Hver morgen fra og med 1. til og med 24. desember blogges en luke i kalenderen, og her kan man finne noe hyggelig eller morsomt eller nyttig eller fint eller gøy; bilder, vers, aktiviteter, oppskrifter, sjokolade ... Det er bare lukeutøvernes fantasi som setter grensene.
Da var vi her igjen. Dette er tredje gang jeg er så heldig å bli trukket ut til å få bidra med en luke i FP-kalenderen (som for øvrig er den fineste adventskalenderen!), og det er ikke fritt for at prestasjonsangsten melder seg. Hva i guds dyre land og pannekaker skal jeg skrive, uten å gjenta meg selv, eller enda verre, noen andre?
I kalenderbloggen for to år siden, skrev jeg, for de som husker det, om min barndoms jul. Eller i hvert fall om deler av den. Den var ikke så god alltid. Det innlegget kan eventuelle nye FP-ere og andre med behov for opplysninger lese her:
Det var et innlegg der noen av mine mørkeste og tyngste minner ble delt med dere og på den måten kom opp i dagen. Det er med mørke minner som med annet trolltøy. De sprekker - eller i hvert fall krymper - når de får lys på seg.
Og så, for noen dager siden, da jeg satt og pakket inn kalendergaver til mine tre små, kom det noen minner til meg fra forgagne tider. Juleminner. Og de var gode. Jeg har lyst til å dele et par av dem med dere, for de er så dyrebare for meg. Kanskje fordi de lyser så sterkt opp mellom alle de minnene jeg så lenge har forsøkt å legge lokk på.
Mammaen min var alltid en hvit tornado i ukene før jul. Hun hadde gått i særdeles god skole hos sin mor, og til jul skulle alt være rent. Absolutt alt. Hver minste krok skulle skures og skrubbes. Så lille mamma balanserte hver eneste desember på en kjøkkenstol som stod oppå kjøkkenbordet, og vasket tak så grønnsåpevannet skvatt mens Händels Messias ljomet ut av høyttalerne, og sofa og panelgulv nødtørftigst var tildekket av henholdsvis gamle dynetrekk eller den legendariske VASKEPAPPEN. Som hadde, og fortsatt har, en egen plass i kjelleren hos mine foreldre. (Opprinnelig hadde den digre hjørnesofaen deres vært pakket inn i den i 1985.) Hjørnesofaen er trukket om, men vaskepappen består. Og min mor, snart 60, vakler fortsatt på toppen av det nå gamle kjøkkenbordet og en av de gamle kjøkkenstolene, som er blitt tatt vare på nettopp for å kunne fortsette denne vasketradisjonen.
Jeg er vokst opp på et gårdsbruk nord i landet, og som ikke det var nok, var jeg attpåtil så heldig å ha besteforeldrene mine, mammas foreldre, på samme tunet. I desember løp vi ofte ned den lille bakken fra vårt eget hus om ettermiddagene, min lillesøster og jeg, med åpne boblejakker og lua og vottene i neven. Bestemor og bestefars vinduer lyste varmt mot oss, og duften av ulike bakverk fanget oss inn i god tid før vi nådde trappa. Og så løp vi inn, leende, og ble mottatt som kongelige hver eneste gang. Av to gamle, men fortsatt spreke mennesker, som hadde TID. Bestemor bakte, vi barna smakte, og bestefar nynnet og sang. Etterpå spiste vi som regel kveldsmat der. Hjemmebakt brød, kakao i den brune keramikkmugga og bestemors hjemmelagde leverpostei. På bordet stod alltid et telys i en telysestake med to nisser på, og jeg og søsteren min kranglet alltid om hvilken som var min og hvilken som var hennes. "Æ e han! Nei, det e æ som e den med lengst skjegg, du e den andre!"
