Jeg setter pris på åpenhet, rettferdighetssans/"skværhet" og evnen til å se humoren i hverdagslige situasjoner.
Egenskaper jeg ikke er så glad i, er snobberi, spisse albuer og totalt fravær av temperament - folk som ter seg som Larson-tegningen av en irsk setter i alle sammenhenger.
Jeg liker humor, entusiasme og pratsomhet (så lenge det ikke kun blir tom, hjernedød overprating). Selvironi er viktig.
Jeg liker ikke gjerrighet, mangel på empati, surskap og mye negativitet. Har vært borti endel mennesker som ALLTID er negative uansett, de MÅ alltid finne noe negativt i enhver situasjon. Slikt er veldig slitsomt.
Jeg setter veldig stor pris på folk som er rause og inkluderende og har humor.
Det jeg har mest problemer med er folk som er brautende og har et veldig oppskrudd selvbilde. Syns også det er slitsomt med tafatte folk som ikke ser muligheter og bare vil ha det trist.
Humor, evne til empati og skværhet - i form av at man kaller en krakk for en krakk og ikke pakker inn alt så innmari.
Det jeg misliker er konturløse mennesker, sutring og bedrevitere.
Jeg liker at folk er rause, varme og levende engasjert.
Jeg har særdeles lite tålmodighet med folk som har en utbredt tendens til å behandle andre mennesker dårlig, for spisse albuer og selvhevdelse.
I dag setter jeg mest pris på folk som bryr seg, som er rause, som er høflige.
Setter minst pris på de med spisse albuer, sladrer om andre (både menn og damer) og surpomper.
Ærlighet, evnen til å lytte, evnen til å akseptere at vi er ulike og lever ut fra forskjellige oppfattninger, og evne til å både gi og ta, er ting jeg setter stor pris på.
Stor selvopptatthet, falskhet, enveiskjøring i samtaler og omgang generellt, og uærlighet, er ting jeg ikke er videre begeistret for.
Jeg hiver meg med på dem som ikke setter pris på sutring, i tillegg er jeg ikke veldig glad for selvopptatte mennesker og mennesker med negativ holdning til det meste.
Det undrer meg litt at så mange av dere misliker gjerrighet da, det er noe jeg aldri har tenkt over. Om folk rundt meg er sparsom med pengene sine eller om de spanderer på andre har jeg faktisk aldri lagt merke til.
Jeg setter stor pris på mennesker med en positiv innstilling til livet, mennesker med humor og evne til å kalle en spade for en spade uten å bli ufine av den grunn.
Da jeg var ung og gal så bodde jeg en periode i London. Vi var ofte å finne på pub. 4-5 av gjengen betalte gjerne en halvliter eller fem til hverandre, for tankegangen var som så at man fikk det igjen en annen dag det var en selv som var blakk. Ergo telte man ikke på pencene. Så var det to andre. Om man manglet ti pence til en øl, så var det garantert at man måtte betale tilbake. En krone, liksom. De var nitide når det gjaldt å holde regnskap med hvem som hadde kjøpt hva og hvem som skyldte penger. Sånt takler jeg rett og slett ikke. Det er gjerrighet på et nivå som ikke passer meg som person i det hele tatt. Om jeg betaler for lunsjen til en venninne, så er vel det ett fett og jeg forventer ingenting i retur. Og selv om jeg ikke forventer noe i retur der og da, så gjør jeg nok ikke det til en vane å legge ut for folk som aldri gjengir tjenesten.
I tillegg til sånn gjerrighet som Sitron beskriver, går det også på smålighet med andre ting. Folk som ikke tar i et tak for andre, tar sin tørn osv, karakteriserer jeg som gjerrige, for de gir ikke av seg selv, men vil gjerne ha en bit av kaken.
Og etter å ha bodd på internat med et menneske som aldri rakk ølutsalget, huffda, men alltid ble full på vorspiel, så fikk jeg min dose av snylting forkledd som glemsomhet/sparsommelighet etc.
Sparsommelighet er ikke det samme som gjerrighet. Jeg har ingenting mot at folk er sparsommelige eller ikke-ødslende. :) Jeg tenkte på gjerrighet som personlighetstrekk - som det motsatte av å være raus og romslig. Smålighet, som nolo sier, ville kanskje vært et bedre ord. Det å ikke unne andre noe, spesielt; det å aldri ville dele med andre og gi av seg selv, å ikke la andre få glede seg over sine ting, å prøve å ødelegge for dem eller ta oppmerksomheten vekk fra dem fordi man vil ha alt sammen selv. Trangsynthet, egoisme og ondsinnet sladring er eksempel på denne typen gjerrighet.
Mannen hadde en kamerat som var ekstremt gjerrig. Han ble oppringt av dette mennesket, og spurt om han kunne bli med å så på en bil. Jada, det var greit, mannen ble hentet and off they went. Da de kom tilbake, sier vedkommende "ja, du, åssen skal vi gjøre det med betalingen?"
Mannen veldig overrasket svarer -betalingen? Huh?
Og får til svar "Ja, skal vi ikke spleise på bensinen?"