En åpen blogg, hvor alle som vil kan lese og kommentere. Handler, stort sett, om det å være forelder til et barn med CDKL5 - en genfeil som gir store utfordringer.
"Sometimes at the end of the day, as you gaze up at the endless sky, you wonder, "What would Paris have been like?" But then you realize that the desert has become your home- and you wouldn't give it up for the world." (Ukjent forfatter)
Folkemengder og ståk, det er noe dritt, når man er en liten fyr i rullestol. Da blir det fort til at bombardementet av sanseinntrykk blir for mye, og at epilepsien tar overhånd.
Da er det bedre å feire dagen i ro og mak hos bestemor og bestefar, langt inne i skogen. Og siden sola skinner, tar vi en liten tur til "sentrum" av skogen, hvor det er barnetog og hornmusikk, men likevel så lite folk at det bare er kos.
Og så treffer vi et nydelig lite 17.maipynta villsaulam som vi får hilse på og klappe på, og så får vi is, og de voksne får kaffe, og så er livet slett ikke så galt.
Hurra for dagen!
Hm... Ikke helt sikker på om dette er godt eller ikke.
Så spennende og innholdsrik 17 mai for minstemann og dere. Ser ut til at dere har kost dere stort.
Utrolig nydelig det bildet av lilelmann og killingen. :hjerter:
