Polyanna sa for 17år siden:

Jeg ble så gjennomrystet av mange av svarene i den andre tråden og håper så inderlig at de som hadde opplevd grov vold som barn var overrepresentert akkurat der. At de aller fleste vokste opp uten den slags. Vi snakker jo om 60/70/80-tallet, ikke sant? Jeg trodde virkelig ikke sånt var så utbredt den gangen.

Poll kommer.

Polyanna sa for 17år siden:

Understreker: Jeg trekker ikke i tvil dere som fortalte om disse tingene, altså. Jeg håper bare at det er få av dere...

Inagh sa for 17år siden:

Jeg fikk ris på rumpa en sjelden gang. Innimellom, men ikke ofte, ble jeg sendt på rommet mitt. Ellers var det stort sett tilsnakk det gikk i.

Libra sa for 17år siden:

Tilsnakk og kjeft var vel det som var vanlig. I tillegg til skarpe blikk og tunge sukk :sukk: Ble sjelden en gang sendt på rommet og pappa prøvde seg med husarrest en gang. :lol: men ga opp da han skjønte det var like mye straff til seg selv. (så jeg krysset ikke av for husarrest)

emm sa for 17år siden:

Tror nok dessverre dette var ganske utbredt på 60 og ut på 70 tallet. På slutten av 70-tallet tok fagfolk til vettet og det ble flere debatter omkring temaet.

Forstår godt at du håper at virkeligheten ikke er så svart, men jeg tenker samtidig at det kanskje er bedre for de det gjelder at man faktisk ikke føler seg så alene om å ha opplevd dette. Jeg kjenner flere av mine venninner som skammet seg dypt og inderlig over å ha slike opplevelser fra oppveksten, og så snakket vi tilfeldigvis om det når vi var sammen engang, og da viste det seg at nesten halvparten av de hadde ganske mange fæle avstraffelseshendelser å fortelle fra barndommen. Dette også fra venninner som jeg alltid har synes har kjempegreie foreldre! Derfor tror jeg så gjerne at mye skjer i de beste familier. En av venninne sa at hun følte litt av skammen om dette slapp når hun hørte at andre også hadde det slik, og hun ikke lenger var et særtilfelle.

Igjen føler jeg meg heldig over å ikke å ha hatt det slik, det er forferdelig hvor rettsløse barn har vært opp gjennom tidene.

Dette sakset jeg fra nett:

Acsa sa for 17år siden:

Tilsnakk og kjeft. Jeg ble aldri "straffet" for noe, dvs. en konkret organisert uttenkt straff, som å bli sendt på rommet e.l.

Che sa for 17år siden:

Sjelden straff - har måttet gått på rommet mitt én gang som jeg husker (og jeg husker fortsatt hvorfor)

Er oppvokst med mor som hadde det kjempestrengt - og er selv oppvokst med at "alt som ikke er farlig er lov" - jeg var nok et enkelt barn å ha med den filosofien, for jeg var veldig rolig.

Føniks sa for 17år siden:

Jeg fikk husarrest 1 gang, og det var velfortjent. Jeg måtte hjem rett etter skolen i en uke, og fikk gå på alle treninger, men ikke på fritidsklubben ol. Det svei, men som sagt jeg syntes da og ser i ettertid at det var helt greit.

Polyanna sa for 17år siden:

emm: Forstår hva du mener. Men fy søren, likevel. :(

DM sa for 17år siden:

Tilbaketrekning av kjærlighet er også en straff.

Polyanna sa for 17år siden:

Det synes jeg hører hjemme under "psykisk mishandling". :(

Sitron sa for 17år siden:

Jeg husker ikke. Jeg husker egentlig særdeles lite fra da jeg var barn. Som regel fikk jeg bare kjeft eller tilsnakk da jeg ble eldre og hadde det vel ganske fritt. Tror jeg har en del blokkeringer, gitt.

gethosmurfen sa for 17år siden:

Husarrest en sjelden gang, de gav opp når jeg klatra ut av vinduet likevell, ble sendt på rommet ganske ofte, fikk tilsnakk og kjeft.

Carrera sa for 17år siden:

Kjeft og tilsnakk.

Skal ikke lage flere diskusjoner/poller på dette, men det kunne vært interessant å sett om det er noen sammenheng i hvilket tidsrom man er vokst opp i. Om det ene tiåret er verre enn andre liksom.

Jeg er født i -69, og etter hva jeg vet, så var det lite med alvorlige straffemetoder blant mine venner og bekjente. Men såklart; mye kan ha vært godt skjult da.

Go\jenta sa for 17år siden:

Fikk av og til ris, og av og til husarrest. Ble endel kjefting innimellom.

Mandarin sa for 17år siden:

Tilsnakk for min del.
Som Carrera sier, : lite alvorlige straffemetoder blant mine venner og bekjente , men mye kan ha vært skjult selvsagt.

Obelix sa for 17år siden:

Jeg fikk aldri fysisk straff så vidt jeg husker. Faren min er en myndig mann, så det holdt at han hevet stemmen.

Ungene mine har en sjelden gang fått innestraff.

