Olympia sa for 17år siden:

Hvor ofte forteller DU barnløse hvordan svangerskap, fødsel, spedbarnstiden, trassalderen og for den gangs skyld tenåringsalderen kommer til å være?

Det er noe av det mest irriterende jeg vet, men det har hendt jeg har merket at jeg gjør det selv også.

Og hvorfor er det gjerne bare skremselspropaganda basert på hva som er det verste i de ulike stadiene, som etter endt skremsel blir forsøkt relativert med klassikeren: "Men det er jo helt fantastisk å ha barn og oppleve den kjærligheten", eller noe i den duren.

Hadde jeg fått en tier for hver gang noen kom til å regne ut hvor lite jeg kom til å sove de første månedene, hvor såre pupper man får under amming eller hvor forferdelig vondt fødselen kommer til å bli ville jeg vært rik. :rolleyes:

Fluke sa for 17år siden:

Jeg gjør det aldri med mindre de spør. Jeg har heller ikke opplevd at mine venninner dyttet på meg denslags da vi ikke hadde barn.

Chanett sa for 17år siden:

Om noen spør så får de svar. Bevares. Jeg ser ingen grunn til å hemmeligholde.

Siri sa for 17år siden:

Samme her.

Benzo sa for 17år siden:

For meg er det helt unaturlig å pådytte slik informasjon på barnløse, med mindre de spør.

Olympia sa for 17år siden:

HVa med de som allerede er gravide?

Chanett sa for 17år siden:

Om de spør. Også hender det at jeg spør dem om hvordan de tror det blir.

Fluke sa for 17år siden:

Det samme gjelder:

Inagh sa for 17år siden:

Jeg håper ikke jeg er typen som kommer med all verdens besserwisserråd, for jøye meg som det irriterte meg da jeg sjøl var barnløs.
Gravide som spør, bruker jeg å fortelle at ja, det gjør vondt, men det er verdt det og glemt når fødselen er overstått.

Men toppen av kaka tok forloveren til mannen min - selvoppnevnt ekspert på barneoppdragelse, og barnløs sådann. Det var ikke måte på så mange feil vi gjorde med Storebror. F.eks. skjemte jeg ham bort, da jeg gikk og hentet ham en gang gutten satt og gråt av redsel. Han var 1 1/2 år og hadde tullet seg bort fra mamma og pappa. "Jeg måtte da bare se at guttungen trassa..."

Den mannen har svelget mang en kamel etter at han selv ble pappa. :knegg:

Adele sa for 17år siden:

Jeg spør dem om hvordan det går. Ellers svarer jeg hvis noen stiller spørsmål.
En nær kollega av meg er gravid for første gang. Hun lurer på mye, og syns at det er greit å spørre meg om råd. Da svarer jeg så godt jeg kan, men passer på å understreke at mine svar er subjektive.

safran sa for 17år siden:

Jeg svarer om noen spør, men er tilbakeholden med påtvungen informasjon. Jeg fikk mitt da jeg selv var gravid, så jeg passer meg vel for å gjøre det samme.

Olvina sa for 17år siden:

Eg svarar dersom nokon spør, ikkje ellers. Og eg prøvar å balansere informasjonen eg gjev, av typen "kortid kvalmen gjev seg? Nei, med meg ga den seg då barnet vart fødd, men vanlegvis er det etter 3 månadar, og nokon er ikkje plaga i det heile tatt..."

Ellers spør eg berre korleis det går, og forføl ikkje tema om dei ikkje legg opp til det.

Hasselnøtt sa for 17år siden:

Jeg har vært og er fortsatt drittlei av at folk skal fortelle meg hvor vanskelig og tøft der er med barn. Først med ett barn, da jeg var gravid med nummer to var det "bare vent til de blir to"-kommentarer. Det irriterer meg såpass at jeg virkelig skal være obs på hva jeg svarer når folk spør, og jeg skal i hvert fall ikke slenge slike kommentarer ut uten at noen har spurt.

Polyanna sa for 17år siden:

Jeg TROR ikke jeg gjør det, faktisk. Jeg er nok mer på "åååh - det kommer til å bli så fiiint!!"-greia, tror jeg. :flau:

Jeg syns jo ikke det ER fælt, så hvorfor i alle dager skulle jeg fortelle folk det?

