Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Igjen - la meg spikke små fliser. Ja, det er helt greit å holde igjen. Det er også greit å ta i armen, men ikke "røske". Men om jeg holder igjen og ungen tilfeldigvis løper - da blir det jo skulderledd-røsking okke som?
Jeg snakker mye med mine barn. I alle situasjoner. Vi har god dialog. Og noen ganger tror jeg det er litt av problemet. For det KAN hende at 14 spørsmål om hvorfor ditt og hvorfor datt ikke passer. Det KAN også hende at barnet spør om ting som man ikke ønsker å svare på i offentlighet. Dette betyr IKKE at barnet er ufyselig eller ute av kontroll, men snarere at barnet er vant med å føre dialog, og vant til å få svar.
Det kan også hende at harmoniske barn blir husvarme på legekontoret. Det hender til og med at velmenende mennesker tøyser med barna og girer dem opp. Ungene er med på leken - og vips tar det overhånd.
Om barna løper rundt og herjer og maser så er da ikke det et tegn på noe som helst - annet enn at de der og da har mer energi enn de får utløp for.
En digresjon: i barnehagen rapporteres det nå og da om at "vi måtte bare sende dem ut en stund, for de var jo helt oppunder taket". Da antar jeg at Mims lille datter og Kasias lille vidunder satt pent på benken og perlet...
Men kjære vene... så et "blikk" - det er akseptabelt, men å stoppe en unge som løper ved å fysisk ta i barnet - det er destruktivt? Du sier at psykisk vold er OK? At hvis du kan terrorisere barnet med blikket og barnet ikke tør opponere mot deg - da har du gjort en god jobb?
Jeg må tilstå at hos oss foregår kommunikasjon i klartekst. Jeg sender ikke ungene "blikk" for å få dem til å gjøre som jeg vil. Jeg sier rett ut hva jeg mener. "Nå er det nok!" for eksempel. Personlig syns jeg det er langt mer renhårig enn å kue ungene med blikket.
Gud bedre, Mim. Leker barnet ditt noen gang? Jeg mener fysisk, ikke med små feministiske sett for små nerder? Løper hun noen gang rundt og leker sisten eller aker på sklia i barnehagen? Hender det noen gang at hun syns det er gøy å klaske hånda i fontenen i parken?
Nå går du ganske langt i å karakterisere meg og barnet mitt. Det får stå for din egen regning. Skjulte personangrep er jo uansett en del av diskusjonsteknikken din, og nå har du fått fortalt både meg og Glitter at vi både juger og er selvgode. Da har diskusjonen nådd sitt absolutte lavmål, så det er vel best å ta helgen.
Jeg tror bina har rett i at det er mange som tråkker over sine egne grenser mellom hva som er akseptabelt og hva som er vold i heftige situasjoner og i sinne. (Det er også helt åpenbart at det er en gråsone der.) Jeg har gjort det selv et par ganger, og skammer meg like mye hver gang. Men jeg vil ikke være sånn, jeg vil ikke bruke det virkemidlet, og etter alt å dømme virker det også mye dårligere enn en rolig og sindig og ikke-fysisk eller i hvert fall ikke smertefull metode. Det skal ikke være lov, det skal ikke være akseptabelt. Den voksne skal innse at det er et overtramp og maktmisbruk, og ikke lulle seg inn i «det gikk bra med meg»- og «hva annet kunne jeg gjøre»-tanker.
På den måten mener jeg det er spiller en svært stor rolle om en forelder som har slått/kløpet/lugget/tatt for hardt i armen har dårlig samvittighet eller ikke.
Se der ja! Et konkret scenario - som i prinsippet beskriver akkurat det jeg mener. Sånt skjer! Og kanskje er det sånn at ettbarnsmødrene ikke skjønner det, for de har aldri hatt mer enn en å konsentrere seg om av gangen. Det ER ikke alltid man har anledning til å bruke pedagogisk snakk. Noen ganger må man bare skjære igjennom.
Ja, samvittigheten er jo det som sier om vi som foreldre gjør dette igjen og igjen, eller om vi bare gjør det i de ekstreme tilfellene hvor det føles som siste utvei.
