Kalenderpiken sa for siden:
[CENTER]FORELDREPORTALENS FANTASTISKE FØRJULSTRADISJON
6. årgang
10
[1 Tåtti] [2 Røverdatter] [3 Acsa] [4 007] [5 Fersken] [6 Koma]
[7 Vixen] [8 Heiko] [9 Blå] 10 Inagh [11 Eia] [12 Heilo]
[13 Kirsebær] [14 Éowyn] [15 LilleLeo] [16 Nextlife] [17 Che] [18 pøbelsara]
[19 Mex] [20 Skilpadda] [21 Input] [22 Ru] [23 Taien] [24 Kanina][/CENTER]
Julemimring
Så er det snart jul igjen. Et år er gått siden sist, og et år, det går så fort, at det knapt er så en rekker rydde julepynten vekk, og lufte julegardinene, før pynten må tørkes støv av, og -gardinene henges opp, på nytt.
Jeg skal tilstå at jeg har et litt anstrengt forhold til jul, fått. Av de siste åtte år, har jula blitt forberedt fra et sykehusrom, det være seg på Rikshospitalet, SSE eller i Drammen, i hvertfall fem ganger. Vi har en liten kar som tydeligvis syns det er ekstra stas med sykepleiere og leger sånn i desember. (Han har fått mange fine julegaver da, fra diverse foreninger og kjendiser som besøker sykehus og er snill mot barna på denne tiden av året.)
Et år avlyste vi hele hjemmejula og inviterte oss sjøl, på kort varsel, til Ernie sin søster og familie. (Vi ble tatt i mot med åpne armer. Er man først 9 til bords fra før, er det alltids plass til fire ekstra.) I fjor trassa vi oss hjem, med streng beskjed fra en tvilende lege, om å komme tilbake så fort vi ikke fant det forsvarlig mer, på selveste julaften. Vi avlyste alle julegjester og julebesøk, og feiret julaften i pysjamasen, med biff og rødvin. Vi dro ikke tilbake til sykehuset før 3. januar.
Hadde det vært bare meg, hadde jeg gladelig bytta ut hele høytiden med ei palme og ei solseng på ei varm sydhavsøy.
Men, det er ikke bare meg. Jeg har barn, og i hvertfall eldstemann vil ha jul - så da får han få det. Han fortjener det, gutten.
Jeg pynter og steller, vi finner juletre og kjøper julegaver og teller ned med adventskalender. Grensa mi går på julebakst. Jeg baker ikke. (Legg merke til punktumet etter "ikke.") Men, noen må holde liv i bakerstanden og, tenker jeg, og kjøper inn julekaker av ymse slag. Jeg prøver, så godt jeg kan, å skape gode minner for Guttungen, som han kan ta med videre i livet og tenke tilbake på, når han en gang i framtiden skal skape jul for seg og sine.
Likevel. Julestemninga uteblir, for min del - den gode, den fra barndommen. Den gang jula var magisk og det sitra i magen.
Den siste måneden har jeg hatt mange muligheter til å mimre. Bror min og jeg rydder leiligheten etter far, og rett som det er, dukker det fotografier opp. Noen er satt pyntelig inn i fotoalbum, andre ligger og slenger i en skuff.
Vi finner bilder fra min brors barndomsjul på 1950-tallet. Et par-tre år gammel, håndhilser han høflig og småskeptisk, på julenissen. Stivpynta med press i buksa og hvit skjorte, poserer han stramt foran juletreet.
I 1959, står han på stuegulvet, med et stort glis i ansiktet og et par nye skøyter på beina. Et nytt bilde, av den samme gutten, viser ham sovende i senga, utslitt av julefeiringa, med bikkja i halsgropa. (Det syns ikke på bildet, men mor fortalte ofte om skøytene, som var med i senga den natta.)
[url="http://i202.photobucket.com/albums/aa118/Inagh_07/Kalenderinnlegg/1e34cd795fffb415a413079e375fbf71.jpg"][/url]. [url="http://s202.photobucket.com/albums/aa118/Inagh_07/Kalenderinnlegg/?action=view¤t=645c781c787eb0bc2290ab3de9723fae.jpg"][/url]
50-tallet tikker over til 60-tallet, og videre inn til 70-tallet. Det neste bildet vi finner er dette:
[url="http://i202.photobucket.com/albums/aa118/Inagh_07/Kalenderinnlegg/54d3e56fb9268a2946157bee85d62cfe.jpg"][/url]
Bikkja har vandra til de evige jaktmarker og blitt erstatta av en katt - med en engels tålmodighet. Julenissen er pensjonert og bytta ut til fordel for et pakkeberg under juletreet.
Like fullt, det er jul, og vesle Inagh er full av spenning og forventning, og det har hun vært lenge.
