Være seg på barneskolen, fritidsaktiviteter (inkl. idrett), ungdomsskolen, videregående, høyere utdanning, i arbeidslivet osv?
Selv opplevde jeg noe jeg vel vil kalle "mild mobbing" på barneskolen. Mye gikk på utseende, jeg har rødt hår og fregner. ;) Det ble en del regler knyttet til det. I tillegg opplevde jeg i (korte) perioder "utestengelse" av et par klassevenninner, men da var det alltid noen andre å være sammen med. Og andre ganger var jeg en av dem som var med på å stenge ute. Jentemiljøet i klassen gikk litt i bølger hvor man en periode var bestis med en eller to, for så å ikke være venner med dem, men noen helt andre for deretter å være bestiser igjen. Og da lusket vi på de vi ikke var bestiser med. Jo, også var det ei eldre jente som hadde en periode da jeg gikk i andre klasse som lugget meg inntil andre jenter i nabolaget sa i fra.
I barnehagen husker jeg en gutt som mobbet, men han var generelt slem mot alle. Dersom jeg ikke husker helt feil var han barnehjemsbarn, og hadde neppe hatt det så godt som liten. Jeg husker den dag i dag en episode hvor vi alle hadde badet nakne, løpt gjennom sprederen osv , men mens de andre gikk inn og begynte å kle på seg, badet jeg og ei til litt lenger. Da vi også ble sendt inn for å kle på oss måtte jeg på toalettet. Dermed var alle påkledd da jeg kom naken ut fra toalettet og jeg ble fryktelig flau og lei meg da "den slemme gutten" pekte på meg og sa noe ala: "Vi kan se tissen og rumpa di". :knegg:
Det lille som var av mobbing for min del var altså ikke spesielt alvorlig, men det var jo selvfølgelig sårt da det skjedde.
Hvordan er det med dere andre?
Jeg kjenner jeg er mer opptatt av dette nå. Jeg lurer jo så på hvordan det vil gå med storebror når han begynner på skolen.
Jeg må forresten tilføye at det i klassen var ei som ble mobbet mye. Jeg vil ikke tro at det var like alvorlig som tilfeller man kan lese om i avisen, men det var nok alvorlig nok for henne uansett.
Jeg skammer meg over å si at jeg var med på å mobbe henne. Det foregikk primært på barneskolen, men også noe på ungdomsskolen.
Jeg har heldigvis aldri blitt mobbet. Jeg har hatt noen episoder som ligner det du beskriver. Har blitt døpt i snøen av flere som har gått sammen, blitt holdt utenfor av de andre og sånn. Men slike enkelthendelser ser jeg ikke på som mobbing. Jeg ser på mobbing som regelmessig psykisk eller fysisk plaging og utestenging over tid.
Ja jeg ble vel mobbet ganske masse på barneskolen. Det var litt anderledes å ha rødlig hår i den tiden, og så hadde jeg et etternavn de klarte å lage mye rart utav.
Det var veldig mye mobbing den klasse jeg gikk i på barneskolen, og vi ble delt da vi kom på ungdomsskolen. Og da fikk iallefall jeg et nytt liv.
Mobbet og utestengt fra 6. til 9. klasse. Fikk nytt liv på videregående.
Jeg er såpass slem at det fryder meg langt inn i sjelen når jeg får høre at de som mobbet meg ikke er blandt de som per i dag har de mest møblerte hjemmene.
Nei, jeg har aldri mobbet eller blitt mobbet. Heldigvis.
Det var en gutt i klassen vår som ble litt mobbet, han hadde dysleksi. Lærerne var de som mobbet han mest... Jeg husker han satt ved siden av meg på ungdomskolen, og når han MÅTTE lese høyt, så leste jeg alle ordene for han inni øret hans. I håp om at de andre skulle le litt mindre. Spesielt ille var det i engelsk. Når han måtte lese høyt der.
Men han ble ikke så mye mobbet av medelevene. Han var heldigvis stor og sterk. Så de fleste turte ikke å være slemme.
Jeg tenker litt på dette med mobbing når det gjelder E. Har på følelsen av at det ikke skal så mye til for å bli mobbet på skolen i dag. :trist:
Jeg har vært heldig, og sluppet å oppleve mobbing. Jeg er skrekkelig bekymret for at min sønn ikke skal være like heldig.
Jeg stemte "nei, jeg har aldri blitt mobbet". Men hva vet jeg - kanskje jeg har mobbet andre? Jeg føler meg imidlertid relativt sikker på at det må ha vært engangstilfeller, og ikke gjentatt plaging av samme person. Trist å tenke på, uansett. :(
Jeg vet ærlig talt ikke hvordan mobbing defineres. I mitt hode er mobbing mer alvorlig enn erting og krangling. Det er sikkert mange nyanser her. Jeg har iallefall aldri hatt opplevelse av å bli mobbet selv om jeg ble utsatt for litt røff behandling av andre barn ved noen anledninger. Disse episodene var selvsagt kjipe, men jeg klarte fint å håndtere dem selv for eksempel. Jeg vil velge å snakke om mobbing der det er snakk om handlinger som virkelig har konsekvenser for den som blir mobbet, og der den som blir mobbet ikke har sjans til å komme seg ut av rollen som mobbet på egenhånd. Er det ikke litt skummelt å vanne ut mobbebegrepet ved å inkludere erting og krangling som alle barn opplever til tider? Jeg vet ikke jeg altså. Hvis du mener du har blitt mobbet så har du antakelig opplevd slike episoder som mer krenkende enn jeg opplevde mine episoder når jeg mener det ikke var mobbing. Dessuten er det jo fullt mulig at du opplevde slikt verre og hyppigere enn meg, og derfor følte deg mobbet.
Den følelsen kjenner jeg veldig godt igjen. Selv om jeg ser at det nok var dem det var mest synd på, at de "bare var barn" de også, så klarer jeg ikke helt å tilgi.
Jeg ble mobbet på barne- og ungdomsskolen - fordi jeg var mye yngre og skoleflink (og lite flink i f.eks. gym). Mobbinga har satt dype spor som fortsatt preger livet mitt. Som Jålebeinet sier, opplever jeg også i ussel form for glede når jeg hører om at de verste mobberne ikke har hatt særlig suksess i livet.
Ble mobbet i hele barneskolen, speideren, turn og håndballen.
Det startet siste året i barnehagen.
Jeg stammer, hadde rødt hår og har fregner. Håret er ikke så rødt nå..
Det var psykisk og fysisk mobbing.
Dette gjorde at jeg gjorde det dårlig på skolen og dårlig med videre utdanning.
Jeg mistet det helt grunnleggende.
Jeg brukte mer energi på redsel og på å planlegge hvor jeg skulle gjemme meg i friminuttet enn hva læreren sa.
Gjorde og at jeg er veldig sjenert og har dårlig selvbildet i forhold til jobb, snakke i store forsamlinger.
Der har jeg blitt mye bedre, men det har satt dype spor.
Jeg tør påstå at mobbingen ødela min sjanse til å få en god utdannelse.
Jeg har med andre ord ikke utdannelse, klarte ikke å fullføre pga ettervirkninger av mobbingen.
Jeg mistet jo det helt grunnleggende på barneskolen.