Jeg har aldri gjort det fordi jeg følte det som siste utvei, aldri fordi det føltes riktig. Jeg har utelukkende gjort det i irrasjonelt sinne. (Og jeg har ikke dengt ungene mine, altså, for ordens skyld.)
Bina sier selv i innlegget sitt at det er fysisk avstraffing. Da tar man ikke i armen for å stoppa, da tar man for å straffe.
Er du virkelig så tett at du ikke ser forskjellen i å stoppe noen fra å gjøre noe som potensielt er skadelig/dødelig og å fysisk straffe vedkommende? Jeg straffer jo ikke et barn ved å forhindre det i å gå ut i veien eller hoppe på sjøen?!
Da er jeg interessert i å vite, hva er det jeg juger om? Og hvor?
Hehe, Kasias lille vidunder og Mims lille datter er faktisk veldig harmoniske unger som fant hverandre fint og husket sammen nesten uten pause i timesvis, før de hånd i hånd gikk i grøfta og passet seg for biler på vei til kasias mormor. Er det så umulig for deg å skjønne at noen unger bare er greie og at vi har øvd masse på feks å passe seg for biler, slik at det faktisk går inn og de gjør det?
Ungen min leker, og som den feministiske mor jeg er, så setter jeg veldig pris på at hun utfolder seg fysisk, leker, herjer, klatrer og løper. Hun klasker hånda i fontenen i parken og får lov til å bli våt, møkkete og få kvist og kvas i håret. Men hun får ikke oppføre seg hensynsløst. Og jeg har brølt følgende setning: Å, jeg er så SINT på deg! Og smelt med døren og gått på badet og tatt meg en time out. En lang en.
Jeg har vært på barnerettsseminar der Norges fremste barnerettsjurister slo fast at det å ta i noen for å hindre dem i å volde skade på seg selv eller andre eller ting IKKE er vold. Så den er grei.
Jeg skrev litt om akkurat det i mitt første innlegg i tråden. bina mener visst at det ikke er noe forskjell på å ta barnet hardt i armen som en del av oppdragelsen, altså for å straffe, og på å miste besinnelsen og tråkke over egne grenser for hva som er greit i "kampens" hete. Jeg mener det er stor forskjell, da det enten er noe som forekommer sjelden og ikke som en del av oppdragelsen eller noe man gjør fordi det er effektivt og en del av oppdragelsen. Hvis jeg gjør noe jeg skammer meg over etterpå, sier jeg unnskyld, som de tilfellene jeg tar tak i barnet.
[quote=Madam Mim;625454]Hehe, Kasias lille vidunder og Mims lille datter er faktisk veldig harmoniske unger som fant hverandre fint og husket sammen nesten uten pause i timesvis, før de hånd i hånd gikk i grøfta og passet seg for biler på vei til kasias mormor. Er det så umulig for deg å skjønne at noen unger bare er greie og at vi har øvd masse på feks å passe seg for biler, slik at det faktisk går inn og de gjør det?
quote]
Vil nå bare presisere her at unger er vel harmoniske og greie stort sett selv om de blir krakilske/masete/ufordraglige/ulydige i noen situasjoner. Det er da ikke enten eller. Selv om deres må vidundere har tatt inn i seg at de skal passe seg for biler utelukker vel ikke at de ikke er like greie i en annen situasjon. :) Sånn er det ihvertfall med mine unger, som regel er de flotte og fine, noen ganger er de det ikke.
Slag, klaps, knipsing, psykisk terror og trusler er sjølvsagt uakseptabelt. Både ovenfor voksne og barn. I tillegg kan jeg være tilbøyelig til å si at det kan være like slemt mot barn å ikke veilede dem på hva som er akseptabel oppførsel. Jeg kan love deg at Knøtta mi hadde fått vite ganske kjapt at løping/ skriking og herjing på legekontoret ikke er tillatt. Å la det gå så langt som du skisserer for så å uten forvarsel kaste seg over barnet og kjefte det ut, ser jeg på som ganske fæl oppførsel ovenfor barnet. Dersom det hadde vært meg som var blitt korrigert på en sånn måte, hadde jeg følt meg både skamfull over at mitt forbilde lot det gå så langt, såret og urettferdig behandlet fordi jeg ikke hadde blitt lært at dette ikke var rett.