Bestefar døde i 2002, da jeg var 19 år. I sommer fulgte bestemor etter, etter ti år med sorg og savn. Hun ble 90 år. Nå er huset ryddet og tømt, og mange av mine mest gyldne barndomsminner er pakket i esker og fordelt mellom min mor og hennes fem søsken. Deriblant lysestaken med nissene. Jeg lurer på hvem som fikk den. I år er første året så lenge jeg har levd, at det ikke skal lyse fra bestemors vinduer.
Jeg kan ikke få besteforeldrene mine tilbake. Og jeg kan ikke bli liten jente igjen. Men jeg kan dele de gode minnene mine med dere, og med barna mine, slik at de ikke blir borte. Og det gjør jeg nå. I dag fikk dere denne luka av meg. Og i kveld skal jeg fortelle barna mine om oldemor og oldefars jul på sengekanten.
:rørt:
Hvor smertefult godt det er å ha slike minner. Og hvor inderlig en av og til ønsket å få være den lille jenta ved kjøkkenbordet igjen, bare for en liten time.
For en nydelig og rørende luke. Jeg hadde ikke fått med meg luken fra 2010, så jeg leste den også. :klemme:
Det er så fint at det går an å lage sine egne gode minner og tradisjoner som etterhvert overtar mer og mer for de dårlige. Jeg har også noen av de samme alkisfarjuleminnene, men han holdt seg nok mer i skinnet ihvertfall på julaften enn din far. Den dagen som virkelig var et ubehagelig sår i sjelen for min del var nyttårsaften. Da tok det alltid veldig av, og ekstra skremmende og uforutsigbare ting kunne skje. Det hang i i veldig mange år, men etter mange fine nyttårsaftener med egen familie og gode venner, så er det nesten borte. Eller, det er der bittelitt fortsatt, men jeg gjenkjenner det og vet hvorfor det er der, og det hjelper.
Når jeg leser lukene dine så blir jeg både trist fordi barn skal oppleve sånne ting i jula (og i det hele tatt), og glad fordi det faktisk er mulig å få et bra liv og skape fine juler uten alkoholmisbruk for ungene våre. Selv om vi ikke opplevde det selv.
Nå sitter jeg her og snufser av både denne luken og den du linket til. :rørt: Så vondt og samtidig så godt å vite at du har gode minner også, og at du skaper gode minner og trygghet for dine egne barn. :klemme:
Ekstra klem til fineste Filifjonka, også. :klemme: Det er så trist å tenke på at det er barn der ute som opplever så vonde ting i juletiden når den kan være så fin.
:rørt: Besteforeldre minner er gode minner. Og godt at du kan ha slike minner også, selv om julen ofte var overskygget av mindre hyggelige opplevelser. :klemme:
Sitter på toget på vei til jobb og snufser litt. Så fint du beskriver stemningen. :hjerter: Selv har jeg svært få miinner om fire besteforeldre som døde sp alt for tidlig, men jeg vet at med ungene mine blir det annerledes.
Det slo meg plutselig at vasking nok ikke er et minne som vil sette noen videre dype spor hos mine unger, verken til jul eller andre tider på året. :humre:
Nå fikk jeg klump i magen. Og jeg kjenner at jeg savner farmoren min, som var en trygghet som bodde på vår gård - som vi løp til - og som alltid hadde tid.
:rørt: Så fine minner. Jeg leste også innlegget fra to år tilbake en gang til. Det var en sterk luke, og jeg fikk lyst til å klemme ekstra på tenåring Lorien.
Nå gråter jeg så snørr og tårer renner, og savner mormoren og morfaren min, som for meg er julen. Hos dem følte jeg meg alltid trygg, og julen var varm og god hos dem.
Takk for påminnelsen om å dele sånt med barna. :-)
:rørt: Nydelig og veldig rørende luke. Den ble ikke noe mindre rørende når jeg ser de to siste bildene her. Skap den samme gode stemningen når du tenner lys og gode minner.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i bloggen, så kan du gjøre det her.
