Jeg bodde rett på utsiden av Washington, D.C., da terroristene angrep Usa, 11 september, 2001. Jeg befant meg i D.C., på jobb, ca. 15 minutter unna Pentagon, mannen var på jobb midt i sentrum. Han er litt overalt i jobbsammenheng, så jeg vet egentlig aldri hvor han befinner seg. Ingen visste hva som skjedde, nyhetene rapporterte om bomber i DC som gikk av, hvilket var bare rykter, men der og da var det helt reellt. Telefonnettet var overbelastet, og jeg fikk ikke tak i mannen min. Jeg var overbevist om at jeg var enke i en alder av 27 år. Det var en skremmende dag, det å oppleve det så nære, og jeg skulle ikke annet enn å flytte hjem til Norge hvor det er trygt og godt. Det vanskligste for meg å takle var realiteten om at jeg er faktisk dødlig, og at når onde mennesker er ute etter å ta deg så er det ikke en dritt du kan gjøre for å forsvare deg selv og barna dine. Jeg sank inn i en slags depresjon de påfølgende månedene, og var livredd for å dra på offentlige steder i D.C., på store shoppingsentre, osv. osv. Ryktene florerte i mediene om nye geniale måter terroristene skulle "ta oss" på, og ingen steder var trygge. Midt oppi det hele var dette Anthrax-greiene, og vi turde så vidt ta i posten uten å bruke hansker og åpne den utendørs. Jeg satt der og tutet og gråt fordi jeg ville bare hjem til trygge Norge.
Nå er det jo noen år siden dette skjedde, men det sitter dypt i meg enda. Jeg er livredd for terrorisme, og jeg holder meg bevisst unna kjente terrormål, som bl.a. London og New York. Det er også flere andre land jeg aldri kommer til å feriere i, nettopp fordi jeg er så redd for terrorisme. Dette er jo hemmende i og for seg, og jeg lurer på om det er flere som har det på samme måte?
Jeg husker den dagen veldig godt, den - og ikke minst dagen etter satte dype spor i meg. Jeg jobbet på et lite B&B på den tiden. En av gjestene som hadde bodd hos oss en stund var fra New York, og søsteren hans bodde rett ved Twin Towers. Han hadde ikke klart å komme gjennom til henne på telefon. Hele dagen etter fikk han lov å sitte på kontoret inne hos meg og bruke internet. Han trålet etter nyheter hjemmefra og prøvde febrilsk å få tak i søstreren sin. Det var helt grusomt å være vitne til. Takk og lov fikk han tak i søsteren utpå dagen, og alt var bra med henne og resten av familien.
Jeg er ikke redd terrorisme selv, men det er sikkert mye fordi jeg ikke har opplevd det så nære på livet. Jeg tror jeg ganske så aktivt har lagd med en forsvarsmekanisme - orker ikke gå rundt og være engstelig... Men jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg hadde reagert om jeg hadde stått midt oppi det slik du gjorde.
Det nærmeste jeg har kommet er vel IRA. Jeg var ganske så aktiv innen Nord Irland-problematikken på begynnelsen av 90-tallet. En dag i august, jeg var da i Derry for å følge "marsj-sesongen," våknet jeg kl 7.15 av at det smalt som bare f(piip)
Det var en bilbombe som gikk av rett utenfor huset jeg bodde i. Det ristet i vegger og singlet i glass. Det skulle være en protestantisk masj gjennom sentrum senere samme dag, og bomba hadde takk og lov gått av for tidlig.
Jeg var ikke mye høy i hatten da marsjen gikk. For hvert høye drønn jeg hørte - og det var noen, for er det noe de kan protestantene, så er det å bange stortromme - så hoppet jeg himmelhøyt.
Det var ganske fasinerende å oppleve hvordan Derrys befolkning tok denne bomba. Glass ble feid opp og livet fortsatte som før. "Hey, you heard the alarm clock this moring?" Jeg måtte nesten flire da jeg gikk forbi et par gatesangere som sto på et hjørne: "Don't you know, they're talking about a revolution... It sounds like a whisper..."
Dessverre er terror blitt endel av livet vårt, slik det var en del av livet til både katolikker og protestanter i Nord Irland på den tiden. Jeg tror at vi på et eller annet sært vis må lære oss å tøyle frykten - heve hodet og gå videre... Lar vi oss kue av terroren, vinner terroristene på et vis...
Bare se hvor vanvittig vanskelig det skal være å fly for tiden. Hvor hysterisk redsel det er rundt håndbagasje etc... Er ikke dette på et vis en seier for terroren - at de har klart å skape en slik frykt i oss?
