Siden søskenforhold ble tatt i en annen tråd, så tar jeg en på foreldre også jeg... Hvordan er forholdet ditt til foreldrene dine?
Jeg har et fantastisk forhold til mine, og da spesielt mamma. Jeg og hun har alltid hatt et nært og godt forhold, nesten som venninner.
Pappa har det vært verre med. Kunne skrevet en hel avhandling om dette, men nøyer meg med å si at det i barndommen en gang gikk helt skeivt ut, og vi sluttet helt å prate med hverandre. Det ble en isfront som skulle forfølge meg opp til voksen alder. Jeg flyttet hjemmefra som 16 åring pga dette, og det gikk så langt at jeg ga meg selv et løfte om at om han ikke dukket opp ved en spesiell anledning, så var han avskrevet som far. Men han dukket opp, og deretter har det gått kun fremover. Vi har i dag et veldig bra forhold.
I fjor flyttet de fra byen, og bor nå 40 mil unna. Jeg savner dem.
Jeg har et helt greit forhold til dem. De har sine ting som jeg nok aldri kan glemme, men de er bare mennesker de også. Har jobba hardt med forholdet, og de er nå kjempeflinke besteforeldre, snuppa forguder dem! Det er det viktigste for meg akkurat nå, siden vi ikke har noe kontakt med faren og hans familie.
Hadde nok savna mine foreldre jeg også om de hadde flytta.
Helt greit forhold kan man vel si. Til tider kan de drive meg til vanvidd, og det ville ikke overrasket meg å få vite at følelsen var gjensidig :fnise: De er mine foreldre, de har gjort mye bra og mye merkelig, men de har hele tiden gjort så godt de kan. Jeg er glad i de og har jevnlig og god kontakt, selv om de bor veldig langt unna.
Har god kontakt med mine foreldre. Mannen min har kanskje enda mer kontakt med dem enn meg da, men han flyttet jo hjem til meg og mine foreldre før han var 16 år. de har behandlet han som en sønn. Vi bor ca 5-600 meter fra mine foreldre. men de er ikke ofte her da, for mamma sitter i rullestol etter et hjerneslag for 1 år siden.
Mine foreldre begynner å bli gamle. pappa er 81 år og mamma 78.
De har alltid stilt opp for oss da det gjaldt barnepass og mange andre ting. hatt mye god hjelp av de.
Min far har jeg ikke snakket med på omtrent 15 år og er fornøyd med det. Min mor har jeg et greit forhold til. Vi snakker på telefonen innimellom, men jeg kan ikke si at vi sitter og betror hverandre over kjøkkenbordet akkurat.
Et godt forhold til mamma - pappa døde da jeg var 16, så han ble jeg liksom ikke så veldig godt kjent med - men fram til han døde, var det han jeg kjente meg best igjen i, så jeg vil tro vi har hatt et godt forhold vi også.
Jeg er attpåklatt og oppvokst alene med mora mi - vi er veldig uenige om enkelte ting, men jeg tror vi har et normalt godt forhold - hun definerer forholdet vårt (sammenlignet med andre mødre) som over snittet godt - jeg vet jo ikke om annet.
Min far og hans nye familie har jeg ingen kontakt med og mine yngre brødre ingen kontakt.. min storebror har jeg kontakt med og litt kontakt med min mor på sms stadiet.
Min far har jeg ikke kontakt med.
Min mor har jeg kontakt med.
Vi er til tider veldig gode venner, og til tider er forholdet litt anstrengt. Hun er syk og ødelegges av tabletter. Det er vondt å se, men ikke noe vi kan gjøre med det så lenge hun ikke vil selv.
Jeg har et veldig bra forhold til pappa. De er jo unge, begge under 50 år. Så vi er nok alle litt avhengige av hverandre ennå. Ihvertfall pappa og jeg...Mamma og jeg er litt for like, så vi har noen krangler, men lite nå. Men har fått et bedre forhold med årene, og jeg er avhengig av henne på mange måter også...
Jeg har et godt forhold til mine foreldre. Hadde ikke så godt forhold til min far tidligere, men det er endret seg etter at han ble tørrlagt! :jupp: Trives i deres selskap, vi har felles interesser og ikke minst, så har vi respekt for hverandre! Og de klarer å se at jeg er voksen (innimellom :knegg: )
Jeg og mamma har et kjempe nært forhold. kan fortelle henne alt. Når jeg får lyst å ringe henne, er det alltid opptatt for da prøver hun å ringe meg.:D
Hun er enestående.Nydelig menneske.
Jeg har et veldig godt og nært forhold til moren min, kan snakke med henne om alt, om jeg vil. Vi er veldig like, på godt og vondt, det har gått en kule varmt hjemme hos oss i oppveksten. :knegg:
Pappa er død, men vi hadde et godt forhold da jeg var barn.