Det ser ut til at jeg er på linje med Madam Mim og glitter her. En viktig oppgave for meg er å veilede Knøtta på best mulig måte, og dette innebærer en god dialog og at jeg søker å samarbeide med henne. Og samarbeid og maktmisbruk henger ikke sammen for meg.
Havner sikkert langt ut i tråden det svaret her nå, men jeg syns et barn som bevisst skader andre barn, og som viser glede over at andre barn har det vondt er slemme. Uten at det rettferdiggjør å gjøre det samme tilbake, selv om jeg forstår det slik at Carl I Hagen ser det som en fornuftig løsning. Gi dem ris så blir de gode samfunnsborgere.
Jeg tror ikke det finnes slemme barn. Barn kan utføre slemme handlinger, men jeg tror ikke på den enkle løsningen det er å si at barnet er slemt. Jeg tror det alltid ligger noe bak handlingen. Det kan være dårlige rollemodeller i barnets omgangskrets, dårlig selvtillit, hevnaksjon osv.
Ok, mulig jeg har ordlagt meg dårlig. Det er jo klart det ligger noe bak oppførselen til barnet, men jeg har ikke tro på fysisk avstraffelse for å forbedre barnets oppførsel. Og jeg har opplevd barn som liker å skade dyr, liker å plage andre barn, og som trekker med seg den oppførselen inn i voksen alder, hvor han da velger å banke opp sin gamle mor. Denne gutten fikk ikke selv juling da han var liten, men faren oppfordret ham til å være slem mot andre fordi faren så på det som matcho. "bank dem opp, gi dem juling, spark til den der katta osv". Jeg er et av de barna som fikk juling, og som vokste opp med denne gutten i nabohuset. Og som i dag (siden mine foreldre fortsatt er deres naboer) ser at den gutten, nå mannen) sine foreldre lider under den oppdragelsen de selv gav sønnen sin.
Men når en skal beskrive et barns oppførsel (og nå snakker jeg ikke som barnehageansatt, men som meg selv) bruker en ikke da ord som slem, snill osv om dem? Jeg har helt sikkert sagt det til mine egne barn i hvertfall. Feks. "nå var du veldig snill, det var veldig bra gjort av deg." Eller "det der var slemt gjort, slik gjør man ikke mot andre".
Skjønt det uttrykket jeg hører enten det er på skolen, barnehagen, blant foreldre eller andre voksne er at "det barnet der har sikkert adhd, det er helt vilt."
Barn er forskjellige, og man må tenke på at de en dag skal bli voksne, selv bli foreldre, og selv videreføre det de har lært som barn, og da bør vi ikke lære dem at vold løser problemer. For det gjør det ikke. Det forsterker dem.
Det tror ikke jeg. Jeg tror alle mennesker, både barn og voksne kan være slemme, noen mer enn andre. Jeg husker godt at jeg selv var slem, gjerne sammen lekekamerater, ingen annen grunn enn at det ga en tilfredstillelse der og da, hevnaksjon som du nevner eller bare fordi vi bestemte oss for det. At det ligger grunner bak vil vel ikke si at man ikke er slem når man gjør det for det. Jeg ble ikke fysisk straffet eller oppfordret til å slåss eller slå.
Nei det gjør jeg ikke - hverken privat eller i jobbsammenheng. Aldri. Jeg bruker mye heller ord som "grei", "være god på" eller "ikke i orden". Jeg beskriver handlingen, ikke barnet.
Jeg grøsser over beskrivelser av barn som snille og slemme.
Nei, ikke hele tiden, men man er en slem person der og da, og jeg tror også noen er slemme kun for å være slemme i situasjonen, ikke fordi de har hatt dårlige rollemodeller eller har blitt oppfordret til å slå. Er ikke det ganske menneskelig da?
