Jeg tror introverte ofte har ekstrovert partner - som en motvekt til seg selv?Eller er jeg helt på jordet her? Likheter tiltrekker jo også hverandre?
For å ta meg selv som eksempel - Jeg var gift med en introvert i 10 år (farlig lik meg selv, eller kanskje enda mer innadvendt) - og holdt på å døø av kjedsomhet til slutt. Nå er sambo stikk motsatt av meg. Utadvent, spontan og veldig lettlivet. Han forhindrer at jeg graver meg helt ned, og jeg holder han nede på jorden sammen med oss andre dødelige.
Hvordan er din partner?
Jeg er ENFJ, han er INTJ. Vi passer sammen som hånd i hanske, synes jeg. Jeg synes ikke selv at jeg er utpreget ekstrovert, men han er prototypen på introvert. Jeg har behov for mye tid ute sammen med venner, han er den perfekte barnevakt. :D
Sambo er introvert, og synes av og til at jeg, enda så vidunderlig jeg er, kan være litt slitsom. Han er INFP, tror jeg, jeg er ENTP. Men vi passer fint sammen, allikevel. Og vi er værer begge to, uten å ha tatt større skade av det.
Sambo er helt klart introvert, jeg er en litt mer sosial introvert. Jeg kan godt sitte alene på kafe og kose meg, mens han helst unngår sosiale rom der det er mye folk.
Jeg er Ekstrovert mens han er introvert. Det funker fint - jeg tror at jeg er god for han, slik at han får sosialisert seg endel han også. Han er sikkert god for meg han også - jeg greier iallefall å være alene uten å bli nedfor av den grunn nå.
Det eneste som er problemet er jo at vi ikke forstår hverandres sosiale behov helt. Jeg MÅ jo møte folk for å ikke bli gal, han bilr gal av å møte folk - satt på spissen, selvfølgelig.
Det som er positivt er jo at jeg stort sett alltid kan si ja til invitasjoner på kveldstid, for mannen vil jo være hjemme. (gjerne med meg i hus, men han har forstått at det å være sosial er veldig viktig for meg)
Jeg er Introvert og han er definitivt Ekstrovert. Tror det kan være greit at vi ikke begge er introverte. Eneste er at han har 1000 venner, og det skjer alltid noe som han har lyst til å være med på. Har jo lyst å ha ham hjemme av og til og.....Og han sier at jeg tenker alt for mye :sparke:
På papiret kan det faktisk se helt håpløst ut. Men vi setter pris på hverandres ulikhet og går bra sammen. Utfordringen er som hos Bauche. De sosiale behovene er veldig forskjellige til tider. :D
Slik er vi også. :) Vi kan faktisk finne på å ta med oss hver vår bok, og sitte på en kaffebar i to timer. Da koser vi oss og lader batteriene, så får det ikke hjelpe at vi fremstår som to merkelige nerder (som jo ikke er helt feil :fnise:).
:nikker:
Jeg er i hvert fall enig i at Peaches sin sambo er introvert.
Jeg er ikke helt sikker på hva min kjære er. Selv er jeg ekstrovert, så jeg har ingenting i denne tråden å gjøre. :knegg:
Han har ikke tatt noen test som jeg vet om (må få han til det), men han ble i utgansgpunktet oppfattet som annerledes ja enn meg selv (INFJ).
Han var veldig omgjengelig, pratsom, sosial, allsidig. Vi møttes i en setting med andre ungdommer, og man kunne høre han i prat og latter. Han var dessuten hjelpsom, overså ikke noen og ikke minst kunne han masse om ting jeg var interessert i. Han lignet derimot ikke på noen jeg hadde "sett på" tidligere av gutter. Så det tok en stund før jeg forsto at min interesse for han faktisk var noe mer enn bare flørt eller vennskap. Men etter hvert ble det ganske tydelig (litt treg jeg).
Selv sier han at han var nok ganske sjenert ovenfor jenter, men når først isen var brutt så gikk det veldig greit. Jeg fikk på en måte aldri det inntrykket, og så bare de trygge sidene av han.
I det daglige går forholdet greit, men han reflekterer lite rundt verden, problemer, framtida, familieforhold, barna våre, et.c. Er ting bra så er liksom alt bra. Det skal veldig mye til for at ikke han sovner om kvelden. ;) Mens jeg er en funderer, ta lett til tårene, problematiserer en del ting, og ønsker forbedring på ting. På slike områder er vi dårlige til å kommunisere. Han vil ikke snakke om alt, eller han bare går. Han er derimot sjelden langsint, og kan av og til ta ting til seg selv om han ble sur, og så snakker vi ikke mer om det - bare lar ting bli bra igjen.
Felles for oss er at vi ikke trenger så mange rundt oss. Vi har ikke noen problemer med å ikke omgås andre folk til vanlig enn de vi treffer på jobb. En sjelden gang har vi besøk eller drar på besøk. Vi trenger begge fred og ro, og får gjerne en stund med det når barna har lagt seg.
Tror forøvrig det er veldig bra at han ikke er helt som meg. Det hade nok vært ganske katastrofe - og vi hadde stadig vært blakke.