Mine foreldre er skilt og jeg har et godt forhold til begge.
Min mor og jeg er virkelig sjelevenner og bestevenner og er i daglig kontakt. Vi ringer og forteller hverandre alt. :D
Pappa har jeg et mer "normalt" forhold til. Vi ringes ca en gang i uken. Ses på kaffebesøk osv.
Dårleg forhold til mor. Forhold mitt til far er prega av hans merkverdige lojalitet til henne. Ho mobbar og trakaserer han og driver oss andre til vanvidd med å vere navlebeskuande og konfliktsøkande. Han glattar over og forsvarar henne til det latterlege.
Når far ikkje er saman med mor, er forholdet til far ok.
Jeg har et kjempegodt forhold til både mamma og pappa. Prater med mamma så og si hver dag på telefonen og er innom dem titt og ofte. Spiser gjerne middag der hvis sambo jobber sent, og innimellom drar jeg også ned for å spise frokost der (hvis sambo sover lenge). De passer alltid ungene hvis vi spør om det også..
Jeg hadde et veldig nært forhold til min far. Mine eldre søsken var nok ganske så sjalu på det.
Moren min er jeg mye nærmere etter far døde, men det er ikke den samme nærheten der. Min bror mener jeg vil ha hanne for meg selv og det er nok et godt stykke fra sannheten.
Jeg synes synd på henne og jeg gjør det jeg kan for henne. Snakker med henne en håndfull ganger om dagen og er er en 4-5 ganger i uken.
Jeg har ett veldig godt forhold til mine foreldre. Vi bor tre minutter gangavstand fra hverandre, snakkes sammen stort sett hver dag og de er fortsatt, i tillegg til mannen, klippen i livet mitt. De er også fantastiske besteforeldre og vi velger ofte å gjøre ting sammen med dem i steden for med venner.
Jeg har et veldig godt forhold til foreldrene mine. De bor i samme gate som oss uten at det føles verken påtrengende eller masete. Jeg snakker med mamma flere ganger i uken som regel - oftest på telefon faktisk, og Vesla får komme dit når hun vil. Jeg kan godt ta en shoppingrunde med lunsj og kos med mamma og vi snakker sammen som venninner. Klart det er ting ved henne jeg ikke liker også, hun er jo mammaen min og jeg kjenner henne ut og inn. Men hun er verdens snilleste og stiller alltid opp med en hjelpende hånd når det trengs.
Pappa er helten min og jeg har alltid vært pappajente. Vi er like på mange måter og endel av de sidene jeg liker best ved meg selv finner jeg igjen hos han. Han har alltid vært en trygg støtte for meg og vært den som har pushet meg over grenser og drevet meg frem når jeg har trengt det. Det er få jeg respekterer så mye som pappa og som har betydd så mye i livet mitt.
Jeg har fantastiske foreldre. De er greie å diskutere med, de hugger gladelig av seg en arm for min skyld, de forguder barnebarna sine og respekterer meg og privatsfæren min.
Slik tenker jeg også. At en mamma er venninne er for meg ingen hedersbetegnelse. Jeg er jo mye nærmere mamma enn venninne mine og det ville være trist om den nærheten hadde vært byttet i et venninneforhold.
Moren min snakker jeg minst mulig til, hun har blitt en bitter klump av selvmedlidenhet og alkohol etter at hun ble enke for seks år siden.
Pappa døde da for seks år siden, men jeg hadde et nært og varmt forhold til han. Han preger meg enda, jeg prøver å leve etter hans livsfilosofi og tar meg ofte i å tenke på hva han ville ment om bestemte situasjoner. :)
Har et kjempegodt forhold til mine foreldre. Snakker med dem flere ganger i uka og elsker å stikke ned en tur til dem for å slarve å drikke kaffe. De har vær sin måte å være på og jeg er like glad i dem begge to for både gode og dårlige sider. Da pappa fikk hjerteinnfark så fikk vi faktisk bedre forhold en før, var en liten oppvekker det. Livet er uforutsigbart og man må ta godt vare på de dagene man har.
Jeg håper iallefall at min datter vil gjøre venninneting med meg når hun blir voksen. Jeg og mamma har reist til storbyer sammen, vi går kveldsturer, vi drikker vin sammen, ser en film og går på kino, kafé og en masse andre hyggelige ting som jeg også ville gjort med en venninne. I tillegg skravler vi ganske uavbrutt. Det er jo ikke slik at hun ikke er mammaen min selv om vi gjør ting sammen som jeg også gjør med venninner.
Jeg hadde et godt forhold til begge mine foreldre, men var no pappajente da jeg var yngre. Så da min far døde for 9 år siden var det veldig tungt.
