en tråd for nesten et år siden som jeg kom på nå, om hva som tilfører oss eller tapper oss for energi. Der skrev jeg blant annet
En annen ting er at det kan være ganske lett for introverter å føle at det er noe «galt» med dem, i et samfunn der ekstrovertene synes veldig godt, og ekstrovert-verdiene blir framstilt som så viktige (i nesten enhver jobbannonse, f.eks.). Jeg syntes det var veldig givende å innse at en del av de mer «upopulære» introvert-egenskapene jeg har, henger tett sammen med en del av de tingene jeg liker aller best ved meg selv.
Jeg slutter meg helt til både Toffens og aCs oppfatning av aC. :hjerter:
Og kjenner meg ellers godt igjen i det om å ha lært bedre å sette pris på det ved meg selv som er meg selv. Slik jeg opplever det, er det dessuten lettere å "tolerere" hvordan andre er jo mer man "tolererer"/aksepterer/"omfavner" hvordan man selv er. (Enten man er forskjellig fra eller lik disse andre.)
Når jeg leser alle trådene hvor introvert/ekstrovert blir diskutert, så ser jeg at mange er veldig sikre på hva de er. Er jeg den eneste her inne som er i tvil om hvorvidt jeg er mest E eller I? Jeg har aldri tatt en skikkelig test, og de forskjellige testene gir som oftest I, men av og til E.
Jeg skjønner at testene spør etter hva man vanligvis foretrekker, men jeg er jammen ikke sikker på hva som er hovedpreferansen min. Jeg kan ha dager eller uker hvor jeg helst vil være sammen med andre, for så å ha perioder hvor jeg foretrekker alene/familietid. På arbeidet liker jeg å jobbe alene, men pauser vil jeg helst ta sammen med andre.
Jeg har heller ikke tatt en ordentlig test, men har vært E på alle testene jeg har tatt på nett. Er enig i at det er vanskelig å vite hva man EGENTLIG mener, noen dager er jeg veldig introvert (innbiller jeg meg), mens jeg andre dager er ekstrovert som bare en bilselger kan være. (innbiller jeg meg.)
Stakkars alfaMannen. :knegg:
Jeg lurer også på om jeg har et barn av hver sort. Til de grader også.
Ytterligere et grensetilfelle melder seg. :juhu: Jeg har skåret både I og E avhengig av dagsform. Med fare for atter å henfalle til den folkelige oppfatning av begrepene "introvert" og "ekstrovert", må jeg si at jeg er ekstremt skravlete til å være såpass folkesky.
Jeg aner ikke hva jeg er. Fikk resultat som ekstrovert på testen nå, men har tidligere fått restultatet "du er like introvert som ekstrovert" på tilsvarende tester :rolleyes: .
Ang. hva man er og hva man ikke er. Jeg tok den-derre Jungtesten og fikk beskjed om at jeg var 1% extravert (ekstravert? ekstrovert?). Jeg skjønner såpass at jeg ikke er 99% introvert, men betyr det at jeg er 51% extravert og 49% introvert eller er de ikke på samme skala? (Hvis noen overhodet skjønte hva jeg ville frem til nå.)
Jeg tror for øvrig at HI kan ha et poeng når det gjelder de som er tydelig intrv eller ekstrov, men jeg innbiller meg at de aller fleste ligger et sted midt i mellom.
Mitt største problem med alle slike tester er at jeg føler det er så situasjonsbetinget. I noen sammenhenger og settinger kan jeg være veldig selvsikker, ta regien og ordet og lime samtalen sammen for en hel flokk, i andre settinger føler jeg meg komplett hjelpesløs og har mest lyst til å gå i ett med veggen. Det er gjerne avhengig av to ting; hvem jeg er sammen med og hvor I/E de er, og hva agendaen er (sosialt, faglig osv). Det var nok en avsporing, kanskje. :flau:
Der er jeg også, så jeg er helt med på avsporingen din.
Selv så scorer jeg alltid som ekstrovert på tester, og har veldig problemer med å skjønne hvordan hjernen til min introverte eks fungerer. Han ser det store bildet, og jeg ser bare detaljene.
Jeg ser jo at jeg blir vanskelig å forholde meg til når jeg henger meg opp i detaljer og bagateller, men jeg klarer ikke la vær.
Nå er jeg nok en veldig analyserende person uansett, og tenker og analyserer mer enn jeg har godt av.
