Jeg har brukt litt tid i kveld på å lese en blogg på vg: Karibua.
Jeg blir sittende og tenke, og jeg er ennå ikke helt sikker på hvor jeg vil med dette innlegget. Tenke høyt kanskje?
For jeg hører vel til dem som valgte han jeg ble stormforelsket i. Som ikke passet sammen med meg. Men jeg valgte ikke alfahannen, jeg valgte ikke den sterke eller kjekke eller han med god lønn og fantastisk jobb. Det var helt andre ting som fikk meg til å falle pladask, og de tingene var ikke noe som var kompatible med hverdagen og hverdagens utfordringer som et par.
Så nå er jeg i teorien på kjøttmarkedet igjen. Og har bestemt meg for å ikke være det - jeg trenger å være for meg selv og orker rett og slett ikke datingen.
En annen ting er jo at disse mennene jeg faller for faller jo ikke for meg. De kan like meg og synes jeg er trivelig og morsom og hyggelig og at jeg har fantastisk musikksmak og at jeg er et råskinn til sengs og hva har du, men de vil ha forelskelse og pasjon og føler ikke det for meg.
Litt av det som blir skrevet om i vg-bloggen altså. :sparke:
Jeg synes jeg har kommet litt lenger nå enn for bare et halvår siden. Jeg vet litt mer om hva jeg vil ha hos en partner. Og jeg har innsett at det er ikke alder, status, jobb eller økonomi som er viktig for meg. Til en viss grad heller ikke utseende, men der er jeg ikke så bastant i uttalelsene mine.
Og jeg trenger ikke en forelskelse som er jordskjelv og dirrende knær. Men jeg vil ha litt mer enn hva jeg følte for eksen etter hvert. Jeg vil gjerne få en varm og god følelse i magen når jeg plukker han opp på flyplassen og han har vært borte i en uke. (Det fikk jeg ikke med Luren. :niks: )
Brent er jeg vel ikke blitt, muligens litt mindre kresen samtidig som jeg ikke orker å lete mer, og jeg har ingen frosne egg liggende på vent noe sted. Jeg får ingen egne barn, og jeg innser at eventuelle bonusbarn vil være for voksne til å ha en innflytelse på morsfølelsen.
Jeg er i ferd med å like meg selv, og med å finne mine klare grenser og mine veier. Det er ikke alltid like enkelt å vise disse grensene tydelig, men tidligere så jeg ikke grensene mine før etter at noen hadde tråkket over dem. Det er jo ikke holdbart i lengden, så at jeg i det minste ser dem nå er en skritt i riktig retning.
Jeg lurer på om ikke det å klare å legge av meg 'må' og 'burde' og 'skulle ha' og det å klare å dele av meg selv til andre irl når jeg sliter har vært avgjørende for at jeg har begynt å like meg selv. Jeg ble jo ikke avvist selv om jeg ikke viste frem et glansbilde, sant? Det var godt. :jupp:
:klem: Jeg tenker at du gjør smart i å bare ta ting rolig fram til du er sikker på hva du vil. Og at ting har ingen hast. Du har ingen egg på frysen, ingen klokke som tikker, du trenger ikke å slå deg til rom med noe som bare er halvveis fordi ting haster.
Og så er jeg glad for at du finner det selv og din egen verdi. :hjerter:
Åh! Og så skulle jeg jo linke til P!nk sin nye video - Try: Og det glemte jeg. Så jeg linker her. Fordi det er en fantastisk video og jeg blir litt satt ut av historien hun forteller gjennom dansingen. Og fordi jeg virkelig liker den damen og sangene hennes. :jupp:
Jeg har det fint! Så lenge mamma ikke nag'er meg, så lenge jeg får være i fred og pusle med mine ting og mine tanker... :jupp:
For jeg får nå tid til å være meg uten å lime på en maske. Til og med har jeg vist fram meg til Han Deilige. Det var også godt. Han løp ikke hylende avgårde, men ble sittende og vi snakket videre. Så nå er vi ikke elskere eller potensielle, vi er venner. Jeg liker det! :jupp: Og det er det jeg vil ha - venner.
Vet du har sagt alderen din, men den husker jeg ikke. Bare at den er litt mer enn hos meg. Utover at du ikke har frosne egg, kjenner jeg ikke eggstatusen din heller. Men jeg værer en sorg? Med forbehold om at det kun er projisering og luktesans på bærtur.
En ting jeg liker med menn, er at de kan man ha sex uten følelser med, og det som en selvfølge. Veldig enkelt når man ikke vil mer selv. For damer er det mer akseptert at det kommer følelser? Dog tror jeg, at det der er ganske likt. Menn opparbeider også følelser gjennom intime handlinger. Så du har kun et offer for statistikken. ;) Dernest tror jeg det er noe med graden av intimitet også. Du vet. Ja?
Det er veldig mye i og mellom linjene her. Jeg leser at du er en sterk dame som tør å være svak, og klarer å akseptere det. Det imponerer meg. :klemme:
United, jeg fylte 44 for enknapp måned siden. Jeg vet heller ikke noe om status på egg, men jeg synes jeg er for gammel til å skulle være førstegangsfødende nå. Sorgen over å ikke ha fått barn er der, men den er mye mindre fremtredende nå enn hva den har vært. Jeg er roligere i forhold til å være barnløs.
Og jeg skjønner hva du mener mtp menn, intimitet, følelser og sex. Det blir bedre for meg også, jeg har bare noen såre punkter som jeg trenger å bearbeide. Innimellom finner jeg de såre punktene via omveier, og jeg har nå sett at jeg er takknemlig for å finne dem. Da kan jeg gjøre noe med det. :jupp: (Akkurat nå er hverken menn eller sex noe jeg kjenner stort behov for.)
Mange takk Mams. Jeg vet ikke hvilket innlegg det er du husker, så du må gjerne oppfriske hukommelsen min. :nemlig:
Ikke sant, Heilo? Den videoen altså!
Og jeg lærte mye om å være sterk nok til å vise meg svak mens jeg var på Rauland. Som den psyk. sykepleieren sa "Ingen blir glad i et kjøleskap." Jeg gikk fra timen med henne, lette opp en av de andre på gruppa mi og delte svake meg. Nå gjør jeg litt og litt mer av det til andre også. :rørt: Det hjelper meg veldig.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i bloggen, så kan du gjøre det her.