Hippie sa for 17år siden:

Tilsnakk var vel det som oftest ble brukt. Og en sjelden gang ble jeg sendt på rommet.

tink sa for 17år siden:

Kan ikke huske å ha blitt straffet, men ser at kjeft og tilsnakk kommer som "straff" her. Og det har jeg fått en del av, sikkert velfortjent. Har også blitt lukket inne på rommet et par ganger, men oppfatter det i dag som at mamma og jegg måtte ha oss en time-out/pause. Det var visst ikke så lett å bli storesøster i en alder av 3-år...

Priser meg lykkelig over å ha vokst opp på 80-tallet, med moderne oppegående foreldre. Har ikke inntrykk av at noen av vennene mine ble straffet i særlig grad heller, men det er vel ikke noe man forteller så høyt om uansett. De var Dessuten alltid mye snillere enn meg. ;)

Vet at sambo sine foreldre angrer på at de har vært så strenge med han, men har heller aldri hørt om noen form for straff der. Ser for meg at han har fått sin dose kjeft, og blitt sendt på rommet. Til nød en husarraest eller to (også 70-80tallsbarn).

Mani sa for 17år siden:

Kjeft, men den kunne til tider være ganske så grov og uberettiget. Kan ikke huske noen form for fysisk avstraffelse annet enn noe hardhendt håndtering så jeg regner ikke med at jeg fikk det.

amo sa for 17år siden:

Vi fikk tilsnakk, og en sjelden gang husarrest.
Jeg ble egentlig ganske overrasket når jeg hørte om venner som hadde fått fysisk straff. Trodde ikke slikt eksisterete, men lærte fort at det var ganske vanlig blant de som voks opp på 60-tallet. Eller vanlig og vanlig, mye mer utbredt enn hva jeg trodde. :nemlig:

Fibi sa for 17år siden:

Kjeft og tilsnakk, og husarrest i blandt. Fikk kanskje en knips over fingrene da jeg var liten, men ikke noen annen fysisk straff. Jeg knipser heller ikke min datter.

Bluen sa for 17år siden:

Jeg kan ikke huske at jeg fikk så mye "straff" - det må vel i tilfelle ha vært tilsnakk. Jeg husker ikke så mye fra de første åra mine, men kan ikke tenke meg at jeg har blitt fysisk straffet på noe vis. Så lenge jeg har vært bevisst, har jeg i grunnen ikke gjort så mye galt, som det kjedelige lille skolelyset jeg var. (Jeg er født i 1973, for øvrig. Tror ikke det var vanlig med ris blant vennene mine heller.)

Che sa for 17år siden:

Jeg husker at en av jentene i klassen min fortalte at hun fikk ris om hun gjorde noe galt - Jeg trodde hun løy for hvem slår ungene sine? - Det var ikke så vanlig hos oss heller.

Michelle sa for 17år siden:

Ingen av mine venner som er vokst på 60 tallet er vant med ris. Jeg vokste opp hos mine besteforeldre i noen år og der hang bjørkeriset til skrekk og advarsel på veggen. Ja jeg fikk ris.

Gaia sa for 17år siden:

Som oftest tilsnakk, kjeft en sjelden gang og innimellom fikk jeg beskjed om å gå på vaskerommet (som var lyst og pent og luktet godt, men som var utrolig kjedelig å sitte på). Foreldrene mine var veldig opptatte av å forklare hvorfor vi fikk tilsnakk og det var vel snarere jeg som sto for kjeftingen hjemme. De er dessuten store motstandere av fysisk avstraffelse, og jeg kan nesten ikke huske at jeg ble tatt hardt i en gang, selv om jeg regner med at det har skjedd.

Tilde sa for 17år siden:

Vi fikk kjeft når vi gjorde noe galt, og jeg kan huske jeg en sjelden gang ble sendt på rommet for liten stund.

Nenne sa for 17år siden:

Ja, det er det. :(

Irma sa for 17år siden:

Jeg ble også fryktelig satt ut og rystet av den andre tråden. Jeg stemte "tilsnakk", "kjeft" og "brukte ikke straff". Som nevnt i den andre tråden liker jeg ikke begrepet straff, jeg liker ikke en oppdragertankegang hvor man skal "ta igjen" på barna sine. Det betyr ikke at jeg er for oppdragelse uten konsekvenstankegang altså.

Canisa sa for 17år siden:

Jeg fikk tilsnakk/kjeft. Tror muligens jeg ble sendt på rommet en gang eller to (som regel gikk jeg dit av meg selv når mamma og pappa var sure på meg;)).

Den verste straffen jeg fikk var når pappa sa han var skuffet over meg.:pappajente:

Frances sa for 17år siden:

Pappa ga meg ris på baken en sjelden gang, ellers så var det vel mest irettesetting antar jeg. Husker ikke..

Kate sa for 17år siden:

Aldri fysisk vold, men husarrest o.l.
Jeg var ikke enkel. :knegg:

Tjorven sa for 17år siden:

Jeg ble også helt satt ut av alt folk her inne har opplevd i barndommen.