Jeg har forsatt et nært forhold til min mor. Vi snakkes mer eller mindre daglig, og hun er en vi kan regne med at stiller opp når vi trenger hjelp. Vi stiller også opp for henne når hun trenger hjelp. Etter at pappa døde har hun viet mye av tiden sin til barnebarna og de har nok hjulpet henne mye gjennom sorgen.
Nå som hun ikke bor så langt unna, inviterer jeg henne på middag hos oss et par ganger i uken, og hun kommer hvis og lyst.
Jeg syns jeg har et godt forhold til mine foreldre. Som barn var jeg nærmere pappa, men fra tenårene sto mamma meg nærmest. Vi bor langt fra hverandre, så jeg savner dem ofte. Samtidig kan de gå meg fullstendig på nervene over tid, så kanskje det er like bra. Ser dem rundt 6 ganger i året, men vi prater på tlf flere ganger i uken.
De er fantastiske besteforeldre og det er jeg veldig glad for, så i den forstand skulle jeg ønske de var nærmere.
Men hvorfor er turer, vin, film/kino, kafè og hygge venninneting? Man kan vel ha det fint og koselige med moren sin uten at man på død og liv skal være venninner? En mamma er da mye mer enn en venninne? En venninne har sin funksjon og en mor har sin.
Jeg har fantastiske foreldre, som jeg har et veldig godt forhold til. Jeg har alltid vært en pappa-jente. Jeg er veldig ofte på senteret og på shopping med mamma, vi snakker om alt og ingenting.
Mamma er svært viktig for meg. Jeg forteller henne alt, og jeg er nok litt avhengig av henne i betydning at det er viktig for meg å kunne snakke med henne om ting som gnager.
Jeg har ikke det samme forholdet til pappa, selv om han også er meg nær. Jeg er et sårt punkt for pappa, han blir veldig fort lei seg om jeg har noe trist å si. (Han har sett meg gjennomgå svært vanskelige ting, og det har vært hardt for ham. Mamma har nok taklet det bedre.) Så derfor henvender jeg meg ikke like mye til ham.
Vi sees dog sjelden. Ikke mange gangene i året.
Jeg merker imidlertid at vi etterhvert lever så ulike liv at det begynner å bli vanskelig. Det er en del ting de rett og slett ikke har forutsetninger for å kunne forstå. Så det blir ikke lenger så mye av at jeg innvier dem i hverdagslige situasjoner, og spør de ikke lenger så ofte til råds hva gjelder karrierevalg, huskjøp etc etc. Men i det store og det hele vil jeg vel si at vi har et godt og nært forhold.
Jeg har et godt forhold til dem begge. Vi snakkes som regel hver dag på tlf. Det kan nok bli litt mye når vi er hjemme på besøk, for da kan spesielt jeg og mamma irritere oss litt over hverandre, men aldri noe alvorlig. Så mitt ønske er å flytte hjem for å komme nærmere dem slik at lille kan vokse opp med besteforeldre i nærheten.
Utan å vite så kan eg tenke meg at Kasia brukar det som eit samleomgrep,akkurat som eg gjer. Eg seier også at eg gjer veninneting saman med mora mi, men vi er ikkje veninner av den grunn. Det er berre eit enkelt omgrep å bruke om slike kvardagslege ting som ein gjerne vanlegvis deler med veninner.
Javel. Jeg tenker at etter jeg ble voksen så omgås jeg mamma mer som en venninne enn som en mor. Jeg trenger henne ikke så mye i mammarollen som før og foretrekker at vi omgås som to voksne likverdige. Altså som jeg omgås venninnene mine. Selvsagt betyr hun mer enn venninne for meg, og selvsagt går vi gjennom ild og vann for hverandre på en helt annen måte enn i et vanlig venninneforhold. For meg er det ingen fornærmelse at jeg har det samme forholdet til henne som til en venninne. Jeg knytter begrepet til omgangsformen og ikke til hvor sterke følelser jeg har for henne.
Jeg har et kjempegodt forhold til mine forldre. Bor et stykke unna hverandre, men snakker med hverandre ange ganger i uka. De stiller opp uansett og forguder barnebarna sine.
I mange tilfeller hadde jeg ikke klart meg uten dem.
Jeg har et godt forholdt til mor, ikke venninneforhold, men et trygt og omsorgsfult forhold. (og det går begge veier). Hun stiller alltid opp når det er noe. Pappa har jeg ikke vokst opp med, men vi har et greit forhold. jeg tok en avgjørelse for noen år siden på å ikke være bitter på han i forhold til det at han var totalt fraværende i min oppvekst. Nå snakkes vi ofte på telefon, og møtes et par ganer i året. Men han har en annen rolle enn mamma. Jeg har forresen et godt forhold til svigers også:nikker:
Jeg har et godt forhold til begge foreldrene mine. Jeg er nok mer lik pappa enn mamma, men har like godt forhold til begge. De bor langt unna, men besøker oss gjerne en uke om gangen når de kommer. Jeg har et annerledes forhold til mamma enn til andre venninner. Jeg vil derfor ikke kalle det venninneforhold. Mamma er mamma og det har hun alltid vært.
Har et godt forhold til mine foreldre. Snakker oftest med mor min, men har et godt forhold til begge. Og de forguder alle sine barnabarn, og er fantastiske og stille opp både når vi trenger det og når de ønsker kontakt med dem.
Er som vanlig på linje med Kasia. Når man blir voksne, er det egentlig bare bra at forholdet kan forandre seg sånn at man fremdeles har mye nytte av mamma. Som venninne.
Tror jeg siterer den, det var så fint sagt og passet så fint på sånn som jeg har det. Dessverre bor vi 30 mil unna hverandre så vi sees altfor sjelden. Lillemor elsker å være sammen med dem og maser om å dra dit og det betyr utrolig mye for meg.
Veldig godt forhold. De er snille og gode og stiller alltid opp om det er noe. Jeg og mamma er veldig nære og pappa er den jeg kjenner meg mest igjen i.
Jeg har et godt forhold til mine foreldre i dag.
Mamma og jeg har et nært forhold, men ikke noe normalt mor-datter forhold da vi ikke har bodd sammen siden jeg var 4 år.
Pappa og jeg har også et godt forhold, like tett som det med mamma, men på en annen måte siden vi har 19 års fartstid under samme tak.
Min "mamma" er min gamle farmor. Hun har oppdratt meg, holdt ut tenårene mine og kjenner meg ut og inn. Det er henne jeg går til når jeg trenger en mammma.
Jeg føler meg heldig som har et godt forhold til foreldrene mine. Jeg stoler 100% på dem og vet de vil stille opp når jeg trenger dem.
Særlig er jeg glad jeg bor slik at jeg kan hjelpe farmor nå på hennes gamle dager, for det skylder jeg henne virkelig !
Jeg har ingen kontakt med pappa, og mamma har jeg kontakt med bare fordi det er blodsbånd mellom oss. Men det båndet er ganske tynnslitt, og kun et spørsmål om tid før det brytes tvert.
Forholdet til faren min er forsåvidt over - han døde i 2003. Men det var godt mens han levde :)
Forholdet til moren min er i beste fall ok. Vi har ingen nær kontakt, selv om hun liker å tro det. Hun har nå plutselig fått det for seg at hun skal leke mormor i mye større grad enn tidligere. Lillebror synes bare hun er teit, men storebror elsker mormor. Og bra er vel det :)
Vår omgangstone er meget vibegirossikkeutpåhvordandetegentliger og for meg kunne hun vært en fjern tante for den del. Jeg er like høflig da.
Hun må spørre selv om hun vil ha ungene, for jeg spør ikke. Men hun får selvsagt se dem akkurat så mye hun vil, for hun er nok oppriktig glad i dem.
Er så heldig at jeg har et fantastisk forhold til både mamma å pappa , men har altid vært pappadalt å er det enda:D
Mine foreldre bor i spania men di månene di er hjemme så er jeg hos dem nesten hver dag å jentene mine sover hos dem å er hos dem hele veien:)
Når di er i spania så snakker jeg med dem så og si hver eneste dag..:o
(Har IP tlf å ringer gratis..:D)
Er så vannvittig redd for mamma å pappa...:( Vil ha dem her for alltid!!
Mamma blir 64 å Pappa Blir 70 i januar å februar..
Jeg har et flott forhold til pappaen min, men moren min har jeg så og si ingen kontakt med. Sistnevnte er nesten tristest for ungene mine som ikke har noen mormor å relatere seg til. Hun liker ikke mannen min (etter å ha snakket med ham en gang, og som er verdens mest elskelige vesen), så hun holder seg unna oss istedenfor å glede seg over at jeg, datteren hennes, har gått fra å være alene med et barn og ha det skikkelig tøft, til å treffe verdens beste mann - en man som behandler meg som en gudinne (stort sett :knegg: )
Helt ok forhold. Har stefar, biologisk far og mamma.
Min biologiske far har jeg tatt opp kontakt med i senere alder. Vi er ganske like, men er så sta begge to at diskusjoner må vi styre unna :)
Med mamma er det ok. Hun ønsker et venninne forhold. Jeg føler ikke for det. Hun klarer ikke holde på det som blir sagt mellom personer...infoen går liksom på rundgang....ikke så morsomt da jeg var 12 år og hadde fått meg kjæreste og sa hun IKKE måtte si det til noen...dagen etter ringte mormor og gratulerte :dåne:
De har alle lite utdannelse og uten jobber, engasjerer seg ikke i politikk og samfunn, men har veldig sterke meninger om hvordan ting skal være...blir krøll av slikt :)
Så...alt i alt, så har jeg et overfladisk forhold med foreldrene mine.
.jpg)
