Jeg er helt ny her, men prøver meg likevel. Har lest noen av trådene her, bl.a den om Ragdes siste bok. Etter å ha "ignorert" Ragde som forfatter bestemte jeg meg for å lese denne trilogien hennes nå nylig. Jeg satt etterpå igjen med en enorm følelse av å ha kastet bort tiden min, jeg var sint og bestemte meg for å boikotte Ragde som forfatter. Men så slår det meg; jeg slukte bøkene hennes, de var lettleste, fengende og hun klarte jo absolutt å engasjere meg. Jeg både lo og gråt bittelitt underveis. Jeg mener jeg så en anmeldelse et eller annet sted kalle bøkene for "feel-good", vel, jeg følte meg overordentlig deprimert etter den tredje boka iallefall.
Til poenget mitt: Liker dere bøker som får frem negative følelser?
Jeg vet ikke helt om jeg skjønte hva du mente. Hvis boka berørte deg, virker det litt rart at du syntes du hadde kastet bort tiden din på den..? Du skriver at bøkene var lettleste, fengende og engasjerende - det høres ikke ut som bortkastet tid i mine ører. :)
Om jeg liker bøker som får fram negative følelser, kan nok variere veldig. Negative følelser kan jo være så mangt. Da jeg leste Ian Mc Ewans Om forlatelse (Atonement) ble jeg så sint på den ufordragelige unge hovedpersonen for det hun hadde gjort, at jeg hadde mest lyst til å kaste boka i veggen. Jeg orket ikke mer, var min første reaksjon. Likevel leste jeg videre og fullførte romanen, fordi jeg innså at den var godt skrevet. Forfatteren hadde på en snedig måte manipulert meg til å reagere som jeg gjorde, og det var en lærerik øvelse. Jeg måtte virkelig tenke meg om, og lærte kanskje noe om mine egne holdninger.
En annen bok som vakte negative reaksjoner hos meg, var Tony Parsons' Man and Wife. Hele historien og slutten spesielt provoserte meg så mye at jeg ikke bare kastet boka i veggen, men hadde en sær glede av å rive den i fillebiter etterpå. Det var stor forskjell på mine negative reaksjoner til disse to bøkene. I begge tilfeller var det noe som skjedde i selve handlingen som opprørte meg, men forfatterens måte å beskrive på av helt ulik. Mens Mc Ewan etter min mening skrev godt og bevisst provoserte fram reaksjoner hos leseren, gjorde Parsons lite troverdige handling og klisne skrivestil meg bare sur på en lite konstruktiv måte. (Tvert imot, får en kanskje si, all den tid jeg henga meg til en fysisk dekonstruksjon av verket etterpå. :fnise: )
Beklager om jeg er uklar. Jeg har alltid likt å lese, men jeg er faktisk litt usikker på om jeg liker å lese sånne bøker ala den første du beskriver, hvor man blir provosert til å reagere. Jeg blir liksom så satt ut at det går ut over humøret. Jeg begynte en gang på en bok, Den lukkede bok av Jette A Kaarsbøl, men klarte ikke å lese den ut fordi jeg ble virkelig tung til sinns og fikk vondt i magen av all elendigheten som skjedde. Jeg foretrekker nok da det som min venninne kaller "lettere underholdning", mest krim.
Det er ikke et enkelt ja-/nei-spørsmål. :) Jeg liker ikke det jeg opplever som følelsesmessig manipulering - grunne og banale historier "fra virkeligheten" som trykker på grineknappene, for eksempel. Jeg liker derimot bøker som får meg til å tenke noe jeg ikke har tenkt før, eller se ting fra en annen side enn før, og bøker som får meg til å føle "på ordentlig" - jeg liker bøker som formidler noe jeg opplever som ekte,uten at det er lett å definere hva "ekte" betyr. Mange gode bøker er triste, provoserende eller skremmende; mange av de bøkene jeg liker aller best får absolutt frem det man godt kan kalle "negative følelser" i meg, og at noe "gjør vondt" å lese er stort sett alltid en kompliment hvis jeg sier det. (Med mindre jeg sier "dette er så banalt at det gjør vondt" eller noe slikt, da. :D)
Ja, men jeg henger meg litt på det Skilpadda skriver. Beretninger om sorgen og begredens uten at det gir meg noe mer (hva jeg nå legger i det), det liker jeg ikke så godt. Derimot liker jeg romaner av for eksempel Skram, Falkberget og Hamsun +++, og de er slett ikke feel good-romaner.
Jeg liker bøker som får meg til å tenke. Jeg likte de to første bøkene av Ragde, men ikke den siste. Bøkene er lettleste og fengende, de tar opp samfunnsspørsmål og familiekonflikter. Jeg synes tredje boka ble for mye, for overdrevent.
Jeg liker Tusen strålende soler og Drageløperen fordi de er også lettleste og fengende. De tar opp samfunnsspørsmål som opptar oss i dag. Synes Drageløperen er mye bedre, den andre er mer en salgsroman.
Bøker har forskjellig bruk. Hva jeg liker at en bok gjør for meg varierer.
Etter jeg mistet førstemann snublet jeg over en irsk forfatter Maeve Binchy slukte alt, for det ga meg en viss grad av flukt. En del tragedier var det også, men de passet meg utmerket da.
Andre ganger er jeg mer reflekterende, andre ganger er de underholdning osv.
Jeg har ikke lest den siste boken om Neshovene, men jeg gjør det nok. At en føler for å lese videre gjør en bok god for meg.
Bøker som ikke gir det suget liker jeg ikke. Kafkas slottet, og Sataniske vers (+ annen Rusdie) er bøker som ikke drev meg videre.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