I tillegg sliter jeg med konsentrasjonsvansker som voksen..
Men jeg er lykkelig den dag i dag til tross.
Jeg begynte på en kristen privat ungdomskole i en annen by og tok 2 busser for å komme dit.
Jeg var skråsikker på at jeg kom til å bli mobbet der og.
For det var jo meg det var noe galt med sant?
Men der fikk jeg en stor overaskelse gitt.
Jeg ble en av de populære og det var en ny opplevelse.
Masse venner og dette var de 3 beste årene i mitt liv i tillegg til folkehøyskolen og yrkeskolen. Det var ikke meg det var noe galt med alikevel.
Pga, dette er jeg veldig i nakken på skolen til guttene ang. mobbing.
Var akkuratt den samme skolen og mange av de samme lærerne som er der ennå.
Min gutt blir jo plaget som noe av dere har lest.
Og DER er jeg ikke redd for å slå i bordet med å si hva jeg mener og shake leiren litt opp der.
Det hjalp for gutten min og jeg har god kommunikasjon med helsesøster og sosiallærer.
Jeg har og tatt for meg enkelte unger her hjemme.
Når det gjelder mobbing så har jeg nulltolleranse og jeg blir så forbannet at all sjenanse etc forsvinner pga alle de vonde følelsene og minnene som kommer frem.
Jeg HATER mobbing.
Det værste er at voksne er like ille på mange arbeidsplasser-
Helt utrolig. De må virkelig ha det ille med seg selv.
Jeg må si at jeg har tilgitt alle unntatt en.
Samtlige kom personlig til meg i ungdomsårene og ba om tilgivelse.
De gikk sammen og kjøpte en blomst til meg.
Det er ei jeg ikke klarer å tilgi og det var "lederen" i klassen.
Har hørt via de andre at hun har sendt en unnskyldning på radio blandt annet. (jeg har ikke hørt det)
Hun prøvde å få kontakt med meg via min ungdomskjæreste (han gikk i klassen hennes)
Hun ble visstnok mobbet selv på ungdomskolen og videregående og jeg klarte ikke å synes synd på henne da eller nå.
Det sitter for dypt desverre.
Ja, det har jeg, på ungdomsskolen. Da kom noen på at de skulle gi meg kallenavn som gikk på vekt. Læreren oppfattet dette, tok meg frem foran hele klassen og spurte om det var greit at de kalte meg dette. Jeg skulle selvsagt ikke vise at jeg var pingle, så jeg sa ja. Ok, sa læreren, carry on. Og det gjorde de.
Når jeg tenker meg om så fikk jeg høre at ei i klassen hadde sagt noe utrolig fælt om meg. Men jeg oppfattet aldri at hun mobbet meg. Hun var rett og slett en jeg aldri hadde hatt omgang med.
Husker iallfall at dette hadde blitt tatt opp på foreldresamtale med mamma, for læreren min skjønte ikke hvorfor denne jenta hadde sagt det hun gjorde. Og ettersom det var langt over streken for hva man kan tillate så måtte han si det til min mor. Den jenta kan man på en måte si jeg aldri kommer til å noensinne gidde og være hyggelig imot.
Hvorfor hun hadde sagt det hun gjorde, er fremdeles et stort mysterium. Ettersom hun aldri var i gjengen jeg hang sammen med. Og jeg oppfattet ikke at hun ville være med oss heller.
Jeg tror de aller fleste har hatt noen slike episoder i løpet av skoletiden. Jeg vet i allefall at jeg hadde det. Allikevel er jeg faktisk fortsatt nær venn med de aller fleste av jentene fra barne-ungdomsskolen. Jepp, vet det er sært. Det var vel litt erting og utestengelse i vennegjengen når vi var små, men jeg vet at ingen føler de ble mobbet. Det gikk på rundgang hvem som var teit og kul.
Av respekt for de som virkelig er/har vært plaget mobbing, systematisk utestengelse og plaging over lengre tid av de samme personene, så krysset jeg for: heldigvis ikke.
Jeg opplevde en del kjipe ting på barneskolen, har fått bank av tøffe gutter og blitt kastet isklumper på (uten at det er en del av flørteleken). Etter at jeg ble kortklipt med rottehale i 3-klasse var jeg "stygg" i noen år var jeg visstnok også "feit". Jeg var aldri med i kulegjengen, men hadde nok for mye bein i nesa til å bli mobbeoffer til tross for at jeg bortimot insisterte på å være "hun rare". Det er også noen mennesker jeg i dag har problemer med å forholde meg til på grunn av kommentarer og annet som er servert fra den fronten.
I BT gikk det nylig en debatt om hvorvidt "mobbebegrepet" blir utvannet. At enkelte foreldre gjør barna en bjørnetjeneste ved å ta opp alle typer plaging av barn i mellom som et mobbeproblem. Jeg synes det er en svært vanskelig sak. Men jeg registrerer at det som beskrives som mobbing i denne tråden spenner svært vidt.
Nei, jeg har aldri mobbet og ei eller blitt mobbet. Jeg og de jeg hang sammen med passet som oftest på de som ble mobbet og ble brukt aktivt av lærerne til nettopp dette. (satt i grupper med de som av ulike årsaker ble mobbet og sånn)
Jeg ble mobbet som liten.
Ikke på skolen, men på fritiden og på vei hjem. Jeg ble også mobbet da jeg var i 14-15 års alderen av ei jente som var noen år eldre.
Endel episoder har satt dype vonde spor.
Jeg krysset av for at jeg har blitt mobbet fordi jeg opplevde det sånn som barn, men strengt tatt er det mer snakk om episoder og på langt nær slike vonde og ødeleggende ting som enkelte dessverre opplever. Men for meg som 10 år gammel jente var det der og da helt grusomt og jeg var utrolig ulykkelig og husker det veldig, veldig godt. Det var ingen fysisk mobbing, men gikk på ting som at jeg f.eks ikke fikk være med og spille fotball i friminuttene fordi jeg var tjukk og ingen ville ha meg på laget fordi de da ville tape (i følge dem). Jeg ble i perioder også holdt helt utenfor all lek og fikk ikke være samme med de andre barna. Jeg ble dessuten gjort behørig oppmerksom på vekta mi. Tror det var det året jeg først ble bevisst på at jeg var tjukk og at kroppen min var stygg og anderledes.
I 5. - 6. klasse var vi en gjeng jenter som var stygge mot hverandre, det var alltid en av oss som ble holdt utenfor og baksnakket (helt tydelig slik at den det gjaldt skjønte det). Det gikk på omgang hvem som ble holdt utenfor, så alle fikk føle på det, men likevel så fortsatte vi denne utidige oppførselen i 2 år. Jeg var også med på det ganske lenge, men jeg valgte å heller finne meg en ny venninne etterhvert.
Jeg krysset av for "nei".
Det er mulig jeg kan sies å ha blitt mobbet på videregående, men jeg tok meg ikke nær av det.
Enkelte av de "kule" sosseguttene i klassen hadde nok lagt meg litt for hat, og det kunne vise seg i form av noe som kunne blitt tolket som mobbing.