Jeg kan faktisk ikke huske at jeg ble kjeftet på engang, men det ble jeg sikkert. Jeg ser jo hvordan mamma er overfor barnebarna nå, så kjeft fikk jeg sikkert, men det gikk altså ikke videre inn på meg. Broren min var langt mer ulydig enn meg og jeg husker at han fikk en og annen husarrest, men det var ikke alltid at det ble gjennomført.

I følge mamma så var jeg et englebarn uten sidestykke, men jeg kan liksom ikke helt tro at jeg alltid var så snill. Da jeg ble tenåring så krangla jeg mye med både mamma og pappa (som jeg ikke bodde sammen med), men da var vel jeg langt styggere i mine uttalelser enn de var.

Maxine sa for 17år siden:

Tilsnakk ja. Kjeft en sjelden gang. Husarrest ved to anledninger, og de var velfortjente sådan.

turi sa for 17år siden:

Tilsnakk. Men jeg var ett veldig pliktoppfyllende barn,s å det ble ikke mye tilsnakk. Det som var værst var de gangene jeg fikk skylda for ting jeg ikke hadde gjort, hadde en nabodame med livlig fantasi. Men foreldrene satte seg ned og snakket med meg, men de trodde nok på nabodamen. Det svei.

Hondacrv sa for 17år siden:

Jeg fikk kjeft, rett og slett. Aldri husarrest, ris på rumpa en gang. mamma var streng, og vi hadde ganske tror respekt for henne, uten at jeg tror det har vært så veldig skadelig.

Karamell sa for 17år siden:

Husker ikke. Tilsnakk, tror jeg. Jeg var nok et ganske snilt barn :nemlig: Mamma har sagt at hun har gitt meg lett ris en gang. Da hadde jeg knust en bryllupsgave i sinne.

My sa for 17år siden:

Jeg var et veldig sart barn, så mine foreldres utfordring bestod nok mest i hvordan de skulle få meg til å skjønne at jeg hadde gjort noe galt på en måte som var mild nok. Tilsnakk var nok det hardeste de kunne ty til, og selv det var nok til at jeg kunne bli helt knust. Jeg var en inne-unge, som likte best å være på rommet mitt i ro og fred og tegne eller lese, så husarrest ville være passe meningsløst. Mer som en belønning, å slippe å bli jaget ut for å leke ute. De måtte reagere forskjellig overfor meg og mine mer hardføre søstre, som de godt kunne finne på å gi en klaps bak eller leie med et bestemt tak i overarmen og sende på rommet. Men det ble aldri gitt ørefiker, ris eller husarrest.

Svarte tilsnakk, siden det var meg det var spørsmål om.

safran sa for 17år siden:

...

Michayla sa for 17år siden:

Jeg og fanget opp den loven som kom januar (tror det var 6 januar) 1986.
Hørt om flere som anmelder sine foreldre som voksne pga det har satt dype spor og loven har en tilbakevirknings kraft.

Var en mann begynnelesen av 50 årene som fikk litt over 1 år i fengsel. Ungene var da litt over 20 år da de anmeldte han.

Harriet Vane sa for 17år siden:

Jeg har jobbet med å behandle saker der barnevernet skulle ha grepet inn. Dette gjelder feks en del saker der unger har hatt en oppvekst som ligner på Safran sin, noen verre, noen mye verre og noen bedre. Sånn skal man nemlig ikke ha det og lovverket beskytter barns menneskerettigheter. Hadde Safrans far gjort de tingene han gjorde mot et voksent menneske og blitt anmeldt, hadde han sannsynligvis fått fengselsdom. Og barn er også mennesker og har krav på samme rettsikkerhet og beskyttelse av lovverket som voksne.

I sin avmakt, i sitt behov for makt og i sin iver for å skape lydige, ikke glade, barn har mange foreldre gjort grusomme ting. Innimellom i beste mening. Sosialisert inn i den tro at det var smart, "bra for barn" osv. Det handler jo ikke om oppdragelse, når man bruker vold, det handler om makt. (slik voldtekt ikke handler om sex, men makt).

Grunnen til at så mange søker og får billighetsersttaning for oppveksten sin, handler om flere ting. For det første handler det om at man heldigvis har fått en standard på hvordan barn skal ha det som det er rimelig stor konsensus rundt. Man har begynt å forstå at det gir store traumer å vokse opp med vold, trussel om vold, et straffesystem uten forutsigbarhet og mønster osv. Ofte vil ikke traumene komme til syne før man selv er voksen og selv får barn. Gjerne ikke før man er helt fri for omsorgsansvar selv. Men også tidligere.