Jula hos oss, da jeg var lita, begynte første desember. Da pynta far verandagelenderet med granbar og hang opp julelys i all verdens farger, (rødt og blått, grønt og gult og hvitt - minst) og de fikk lyse opp og varsle, for hele bygda, at nå var julemåneden starta. Åh, det var så vakkert - spesielt når snøen la seg over som et hvitt teppe over granbaret, og lyset skinte gjennom i mørket.
I vesleskogen bak huset, var det fuglenek, og det var hasselnøtter og hjemmelagde kuler av delfiafett og sosikkefrø på fuglehuset. Hver dag kunne vi sitte i kjøkkenvinduet og følge med på at det kom fasan, dompapp, kjøttmeis og blåmeis, grå- og gulspurv, nøtteskriker - og ekorn. Her visste de alle at det var mat å få.
Mor pynta huset, med nisser og engler i en skjønn forening. Englene, de hang i stuegardinene - et helt kor av dem. Noen hadde trompeter, noen hadde harper, og noen hadde sanghefter, som de sang høyt og tydelig fra, mens orkesteret spilte. (Ja, visst kunne jeg høre dem, om jeg lytta godt nok.)
Bror min hadde lafta nissehus på sløyden - ei lita hytte, med lys i. Dette sto på et brett, rikt dekket av blank folie, som var skøytebane, og masser av hvit, deilig bomullssnø, og det var noen små grantrær som rammet det hele inn - og et fuglenek, selvsagt. Dette nissehuset var befolka av et utall smånisser, de gikk på ski og skøyter, de hugde ved og de levde sitt eget liv der, ettersom julaften kom nærmere og nærmere.
I hylla ved siden av julenissehuset, der sto stallen med Jesusbarnet og alt og alle som hørte med ham. Engler, nisser og Jesus - side om side i fred og fordragelighet i ei og samma stue.
Julekalender hadde jeg også. Hver dag var like spennende. Bildekalenderen (egentlig litt kjedelig) var fast innslag. Hver luke hadde et bibelvers på selve lukedøra, og et bilde - en dag av engler og en annen av esler, kuer, gjetergutter, vise menn og Josef og Maria - og så visste jeg alltid hva som venta bak luke 24, der var selveste Jesusbarnet i krybba si, og hele juleevangeliet på et lite frimerke av et bilde.)
Men ved siden av bildekalenderen, hadde jeg en annen kalender, hvor det var bittesmå figurer. Stort sett var de i kledelig, kompakt, blå eller rød plast, men innimellom - oh lykke - da kom det ut en figur som var så fin, så fin - for den var i klar plast, og så ut som glass, om jeg bare holdt den opp mot lyset og myste litt. Jeg husker ennå den vesle drueklasen jeg fikk en morgen - glitrende dyplilla, var den. (Jeg sparte faktisk på denne drueklasen i mange år.) Alle figurene hadde et øyehull på toppen, så jeg kunne tre dem inn på en snor, så fikk jeg mitt eget juleperlekjede til slutt.
I jula - da bugna det av frukt og nøtter i en bolle på stuebordet. Under bollen, var det en firkanta duk, den hadde mor brodert med nisser på. Det var fritt fram for å forsyne seg, så mye jeg bare ville. Og jo nærmere julaften det ble, jo mer sjokolade og marsipan ble det blant alle nøttene og fruktene.
Lille julaften... Åh, for en dag. Så nære, så nære, men likevel så langt unna selve julekvelden. Juletreet var forlengst hugget og nå ble det tatt inn i varmen. Treet ble pynta, etter alle kunstens regler, og da far satte stjerna i toppen og tente lysene, da var jula virkelig åpna - helt på ordentlig.
Natt til julaften - jeg var nybada, hadde rein nattkjole på, og julestrømpa hang tom og slapp på sengegjerdet. Jeg sverga at jeg ikke skulle sovne denne gangen - jeg skulle ta nissen på fersk gjerning når han kom for å fylle strømpa mi.
Jeg klarte det aldri. På magisk vis, var strømpa full av klementiner og sjokolade og et julehefte fra Donald når jeg våknet (grytidlig) julaften morgen. Jeg hvinte av lykke - og jumpa opp i senga mellom mor og far for å vise dem hva nissen hadde kommet med til meg. (Etterhvert som jeg ble eldre, sånn egenlig litt for gammel for å ha julestrømpe, men likevel, lot jeg alltid som jeg sov når "julenissen" kom inn og fylte strømpa mi. Jeg ville ikke bryte magien.)
Og så begynte ventinga - den lange, vonde, ventinga. For et sommel - kunne vi ikke bare åpne pakkene med en gang?
Neida. Først skulle det spises julegrøt. I hverdagstøyet, mor med forkle over kjolen, satte vi oss ned rundt kjøkkenbordet. Det var madel i grøten, og marsipangris til den heldige som fant den. Og, forunderlig nok, hvert år var det jeg som fikk mandelen, enda så lite grøt jeg hadde i bollen min, og slike uendelige mengder grøt det var i gryta.