Det eneste er at jeg av og til kan komme med noen forsiktige hint om at barseltida KAN være mer strevsom enn man kanskje har forventet, og at amming av og til er mer plundrete enn det det ser ut til på "Bryst er Best"-filmen. Men da alltid med mange understrekinger av at "men så går det over! Det virker bare litt altoppslukende der og da!"

Når barnløse legger veldig ut om hvordan de skal fikse ditt og datt, for eksempel med oppdragelse, så tenker jeg stort sett i mitt stille sinn at "nå skal jeg være like grei mot dem som mine venner var mot meg da jeg var på samme stadium!" :knegg:

Alexa sa for 17år siden:

Denne er jeg faktisk veldig obs på iom at jeg sleit veldig med andre venninners kommentarer. Har fått tilbakemelding på at vi er "flinke" til dette (altså å ikke komme med slikt), og håper det fortsetter. Folk gjør seg så forskjellige erfaringer, det er umulig for meg å vite hvordan det blir for andre. Å da skulle belære andre føler jeg ikke er verdt det, selv om jeg i noen tilfeller føler jeg ser ting fra begge sider ("husker hva jeg tenkte på forhånd, og opplevde overraskelser").

Libra sa for 17år siden:

Så snart de spør så forteller jeg gjerne. Men, jeg kan ikke akkurat si at jeg bare kommer med skremselspropaganda. Selvsagt får de også opplysninger ved at jeg forteller om livet mitt, på samme måten som jeg snakker om livet mitt til venner med barn.

Kirsebær sa for 17år siden:

Jeg hadde ikke så mange trasige opplevelser i begynelsen med poden, det verste var at jeg var så usikker på alt. Det kan jeg godt snakke om til førstegangsgravide, helst etter de med bekymring i stemmen har spurt om det var jævlig å føde, mye nattevåk, såre brystvorter osv. "bla,bla,bla... jeg syns det verste i begynnelsen var at jeg var så usikker på meg selv og på rollen som mamma. bla, bla, bla"

Go\jenta sa for 17år siden:

Det har vel hendt at jeg har skravlet i vei om både det ene og dt andre til folk som venter baby. Til barnløse holder jeg munn hvis de ikke spør.

Teofelia sa for 17år siden:

Jo, jeg gjør faktisk det. :)

Jeg var så lei av folk som fortalte meg at fødsler var grusomme, at jeg kom til å bli invalid (!) av bekkenløsningen og at jeg kunne vinke farvel til alt som heter nattesøvn at jeg av prinsipp videreformidler det jeg har av positiv informasjon. Til mine gravide venninner er jeg raus med følgende informasjon:

"Ikke tro på dem som sier at det er umulig å få sove. Man er selvsagt ikke garantert noe som helst, men Frøkna sov hele natten fra hun var tre uker gammel."

"95 % av de som sliter med bekkenløsning under graviditeten er helt friske igjen to måneder etter fødsel."

"En fødsel trenger ikke være verken skremmende eller uutholdelig; det kan være en sterk og flott opplevelse også. Jeg har hatt to fantastiske fødselsopplevelser, og det håper jeg du får også."

Jeg har fått en hel del hyggelige tilbakemeldinger når jeg har sagt slike ting, så jeg har ingen planer om å slutte å fortelle folk at det ikke nødvendigvis er noen grunn til å gå rundt og grue seg.

Koma sa for 17år siden:

Til gravide så sier jeg stort sett "gled deg!"
Også legger jeg inn noen ord om at det å ha ett barn er mer fantastisk enn jeg trodde. At det kan være litt tøft i starten, men at det blir mer moro for hver dag som går.
Jeg kan fortelle om kamelene jeg har svelget ift. at prioriteringene mine har endret seg mye mer enn jeg hadde bestemt meg for at de skulle på forhånd.