Et gjennomgående trekk jeg har sett hos voksne som ble utsatt for ulike former for mishandling som barn er:
-kvinner har muskel-skjelett-plager, gjerne myalgiske plager, som fibromyalgi og andre typer kroniske smerter som er vanskelige og diagnostisere. dette skyldes ofte posttraumatisk stressyndrom, at man har gått med "fight-or-flight"-stress i kroppen, noe som gir for store mengder kortisol og slaggstoffer i leddene og på sikt gir fysiske smerter og store problemer med å fungere fysisk.
-konsestrasjonsvansker, adferdsvansker, lærevansker er vanlig i denne gruppen.
-menn har oftere et eget voldsproblem i fht partner og barn, et aggressivt adferdsmønster på byen og hvner lett i konflikt (kriminalitet)
-rus og hvordan man bruker rus er et interessant aspekt. Det er mye selvmedisinering her.
-angst er vanlig, og jo eldre man blir uten å få hjelp, jo større sjanse er det for at angsten er helt lammende
-en pussig hang til å selv utdanne seg til hjelper, sosionom, barnevernspedagog, sykepleier, psykolog, ulike former for terapeut osv. Forskingsavd. i Bufdir gjord en undersøkelse på høyskolen i oslo, barnevernstudiet, og 1/3 hadde selv erfaring med barnevernet. de glemte å spørre hvor mange som mente de burde hatt hjelp av barnevernet, men det ville jo vært en interessant tileggsaspekt.
-når man selv får barn går man enten inn for å endre mønsteret med alle krefter, eller går rett i samme felle selv, ingen middelvei. Det koster utrolig mye å snu dette mønsteret, så det er i stor grad en ressursgreie for dem med litt mer ballast, fra middelklasse, med utdanning osv. Partnervalg har mye å si.
-jenter som er vokst opp slik sliter ofte veldig med selvfølelse og trygghet, med heve stemmen, ta plass og hevde seg.

Så; hvis man får med seg at noe barn har det slik så skal man melde det til barnevernet. Med en gang.

Michelle sa for 17år siden:

Dessverre så er det få som tør. Verre enn selve det å bli slått og de psykiske ydmykelsene er det å oppleve at andre voksne ikke griper inn og står og ser på når ordene hagler over barnet. Det setter dype spor i et barn og gjør at det vanskelig får tillit til andre. Og det trenger slett ikke være et barn som er "vanskelig" som opplever dette tvert om kan dette ofte være snakk om et "snillt" barn.

Aminta sa for 17år siden:

Og jeg tror at det er mange som ikke tør å si fra til barnevernet, altfor mange, selv om det vet om noe/har misstanker, eller tom. vet konkret.

Stellebord sa for 17år siden:

Tilsnakk, gå på rommet og kjeft. Ikke noe vold.

snus sa for 17år siden:

Tilsnakk kan ikke huske annet hverfall

Lotte sa for 16år siden:

Jeg fikk vel kjeft.

Men nå var jeg et yndig lite barn som gjorde alt jeg fikk beskjed om så lenge foreldrene mine så på:rolleyes:

banana sa for 16år siden:

For meg er det uforståelig at han gjorde ting slik, jeg har vært et rimelig greit og medgjørlig barn. Jeg hadde kanskje utfordret litt mer dersom han ikke hadde vært så hard, men jeg tror neppe det hadde blitt noen dramatisk ungdomstid ut av det.

Det som også er ille er at jeg har det sånn ovenfor ham enda. Jeg tør ikke oponere, knapt diskutere. :(

Jeg svarte kjeft, tilsnakk, en sjelden gang husarrest (husker en gang). Jeg svarte ikke psykisk mishandling siden det høres så dramatisk ut. Han har jo ikke bevisst trakassert meg. For meg er tilsnakk et utrolig negativt ladet ord, det ligger så mye vonde minner i det. Blikk som kunne drepe, stemninger som fortsatt kan få meg til å gråte.

Avelonia sa for 16år siden:

Psykisk misshandlet :(

apan sa for 16år siden:

Jeg skjønner ikke helt valgene, men jeg stemte "tilsnakk" og "kjeft". Jeg skjønner ikke alternativet "brukte ikke straff"; jeg tenker at man ikke bruker straff selv om man gir tilsnakk :vetikke: .
Vel, uansett - jeg fikk altså tilsnakk og kjeft. Mulig jeg ble sendt på rommet innimellom, men da må jeg ha vært på mitt mest ufordragelige, type tenåring. Kan ikke huske det egentlig.

Pasta sa for 16år siden:

Tilsnakk og kjeft var vel "vanlig". Jeg husker at jeg en gang fikk en klaps på rumpa, men det var kun en gang. Måtte gå på rommet ofte, men fikk sjelden (aldri?) husarrest.

Ru sa for 16år siden:

Tilsnakk og kjeft, jeg ble sikkert sendt på rommet, og jeg fikk ofte husarrest.
Når jeg tenke tilbake var det nok ikke så ofte som jeg skulle ha det til den gang, og mye av det var vel fortjent for å si det sånn. :himle:
Himmel så mye spetakkel jeg var med på! :dåne:

lalill sa for 16år siden:

Tilsnakk no og då, men mest risting på hovudet og tunge sukk så langt eg kan hugsa. Eg var visst ikkje så lett å ha med å gjera som eg er no :).

Då eg var elleve-tolv var eg vitne til at ei venninne fekk ein øyrefik, ho blei berre sint fordi mora øydela øyredobben hennar - eg var djupt sjokkert.

Helle sa for 16år siden:

Tilsnakk og kjeft. En sjelden gang husarrest. Sendt på rommet endel ganger.