Men som sagt - jeg har bare luktet på terror selv, så jeg kan ikke sette meg helt inn i hva du opplever. Vondt må det uansett være. :klem:
Huff, det må has vært en grufull opplevelse å være så nær dette. Kan godt skjønne det satte spor ja.
Bor du fortsatt i USA?
Jeg er vel generellt ikke redd for terrorisme her hjemme. Er litt naiv og tenker at lille Norge ikke har så mye som er av internasjonal betydning.
Men på verdensbasis, så er jeg redd ja, eller, jeg er redd for konsekvensene av terrorer. Når bryter den 3.verdenskrig ut liksom...
Jeg husker jeg satt her etter angrepene i USA, og tenkte at nå kommer krigen, og jeg som var gravid og det hele...hva slags verden setter jeg barn inn i...?
Et lite sidespor, men jeg fant bare et dikt jeg skrev etter den bilbomba i Derry. :sparke:
Buskers in Bishop’s Gate
A loud Bang…
Awaken
The room shaking
The sound of glass breaking
[size=3][/size]
Confusion…
What… Where… When…
7.15 AM
Nobody’s hurt
OK - back to bed
We’ll find out later
Don’t cry - it will be OK
Later…
Breakfast
So, you heard the Alarm Clock then
Go out – see the damages
Listening to the
Buskers in Bishop’s Gate…
“Don’t you know –
They’re talking about a Revolution…
It sounds
Like a Whisper…”
Uff, ja den dagen var ekkel.
Guttungen lå på sykehuset og jeg satt i dagligstuen med en annen mor å så på nyhetene da det plutselig dukket opp direktesending av flyene..
Mammaen jeg satt å praten med løp ut på hverandaen og var helt på tur.
Samtlige på rommet gispet av det som kom på skjermen, flere gråt stille, blandt annet meg.
Jeg gikk ut til hun som løp ut.
Hun gråt og gråt.
Mannen hennes var nemlig på jobb i et av world trade tårnene.
Hun fikk ikke tak i han og var helt fortvilet.
Etter en forferdelig time så ringte han.
Han forlot bygningen 10 minutter før det smalt og var i et annet kvartal.
Var tøft å vente med henne og se henne slik.
Enda godt hun fikk en god nyhet. For det var det alltfor mange som ikke fikk.
Etter denne dagen så nektet jeg å dra til statene.
Gubben ville at vi skulle, men jeg blånektet.
Han fikk dra alene hvis han absolutt ville dra, men jeg og ungene blir hjemme.
Ifjor vinter mannen jeg meg opp og vi dro alle mann til statene.
Var nervepirrende ja.. må innrømme det.
Alt var så nære når vi gikk igjennom x-antall sikkerhetsklareringer og forklaringer hvor vi skulle etc..
Var bare flyplassen og i flyet jeg ikke følte meg trygg da.
Og i trafikken og store kjøpsentre, men det gikk greit.
Men tenker ikke på det i det daglige når jeg er ute å farter her hjemme.
Jeg har aldri opplevd bombing, men flere bombetrusler og bomben i Docklands gikk av mens jeg befant meg et annet sted i byen. Jeg er ikke redd for terrorisme. Oppsøker nok ikke Afghanistan med det første, men jeg akter ikke å la meg påvirke i mitt daglige liv av at noen få mennesker har ondt på agendaen.
Jeg har opplevd terrorisme på nært hold, og fikk ikke tak i barna med det første, som var nærmere da det smalt, men jeg reiser gjerne tilbake til Algerie fordet, har ikke noe problem med det.
Jeg bodde i England mens IRA holdt på som værst. Jeg hadde en kompis som hadde vært i "the coalstream guards". Hans lille sønn var hørselshemmet etter at the palace barracks ble bombet. Han var da under året.
Vennen min lærte meg at en aldri setter seg i en bil uten å sjekke med speil/ sjekke under. Det tok min uskyldnighet. Nå sjekker jeg ikke bilen min men sammen han gjorde jeg det for det gjorde ham tryggere. Jeg kjente og traff andre som overlevde Brighton. Jeg hørte selv smellet fra Loyds bygningen, og hadde mennesker jeg kjente i området.
Jeg handlet på Harrods i julestria, og var litt glad for terrortrusselen som holdt mange unna. Jeg er ikke så glad i trengsel. Samtidig så trodde jeg aldri de ville slå til mot mål folk var så advart mot.
Samtidig så gikk jeg aldri rett forbi et "army recruitment scentre", krysset gaten først.
Sansynligheten for å bli utsatt for terrorisme er fremdeles ikke så stor utenfor krigsoner. Det er nok farligere å kjøre bil.
