Bobbelur sa for siden:
Fant jeg frem godt med klær og tok hundene med ut på tur i tolv minus og mer. Vi gikk i nesten en time, mørkt, kaldt, stille. Stjernehimmel over oss, ingen gatelys, ingen fugler, helt stille og mørkt. Og det var godt å gå med hundene slik. Jeg fikk tenkt og reflektert og kjent hvor uendelig godt jeg har det akkurat slik det er nå. Jeg valgte vekk alle bekymringstanker og bare nøt små glimt av total lykke der vi gikk i mørket. Jeg kunne omtrent begynne å glede meg til dagene som kommer, se frem til å være bare hundene og meg og akseptere at det er en god ting.
Kanskje har min verden begynt å snu? Kanskje er jeg på tur tilbake dit jeg var før Tea'n vår døde?
(Andre oppdateringer: Jeg er i jobb. Full stilling i vikariat. Så får jeg se hvordan det går etter hvert.)