Skytte sa for 16år siden:

Nå har jeg aldri vært den mest vanskelige å ha i hus. Kjeft og tilsnakk forekom nok uten at det har satt nevneverdige spor. Ble vel også sendt på rommet en eller annen gang, men da stort sett fordi jeg ble sendt dit for å rydde. Rotete rom var vel den tingen jeg fikk mest "kjeft" for. :sparke: Jeg husker den dag i dag at moren min "kastet" (les: gjemte i kjelleren) alle lekene mine som lå på gulvet. Jeg stod sta som et esel og sa at jeg hadde nok andre leker, mens min 6 år eldre bror nesten gråt av frustrasjon over at moren min kunne gjøre noe sånt. :humre:

Nei, jeg har vært heldig sånn sett.

Mandino sa for 16år siden:

Kjeft og tilsnakk. Har aldri hatt husarreste og kan bare huske at jeg ble sendt på rommet mitt èn gang.

Hasselnøtt sa for 16år siden:

Kjeft og tilsnakk fikk jeg sikkert. Jeg kan vel huske at jeg ble sendt på rommet en gang eller to, men det skjedde nok ikke ofte.

Misteri sa for 16år siden:

Millis sa for 16år siden:

Litt usikker på hva jeg skulle svare. Mine foreldre brukte ikke straffe-metoder. Men det har vel hendt jeg fikk tilsnakk og kjeft, men det var aldri sånn at jeg ble skreket til. Ikke psykisk terror heller.
De gav meg gode verdier og jeg forstod selv når jeg hadde gjort noe dumt. Det holdt nesten bare med ett blikk og jeg ble skamfull..

Daisy sa for 16år siden:

Jeg fikk kjeft, tilsnakk og måtte gå på rommet. Jeg var ganske frekk i kjeften og er ikke i tvil om at det var fortjent.
En gang fikk jeg husarrest også. Da hadde jeg stjelt 50 kr fra mamma sin lommebok og brukt de på snop. (7 år) Møtte pappa på butikken og han lovet å ikke si noe. :knegg: dere kan jo tenke dere hvordan det gikk.

Har ikke minner av vold, men det er mulig jeg har fått en klaps på baken.

Mitt verste "straffe-minne" er at jeg ble tatt i å gå på slang. Pappa kjørte til butikken, kjøpte en svær pose plommer og jeg måtte gå på døren og gi de til ekteparet jeg var på slang hos. Det var en skikkelig lærepenge ja..

Susse sa for 16år siden:

Har svart.
Sitter igjen med separasjonsangst, er husredd og kan bli livredd når andre hever stemmen eller armen mot meg.
Aldri, aldri skal mine barn måtte oppleve noe slikt.

Interference sa for 16år siden:

Samme her, pluss å bli spylt med hageslangen, få ting kastet på meg, osv.
Bare at her var det min mor som gjorde det.
Min far stakk hodet i sanden sammen med resten av familien.

Appelsin sa for 16år siden:

Jeg gjorde cirka aldri noe galt (kjedelig :nemlig: )

• men husker at jeg fikk beskjed om å gå på rommet til jeg var glad igjen ved et par anledninger. Ellers tilsnakk.

Appelsin sa for 16år siden:

Så trist å se svart på hvitt at det er folk her inne som har blitt utsatt for ting som var utenkelige hjemme hos meg :(

krystallklart sa for 16år siden:

Tilsnakk og kjeft. En gang tok min mor meg hardt i armen. Da hadde jeg stukket av og hun var blitt kjempe redd.

Anka sa for 16år siden:

Jeg ble både fysisk og psykisk mishandlet i tillegg til "vanlig kjeft" og romarrest. Vokste opp på 70/80-tallet.

Filifjonka sa for 16år siden:

Jeg kan huske at jeg fikk ris på rompa ihvertfall et par ganger, og fikk også noen dask og klyp. Pluss kjeft.

"Gå på rommet" og tilsnakk regner jeg ikke som straff.

Maverick sa for 16år siden:

Det gjør vondt i hjertet å se hva noen har blitt utsatt for.

Avatar sa for 16år siden:

Det var ikke fysisk vold hos oss, men psykisk. Ikke pappa da ...

Orker ikke utbrodere, men forholdet vårt er dårlig i dag (jeg mangler følelser for henne) og jeg vet godt hva mine barn ikke skal gå gjennom.

Avatar sa for 16år siden:

Det gjorde faktisk ikke jeg heller ...

Interference sa for 16år siden:

Jeg gjorde heller aldri noe galt. Det turte jeg ikke.

Libra sa for 16år siden:

:nemlig: Har nettopp lest gjennom tråden og jeg ble helt nummen og tenkte det det samme som deg. Jeg blir sittende igjen å lure på hvor mange av mine venner som kan ha hatt det slik som det blir beskrevet her. For gjennom det som er skrevet her så virker det som om at det var betydelig mer vanlig enn hva jeg har oppfattet.

emm sa for 16år siden:

Desto lenger denne tråden blir desto værre blir det. Jeg visste virkelig ikke at det foregikk så mye hjemme hos folk, også så mange. Hjemme, der man skal være trygg og god! Dette er så trist:(

Avelonia sa for 16år siden:

Jeg kunne forresten huket av alle alternativene, men jeg huket av psykisk fordi det var det som var det værste. :(

Carrera sa for 16år siden:

Dette er vondt å lese. Veldig, veldig vondt...