For eksempel sa jeg til en venninne at jeg syntes en eller annen kjendis var så søt, da jeg var mindre. Dernest hørte jeg fra en i klassen "Høh, spiller vel ingen rolle. Du er jo så stygg at ingen liker deg likevel". Hyggelig! :snill:
Eller denne, en riktig godbit fra 8. mars 199?. Det hører med til historien at det var få rødstrømper i klassen, og jeg var trolig den mest markerte.
Pappagutt (til læreren): Kan vi ikke diskutere 8. mars?
Fadese (sukker tungt): Uff, jeg orker ikke. Seriøst, det kommer så mange meningsløse argumenter fra den kanten at jeg ikke orker.
Pappagutt: Hah! Og de sier du, med de klærne dine!
Skjønner? :knegg:
Men jeg hadde mine venner og hadde ingen intensjoner om å henge sammen med KulegutteneTM. De var elendige faglig, så jeg følte meg ikke underlegen på noen måte. De var mørkeblå og likte vel ikke at en jente var knallrød og åpen om det.
Når jeg begynte på ungdomskolen endte jeg opp på en skole uten noen av de jeg hadde gått sammen tidligere. De sognet til skoler på motsatt side av meg. Det første året på ungdomskolen var IKKE moro. Det var ingen i klassen min som ville bli kjent med meg og det var to gutter som ikke var noe greie. Heldigvis flyttet vi etter føste året, til en annen kommune. På en uke var jeg blitt kjent med fler enn det foregående året. Og ble aldri mobbet igjen. Heldigvis. Første året på ungdomskolen er på en måte visket ut av hukommelsen min. Men heldigvis ble det med det ene året.
Jeg følte meg mobbet der og da. Som jeg skriver var det mest enkeltstående episoder, men et solid unntak av nidreglene om rødt hår og fregner. Det er sårende for en 7 - 8-åring å bli gjort narr av fordi hårfargen er en annen hva de fleste andre har og fjeset er fullt av fregner. Det er mulig at de andre episodene ikke ville blitt oppfattet som mobbing om de ikke hadde kommet på toppen av dette.
Når det gjelder utvanning av mobbebegrepet, så tror jeg forresten at det er stor forskjell på den mobbingen som skjer i barnehage/på barneskolen og den som skjer senere, eller som får videreutvikle seg fra tidlig barndom. Det er etter min mening mobbing når et barn får gjentatte kommentarer om f.eks. utseende og/eller opplever å bli utestengt fra lek til stadighet (jeg slapp heldigvis det siste). For om man oppfatter det som uskyldig erting og ikke tar tak i det da vil det sannsynligvis lettere utarte seg. Om alle anså slik for uskyldigheter på barneskolen ville nok ertingen lett få utarte seg og vokse og skape større og større problemer for offeret.
Jeg ser faren ved å si at det er "offeret" som må definere hva som er mobbing, men synes det er skumlere om man bagatelliserer hendelser og ikke tar ting på alvor. Det som da kanskje ikke er så stort til å begynne med vil kunne vokse seg til et mangehodet monster tror jeg. Ikke i alle tilfeller; slik som for min del så tok jo mobbingen knyttet til utseende slutt. Temmelig av seg selv og uten inngripen fra voksne som jeg kan huske. Rødt hår og fregner er tross alt ikke sååå rart. Men... jeg tror at dersom jeg f.eks. hadde vært faglig og/eller sosialt og/eller fysisk/psykisk svak i tillegg kunne nok mobbingen ha utviklet seg til noe grovere om ingen (voksne) hadde grepet inn.
Så jeg synes det kan være skummelt å bagatellisere "offerets" opplevelser.
Nei, jeg har aldri blitt mobbet. Det var en fyr som prøvde en gang på ungdomsskolen, men jeg var tøff i trynet og tok umiddelbart igjen.
På barneskolen var det en gutt i klassen som aldri ble med i fellesskapet. Han ble ikke (direkte) mobbet, men han ble ikke inkludert heller. Det hjalp heller ikke at han bodde langt fra resten av oss i klassen + isolert fra andre hus, så han hadde heller ingen å leke med på fritiden. Husker fremdeles stilen på barneskolen hvor vi skulle skrive om vennene våre og denne gutten måtte lese høyt. Vennene hans var svanene. :snufs: (Mange år etter at vi sluttet grunnskolen så fikk vi vite at moren var alkoholiker og at han slettes ikke hadde det godt hjemme. Vil tro at lærerene kunne og burde ha gjort mye mer for denne gutten.)
Ja, jeg ble mobbet gjennom ungdomsskolen. Det var hovedsakelig psykisk, siden jeg har en stor, sterk bror som nok hadde tatt affære hvis noen hadde gjort noe fysisk. (Han tok forresten affære etterhvert når han oppdaget det psykiske.)
Det bunnet i at jeg var annerledes, flink på skolen uten å gjøre noe for det, sto opp for meningene mine og forsvarte svakerestilte elever i klassen. Not a big hit.
Lærerne var en stor del av det, men så var det heldigvis et par unikum også som satte pris på at noen tenkte selv og ikke "fulgte røkla".
Da jeg gikk i fjerde klasse, hang jeg sammen med to jenter som var temmelig stygge mot andre jenter.
For å holde meg på god fot med dem, var jeg med på endel stygg mobbing av ei jente som i senere tid har blitt en av mine beste venninner.
Da jeg flyttet sørover var det meg det gikk utover:
Jeg hadde feil klær, feil dialekt, jeg hørte på feil musikk, jeg var stygg og dessuten ubrukelig i gymtimene.
Ungdomsskoleårene mine ble tunge, og jeg har slitt mye i etterkant med ringvirkningene av dette.
Selvbildet mitt har vært totalt på skjeve en stund.
Det positive som kom ut av dette, var at jeg kunne sette meg inn i situasjonen til jenta jeg selv hadde mobbet da vi var barn, så da jeg flyttet nordover igjen og fikk kontakt med dennen jenta, fikk jeg sagt unnskyld til henne og fortalt henne hvor vondt jeg hadde av henne og hvor vondt jeg nå visste at det var å bli mobbet.
Hun ble veldig glad og fortalte meg at jeg var den eneste av mobberne som noen gang hadde bedt om forlatelse.
Vi er som sagt svært gode venninner i dag.
Jeg ble dessverre mobbet på barneskolen og på første året på ungdomsskolen. Det var en problemklasse på skolen min. Ingen av lærerne klarte å håndtere denne klassen. Det var en gruppe barn/ungdommer som styrte klassen. De mobbet både fysisk og psykisk. De var 2 år eldre og jeg gikk fred og ro i 5 og 6 klasse. Mamma hadde masse møter med skolen og hentet og kjørte meg til skolen for at jeg skulle slippe å bli plaget på skoleveien. Når jeg begynte på ungdomskolen tenkte de fortsette der de slapp. Nå hadde jeg heldigvis mot nok til å svare for meg. Da roet det seg betraktelig. Etter at jeg sa ifra på skarpen så var det kun sporadiske forsøk på ondartet erting. Tok ikke det så hardt for det gjorde de mot alle.
Jeg hadde en periode hvor jeg også ble utestengt fra klassen. Det kan ikke huske men mamma har fortalt hva meg hva som skjedde. Jeg husker generelt lite fra mobbingen. Merkelig egentlige.
Jeg ble mobbet fra 3. til 9. klasse. Det var veldig tungt, og førte til at jeg ikke hadde noen nære venner på min egen alder. På grunn av dette har jeg i dag ikke kontakt med noen fra mitt hjemsted, og jeg kunne aldri tenkt meg å dra på klassetreff eller lignende.
Heldigvis endret alt seg da jeg flyttet for å studere på universitetet, og de som møter meg i dag har vanskelig for å tro at jeg har blitt mobbet omtrent hele barndommen. Innerst inne sitter det likevel igjen.
Har aldri blitt mobbet. Småerting ja, men jeg tok igjen med samme mynt, og anså det hele som bare moro.
Jo, det tror jeg, i mange tilfeller. Ting kan oppfattes som terging for en, og sikkert være ment som det fra den som sier/gjør det også, mens andre igjen tar det ille opp, og dermed er det ikke terging, men mobbing.
Jenta mi har ei venninne som er ganske utsatt på skolen. Er vel, så vidt jeg vet, ikke noe fysisk, men mye psykisk. Jenta er ikke blant de som har kommet lengst i klassen. Hun henger en god del etter, og er under utredning for div. Hennes mentale alder er ansått til å ligge minst to år bak sine jevnaldrende.
Dette har medført at jenta har fått endel ufine ting mot seg, og som hun da tar til seg på en negativ måte. Hun enten fyker opp i raseri, eller hun løper hylende hjem fra skolen, og hun har uttalt mer enn en gang at hun ikke vil på skolen mer, og at hun like gjerne kunne vært død, for hun er jo både dum og teit, og i det hele tatt... Ganske så hjerteskjærende...
I følge jenta mi, så startet det hele med det hun kaller småterging. Slike uskyldige små kommentarer, om små bagateller. En ting var spøk om etternavnet hennes.
Ang navnet, så fikk både hun og jenta mi, spøkefulle tergekommentarer. Jenta mi spøkte med, og kom med kjappe kommentarer tilbake. Hun opplevde ikke mer terging etter det, for det var liksom ikke noe å hente hos henne. Venninna derimot, gikk i fistel fra dag en, og ble dermed et yndet mål for tergerne. De fikk en reaksjon, og det var jo ustyrtelig morsomt. Hva er vel kulere for en tøffing av en gutt, å få ei jente til å løpe stortutende bort liksom...:rolleyes:
Så de fikk det de ønsket fra henne, og de prøvde seg videre, og reaksjonene ble bare bedre og bedre, i DERES øyne. I dag står hun som mobbeofferet i klassen, og de gutta som styrer på, er lærerens store hodepine.
Nå sier ikke jeg at det er jentas skyld at hun blir mobbet. Langt i fra. Hun har sin måte å reagere på, og det må alle bare akseptere å ta hensyn til. Men i dette tilfellet så er hennes reaksjon f_orklaringen_ på at ting utviklet seg, og det er for jævlig at mobberne skal utnytte hennes svakhet.
Mora er veldig klar over dette, og hun har gått hardt ut mot skole og mobbernes foreldre. Ting har blitt noe bedre, takket være mora, pluss ei lærerinne som virkelig sprakk da det gikk opp for henne hvor ille dette var.
Jenta har, sammen med mi jente, nå begynt på taekwondo, og det viser seg vist allerede at det har en positiv virkning på henne. Hun mestrer det de har lært hittil, og det gjør mye med hennes selvfølelse. Så jeg har tro på at denne jenta skal komme seg på beina igjen.
Ja, på ungdomsskolen. Hva det kom av visste jeg ikke helt da, men i etterpåtidens klokskap tror jeg at det var det en forsmådd kjæreste som var opphavet... Jeg var veldig glad da jeg var ferdig med 9. klasse!
Jeg har aldri blitt mobbet, men har ei søster som ble mobba gjennom hele barne- og ungdomskolen.
Jeg og mine venner var alltid med henne i friminutter, gikk sammen til skolen, hang sammen hele tiden utenom når vi var i timene. De som mobbet henne var helt forferdelig stygge, hun fikk bank rett som det var, stengt inne i lekehytter, spyttet etter, ledd av...Jeg tok alltid igjen om noen prøvde seg.
Når jeg gikk i 4 klasse toppet deg seg for meg, og det svartnet helt for meg, og jeg tok virkelig igjen. Etter det rørte de heldigvis ikke søstera mi, men den psykiske mobbinga fortsatte. Foreldrene mine tok henne ut av skolen, snakka med foreldre, lærere, rektor osv flere ganger, uten at det ble bedre. Mange av foreldrene til mobberene sa at deres barn var bedre oppdratt enn som så, og at de ikke mobbet noen.
På undomskolen ble det heldigvis bedre, og hun fikk seg nye venner fra andre skolekretser. Klassen forandra seg lite.
På vgs var hun veldig populær, og jeg husker at jeg nesten var litt fornærma for at jeg ikke lengre var god nok, selv om jeg var sjeleglad på storesøsters vegne.
Hun sliter fremdeles med selvtilitten i dag, og har det ikke noe særlig bra. Dette har virkelig gått hardt ut over familielivet hennes nå i voksen alder, men endelig har hun forstått at hun trenger hjelp. Hun begynte hos psykolog for 2 mnd siden, og endelig har jeg fått en smilende og glad storesøster som smiler, er takknemlig for alt hun har og som elsker livet!!
Jeg ble mobbet på barneskolen fordi jeg hadde så store, utstikkende ører. Og det var lærerne som var de verste mobberne. Det endte med at jeg som 11-åring gjennomgikk en smertefull øreoperasjon i lokalbedøvelse!! :shock: Har mareritt om det enda!
Ja, jeg ble mobbet på barneskolen, men var så heldig at det bare var litt over et halvt år i 6. klasse.
Jeg tok det opp med læreren som satte oss alle i ring hvor jeg måtte prate om hvordan det føltes. Helt jævlig og det ble ikke noe bedre av det.
Det stoppet opp når jeg i raseri klasket til en av mobberne i hue med armen min, som da var gipset.....
Jeg føler ingen glede ved å vite hvordan det har gått med noen av de som mobbet. Ha jeg slo til hang seg selv for noen år siden.
Han hadde psykiatriske problemer som ikke ble tatt tak i av systemet.
Nå var ikke jeg utsatt for den verste mobbingen, mest gikk det på slenging av navn pga etternavnet mitt, utestengelse og det som såret meg aller mest var alle kommentarene om broren min.
Jeg var naiv og det var først i den alderen jeg ble ordentlig klar over at min bror var narkoman og en kjeltring. Derfor såret det meg fryktelig når de snakket om han, spesielt de som snakket stygt om han.
Jeg var også så "heldig" at enkelte dager så var jeg som en av de andre, selv om det tidvis forvirret også.
Jeg ble aldri mobbet. Jeg gikk i en fin klasse (fin skole egentlig) og hadde ikke hørt om erting og mobbing før vi begynte på ungdomsskolen.
Der var det forresten en lærer som var uhyre ufin mot en av klassens mindre lyse hoder (intellektuelt, ikke rasemessig) over tid. Da var det medelev som til slutt sa fra høyt og tydelig om at denslags var ikke vi vant til, og ville ikke ha mer av det heller takk!!! og vi andre støttet opp. Læreren ble først paff, så sur og la denne medeleven mer eller mindre for hat etterpå (uten at det fikk noen konsekvenser for henne igrunnen).
Jeg har det som Kasia. Det har vært episoder opp gjennom åra - som erting av navnet mitt, "jenteklikking", og sånn. Men jeg har aldri oppfattet meg selv som noe offer, eller syntes jeg har blitt mobbet. Jeg har heller aldri mobbet noen andre, så vidt jeg vet.
Jeg har vært heldig og har aldri blitt mobbet. Men jeg har opplevd episoder som jeg tror at mer sårbare ville følt seg mobbet i. Jeg er nok ikke sosialt intelligent nok, og var i hvertfall ikke det som 12-15-åring, til å føle meg mobbet. "Så teite de er", tenkte jeg, og holdt på med mitt. De episodene jeg husker har vel i stor grad vært preget av dårlige lærere som ikke har villet ta en konflikt og heller skjøvet meg foran seg, som den gangen guttene i klassen min steinet et ekorn (:tullerdunisse: Ja, jeg vet!) og jeg ble rasende og tak i saken, og vi endte opp i ring, hele klassen, og saken kokte ned til at læreren sa: "Mim, du som gjør guttestreker til et problem...kan du ikke bare la være å bry deg? " Det stred mot hele min rettferdighetsfølelse og jeg var steikforbanna i dagesvis.
Eller da en gutt i 10'ende (før det egentlig fantes) la meg i bakken og holdt armene mine fast og dro opp genseren og lærerne mente jeg burde akseptere det, siden det betydde at 1) han likte meg og 2) trakassering betyr at man er populær. :dåne:
Noen teite jenter i klassen hengte opp truser på korktavla, og en gang var det min. Men jaja. Det var teit og jeg syntes de var dumme. Og tenkte, med rette, at karmaen vil ordne opp. Og det gjorde den. :glis: Men ellers var det lite. Jeg har aldri blitt mobbet. Men det var en del seksuell trakassering, uten at jeg skjønte at det var det det var. Det ble ikke satt i system og ikke forklart som noe annet enn litt stas, og noe man skulle finne seg i og kanskje til og med like. Å være trygg hjemmefra og vite at det vare en verden der ute og at det som skjedde i den lille bygda ikke var det viktigste i verden, det var bra.
Jeg synes det er helt utrolig at lærerne var så delaktige, både i mitt tilfelle, for de ville både jekkke meg litt ned, (jeg var skoleflink og kjepphøy), og syntes det var helt greit at man ble klådd på, at man ble ledd av, at det foregikk rå maktkamper, og de var definitivt verst når det gjaldt å plage dyslektikere, overvektige eller folk som var litt treige. Fysj.
Jeg ble aldri mobbet som barn, og jeg håper inderlig mine små også slipper unna. På høgskolen opplevde jeg å bli frosset ut, vi hadde en veldig dominerende dame i klassen, og jeg oppdaget at voksne av og til kan synke ned på ungdomsskolenivå.. For eksempel opplevde jeg et par ganger å komme ned på skolen for å jobbe med en helgeeksamen, og bli møtt med en beskjed om at jeg var byttet ut på gruppen jeg skulle jobbe med. Men jeg greide meg alene, og fikk bedre karakter enn dem. :D Det høres jo helt idiotisk ut at voksne mennesker gjøre slike ting, men men.
Og der kommer plutselig minner om idrettslæreren min tilbake. Han hadde rykte på seg for å like unge jenter, og likte da også meg. Drev og "tok pulsen" og sånn med armen strategisk plassert over puppene mine. Spesielt staselig var det på julebordet i første gym. Man sier liksom ikke nei når en lærer byr deg opp til dans, men til og med uskyldige meg skjønte at det ikke er meningen at en voksen mann skal holde en liten 16 åring tett tett tett mens han hvisker inn i øret "nu har æ sendt ho XX hjæm". :tullerdu:
XX var da kona.
Noe burde jo ha blitt gjort med ham, men så lenge ingen ting var "alvorlig", sitter det langt inne å gå til aksjon mot en autoritetsperson. Jeg tenkte ikke en gang tanken.
Mobbet og utestengt fra 4. til 9. klasse. På ungdomsskolen var hele skolen med på det. Jeg har først nå begynt å innse at det var noe av grunnen til at jeg fikk ha flere timer enn de andre i yrkeslivserfaring (utplassert i barnehage).
Det førte til at jeg trengte et pauseår etter ungdomsskolen for å komme meg bort fra hjembyen min, gikk på folkehøyskole og opplevde for første gang å bli inkludert og å bli respektert for den jeg var. Jeg endte opp med å gå på videregående i en annen by, det var uaktuelt å gå på skole i hjembyen min før de som hadde tilhørt mitt kull hadde gått ut. Da kunne jeg ta siste året der og være akseptert og en av gjengen blant de som var et år yngre enn meg.
Som Michayla føler jeg at det preger meg den dag i dag, men ser de positive sidene. Jeg er ekstremt var for all form for mobbing og ofte den som slår ned på det, om det så er ved å overreagere. Jeg mistrives i store grupper med ukjente og er skeptisk til alt av vennegjenger, jeg er i det hele tatt ganske paranoid i forhold til gruppedynamikk. Dessuten lurer jeg ofte på om jeg oppfører meg sosialt "korrekt". Jeg merker at jeg har gått glipp av noen viktige år i sosialiseringsprosessen. Jeg synes forresten jeg har bedret meg litt der etter at jeg kom ut i arbeidslivet, trening er stikkordet.
Samtidig har nok mobbinga vært med på å gjøre meg enda mer selvstendig, og det er jeg glad for.
Jeg synes mobbing er et veldig vanskelig ord. For meg har det alltid handlet om en "mob" en gjeng og ikkr enkeltpersoners ubehagelige adfrerd.
Jeg har opplevd mitt, men det er på langt nær så ille som det mange besktiver. Erting og selv trakassering fra enkeltpersoner har vært vondt nok det, men for meg men mobbing er for meg på et annet nivå.
Jeg har store parabolantenner og kan lett være sårbar.
Ligner på en historie fra når vi startet med engelsk. Tror vi gikk i 4. klasse (er jo leeeenge siden), og læreren hadde vi hatt i O-fag før. Han mislikte den ene gutten i klassen. Ved en tidligere anledning nektet han å gi gutten astmamedisinen, for han trodde at han bare "gjorde" seg til... :roll:
Men i den første engelsktimen så sier denne læreren til eleven: "You are a FOOL!"
Min bestevenninne sier da høyt? "Kaller du M for IDIOT?!"
Læreren trodde åpenbart at ikke resten skjønte engelsk...
Dette kan jeg utvilsomt svare ja på.
Jeg har brukt mye tid og energi på å jobbe meg gjennom det som skjedde i skoletiden. Jeg ble systematisk mobbet både fysisk og psykisk i alle ni skoleårene og det har satt dype spor i meg. :(
Jeg bekymrer meg syk for at barna mine skal oppleve det samme, jeg turde aldri å si noe til foreldrene mine og når de skjønte det så hadde det allerede gått så altfor langt.