I hverdagssituasjoner, utenfor jobb, er jeg sikkert ikke god nok på å gjennomanalysere språket mitt til enhver tid. Og jeg syns faktisk at feks jenter som samler seg i flokker for å banke opp andre jenter på grunn av at den ene jenta har danset med kjæresten til en annen er nokså "slemme". Kunne sikkert funnet et annet ord, men jeg har vært på jobb med en hel avdeling med velfungerende barn som har hatt en spesielt god oppførsel i dag, på en veldig travel dag, fra klokken kvart over sju i morres til halv fem i ettermiddag så jeg er litt surrete i hodet og burde sikkert holdt kjeft.
Allikevel, vi har barn i vårt nabolag, som terroriserer andre barn, som ødelegger og stjeler sykler, som stjeler på butikken, som kaster stein på mennesker med psykisk utviklingshemming, som truer andre barn med juling hvis de ikke gjør som de får beskjed om osv. En kan kanskje si det slik da at disse barna har et adferdsproblem? Hvis det høres bedre ut enn å kalle dem slemme?
Eg synest det seier meir om ditt temperament og ditt syn på oppdragelse at du automatisk trur at eg kuar sonen min fordi vi kan kommunisere gjennom blikket. Han kommuniserer like mykje til meg gjennom blikket, som eg til han. Vi snakkar mykje saman om daglegdagse situasjonar og korleis det er lurt å reagere på sånne. Når eg då minner han på kva vi har snakka om med eit er-nå-dette-så lurt-blikk (nei, ikkje eit kuande du-får juling-seinare-blikk) så hugsar han tilbake til ting vi har snakka om og tenker seg om to gongar før han handlar på impuls.
Hos oss foregår kommunikasjon på fleire måtar enn impulsive no-er-det-nok-kommentarar i klartekst.
Ja det synes jeg. Ikke bare høres det mer reflektert ut, ordbruken gir også rom for håp og forbedring. "Slem" er en egenskap i mitt hode. Noe man er - og dermed noe som er vanskelig å forandre. Har man et problem er det noe som kan jobbes med.
Muligens flisespikking for noen, men jeg ser og vet at ordbruk har mye å si for både voksne og barns innstilling til verden.
Ja, du har helt rett i det, og jeg sier heller aldri til et barn at det er slemt. Ei heller til voksne. Men det hender jeg tenker det. Og skriver det på steder som dette. Samtidig som jeg har tro på at ved å arbeide for å endre adferden til barnet kan det forandre seg. Noen ganger holder det at foreldrene endrer sin adferd ovenfor barnet. Slik blir det enormt viktig at man ikke tillater slike uttalelser som den Karl I Hagen har kommet med. For hvor skal grensen gå? Ved å legitimere milde avstraffelser vil voldelige foreldre mene at de har loven på sin side hver gang de slår knyttneven i ansiktet på barna sine. Og jeg tror faktisk at miljøet omkring barnet i de fleste tilfeller er med å gjøre barnet til den det er. Med mindre det er ruspåvirket, eller fysisk eller psykisk skadet etter ulykker.
Den ene gutten i området her har foreldre som kommer fra et krigsskadet område, foreldre som sliter med store psykiske vansker. Disse overføres antagelig til barnet, som igjen oppfattes av omgivelsene som "slemt". "Forbasket drittunge" vil vel de fleste kalle ham. Han stjeler på butikken, slår og truer, ødelegger andres eiendeler, ødelegger barnas skolesekker og bøker ved å helle vann i dem, plager de som er svakere enn ham. Han går nå i 9.klasse, og denne adferden har vært der så lenge jeg har kjent ham. Hvilket begynner å bli noen år. Han var en hyppig gjest hos oss inntil han ble tatt for tyveri hjemme hos oss. Ikke bare en, men flere ganger og barna nektet å ha kontakt med ham flere ganger. Han viser stor glede over å se andre ha det vondt. Så det er en meget spesiell unge. Hvis adferd som sagt antagelig preges av de vanskene foreldrene har vært igjennom. Jeg føler det kunne vært gjort mer for ham, men kanskje gjøres det mye for alt jeg vet. Han er et barn det er vanskelig å jobbe med, da han ser på de fleste voksne med en inngrodd mistro. Som jeg frykter for at han har hatt grunn til.