Tenk at så mange foreldre kan være så grusomme mot sine barn. Det er helt utrolig...ens eget kjøtt og blod...
Varme tanker til alle dere som har opplevd slike ting.

*HH* sa for 16år siden:

Hendte vi fikk litt kjeft, men ellers ingen annen straff, heldigvis. Vi fikk husarrest en kveld(like før sengetid), da hadde vi vært på epleslang hos naboen som var på ferie, bestefaren deres på nesten åtti oppdaget oss og mer eller mindre krevde at pappa skulle gi oss en straff for denne store ugjerningen :knegg:

Jeg blir kvalm av å lese at så mange foreldre har vært grusomme med barna sine :leppe: Varme klemmer sendes over til alle dere som har måttet oppleve noe slikt :klem:

Jeg er så takknemlig for mine snille og hjelpsomme foreldre.

Mandino sa for 16år siden:

Dette er vond lesning :(

Bingo sa for 16år siden:

Jeg tror dagens unge går for lite på epleslang og det bekymrer meg! De går jo glipp av masse trening i å klatre usett i trær og gjemme seg i buskaset. Dessuten var det jo spennende også og det fremmet sosial samhandling. Eplene var jo slett ikke poenget. De kunne man uansett fått bare ved å ringe på hos den hyggelige gamle damen som eide epletrærne.

Åja temaet ja, synes faktisk det er overraskende mange som har blitt utsatt for straffemetoder som ligner mishandling. At slikt var så utbredt visste jeg virkelig ikke. Tror mange voksne begår umotivert vold mot barna, for deretter å bortforklare det som oppdragelsesmetoder. Ved å sende ungen på rommet etter at man har klint til han midt i trynet slipper man jo å trøste og man slipper å se konsekvensene av det man har gjort. Feigt og komfortabelt. Det voksne slipper å føle skyld for det han eller hun har gjort og kan til og med lure seg selv til å tro at man er en god oppdrager.

banana sa for 16år siden:

Bloppy sa for 16år siden:

Jeg kan nesten ikke huske at jeg fikk kjeft engang jeg.. Var nok et usedvanlig snilt barn :nemlig:

Men det hendte jo vi diskuterte. Men da gikk det jo begge veier :jupp:

era sa for 16år siden:

........blir feil å kalle juling straff, jeg kunne gjøre hva jeg ville når jeg ville,men man passet jo på å ikke gå i veien for gærningene og stikke av om det luktet trøbbel. Juling har lite med straff å gjøre, idioter som slår og tyner unger går mer ut fra sitt eget frustrasjons nivå.

Fluke sa for 16år siden:

Ja, for de barna som har blitt fysisk "straffet" har nok vært slemme. :snill:

Filifjonka sa for 16år siden:

Ja, det er nok der det ligger.

Millen sa for 16år siden:

Jeg får helt vondt i hjertet når jeg leser denne tråden, om hvordan noen voksne mennesker kan være mot barna sine.
En varm klem til dere som har hatt en slik barndom. :klemme:

Maiden sa for 16år siden:

Kjempe trist å lese hvor vondt mange av dere hadde det i oppveksten. :(

Det gikk vel mest i tilsnakk hos oss. Har fått husarrest en gang og den fortjente jeg. :o

GinaK sa for 16år siden:

Huff, jeg begynte å lese denne tråden tidligere i dag men måtte lukke for barna skulle ut og hoppe på trampolinen.
jeg satt ute og tårene trillet. Mest egentlig for at andre har opplevd å ha det så vondt. Jeg vet hvordan det er men jeg vet også at jeg har på en måte taklet det men synes det er helt forferdelig at det finnes såppas mange som har hatt en sånn barndom - og det er bare her inne i forumet.
Jeg har ikke lest den tråden som det stod om først i tråden her da..

JEg prater ikke så ofte om det lengre for jeg er jo begynt å bli voksen og dette er lenge, lenge siden....
Jeg har heller ingen gode minner fra min barndom. Når sant skal sies så husker jeg svært lite fra de første 12 årene mine.
Pappan min var rett og slett en ond person og nå er han død og jeg er helt likeglad med det. Sikkert slemt å si, kan mange mene, men etter at jeg fant ut at det ikke er min skyld at jeg og broren min fikk så mye bank så har jeg vært helt åpen med dette når det har blitt snakk om.

Jeg har så og si ingen minner fra barndommen min. Jeg husker rett og slett ikke. Jeg husker alt fra jeg fyllte 12, mulig fordi jeg da traff en som ble min bestevenninne i hele min ungdom og først da ble livet verdt å leve. Vi hang sammen som erteris hver eneste dag i årevis og kunne prate i timesvis på telefonen for så å si at, nå kommer jeg..
Vi kunne prate om alt, om igjen og om igjen og hun lyttet til alt og det hjalp nok.

