Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort, og håper for guds skyld problemstillingen aldri blir aktuell!
Men skulle jeg ha delt eggene mine med noen,måtte det vært med mine døtre!:knegg:
Jeg tror ikke jeg hadde fungert som noen bra surrogatmor,men skal aldri si aldri.
Aldri i verden. Jeg sliter veldig med å motivere meg til et nytt svangerskap og fødsel for egen del. Dessuten tror jeg at det kan skape masse følelsesmessig kaos.
Graviditeten hadde ikke vært noe problem, da jeg ELSKER å gå gravid. Følelsesmessig hadde jeg nok slitt litt mer siden jeg nok hadde vært ekstremt knyttet til dette barnet og nesten hadde følt det som mitt eget, tror jeg. Men det å måtte se sitt eget barn lide under det å aldri selv kunne bli gravid og å vite at man lett blir det selv ... Jeg tror nok jeg ville gjort det, iallefall vurdert det. Jeg gjør jo ALT for barnet mitt.
Jeg kunne gjerne født et barn for datteren min, men jeg hadde hatt mye større problemer med å gå gravid, jeg blir så innmari syk av det. Håper problemstillingen aldri blir aktuell.
Nei, det kunne jeg ikke gjort. Kroppen min er ferdig med å lage babyer, og det å være surrogatmor er ikke noe for meg uansett. Ikke innenfor nær familie heller. Et barn jeg hadde båret i magen i 9 måneder ville jeg ha opplevd som mitt barn.
Jeg kunne gitt bort egg til hvem som helst og jeg kunne båret fram et barn for noen andre, men ikke for noen som er så nær meg at jeg har måtte hatt et forhold til barnet etterpå.
Skulle jeg først ha bært fram et barn som ikke skulle være mitt så har jeg ikke kunnet fungert som noe annet for det barnet heller.
Så klart hadde han hatt noe å si, det berører jo hans liv også.
Men nå tror jeg han ville forstått og vært enig
( nå hater jeg å være gravid så det hadde kun vært for barna mine OG med deres celler, ellers hadde jeg nok prøvd å overtale dem til adopsjon)
Har følt på fortvilelsen ved barnløshet og ville gjort nesten hva som helst for at ungene mine skulle få barn om de ønsker seg det, men mine( da alt for gammle egg) ville blitt feil, da hadde barnet vært mitt og svigersneipens og det hadde for meg blitt feil.
Hvorfor en ny tråd? Dette er da en naturlig utvikling av den tråden som allerede er der. Syns en modde kan spleise sammen disse, så man slipper å lese i to tråder.
For det første ville jeg ikke klart å bære frem et barn uten å føle av det var mitt barn, og jeg er sikker på at jeg vil bli en tilstrekkelig plagsom mor/svigermor i utgangspunktet, om jeg ikke til overmål skulle følt et eierskap overfor min datters barn.
For det andre synes jeg ikke det å få (biologiske) egne barn er viktig nok til at det burde være nødvendig å gå til slike drastiske skritt. Hvis en av mine døtre ikke er i stand til å bære frem et eget barn, håper jeg at hun vil være i stand til å se at adopsjon er et minst like godt alternativ som at mamma er surrogatmor.
Og dessuten vil jeg være langt over 60 år gammel før problemstillingen kunne være aktuell, så det vil uansett ikke være noen mulighet for meg å yte en lik tjeneste om jeg aldri så gjerne skulle hatt lyst.
Jeg hadde nok gjort det. I familien min stiller man opp for hverandre, men jeg ser jo at dette er å trekke det litt lenger enn vi pleier.
Å gå gravid og føde hadde vært det minste problemet (selv om det er ganske så smertefullt). Slikt kan jeg ofre for en datter. Derimot tror jeg nok at jeg hadde blitt en sann plage som kombinert bestemor og mor. Jeg hadde lagt meg oppi alt, for det ville jo blitt enda mer "mitt" barn på denne måten.
La oss håpe at dette aldri blir en problemstilling ..... og det gjør det nok ikke siden jeg allerede er ordentlig voksen og snuppa bare 1 år.
Hadde nok vurdert det. Spørs også hvordan forholdet til datteren/svigerdatteren min var. Og så måtte jeg nok tenkt igjennom hvilke følelser jeg ville utviklet for barnet...
Jeg mener å ha lest at kvinner som er surrogatmødre som regel ikke knytter seg til barnet på samme måte. Jeg tror helt ærlig at jeg hadde følt et surrogatsvangerskap annerledes enn om jeg gikk gravid med mitt eget (biologisk) barn.
Nei!
Jeg tviler på at jeg følelsesmessig hadde taklet det. Dessuten vil mest sansynlig ikke kroppen min klare et svangerskap til.
Om et av mine barn skulle vise seg å ikke kunne få barn hadde jeg nok håpet at adopsjon ville være et godt alternativ for dem. Det fins så mange barn der ute som trenger en mamma og/eller en pappa ...
Hadde det vært snakk om nå så hadde svaret vært aldri i livet.
Jeg synes ikke det er noe kult å gå gravid. Mye pga bekkenløsning som ikke gir seg når ungen er ute engang. :sukk:
Men hva jeg ville svart om det en dag skulle blitt aktuelt vet jeg ikke.
For meg er det noe jeg aldri ville vurdert, uansett situasjon.
Å bære frem et barn og skulle gi det bort, ville nok vært en like stor sorg som å miste et barn. Det har jeg i hvertfall ikke helse til igjen.
Jeg er heldigvis(?) så gammel at dette ville være en fysisk umulighet for meg. Nok en fordel med å ikke få barn (i alle fall døtre) før man er passert 20! :p
Dette er vanskelig for meg å ta stilling til, for det kan faktisk være at datteren min ikke kan få barn selv. :sukk:
Jeg vet ikke om jeg hadde kunnet være surrogatmor.. Jeg hater å gå gravid, jeg gjør det kun for "premien". Jeg hadde nok blitt utrolig knyttet til barnet og hatt store kvaler med å innse at barnet ikke var mitt.
Jeg håper at forskere har funnet ut av mye før det blir aktuelt for datteren min å få barn, hvis ikke vil jeg nok råde henne til å adoptere istedet.
Det er en vankelig problemstilling som jeg heldigvis ikke trenger å ta stilling til. Er allerede bestemor. Men jeg tror at er er for gammel!! Heldigvis.
Tror gladlig jeg hadde gjort det for min datter. Og i motsetning til Kirsebær synes jeg det ville vært fint å kunne følge dette barnet videre. Ville vært mye vanskeligere for meg å aldri skulle se barnet igjen.