Jeg så engang en biografi om massemorderen Charles Manson. Hans mor solgte ham engang for en 6 pack øl, han bodde mer hos slektninger og på diverse institusjoner enn hos sin mor. En periode bodde han hos en onkel som tvang ham til å gå på skolen i kjole. Dette eksempelet mener jeg viser at vold avler vold. Om man begynner å se tilbake på fortiden hos mange av de som har begått kriminelle handlinger i ung/voksen alder har de ofte hatt en forferdelig barndom.
Men noen ganger gjør barn "slemme" handlinger uten noen som helst påviselig grunn hverken i hjemmet eller andre steder. Det er en av grunnene til at man er veldig obs på barn som av en eller annen grunn finner glede i å plage og pine dyr. De fleste barn med "normale" adferdsvansker er normalt veldig snille med og glade i dyr.
Men jeg er hellig overbevist om at å tillate en mild avstraffelse av barn (hvordan det nå ville blitt tolket rundt omkring) vil kunne føre til at langt flere barn enn i dag utvikler adferdsvansker.
Jeg mener at det å være slem er en handling, men skal være enig med deg i at det ikke alltid trenger å ligge en dyp forklaring bak. Jeg mener det ofte gjør det med barn som utfører slemme handlinger gjentatte ganger, men en slem handling her og der uten grunn kan vi vel alle gjenomføre.
Jeg ser på meg selv som et generelt snilt menneske, som utfører snille handlinger til beste for andre, men jeg vet jo at jeg har vært slem enkelte ganger jeg også. Uten at jeg kan huske noen bakenforliggende grunn til den slemme handlingen. Som da jeg klippet over tråden i min mors vevstol på grunn av at jeg var sinna på henne. Og da jeg stjal penger fra min bestemor,fordi jeg hadde lyst på penger jeg også. Eller da jeg stengte meg inne på rommet mitt på bursdagen min fordi min søster hadde invitert en jente jeg ikke likte. Mine handlinger dekket mine behov, uten at jeg hadde noen større tanke for hvordan andre følte seg. Når jeg ser tilbake på dette i dag (dette skjedde for over 30 år siden) føler jeg meg slett ikke snill. Og jeg kan overhodet ikke skylde på andre for dette. Jeg hadde snille foreldre, snille søsken, men var i perioder veldig styrt av, ikke søsken sjalusi, men av sjalusi ovenfor min nevø og niese som er få år yngre enn meg. Er jeg alene om å ha vært et slikt barn? Jeg har hørt om foreldre som har opplevd sine små barn forsøke å kvele søsken på grunn av sjalusi. Barna ønsker sine søsken langt bort, uten å forstå konsekvensen av sine handlinger overhodet. Barn som daglig plager sine søsken på grunn av sjalusi. Krangel og slåssing, erfaringer fra barndommen de tar med seg langt inn i voksen alder, og som noen ganger totalt ødelegger forhold søsken i mellom. Mulig barna ikke er slemme, men det de gjør er slemt. Er det da riktig å gi barnet en ørefik fordi det ikke oppfører seg slik som omgivelsene forventer. Nei mener jeg. Omgivelsene må gå inn og endre sin oppførsel ovenfor det enkelte barnet. Og dette er ikke lett og krever noen ganger god veiledning.
Det jeg vil frem til er at jeg mener det er helt feil å kalle ett barn for slemt.
Jeg mener at dersom ett barn til stadighet utfører slemme handlinger så ligger det som oftest noe bak som vi voksne må ta fatt i.
Jeg kan selv også trekke frem episoder fra min barndom der jeg gjorde slemme ting helt uten grunn, men dette var enkelttilfeller og ikke en rekke handlinger utført over kort tid. Noen ganger gjorde jeg slemme ting uten helt å fatte konsekvensene, andre ganger var det egoisme som var den utløsende faktoren.