Til barnløse, frivillig eller ufrivillige sådan så sier jeg ikke så mye, ihvertfall ikke uoppfordret.:nikker:

Pelikan sa for 17år siden:

Hvis noen spurte meg da jeg var barnløs, eller jeg hadde en god idè på et problem, så sa jeg gjerne min mening. Man kan ikke si at man ikke kan noe om barn før en får selv (selv om en alltid må svelge noen kameler). Jeg har en søster som er 17år yngre enn meg. Jeg passet henne mye da hun var liten og viste mye om kolikk,nattevåk etc. Blant annet at kiropraktor kan hjelpe. Så klart at jeg gav råd til venner, selv om jeg forsøkte å unngå å være hoven. Kom gjerne med råd om metoder som min mor brukte da jeg var barn også. Blant annet det å forsøke å være konsekvent (selv om det ikke er lett, så tjener en på å forsøke) Jeg må si at selv blir jeg ikke sur hvis noen barnløse kommer med råd til meg, så lenge de er ment i beste mening. Jeg vurderer selv om det er noe jeg vil følge rådet eller ikke. Kanskje fordi jeg aldri er blitt møtt av noen som sier det for å være bedrevitere?! Da hadde jeg nok blitt irritert.

turi sa for 17år siden:

Har ingen så nye venner at de ikke har vært med på ett svangerskap eller to, og da har det jo gjerne blitt spurt eller lagt merke til ting underveis.

Pepper Lemon sa for 17år siden:

Jeg sier vel helst som Polyanna "åh, gratulerer ... Det er så herlig med barn" osv. Jeg synes faktisk ikke såre pupper, nattevåk og bleieskift er så himla sexy samtaleemner, så det er det sjelden jeg bruker tid på. De eneste gangene jeg prater om det er i samtale med nære venninner, hvor vi deler erfaringer.

Jeg må også si at jeg så godt som aldri har fått slengt slike kommentarer etter meg, som HI snakker om. Det var aldri et problem da jeg var gravid.

Mitzya sa for 17år siden:

Jeg buser ikke ut med historier ut i fra egen erfaring. Jeg pleier istedet å spørre de gravide. Uthøre litt om forventningene deres. Hvordan de tror det blir. Men jeg sier ingenting i mot, nikker og jaller med, det er jo svært facinerende da når de prater med glød og gleder seg så lykkerusen står skrevet i panna på dem. Syns ikke det er rett å skulle legge demper på rusen. Den tid kommer nok alltids automatisk likevel, når den slitsomme spedbarnstiden plutselig er der.

Nenne sa for 17år siden:

Er det noe jeg prøver å unngå, så er det det. :nemlig: Jeg var en av de siste i barndomsvenninnegjengen som fikk barn og har fått utrolig mange "leksjoner" opp igjennom. Ikke bare det, men enkelte har også ruget godt på ubetenksomme ting jeg sa som barnløs og nyter å virkelig gni det inn nå når jeg har barn selv. Særlig ei tror jeg har ført nøye kartotek sånn at hun kan ta ting frem akkurat når hun synes det passer som best. :rolleyes: Nei, jeg har ikke mye kontakt med dem lenger, de er ikke spesielt rause for å si det sånn.

Jeg må skrive mer. Hyggelige ting, morsomme episoder deler jeg gjerne og forteller om kos og hygge uten videre, men jeg drar ikke lange historier om fæle fødsler og nattevåk og alt som er slitsomt.

Esme sa for 17år siden:

Jeg svarer på spørsmål om de har det. Ellers synes jeg svangerskap og babyer er temmelig kjedelige samtaleemner og når jeg går ut med barnløse venninner har jeg lyst å snakke om andre ting.

Obelix sa for 17år siden:

Man svarer hvis man får spørsmål.
Ellers er barneting, bæsj, gulp, hvilken klesstørrelse man er oppe i nå utrolig kjedelig å høre på. Til tross for at jeg sikkert snakket om akkurat de samme tingene da mine var mindre.

Var på tur med jobben til sambo for en stund siden. Der var det et par stykker som hadde relativt små barn ( under 1 år).
Å sitte å høre på gulpeprat og vekt-/lengdetabeller var egentlig grusomt uinteressant. Og det for oss som har barn. Hvordan det da er for barnløse å høre på dette uten å be om det, må være :gjesp:

Det er greit å kunne snakke om andre ting også.

tink sa for 17år siden:

Når det gjelder å fortelle om hvordan det egentlig er forholder jeg meg til de som venter barn. Jeg prøver å holde meg i skinnet og ikke fortelle om ting de ikke lurer på. Men samtidig gjøre oppmerksom på at enkelte ting kan være slitsomme, selv om de ikke nødvendigvis er det da.