Tja. Ja, jeg er nok av dem som er litt redd. Jeg føler meg ikke helt trygg her i Norge heller, men forestiller meg at det er tryggere her enn mange andre steder. Men jeg må jo innrømme at når det er store statsbesøk eller den slags på gang i hovedstaden, da holder jeg meg unna byen hvis jeg kan.
Jeg har nok også blitt ganske nøye på hvor jeg ønsker å reise. Jeg har ikke lyst til å reise verken til London, Paris eller New York. Jeg har ikke lyst til å trafikkere store flyplasser og jernbanestasjoner.
Samtidig har jeg også som Trolljenta en slags erkjennelse av at de når oss hvis de vil. De er neppe ute etter meg personlig, men er jeg der, på feil sted til feil tid, da blir jeg rammet.
Min store angst er egentlig drikkevannet. Den siste ukas oppslag i Oslo viser hvor sårbare vi er. Det er egentlig så enkelt å slå oss ut på drikkevannet. Eller strømforsyningen. Igjen - spesielt storbyene. Går strømmen blir det kaos. Heisene stopper, trafikklysene ute av funksjon. Med mange nok mennesker blir det fort kaos. Og om noen vil gå løs på vannforsyningen, eller strømforsyningen, så er vi hjelpesløse. DET skremmer meg.
Mine kusiner opplevde bege to å bli evakuert da det smalt i New York.
Hun ene jobber hos FN i New York, ligger rett ved Ground Zero,og datteren går i barnehage i samme bygg.
Hun andre jobber i WHO. Selvom det er en annen verdensdel ble også hun evakuert.
Husker godt at jeg var veldig veldig redd da ingen fikk kontakt med hun i New York på lang tid.
Men jeg er ikke så redd at jeg lar det påvirke meg nevneverdig
Eldste datteren min dro til Ney York alene året etter terrorangrepet for å besøke min kusine.Hun var der i to uker.
To år etter dro hun igjen til USA,Arizona denne gangen
Vi elsker å reise alle sammen her hjemme.Vi har reist som vanlig og kommer til å reise som vanlig.Men vi tar noen forholdsregler.
Jeg husker at broren min var på vei til Washington, DC hvor firmaet han jobber i hadde sitt hovedkvarter like ved Pentagon. Han kom ikke lengre enn til Paris. Men det var lange timer før vi fikk tak i ham. De bor for tiden i USA, og jeg kjenner at jeg av og til er litt bekymret for de. Men egentlig mer pga alt som skjer på skolene der.
Ellers har jeg selv opplevd terror på nært hold i Spania, både selv og via slektninger. Jeg har det like ille hver gang det skjer noe i Spania, alle timene mens man venter på livstegn fra slektningene sine.
Så til selve spørsmålet, ja jeg er redd for terrorister.
Ja, jeg er redd terroristene. Jeg har alltid likt å reise, da spes til Usa. Før 2001, var det å fly "over there" om en drøm for meg, jeg nøt hver time og hvert minutt på flyene, det var som å sitte hjemme i min egen stue for meg, så trygg følte jeg meg. Etter 2001, så skjedde der noe inni meg, jeg har etter det ikke følt meg trygg når jeg har vært på tur (samtidig så må jeg reise iom at jeg elsker å oppholde meg i utlandet, men reiser ikke like ofte, og jeg gruer meg foran hver tur, og mens jeg sitter på flyet). Jeg sitter å studerer hver og en passasjer, jeg klarer ikke å sitte ved vinduet lenger, må sitte ved midtgangen. Jeg har også betenkeligheter ved å ta undergrunner i utlandet. Er glad hver gang jeg har "overlevd" en flytur og undergrunn tur uten problematikk :( Det er fælt å ha slik uro i seg i kroppen, og ikke føle den samme gleden ved å reise lenger. Jeg håper og tror at jeg får bort denne følelsen, og at jeg kan igjen føle glede ved å sette meg ned i et fly.
Kan også tilføye at da vi reiste til Usa i fjor sommer, så gikk jo alt kjempebra. Da vi kom hjem, satt jeg en dag å tittet på text-tv, og der stod det at de hadde tatt noen selvmordsbombere på Heathrow som bla skulle vært på et av de flyene til den destinasjonen vi skulle til, med det flyselskapet. Da kjente jeg redselen langt inni meg.
Det er det der jeg ikke forstår helt. At mange syns at frykten for terror i seg selv er så alvorlig. Jeg syns ikke det, jeg. Jeg syns tvert i mot at velbegrunnet frykt er en god ting.