Jeg har i hvert fall ikke problemer med å se og godta at andre er forskjellig fra meg, det vil likevel ikke si at jeg kan irritere meg noe grenseløst over f.eks min introverte pappa som jeg må hale ordene ut av. Ikke at den ekstroverte mammaen min som snakker før hun får tenkt seg om er noe mindre irriterende da. :knegg:
Jeg er ekstrovert på grensen til det ekstreme, i alle fall har jeg vært det tidligere. Jeg er noe mer moderat nå for tiden.
En av de tingene det tok meg lang tid å skjønne til fulle er at introverte folk ikke nødvendigvis avviser meg når de oppfører seg som om de avviser meg. For meg var det lenge vanskelig å se at når noen ville være i fred og for seg selv, så var det ikke nødvendigvis fordi jeg hadde gjort noe galt, fordi de ikke likte meg eller fordi noe som helst som hadde noe med meg å gjøre. Det var bare fordi de helst ville være i fred.
Da jeg var tenåring ville jeg like mye mye være i fred som jeg ville ha tannpine, og de eneste gangene jeg unngikk folk var når jeg spesifikt ønsket å unngå noen. Og derfor var det nok ganske vanskelig for meg å se og skjønne at andre ikke fungerte helt som meg på dette området, og jeg har garantert tråkket i baret mange ganger på grunn av det. Dels fordi jeg har prøvd å nærme meg folk ut i fra den misforståelsen at vedkommende "ikke tør å ta kontakt eller være åpen" og dels fordi jeg har feiltolket vedkommendes introverthet som en avvisning av meg.
Så for alt jeg vet kan det godt hende at det er noe i det at introverte skjønner mer av hvordan ekstroverte fungerer enn motsatt. Det er i alle fall ingen som trenger lure på hvordan jeg har det eller hvordan jeg fungerer, for jeg holder det definitivt ikke for meg selv.
:fnise: Det blir lysår unna meg, som iblant fabrikkerte innetider for å ha en unnskyldning for å gå hjem. "Jeg må være hjemme klokka ni," løy jeg gjerne. :snill: Da jeg var enda yngre, kunne jeg finne på å late som om jeg ikke var hjemme når noen ringte på. Jeg har nok blitt mer ekstrovert med årene, og kan nok også feiltolke signaler fra de ekstremt introverte. Å forveksle sjenanse med overlegenhet er jo en klassiker.
Tja. Jeg tror også det har noe med oppvekst å gjøre om man evner å forstå det motsatte av det man er selv. Jeg kan godt forstå at andre har behov for alenetid, men jeg syns også det er litt merkelig når det går på bekostning av det sosiale livet deres. På samme måte som introverte kan ha vanskelig for å forstå at en ekstrem ekstrovert gjerne vil ha mennesker rundt seg hele tiden. Jeg er ekstremt ekstrovert, mannen er moderat ekstrovert. Jeg kunne ikke hatt en introvert kjæreste, men jeg klarer helt fint å ha introverte venner. Jeg takler til og med at de ikke vil avtale noe fordi de rett og slett ikke orker. :knegg:
At en kombinasjon av introversjon og sjenanse har blitt forvekslet med overlegenhet er i alle fall noe jeg aldri har opplevd. :lyve:
Ellers tror jeg det er typisk det som både du og Teofelia sier, at dere har blitt "mer moderate" med årene (altså at introverte blir mer ekstroverte og omvendt). Det har jeg også. Tror det er vanlig at man lærer seg å bruke flere sider ved seg selv etter hvert som man blir modnere.
Etter at jeg hadde blitt sammen med min mann fortalte han at han lenge hadde følt at jeg var så utilnærmelig. :knegg: Det var vel en variant av sjenanse det også, tenker jeg. Jeg håper jeg har blitt mindre utilnærmelig med årene, men jeg merker at noen føler det sånn. Blant annet en av mine kollegaer.
Jeg har telefonskrekk og hater å invitere folk på noe. Jeg tror det har med frykt for avvisning. Jeg liker å bli invitert på ting, men takker glatt nei til fester o.l. som er så langt unna at jeg ikke kan gå hjem nøyaktig når jeg vil.
Jeg har nok feiltolket mange introverte opp gjennom årene jeg også, men det er jo ikke lett heller. Situasjonene du beskriver her er jo umulig for barn/tenåring å tolke som noe annet enn en avvisning.
For min del er det lettere å forholde seg til introverte voksne.