Når vi alle var mette, var det tid for å sette ut grøt til nissen, så han skulle være grei med oss det kommende året og ikke nisse for mange nissestreker. Ei skål med grøt - smørøye og alt, ble høytidelig satt ut på baktrappa. Døra ble lukka, og så var det bare å vente. Nissen er en sky liten fyr, han kom aldri så lenge jeg venta ved kjøkkenvinduet - enda så godt jeg gjemte meg bak gardina. Men, noen timer senere, da kunne jeg gå ut og sjekke, og visst hadde nissen vært på besøk og spist opp all grøten. Hvert år lå det igjen en liten tjafs av det grå skjegget hans i den tomme grøtbollen som bevis.
Etter julegrøten, da fikk jeg lov å velge en gave som jeg kunne få pakke ut, bare sånn for å bryte den verste spenningen i en liten jentekropp. Bare det å skulle velge ut en gave, blant de alle, kunne jo holde meg i ånde en god stund - jeg måtte veie opp fordeler og ulemper og vurdere hva det kunne være i pakkene.
Når klokka ble fire, var det å kle seg om. Uansett om vi hadde gjester, f.eks bror min med kone og barn (jeg ble tante bare fire år gammel) eller om det bare var mor, far og meg, så måtte vi pent stille i fintøyet. (Og da jeg ble eldre, var det alltid like gøy å ta på julekjolen, og et par, utslitte raggesokker, for å gå inn i stua og telle ned til mors utbrudd: "Du går aldeles ikke slik på julaften!" Hun gikk fem på hver skofta gang.)
Pentøy, og pensko, påkledd og godkjent av mor - klokka 17 åpna vi verandadøra og slapp inn lyden av kirkeklokkene som ringte jula inn. Tven sto på i bakgrunnen, så Søvguttene kunne stå for julemusikken, mens vi satte oss ned for å spise ribbe, medisterkaker og julepølser. Hvert år det samme, med surkål og rosenkål til. Og så var det riskrem og rød saus til dessert. Hver tallerken på bordet, hadde en liten lysestake med et tent, hvitt lys ved siden av seg.
Tro ikke at gavene kunne åpnes rett etter middag, nei - selv om vesle Inagh nå var i ferd med å dø. Nei, først måtte oppvaska tas, og så skulle kaffen kokes og julekakene settes på bordet.
Og så - endelig var det til for å åpne gavene, de som hadde ligget og ropt på meg hele dagen, og som var blitt klemt på og rista på, sånn i smug, mens ingen så på, og de jeg alt hadde gjettet innholdet i. Noen julegaver utløste gledeshyl og jubeldans, andre ble takket høflig for og lagt til side, ullsokker og votter og slike akk så fornuftige ting.
Jeg kan ha vært 6-7 år gammel. Rett før jul, fikk jeg lov å gå på butikken aleine. Det var en trygg vei å gå - stien var trampet opp i snøen, rett over jordet. Jeg hadde egne penger i lomma, tjent via småjobber for mor i førjulsstria.
Inne på butikken, der gikk jeg rett til hylla hvor pyntetingene sto. For der sto verdens vakreste gjenstand. Jeg hadde sett den lenge, beundra den, og jeg bare visste det - den skulle mor og far få til jul, fra meg - kjøpt for egne penger. Butikkdama tok i mot betaling, og hun hjalp meg pakke gaven inn, og så trava jeg hjemover, på snøstien, over jordet, med vesleskogen av bjørk, selje og gran som mål for øyet. Gjennom trærne kunne jeg se murpipa på huset vårt.
Vel hjemme, lurte jeg den verdifulle pakka godt unna, så ikke mor og far skulle oppdage den, og så venta jeg i spenning på julekvelden, da de skulle pakke opp skatten. Tenk hvor overraska og glade de ville bli!
Under en av rydderundene i leiligheten til far nå, fant jeg den igjen, denne julegaven. Godt inne i en krok i sjenken - bak vinglass og krystallboller, der sto den - like hel og fin, og skinnende blank, som dengang de pakka den opp på julaften en gang for nesten 40 år siden. Nå bor den i vitrineskapet hjemme hos meg, som et juleminne fra dengang jula fremdeles var magisk.
[url="http://i202.photobucket.com/albums/aa118/Inagh_07/Kalenderinnlegg/7e30e55784f0f9d3805c3354fd9485bb.jpg"][/url]
De er borte nå, både Mor og Far. Mor reiste først, syk og sliten og klar for å reise Hjem for å danse mazurka med morfar. Hun døde i romjula 99. Far fulgte etter nå, bare et par små måneder før jul. Det blir første jul uten far -trist og vemodig, men en jul for å ta fram de gode minnene. De er det heldigvis mange av.
Måtte det bli ei god, og minnerik jul - for oss alle - de små, og for de store.
[yt]EZg3rQRcWrc[/yt]