Samtaleemnene er ofte forskjellige når man nylig har fått blå strek og når fødselen nærmer seg.

Synes forøvrig at kommentarer fra de som hadde barn for lenge siden kan være like (om ikke mer) irriterende som de som enda ikke har fått barn. Det er mye som er annerledes enn på 70-80tallet og enda mer som sannsynligvis har gått i glemmeboka.

Blondie sa for 17år siden:

Jeg forteller svært lite om slike ting hvis jeg ikke blir spurt om en mening. (uansett om lytteren er barnløs eller ikke) ;)

Skilpadda sa for 17år siden:

Jeg tror ikke jeg snakker så mye om slikt (men det er meget mulig jeg gjør det mer enn jeg er klar over, altså ;)). I den grad jeg snakker om poden og det å ha barn, tror jeg mest det er mer eller mindre underholdende anekdoter, som i høyden kan kjede dem som ikke er fullt så interessert som jeg er selv - det er i alle fall ikke skremselspropaganda. Nå hadde jeg dessuten et veldig problemfritt svangerskap, og en veldig grei barseltid, og vi har et friskt barn som sover om natten og trasser lite, så jeg vet ikke hva jeg skulle fortelle om som ville skremme folk, egentlig. (Esme kan sikkert korrigere meg hvis jeg var mer masete om babyprat før hun fikk barn enn jeg husker selv. :D)

Og det var forresten ingen som prøvde å skremme meg med fæle historier da jeg var gravid, heller (det nærmeste jeg kom var min hyggelige kollega som hadde hatt et noe ekstremt kolikkbarn, og som sa hver gang han så meg at jeg måtte passe på å sove mens jeg hadde muligheten).

Dronningen sa for 17år siden:

Jeg tror nok jeg velger tema ut fra hvem jeg snakker med. Men noen ganger snakker jeg jo om barna på en måte, fordi de er sentrale i det jeg styrer på med til hverdags. Men nå er de jo så stor at det er ikke babyting det er snakk om. Men hverdagslige ting. Moren min og søstra mi får det vel mest. Vi snakker jo også veldig mye sammen. Jeg kjenner vel bare en som er prøver og som har prøvd en stund, og der tenker jeg nok mer igjennom hva jeg sier ja.

Jeg irriterte meg og irriterer meg fortsatt over en del råd jeg får, spesielt hvis det går på ting som er knyttet til verdier. Men det er jo råd fra både de med og uten barn. På samme måte irriterer det meg å høre om idealer og prinsipper fra de som venter barn, som bryter med det jeg står for. Da må jeg av og til si noe. Da klør det litt da ja, men så har de gjerne lagt opp til det. ;)

Når jeg gir råd eller sier noe, er det vel kanskje når kanskje førstegangsgravide eller ikkegravide/prøvere (og andre) kommer med negative kommentarer eller synspunkt på fødsel, barseltida og diverse prinsipper. Spesielt hvis det er kritikk av en del ting, som jeg vet ikke bare er å "bestemme seg for". Jeg synes det er leit når noen kritiserer valg, uten å ha vært i situasjonen. "Jeg skal aldri ha epidural", f.eks. eller at de ikke kan forstå at noen gir MME. Jeg synes det er leit når fremtidig mødre høylydt proklamerer at de aldri skal samsove - både fordi det kan være enklere sagt enn gjort, men også fordi mange barn i perioder ønsker trygghet og nærhet. At ikke noe skal komme mellom dem og mannen, f.eks. Da reagerer jeg. Hvem som er primære og hvem sekundære er veldig tydelig i mitt liv. Foreldrerollen er hos oss basert på en slik forståelse.

Jeg er nok en feeling person, som handler og sier ting mye ut fra følelser. Jeg var veldig følsom som barn, og er nok påvirket av dette både i forhold til egne barn, men også i forhold til hva som er viktig. Når jeg ser for meg situasjoner med mine egne barn i dem, så faller mine standpunkt lett, og det oppleves nesten som en "forpliktelse" av og til å kommentere. Det blir på en måte viktigere enn hva mottakeren synes om meg. Men igjen, da har de som regel lagt opp til det selv. Jeg tror sjelden jeg snakker om slike ting om ikke emnet er tatt opp på en måte.