Det er for øvrig fullt mulig og være både ekstremt ekstrovert og veldig sjenert på samme tid (og bli tolket som overlegen på bakgrunn av dette). :erfaren:
Nå kan man jo väre ulike ting i ulike settinger også.
Den testen jeg har tatt er basert på arbeidslivet og det er helt klart at jeg i arbeidssituasjoner er rent ekstrovert. Jeg får energi av at det skjer mye rundt meg, at jeg blir avbrutt, at noen plutselig kommer inn på kontoret med et problem som må löses og så videre.
I mitt privatliv er jeg mindre ekstrovert. Jeg kan glatt foretrekke en kveld alene hjemme og har også funnet på unnskyldninger for å ikke väre med på sosiale anledninger (apropos den over som hadde "funnet på" innetider). Jeg tror nok at dersom jeg hadde tatt en test som var basert på meg som privatmenneske, så ville jeg fremdeles ha blitt klassifisert som ekstrovert, men ikke i så stor grad.
Etter å ha tatt 10 vekttall psykologi med vekt på dette feltet og jobbet en del med det i praksis (teamkompass, osv) så har jeg utviklet stor toelransefor annerledeshet og hva denne annerledesheten bunner i. Det har vært svært nyttig. Jeg er veldig ekstrovert (høy score), men jeg sliter mer med følere og sansere, enn introverte som sådan. Folk som legger magefølelser til grunn for valg, fremfor rasjonell argumentasjon. :skremt: Som på spørsmål for hvorfor de mener ditt eller datt svarer at det "bare føles riktig".
Ekstrovert/Introvert kalles hovedfunksjon/dominant funksjon og handler om hvor man henter energi og bruker energi.
Oppfattelsesfunksjonsparet Sansing/iNtuisjon handler om hvordan man ser verden, oppfatter informasjon, forholder seg til fakta, konkret vs abstrakt osv. Jeg synes feks. at noen ekstreme sansere er veldig veldig kjedelige, tørre, lite kreative og stivbeinte. De synes nok på sin side at jeg er vel opptatt av lange linjer og "stort bilde", ikke følger planen detaljert nok og er litt lite her og nå.
Hjelpefunksjonen Tenking/Føling tilhører en annen skala enn hovedfunksjonen, og hjelpefunksjonen benyttes til å ta avgjørelser, altså; hva legges til grunn for å bestemme seg for ting? Tenkeren er logisk, mens føleren er mer på en verdilinje mellom riktig og galt.
Det siste paret, avgJørelse/oPpfattelse handler om livsstil og væremåte. Har man bestemt seg og følger linjen uansett, eller er man mer fleksible og endrer kartet underveis?
Jeg kjenner meg veldig igjen i Blå, som er ekstrovert i jobbsammenheng og introvert privat. Jeg henter energi av action, kaos og høyt tempo rundt meg på jobb, mens privat henter jeg absolutt mest energi alene og i fred og ro.
avsporer igjen, siden tråden fortsatt handler om toleranse :flau:
Dette har jeg ofte irritert meg over, og jeg tror faktisk det om noen år kan bli et stort problem for enkelte bedrifter at de kun hyrer ekstroverter. Særlig har jeg inntrykk av det er slik i store internasjonale selskaper. Selve rekrutteringsprossessen utelukker introverter. Man skal selge seg selv, holde lange forelesninger om ikke-faglige temaer, delta på intervjurunder som går over flere dager (med tvungne sosiale samlinger) osv. Som mange andre introverter har jeg ingen problemer med å snakke i store forsamlinger så lenge jeg har noe faglig å forholde meg til. Men å bare tulle, tøyse og prate pjatt i time etter time er fryktelig vanskelig.
Også i barndommen fikk jeg lite gehør for at jeg helst ville være for meg selv. Jeg ble "tvunget" til å ha bursdagsselskaper for hele klassen, men pleide å gjemme meg på rommet mitt med ei bok mens mamma underholdt gjestene. Det har tatt meg lang tid å godta overfor meg selv at jeg har lov til å ikke være sosial. Fremdeles kan jeg ha dårlig samvittighet hvis jeg velger å ikke invitere alle naboene i en tre dagers feiring av bursdagen min :o
Som om jeg skulle ha skrevet det selv! (Bortsett fra at jeg ikke har tatt flere enn én test, og den kategoriserte meg som introvert.) Dette er et motsetningsforhold i min person som jeg har fundert mye på. I det hele tatt er det mange motsetningsforhold i min person, og jeg blir aldri helt klok på meg selv.:p