Første gangen jeg nevnte noe om dette var enten i 5 eller 6.klasse. Jeg og en venninne kom for sent til oppstilling til timen og måtte sitte igjen. Vi skulle få melding med hjem og det eneste jeg tenkte på var at nå får jeg juling igjen. De andre jentene i klassen var helt sjokkert og jeg ble så paff for jeg trodde virkelig at det var helt normalt å få juling på baken.

Pappa slo oss med flat hånd, bjørkeris, belter og fiker. Mamma var innelåst på soverommet deres.
Mamma snakker svært lite om dette men sier at fra vi lå i vognen så var han slem med oss..

Jeg husker enkelte episoder, som de gangene vi var på biltur i helgene, og om det ble krangling mellom meg og broren min, så dyttet han en av oss ut av bilen og kjørte videre.. vi så jo ikke bilen mer. han snudde jo, mamma ble helt desperat, men at han gjorde det..
Og om en av oss, meg og broren min hadde gjort noe galt, så fikk vi begge ris, for vi gjorde nok noe galt snart igjen..
Han sluttet å slå da jeg var rundt 13. Jeg sa til han, en enkelt gang, at om han rørte meg en eneste gang til så ringer jeg til politiet, men det holdt altså!!
DA jeg var 16 ble jeg og broren min enige om at vi ikke villle ha han i familien mer så da gikk vi sammen inn i stuen en kveld og sa at om ikke den mannen flytter ut av huset vårt så flytter vi. Først da våknet mamma og de ble skilt. Det er helt utrolig.
Han flyttet rett før jul da jeg var 17 for jeg hadde stukket av og dratt til syden med en venninne og kom tilbake 1.juledag og da hadde han flyttet ut. Men det er helt sant, og det var det første jeg sa da jeg kom inn døren hjemme; at huset kjentes så friskt og rent ut.

Huff, det er ikke så ofte jeg nevner dette men ser andre har skrevet om det og det er litt deilig å rase det ut.

Lucifer sa for 16år siden:

Hva som skjedde før jeg var 8 år (da døde moren min) husker jeg lite av, men husker hun jaget meg med en treslev en gang fordi jeg hadde klippet i stykker kombicampen. :o Etter det fikk vi (tre søstre) en stemor som kjeftet mer enn hun snakket normalt. Da var det husarrest og kjefting hele tiden og det husker jeg som et mareritt. Jeg ble temmelig rampete unge etter mamma døde men synes fremdeles min stemor hadde mye av skylden selv. Første min stemor sa til meg når hun kom inn i bildet var: Hei jeg er den nye mammaen deres. Som åtteåring tok jeg dette hardt og fra første stund var jeg sur og tverr mot henne. :cool:
Den dag i dag er vi venner men jeg bør ikke nevne barndommen med et ord for da snakker hun ikke med meg i ukesvis etterpå.:rolleyes:
Det jeg husker fra Pappa er at han stakk hodet i sanden og hver gang jeg var alene med han sa han at nå skulle de snart skilles. De lever fortsatt sammen. :rolleyes:
Er forresten født i 1978. Stemoren min hadde ingen barn fra før.

Avelonia sa for 16år siden:

Jeg hadde selvmordstanker som liten jente, veldig liten jente.
Jeg blir trist i tankene mine når jeg tenker på det. :(

Klem til alle som har kjempet seg frem her i verden!

Go\jenta sa for 16år siden:

Så forferdelig. Får helt vondt inni meg. Håper du har et godt liv i dag.:klemme:

Bingo sa for 16år siden:

Det var vel både relativt vanlig og lovlig at man risikerte å bli klasket på baken på 70 tallet. Vet i hvert fall om flere jeg kjenner som ble det. Tror ikke det nødvendigvis er så skadelig som mange skal ha det til. Men unødvendig er det.

Men betegnelsen "ris" dekker vel alt fra en dask til la oss si "mange dasker".

Har satt en to tre kryss i pollen. Synes det skal være helt unødvendig for foreldre å gå til angrep på poden slik noen gjør. Man får heller si skikkelig ifrta hvis noe er galt, eventuelt knabbe ledningen til krapylets PC. Kan være effektivt nok det...

Mor til 4 sa for 16år siden:

Jeg husker noe kjefting og tilsnakk. Kun en gang jeg har fått smekk over hånda. da prøvde jeg å stjele noen penger i mamma sin lommebok og pappa tok meg på fersken. og jeg var da stor nok til å skjønne at det var galt. Har nok hatt det trygt og godt hjemme.

Botero sa for 16år siden:

fysisk straffet, mangen ganger :(
Den siste gang pappa slo meg med belter vart jeg 14 og jeg kom hjem sein: kl.12...
men har snaked med mamma og pappa om det og de er "very sorry". De vil ikke at jeg skal gjøre samme med mine barna og DET SKAL JEG IKKE!!

