Inagh sa for siden:
Noen dager, da trenger man sove. Ikke bare trenger man sove litt lenge utover morgenen, slik mamma og pappa måtte, man trenger sove seg gjennom hele dagen. En slik dag følger gjerne etter ei tøff natt, og natt til i dag, den var tøff for både liten og stor.
Det begynte så greit i går kveld. Vegard sovnet som en stein i sofaen, med hodet i fanget til pappa, og beina lettere henslengt over mamma sitt fang. Der sov han i ro og mak, og brøy seg ikke om at det var påskekrim på tv, at storebror spilte Pokemon på iPden og at bestemor og bestefar skravla hyggelig over hodet hans. Slik fikk han sove til skurken var skutt, og da ble han båret over tunet, i pappas sterke armer, og lagt godt til rette i senga på gutterommet i hytta - tett inntil storebror, som også pent måtte finne køya, enda han så hardnakka påsto han slett ikke var trøtt, han bare klødde litt i øynene.
Mamma la seg og, i dobbeltsenga, rett utenfor gutterommet, pappa ble sittende i sofaen og lese litt, før han og kom tuslende. Snart sov vi alle fire - en liten stund.
Jeg våknet i tretiden av at Ernie kom med Vegard og la ham mellom oss. Ernie hadde våknet av at Vegard pustet så merkelig og tenkte at han kanskje lå med nesa gravd ned i puta.
Nei, nesa lå fritt, men pusten var alt annet enn fri - det hvinte og hylte og magen sto som en luftballong på innpust og ble hul så ribbeina stakk til alle kanter på utpust. Samtidig lå ungen og skaket og skalv som i frostrier. Feber... Og med pustetull og feber følger epilepsianfall, masse anfall i ei salig røre.
Så da begynte operasjon Roe Tingenes Tilstand. Febernedsettende ble gitt, tissevåt og tung bleie ble skiftet, saltvann og ventolin ble målt opp og gitt i forstøverapparat. Kald klut på panna og pappas trygge armkrok resten av natta.
Det roet seg ned. En liten time etter, var feberriene overstått og pusten var roligere og dypere. I femtiden hadde anfallene roet seg, og så sov Vegard så godt som aldri før.
Mamma og pappa sovnet etterhvert de og, etter strabaser og grubling om hvorvidt det er en smart ting å reise hjem fra skaugen for å ha sykehuset i rekkevidde påfølgende dag, eller ha is i magen og se an dagsformen.
Det endte med is i magen, for feberen har ikke kommet tilbake. Men gutten sover, og han sover og han sover. Han har kommet opp av dobbeltsenga, fått på klær og fått nye runder med pustemedisiner. Og så ble han pakket ut i vogna si, oppå et saueskinn og under et pledd, fint plassert i vinterhagen - passe varmt, der sola skinner inn gjennom vinduet, og godt med luft, siden døra ut til terrassen står på vidt gap.
Og der har han sovet, i hele dag. Ikke har han enset storebror som har holdt seg innendørs med YouTube. Ikke har han merket hunden som har kommet bortom og sniffet på ham i ny og ne. Ikke har han lagt merke til at mamma og pappa har sittet ute på terrassen med kaffekoppen, sjokoladen og appelsinene, skravlet litt seg i mellom, pratet med bestemor som kommer for å si hei, og preika med bestefar som har mekka Land Rover på tunet, mens fuglene har kvitra ute, og hanan i hønsehuset har trodd han er Tarzan, i følge lydene han lager, når han forsøker gale som en stor og tøff hane skal.
Sove har han gjort, men innimellom har han rufset litt på seg og smilt, så ille kan det ikke være.
Og sove gjør han fremdeles. Snart blir han nok trillet over tunet og bært inn til bestemor og bestefar. Der kan han få sove videre i sofaen, mens vi andre spiser lammelår og feirer påske. Sove videre på sofaen, til det er leggetid for gutter og mammaer og han blir båret tilbake over tunet og lagt i seng igjen.
Så er det bare å krysse fingre og håpe han har tenkt å sove til natta også, og våkne uthvilt og opplagt i morgen igjen.