Må også understreke at jeg er totalt mot fysisk avstraffelse av barn såvel som voksne.
Slik tenker jeg også. Man gjør snille ting og man gjør slemme ting. Det er handlingen som er snill eller slem. Går man inn på personen og da tenker jeg vel helst på når de er voksen, så har man gode mennesker og onde mennesker. Et ondt menneske er for meg et menneske som føler seg vel med å gjøre andre vondt. Pedofili, voldtekt, drap, etc,- er handlinger utført av onde mennesker. Alle kan vi selvsagt gjøre slemme ting, da er det handlingene våre det går på, men man trenger nødvendigvis ikke å være et ondt menneske av den grunn.
Når det kommer til oppdragelse så prøver jeg å unngå ordet slem. I stedet for å si at det var slemt gjort, så sier jeg at det var ikke snillt gjort.
Det er en ganske interessant debatt, dette. Jeg vil ikke betegne deg som "slem" selv om du i barndommen har gjort og sagt ting du angrer på i ettertid. Men i lys av denne debatten (og dens utvikling), lurer jeg på hvor grensen går. Jeg mener også at enkelte barn og voksne er slemme, men da må de gjøre gjennomført slemme ting. Hadde du klippet over tråden fordi du kjedet deg, klandret søsteren din for handlingen og ledd rått sammen med vennene dine, og hvis dette mønsteret gjentok seg gjennom forskjellige (men lignende) handlinger, ville jeg betegnet deg som slem. Det betyr nødvendigvis ikke at du er slem nå, det er jo et forbedringspotensiale hos alle, men du ville vært et slemt barn i min bok. Men, det er jo ikke slik at det eksisterer en universal liste hvor det ramses opp hva du må gjøre for å kvalifisere deg som slem.
Det er altså en gråsone her også. Hvor mye slemt må et menneske gjøre for å ikke lenger bare gjøre slemme handlinger?
Det er veldig interessant. Og har hatt noen ganske heftige diskusjoner her hjemme de siste dagene. Ikke at vi er uenige, vi har bare forsøkt å finne svar på hva som gjør at folk gjør slemme/onde handlinger. Er en 16 åring som voldtar en trettenåring ond?
Er David Toska ond? I såfall hva har gjort ham ond? Han har hatt en god oppvekst, en god skolegang, gode karakterer, og hatt alle muligheter til å bli noe annet enn en av Norges mest hardbarkede kriminelle.
Drapsmannen i Overhalla, er han et ondt menneske? Jeg ville, ut fra det jeg har hørt og lest i aviser osv si at han er et ondt menneske. Er han et ondt menneske i den grad at han er i risikosonen for å utføre lignende handlinger i fremtiden.
I hjembygda mi ble det for mange år siden begått et bestialsk drap på en middelaldrende herre der gjerningsmannen var en 16 år gammel gutt. Avisoverskriftene lød på "gjennomsyret ondskap". Denne gutten har forlengst sonet dommen sin og er ute blant oss "vanlige" mennesker. Ingen hadde noensinne forventet at denne gutten som for alle fremstod som en hyggelig velfungerende tenåring ville være i stand til å drepe et annet menneske. Er han en potensiell drapsmann i dag? Var han et ondt barn.
Guttene på 11 og 12 år som drepte 2 åringen James Bulger. Jeg vil si det de gjorde var en særledes ond gjerning. Den ene av dem er i dag far selv. Var han et ondt barn, er han en ond voksen?
Barn som dreper barn. Vi sjokkeres og tror ikke det er mulig. Er disse barna onde? Vedvarer de å være onde? Hvem blir de som voksne. Hva har gjort dem til de barna de engang var som gjorde disse onde gjerningene, blir de noen gang i stand til å leve med det de har gjort. Angrer de, husker de hva de har gjort, har de noen forståelse for den smerten de har påført andre mennesker?