Nei, ikke som jeg oppfattet selv. Selvsagt har jeg opplevd ubehagelige episoder/erting, men det er en del av oppveksten og ikke så alvorlig at jeg har oppfattet det som mobbing.
Nei, det har jeg heldigvis ikke. Episoder med erting og trakasering har det jo vært (og det har stort sett gått på at jeg var for flink på skolen), men jeg har et stort bein i nesa og lar meg ikke herse med.
På barneskolen hadde vi en jente og en gutt i klassen som nok var mobbeofre. Jeg tok ofte gutten i forsvar på tur hjem fra skolen, så selv om det kanskje ikke gjorde den store forskjellen så forhindret jeg i alle fall at han fikk bank noen dager. De verste plageåndene fra klassen er ikke de som har gjort det best hverken på skolen, i arbeidslivet eller ellers i livet.
Synes det er skremmende å lese her at så mange har blitt utsatt for mobbing.
Hm, en ting har slått meg i denne tråden, og det er at det er flere som sier de ikke ble mobbet fordi de hadde bein i nesa og liknende (dette er ikke spesielt myntet på deg, Canisa). Jeg reagerer litt på det fordi det impliserer på et vis at vi som ble mobbet ikke hadde bein i nesa - vi er per definisjon svake. Jeg vil si at for min del så er det takket være min benete nese at jeg ikke la meg helt flat for mobbinga og klarte å reise meg igjen relativt fort. Hvis folk virkelig er ute etter å ta deg, hetse og få deg til å føle deg liten og verdiløs, så hjelper det ikke nødvendigvis med bein i nesa.
Jeg hadde nok ikke blitt mobbet dersom jeg ikke hadde så stor rettferdighetssans. Mobbingen begynte da jeg tok parti for ei jente som de andre ville plage. Hun gikk litt spesielt og var veldig interessert i hester. De mobbet henne for å være en hest og gå som en hest.... osv. Jeg valgte å være sammen med henne i friminuttene. Jeg husker at det var et bevisst valg fra meg. Dette var i andre klasse. Dermed stilte jeg meg selv for hugg..... etterhvert ble det akseptert i klassen at vi var teite og kunne mobbes. Jeg fikk bank en gang og blødde neseblod. En annen gang ble jeg jaget gjennom hele byen av to mobbere. De var tvillinger (jenter) og holdt sammen i tykt og tynt. Sammen var de sterke.
Vi flyttet fra byen da jeg var 12 år. 3-4 år etter var jeg på ferie der. Da møtte jeg disse to plageåndene mine. De var på kino og satt like foran meg. Det bygde seg opp voldsomme følelser i meg når jeg så dem, men heldigvis klarte jeg å overse de to. De var tydelig klar over at jeg var der. Jeg fikk høre at de ble ganske ensomme i ungdomsskolen. Mange tok avstand fra dem og deres oppførsel. Særlig den ene tvillingen som var årsak til mye av alt som skjedde.
Da min datter begynte på skolen sa jeg til henne: "Dersom noen plager deg så vær så snill å ikke gråt når andre ser det". Jeg ba henne gå unna... Jeg følte det var brutalt, men av egen erfaring så vet jeg at når man gråter så trigger det mobberne til å fortsette. Heldigvis har ikke barna mine blitt mobbet så den bekymringen har jeg sluppet. Jeg tror heller ikke at de har mobbet. Jeg har hatt nulltoleranse for den slags og alltid prøvd å lære dem toleranse og respekt for forskjellighet. Håper jeg har klart det.
Ja, jeg ser at det kan tolkes slik, men jeg tror ikke nødvendigvis at man er svak selv om man ikke har det jeg kaller bein i nesa. Det jeg definerer som bein i nesa på meg selv er at jeg er sta som et esel, trygg på meg selv og mine meninger, tøff i kjeften og ikke den som unngår en diskusjon/konfrontasjon. Jeg er ikke sjenert og tar gjerne ordet i en større forsamling. Dette tror jeg er egenskaper som ikke "inviterer" til mobbing uten at jeg ser på meg selv som spesielt sterk, modig eller tøff av den grunn.
Jeg er akkurat som deg. Det var annerledes enn de fleste andre på min alder, og årsaken til at jeg ble mobbet. Men det er også årsaken til at jeg, som Tangina, har kommet meg på beina igjen.
Siste året på barneskolen ble jeg frosset ut av jentene i klassen - alle var ikke like ille, men det gikk såpass langt at lærerne tok affære uten at jeg selv hadde sagt i fra. Da vi begynte på undomsskolen ble klassene splittet og jeg fikk mange nye venner.
I dag er jeg faktisk venninne med de to som behandlet meg verst. Vi har snakket ut om det og lagt det bak oss. Barn ser ofte ikke konsekvensene av sine handllinger.
Ja. Fra andre til niende klasse. Det var mest utestengelse. Når jeg begynte på gymnaset fikk jeg et nytt liv, men merker innimellom at noe fortsatt henger igjen etter de årene.
Jeg lurer på av alle som føler de har blitt mobbet, hvor mange i omkretsen rundt tenkte over eller visste at det ble oppfattet som mobbing? Jeg spør fordi jeg kom til å filosofere over om man kan ha vært en mobber uten at man vet om det selv eller uten at man har vært klar over hvordan man har påvirket omgivelsene? Eller kan man føle seg mobbet uten at noen har hatt onde hensiker? Jeg tenker ikke på de klare tilfellene (som det sikkert er flest av), og jeg har ikke til hensikt å ansvarliggjøre mobbeoffer, men jeg tenker at dette kanskje er et mer sammensatt problem som ikke alltid er lett å definere.
Det forundrer meg ikke om noen mobbere overhodet ikke forstår at de mobber. De holder kanskje på i årevis, uten å få tilbakemelding eller refs for det. KAnskje får de heller oppmuntring av de rundt seg....
Men jeg tror at de fleste som mobber, vet det innerst inne,- men de velger bare å overse faktumet.For noen gir kanskje mobbingen status, og er deres måte å hevde seg på.
Dersom noen føler seg mobbet,(dvs plaget på noen måte over tid, psykisk eller fysisk), så ER det vel mobbing? Jeg skjønner ikke helt hvordan man kan misforstå det.
Det jeg kan se for meg, er at noen som har opplevd mobbing, og bytter miljø, i begynnelsen kan oppføre seg som om vedkommende tror han\hun skal bli mobbet eller avvist fordi personen er vant til det. Dermed er det lettere for mobbere å fange opp denne personen og starte mobbing. Ansvaret ligger selvfølgelig fullt og helt hos mobberen uansett.