I området hvor vi bor ble det for en tid tilbake distribuert skriv via skolen og barnehagen om at det var observert en person som holdt øye med barna, og at flere barn var blitt forsøkt lokket med i bil. Ja, vi kjenner på frykten. Og hva gjør det? Jo, vi ser oss omkring. Når vi ser en bil med et menneske parkert like ved gangveien, så blir vi litt ekstra oppmerksomme. Og ja, det kan godt hende at vi mistenkeliggjør uskyldige, og at alle menn i bil føler seg stigmatisert.
Men likevel. Det er en reell frykt. Det KAN skje. Akkurat som terror. Vi vet at de finnes. Og at de rammer tilfeldig. Så derfor tar man sine forholdsregler. Som jeg sier, f.eks. unngå folkemengder i forbindelse med statsbesøk og demonstrasjoner. Holde øynene åpne når man trafikkerer flyplasser og jernbanestasjoner.
Egentlig er jo dette akkurat det samme som sikkert mange av oss har gjort i årevis allerede. Vi går ikke ut alene midt på natta i Oslo. Vi unngår den støyende og ravende ungdomsgjengen. Vi krangler ikke med andre i drosjekø. Vi blir ikke med vilt fremmede hjem - og vi haiker ikke. Vi slipper ikke inn utlendinger som står på døra og skal selge oss bilder. Vi veksler ikke penger med fremmede på gata.
Så lenge trusselen finnes må vi forholde oss til den.
Jeg går ikke rundt og er redd for terrorisme til vanlig, men jeg må innrømme at jeg tenker litt på det nå når vi skal til vegas neste uke. Jeg bekymrer meg ikke for reisen, eller det å være i vegas, men vi skal på verdens største bilmesse der det vil være flere titusen mennesker under samme tak, og da blir jeg litt nervøs.
Jeg er enig i at velbegrunnet frykt ikke er å forakte. Det er når frykten for terror blir til en skepsis mot andre kulturer og folkeslag, når en muslim blir sett på som en terrorist, når en palestiner blir sett på som en terrorist, det er da jeg blir redd. Og det er det som gjør at "terrorskolene" stadig har ivrige studenter.
Jeg går heller ike rundt å engster meg for terrorister i det daglige. Men man får det litt nærere på kroppen når man har familie som bor på steder hvor terror er en del av hverdagen. Men de går heller ikke rundt å frykter det hver dag, da ville de jo fått livet ødelagt av frykt.
Jo, men... igjen: på den ene siden har kanskje folk lett for å føle seg uglesett. Jeg vet om folk som misliker overvåkningskameraer i forretninger. De føler seg mistenkeliggjort. På den andre siden er det kanskje bedre å mistenke en gang for mye, enn en for lite. Kanskje må menn som sitter alene i bilen ved gangveier tåle å bli mistenkeliggjort, selv om de er uskyldige. Og kanskje må muslimer og palestinere også tåle å bli mistenkeliggjort. Jeg syns ikke det er verken rart eller galt at noen må legitimere seg mer enn andre.
Da er vi på to forskjellige planeter. Jeg har ingen problemer med å skjønne antipatiene stigmatiserte folkeslag føler for myndigheter som følger de med argusøyne kun pga hudfarge eller religionsvedkjennelse.
Det er vel også klart at det er terroristforfølgelsen, som går altfor hardt ut over de uskyldige, som skaper nye terrorister, som føler at de må slå tilbake i krigen som myndighetene med loven i hånd fører mot deres folkeslag.
Nå vil jeg gjerne presisere at jeg ikke forsvarer terrorisme. Jeg forsvarer heller ikke terrorisme satt i system, som er det jeg mener f. eks. USA holder på med.
Ja, vi er nok på forskjellige planeter. Jeg mener at vi SKAL forfølge terrorister akkurat som vi forfølger andre kriminelle. Vi kan ikke la være å ta i problemet av frykt for at flere skal organisere seg.
Men selvfølgelig skal terrorister forfølges, akkurat på samme måte som andre kriminelle.
Problemet er bare at de ikke blir det, problemet er at terrorlovgivning gir rom for varetektsfengsling uten bevis, bare mistanke, at det innenfor terrormistanken ikke er at man er uskyldig til det motsatte er bevist, man er skyldig til det motsatte er bevist.
Nå føler jeg at jeg uttaler meg om ting som jeg skulle ønske at jeg hadde mer kunnskap om siden jeg uttaler meg så bastant, men dette er ihvertfall inntrykket jeg har fått av media og bøker.
Terror er jo krig, og i krig gjelder andre lover i forhold til både bevis og fengsling. Men jeg innrømmer, også min kunnskap på dette området er for tynn.