Bærekraftig sa for 16år siden:

Ja, jeg fikk både fysisk og psykis straff. Humøret hans avgjorde straffemetode, og jeg ble vel straffet/tyrannisert flere ganger per uke. Jeg ble mer og mer trassig for hvert år som gikk, og bygde opp et enormt sinne og autoritetsforakt. Jeg var et vitebegjærlig barn som ville ha svar på alt, jeg nektet underkaste meg fullstendig bare fordi barn skulle være lydige og jeg var svært bestemt. Det gjorde ikke ting bedre. Hadde jeg vært et stille og usynlig barn så hadde jeg nok sluppet unna mye. Men usikkerheten hang lenge ved meg. Jeg var aldri god nok. Når jeg i voksen alder skulle elske noen, så strevde jeg voldsomt med å gi meg hen. Kjærligheten jeg hadde fått var alltid på nåde - om jeg var flink nok, lydig nok osv.
Når jeg var tretten mistet jeg all redsel for han. Jeg tok igjen! Da bestemte han seg for å være en stakkar som trengte meg. Jeg tok på meg rollen som den ansvarlige som måtte ta vare på han, siden han hadde det så fælt. Samvittighet hadde jeg, og den klarte han manipulere ganske kraftig. Jeg kom meg ut av grepet en gang i ungdomsalderen, og da fikk han både høre og kjenne fra meg!

Jeg har i dag et godt liv, en god utdannelse, en snill og klok mann og tre flotte barn. Jeg takker den innebygde staheten min for det. Jeg har strevd, men jeg har taklet det godt.

Bloppy sa for 16år siden:

Avelonia sa for 16år siden:

Mandarin sa for 16år siden:

:klemme:

Mandarin sa for 16år siden:

'
Jeg blir så forskrekket når jeg leser slikt.
:klemme:
Godt du ikke vil la dine barn oppleve det samme..

Che sa for 16år siden:

:klemme:
Hvordan er/var det i Colombia - tror du fysisk avstraffelse er mer vanlig der enn her? (Får håpe at å bli slått med belte er mer vanlig da :grøss: )

Ibidelma sa for 16år siden:

Det hadde jeg også. Satt mye inne på rommet mitt alene. Gjorde ting for meg selv. Følte meg ikke elsket og at jeg ikke hørte hjemme. Har skrevet mange selvmordsbrev helt fra jeg kan huske. Gråt meg ofte i søvn og hadde vanskeligheter med å få venner.

Jeg ble aldri banket eller straffet egentlig. Mamma har "klikket" og kjeftet masse, BRØLT mener jeg. Jeg var et veldig snilt barn. Tok vare på mine brødre, gjorde masse husarbeid, sparte penger så jeg kunne kjøpe egne klær og gå på kino. Foreldrene mine hadde alltid dårlig råd. Og med 2 mindre brødre, så ble det vel bare for mye for dem. Jeg kunne ikke dra på skoleturer for vi hadde ikke råd. Noen ganger bare lot jeg være å si at det var skoleturer... Idag har jeg 3 yngre brødre, og de virker alle til å være veldig berørt av oppveksten. De har gått gjennom en del psykisk omsorgssvikt og kanskje nedvergelse også. De har en ikke så god barndom selv, og jeg unnskylder dem med det. Men den dag idag så takler jeg ikke at noen hever stemmen mot meg, da triller tårene med en gang.

Nå når jeg har barn selv, så klarer jeg ikke forstå hvordan de var. Jeg vil gjøre alt for at barna mine har det de trenger til en hver tid. At de har vintertøy, middag hver dag, de skal vite at vi foreldre alltid er der for dem. Det skal være trygt å komme hjem uansett!! De skal vite at vi alltid skal hjelpe dem, og ikke få høre hvilke økonomisk belastning de er slik som jeg og mine søsken ofte fikk høre/føle på kroppen.
Jeg kan ikke forstå at man kan vise så lite kjærlighet til sine barn. Jeg forguder datteren min. Jeg savner henne når hun ikke er her og har lyst på mange klemmer gjennom dagen og tenker på hva hun gjør i barnehagen.
Jeg kan ikke huske at mine foreldre sa at de var glad i meg, eller ga meg en klem uoppfordret bare fordi de ville vise at de var glad i meg.

Har ikke noe godt forhold med dem idag, har mer et ansvarsforhold for dem. De ringer ofte og belaster meg med alle sine sorger og alt det fæle de har opplevd selv. Og jeg har hørt dem baksnakke meg og mine brødre. Går det virkelig an...vi er jo deres barn...

Ble litt langt, men ja, godt å bare skrive det ned noen plass:nemlig:

Interference sa for 16år siden:

Eller bli påtvunget dårlig samvittighet fordi de har kjøpt noe til deg "som de egentlig ikke hadde råd til"..
Jeg kommer aldri til å behandle datteren min på den måten! Hun skal ikke få dårlig samvittighet for å være i live. :nemlig:

Avelonia sa for 16år siden:

Jeg forresten i dag, liten sosial omgang med min mor. Det er stortsett kun ved bursdager ol, og en til to ganger i mnd for kaffe i byen.

Jeg er pappa jente, men flyttet fra oss da jeg var 6 år. Det var vel da alt startet, jeg ble utrolig trist da pappa flyttet. Ville allerhelst bare forsvinne, gikk vel inn i en slags egen verden og ville ikke ut i hverdagen igjen.
Jeg pakket en koffert med klær og skulle stikke av etter pappa,men jeg ble jo selvsagt stoppet av en brølende mor som heiv meg på rommet.