Jeg er ikke så sikker på om mobbing alltid er så svart/hvitt. Det var nettopp en diskusjon her (introvert/ekstrovert) der mange mente at de som sjenerte ofte feilaktig har blitt tolket som være overlegne. På samme måte tenker jeg at en som er tilbakeholden og lite selvsikker kan virke uinteressert i omgivelsene, ergo ikke bli inkludert, dermed føle seg utestengt. Eller at noen som er usikre og mangler selvsikkerhet kan kompensere med å være litt tøff og kjekkas, få reaksjoner deretter som ender med å gjøre usikkerheten enda større. Ett eksempel er jo Finn Kalvik-nyhetene som Bård og Harald hadde for ti år siden. Det var klarert med Finn Kalvik (så vidt jeg har lest), han stilte selv opp på et program, men har likevel i etterkant fortalt at dette gikk voldsomt inn på ham. Jeg tviler ikke på at han oppfattet det sånn, men jeg tror heller ikke at programlederne aktivt gikk inn for å ta knekken på ham. Nå skal jeg ikke gjøre dette til en debatt om dette tilfellet, men det var et godt eksempel på det jeg tenkte. Jeg tror det kan forekomme en del mobbing som ikke har mobbing som bevisst intensjon.
Jeg har aldri vært en aktiv mobber selv. Men jeg vet at det var minst to personer i klassen på barneskolen som slett ikke hadde det bra i klassemiljøet. Om noen gikk aktivt inn for å mobbe disse, eller om vi andre bare var kjipe er ikke godt å si. Aktiv utestenging er vel også mobbing. Som voksen er det hjerteskjærende å tenke på at jeg aldri var den som turde gå aktivt inn og danne et vennskap med særlig den ene jenta. Jeg tror dessverre vi er mange som meg, ikke nødvendigvis mobbere, men de som aldri gjorde noe direkte positivt heller.
Dessverre er det ofte sånn at de som ikke har det så bra hjemme ikke alltid blir like godt likt ute heller. Det gjaldt ihvertfall de to "utskuddene" i min klasse, som forøvrig ble premiert for å ha et usedvanlig godt klassemiljø (for alle de som var innenfor).
Ble ertet noe på barneskolen. Det gikk vel noe på vekt og sånn. Var ikke direkte tynn, og var sjenert og usikker, og god på skolen. Ingen god kombinasjon.
Aldri blitt mobbet, men kunne nok godt ha vært et passende offer dersom jeg hadde gått et annet sted. Ertet, ja, og jeg taklet det nok dårlig ettersom jeg er svært dårlig på å ta spøker, men aldri mobbet.
Er introvert, men liker å vise meg frem likevel - en dårlig kombi (se, lærer, jeg kan ditt og datt og ditt og spør meg gjerne og jeg vil!). Så jeg tror jeg skal prise meg lykkelig for barndommen, selv om jeg elsket vgs fremfor ungdomsskolen.
Jeg er nok kanskje et tilfelle av dette. Noe mobbeoffer var jeg egentlig ikke i streng forstand, men jeg følte meg tidvis som det. Jeg var veldig lav og spinkel som barn, særlig i de sårbare åra fra ca. 11 til 15. Gutta i klassen pleide iblant å kaste seg over meg, bære meg ut og slenge meg i grøfta etc. Det var muligens spøkefullt ment, men det gjorde meg skikkelig usikker. Jeg ble også redd for klærne mine, og pleide å tenke nøye igjennom hva jeg kunne ha på meg de dagene vi hadde naturfag, der faren for overfall var ekstra stor pga rommets beliggenhet.
Størrelsen min og det barnslige utseendet opplevdes generelt som et problem. Jeg var redd for å møte nye folk fordi det ofte oppstod scener av typen "hæ, jeg nekter å tro at du er 13 år!", "er det virkelig mulig å være så lita?", "er du lillesøstra til Anne?" osv. Særlig var møter med kjekke gutter som vi ikke kjente fra før, en kilde til skrekk og traumer. At jeg var flink på skolen, gjorde saken enda verre. Voksne kunne være nesten enda frekkere i kjeften. Jeg kjenner fortsatt denne angsten murre iblant. Sist den meldte seg, var da vi skulle på foreldremøte i barnehagen for første gang. Da fikk jeg plutselig for meg at folk ville nekte å tro at jeg kunne være mora til Liv. Og jeg er 34 år og kan vel vanskelig kalles en ung mor. :o
Jeg synes ikke man skal være redd for å kalle en spade for en spade!
Jeg synes mye av det flere har fortalt her inne, er mobbing!
Slik definerer det norske arbeidstilsynet mobbing:
"Det er mobbing dersom en person gjentatte ganger og over tid utsettes for negative handlinger. Dette kan dreie seg om trakassering, utfrysing, sårende erting. o.l. Det er typisk for situasjonen at offeret ikke er i stand til å forsvare seg."
På barneombudets sider kan man også lese om eksempler for mobbing.
Hehe. De hadde sikkert ikke villet innrømme at det var det de holdt på med da, og de fleste vil sikkert ikke innrømme det nå heller. Selvfølgelg VET og VISSTE de det, og om de virkelig var så lite intelligente at de ikke engang skjønte det, da trenger de mer hjelp enn jeg trodde.
Jeg ble mobbet på barneskolen. En av de åpenbare grunnene var at jeg hadde livssyn i stedet for kristendom, og ikke var døpt. Siden jeg ikke var døpt hadde jeg ikke navn, ergo kunne jeg bli kalt hva som helst. :logisk:
Jeg ble forsøkt ertet én gang i første klasse av en gutt i klassen som mente jeg var for rund. Han hadde vel rett i det forsåvidt, men jeg klabbet til ham så godt og grundig at han gråt og ropte på mamma og siden prøvde hverken han eller noen andre noe sånt igjen. Jeg tok det nok ved roten. :knegg:
Jeg leste ditt andre innlegg også, men kan fortsatt ikke gjøre annet enn å svare ut i fra min situasjon, eller hva?
Selvfølgelig er ikke dette alltid et svart/hvittspørsmål, men man skal trå veldig varsomt når man er i området "er det egentlig mobbeofferet som er for ømskinnet". Jeg går ut i fra at det ikke er det du mener, eller prøver å si, men for meg som har vært et mobbeoffer, er det sånn det oppleves.
Dette blir som når noen av de ansatte i barnehagen til sønnene mine mente at det var min eldste sønns "skyld" at han ble lei seg når de eldre guttene ertet ham, fordi han var følsom for sånt. Å irettesette de eldre guttene var tydeligvis ikke aktuelt.
Du har rett i at det ikke var det jeg mente. Jeg tror imidlertid at det hender folk lever i ulike verdener, har ulik virkelighetsoppfatning og har personligheter som er som dag og natt, og dermed ikke ser hvordan egen oppførsel kan påvirke andre. Et lite eksempel, tatt litt ut av sammenheng, er at jeg flere ganger har blitt tatt for å være sinna når jeg egentlig bare er engasjert og "helt med".
Selvfølgelig, men hvis man blir utsatt for ondsinnet mobbing blir det rett og slett en for enkel unnskyldning at de som utsetter deg for det har en annen personlighetstype og ikke ser hvordan oppførselen påvirker andre.
At man kommer på kant med noen uten egentlig å ha grunn til det, ja. At man misforstår hverandre, ja. Men mobbing? Nei.
Det var jo nettopp dette jeg ønsket å belyse. Jeg snakker ikke om den åpenbare ondsinnede mobbingen, men om oppførsel som kan oppleves som mobbing uten at intensjonene noensinne har vært ondsinnede.