Min kjære jobber med barn med store adferdsvansker. Han sier de fleste barn med adferdsvansker er blitt påført vanskene gjennom sine omgivelser, enten det være seg familie eller venner. Noen få fødes uten evne til empati og uten å føle smerte på samme vis som vi andre. Dette er en medfødt hjerneskade. Noen ganger på grunn av misbruk av alkohol under svangerskapet. Barn som gleder seg over at andre har det vondt, og som liker å mishandle dyr er barn som kommer inn under denne kategorien, som det heldigvis er veldig få barn som befinner seg i. Han har jobbet med slike barn, men det er langt langt i mellom dem.
Gode spørsmål å stille seg selv. Det får en virkelig til å tenke.
En venninne av meg uttrykte en gang at barn er født onde. Det tror jeg absolutt ikke noe på. Jeg tror f.eks. ikke at små barn mener noe vondt når de sier "jeg vil ikke leke med deg". De sier bare hva de har på hjertet. Men, større barn kan gjerne si det samme, med vel viten om at det sårer det andre barnet. Jeg tror likevel at barn på en måte kan unnskyldes, da de ikke har så mye livserfaring og ikke vet hvor sårende ord faktisk kan være.
Med voksne stiller det seg annerledes. Jeg synes det er vanskelig å forestille seg at noen kan drepe barn, og for meg eksisterer det aldri formildende omstendigheter. Jeg betegner mordere som onde, slemme mennesker, uavhengig av hvor mange de har drept. Drapsmannen i Overhalla er i følge min definisjon ond. Jeg snakket med mannen om akkurat det igår, og jeg betegnet til og med forsvarsadvokaten som ond, da han faktisk bruker av sin ekspertise til å forsvare monstre.
Jeg tror problemet (?) er at vi mennesker legger mye følelser i tolkningene våre, og dermed tåkelegger gangsynet vårt. Husker "Bowling for Columbine", hvor en seksåring skjøt og drepte en annen seksåring. Folket der var helt ute av seg, og ønsket å lynsje denne seksåringen. For oss som sitter utenfor, virker det helt absurd, gutten har riktignok tatt livet av en annen, men han er jo fremdeles et barn. Men, vi har som sagt ikke kjent det på kroppen.
Jeg tror slett ikke barn fødes onde. Det kan ikke være mulig er mitt syn. Jeg ser barna i barnehagen slå og bite hverandre, og slik erfare at det de gjør volder et annet barn smerte. De blir selv bitt og slått og erfarer slik selv smerte. Et barn uten empati og uten evne til å kjenne smerte på samme måte som de fleste andre gjør seg ikke disse erfaringene på samme måte. De forstår ikke at å slå en annen gjør den andre vondt. Og barn som lærer at man oppdras gjennom vold vil sikkert i mange tilfeller videreføre denne tankegangen til egne barn. De kjenner ingen annen måte å bli oppdratt eller å oppdra på. Mine barns far er blitt oppdratt med avvisning og taushet, samt ørefiker og slag, slik ville også han oppdra sine egne barn, og han forstår ikke at jeg ikke ønsket den samme form for oppdragelse. Han ville da bare "banke litt folkevett inn i hodet på ungan". Jeg har også vært sinna og sagt ting jeg har angret på, men vil alltid være i stand til å endre meg, og i stand til å se mine feil og begrensninger og be om unnskyldning både til barna mine om de er blitt urettferdig behandlet og også til andre. Min eksmann har aldri lært å be om unnskyldning. Han har lært at med trusler og avvisning oppnår man det man ønsker her i verden. Han tror den dag i dag at ved å avvise andre vil de til sist komme krypende for å trygle ham om å komme tilbake. Også sine egne barn.
Jeg håper de årene barna mine har hatt uten sin far har rettet opp det synet de engang fikk på foreldre rollen. At de aldri vil behandle egne barn slik deres egen far har behandlet dem. Den milde avstraffelsen som Carl I Hagen synes så godt om.
Jeg var forleden på et foredrag med Magne Raundalen, som sa at noe av det barn virkelig trenger trening i i dag er å SNAKKE MED VOKSNE. Da jeg var barn hadde vi ikke tv, og kveldene ble brukt til samtaler, og historie fortelling. Kanskje trenger vi å bruke tid sammen, både barn og voksne. Finne løsninger sammen, uten vold.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