Dersom man har en væremåte som lett kan mistolkes av andre, kan det jo kanskje være lurt å understreke på noen måte, enten med kroppsspråk, eller ved det man sier, at man setter pris på\respekterer personen,- slik at det ikke mistolkes.
Jeg har aldri mobbet og har ikke selv blitt mobbet. Vi hadde ei jente på mitt trinn som ble systematisk mobbet store deler av barneskolen og på ungdomsskolen, helt til hun byttet skole. Jeg husker det gikk mange runder både med og uten foreldre, men det ble aldri noe bedre.
Min pappa har rødt hår og fregner (og har aldri blitt mobbet). Da jeg gikk gravid var det mange som sa ting som "Får i hvert fall håpe barnet ikke får rødt hår og fregner, så skal det nok gå bra med han/henne". :eek: Voksne folk!
Jeg blir stum bare av å tenke på det.
Selvfølgelig.
Men stadige kommentarer på utseendet mitt over flere år føltes ikke godt selv om enkelte sa at "det er/var jo ikke vondt ment".
Følelsen av å ikke være like "bra" som de andre jentene satt godt i likevel.
Ja jeg har blitt mobbet, på barneskolen. Kan ikke huske om det skjedde i fritiden også, tror ikke det siden jeg holdt meg unna de som gjorde det. Mobbingen tok vel ikke slutt sånn direkte, men jeg utviklet en enorm selvtillit, slik at det "prellet av" når jeg ble eldre (10-11). Da sluttet det å være gøy for mobberene og dermed roet det seg, selv om enkelte prøvde seg mange år etterpå.
Forøvrig kom jeg til å tenke på at jeg faktisk har blitt "mobbet" i jobb situasjon også. Siden dette foregikk bak min rygg, gikk det aldri inn på meg der og da, jeg fikk vite om det etter jeg hadde sluttet. Og fikk da en kort men intens reaksjon, traff en av sjefene mine senere. Han skjønte nok ikke hvorfor jeg ikke giddet å snakke med han. Ellers har jeg ikke truffet noen av de andre, så dermed er hele greia glemt og begravet.
Tja. Det kan nok være. Men når det gjelder mobbing så er jo det noe som pågår over tid. Og jeg tror ikke på at det finnes mennesker som ikke selv skjønner at systematisk mobbing ER mobbing, og at det de gjør er galt. De fleste (selv ganske små barn) stopper mobbingen umiddelbart hvis en voksen dukker opp. De VET det er galt.
Men må legge til noe. Jeg har selv en litt sleivete måte å uttrykke meg på noen ganger. Stort sett ser jeg folk an, men jeg har bommet også. De fleste tåler en fleip, og fleiper gjerne selv. Men så er det noen som gjerne har moro på andres bekostning, men blir dødelig fornærmet hvis noen er spydige mot dem. Akkurat DEM hender det nok at jeg bommer på, og at de kan oppfatte meg som mobbende. Mye ligger i tonefall, ansiktsuttrykk og kroppspråk. Når jeg oppdager at noen tar seg nær av ting jeg sier så pleier jeg å be om unnskyldning og aldri mer spøke på deres bekostning.
Jeg hadde en gutt som var litt etter meg og mobbet meg på slutten av barneskolen og begynnelsen på ungdomsskolen. Han var et par år eldre enn meg, mye større enn meg og en generell drittsekk. En dag fikk jeg nok og stakk bokstavelig talt kjepper i hjula på ham. Altså, jeg stakk en kjepp i hjulet på sykkelen hans i det han skulle sykle avgårde. Han tryna og fikk sykkelen oppå seg. Jeg lente meg over ham og presset sykkelstyret ned i halsen på ham og sa med lav stemme at kødder du med meg igjen så synes jeg synd på deg. :knegg: Vet ikke hvor jeg fikk nervene til å gjøre dette fra, men noe klikket inni meg. Etter dette sa han aldri noe til meg igjen, ikke så mye som et pip.
Det hører også med til historien at to av kameratene hans så på og lo fordi han ble "banket" av en jente.
Mobbing er det styggeste jeg vet, og det ødelegger så mye for mange. Har snakket mye om det med 9åringen min, og jeg føler at hun sier til meg om noe slikt skjer med henne. Hun er så åpen om alt mulig annet.
Jeg var 9 år, og hadde en jente i klassen som ofte ble mobbet av to andre jenter i samme klasse på vei hjem fra skolen, men bare når hun gikk alene hjem. En dag snek jeg meg i bakgrunnen for å sjekke om det var sant, at de var så fæle mot henne når hun gikk alene; og det stemte: de ertet henne for stygge ting, og dro henne i ranselen så hun falt. Jeg husker at jeg ble så provosert at jeg fikk uante krefter. Jeg kjeftet på jentene og dro dem ned i bakken. Hun ene hadde langt lyst hår, og jeg husker at jeg dro og dro alt jeg kunne i håret hennes. Jeg fikk dem til å love at de aldri skulle plage denne jenta mer,- og jeg håper det hjalp. Jeg flyttet derifra året etter, så jeg vet ikke..... bare kom på dette da jeg leste Trolljentas historie.
Jeg må si det er overraskende at det ikke er noen mobbere som har meldt seg.
Når noen blir utsatt for mobbing i et klasse-/arbeidsmiljø så er det noen som mobber, en eller et bar som blir utsatt for mobbing - og en hel haug som sannsynligvis ser hva som skjer, men ikke gjør noe.
Ettersom det er så mange som mener de har blitt mobbet, og så få som har mobbet så tror jeg litt på hasselnøtt sin teori om at de som har mobbet enten har fortrengt det eller ikke så på det som mobbing (bare litt plaging...).
Eh. Vel. Hvem i all verden vil stå frem og fortelle at de mobber eller har mobbet andre? Det er jo omtrent som å be folk stå frem og fortelle at de slår barna sine. Ingen vil innrømme det.
Jeg har skrev at jeg har vert med på å mobbe.. men det er jo ikke akkurat noe en står å skriker ut..
Jeg skjemmest faktisk en hel haug..
Historien:
vi fikk en ny gutt i klassen i 5, han var fra Haugesund.
Jeg å besteveninna mi la han for hat... å brukte enhver anledning til å plage han å sende spydige kommentarer i hans retning.. Vi var på rektors kontor pga det på barneskolen å de gjorde ingenting annet med det enn å jatte å fortelle oss at det ikke var fint gjort osv..:mad:
På ungdomskolen fortsatte det.. men han begynte å ta litt igjen (noe som gjorde det enda mer gøy:rolleyes:) Ble mye krangling det året.. kasting av stoler å pulter... (både han og oss..) var endel inne hos inspektøren å han sa som vanlig at dette er ikke noe snilt osv..
Når jeg tenker meg om er det utrolig hvor langt lærere lar det gå før di griper alvorlig inn.. Med oss dabbet det heldigvis av etter 7klasse, men hadde vi villt kunne det pågått til vi gikk ut av ungdommsskolen uten at noen hadde gjort noe..
Det hører med til historien at jeg har snakka med han etter dette å unnskyldt måten vi var på med han å jeg sjønner faktisk ikke selv, den dag i dag at jeg har vert med på noe sånt, for det er aldeles ikke sånn jeg er som person..
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
